«Haram» ropes det fra noen kanter. Men er det virkelig det?

Illustrasjonsfoto viser julemarkedet i Spikersuppa Karl Johan.
Illustrasjonsfoto viser julemarkedet i Spikersuppa Karl Johan. Foto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

I ny og ne må man ta seg tid til å forklare hvorfor en muslim feirer jul, skriver Laial Janet Ayoub.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Laial Janet Ayoub
Samfunnsdebattant og forfatter av Hijabbloggen.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg går rundt i pyntede gater. Det lyser over alt i sentrum og det lukter så godt av brente mandler, churros og elgeburgere. Folk er stresset og forter seg fra butikk til butikk, julegaver må handles inn. Det ropes «god jul» fra alle kassene i butikkene.

Hjemme er juletreet allerede pyntet, og julestjerna hengt opp i vinduet. Julegavene har så vist begynt å legge seg pent under juletreet.

På skolen til min datter er lappen om skolegudstjeneste levert til læreren med bekreftelse om at hun skal delta.

Alt er klart for en fin og fredfull feiring.

Men, i ny og ne må man ta seg tid til å forklare hvorfor en muslim feirer jul.

I mitt hode er julen mer enn tradisjon enn noe annet, man feirer at sola snur, at året snart er over, koser seg med familie, julefilmer og god mat. Hjemme hos oss feires alt som feires kan av høytider og andre anledninger.
Nå står pepperkakedeigen klar i kjøleskapet og pepperkakene skal bakes og pyntes i kveld, til glede for store og små. Vi snakker om en høytid hvor familien får tid til å samles og kose seg, i en ellers ganske stressende år.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Haram» ropes det fra noen kanter. Men er det virkelig det?

Som barn gikk vi rundt juletreet med nisseluene på. Vi sang og smilte. Spiste julegrøt og vekslet gaver. Vi var med på det som skjedde rundt oss, selv om mine foreldre var muslimer. De hadde ikke vært med på en slik feiring før, men de lot oss delta.

Jeg husker godt at det var snakk om juletrær på skolen, og at vi hadde juleverksted. Da jeg kom hjem og fortalte min mor om dette, dro hun med en gang til Nille og kjøpte et bittelite plasttre til meg som var pyntet med noe som lignet på gaveesker. Dette fikk jeg ha på nattbordet ved senga mi. Selv om hun ikke helt forstod tradisjonen om at alle pyntet et stort juletre hjemme, så gjorde hun sitt for å inkludere oss i de nye omgivelsene og denne høytiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå skulle man trodd at vår generasjon av de som vokste opp her kunne endre meningene rundt julen på grunn av sine opplevelser. At man kunne bekrefte at det ikke var noe galt i å delta og at man ikke mistet sin religion eller identitet hvis man deltok i å feire noe som ellers er uvant i kulturen man stammer fra. Men noen ganger så virker det som om meningene dras mer og mer mot den andre siden. Hver jul må man ta en stilling til om man skal delta i feiringene eller ikke, og hvis man velger å delta, så må man ha forklaringene klare i lomma. For hvor ofte får man ikke høre at det er «haram» å pynte juletre hjemme, eller dele julegaver og synge julesanger? Og hvor ofte går ikke diskusjonen om muslimer skal ønske andre god jul eller ikke?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fjor og året før kunne jeg lese en av lederne i Oslos største moske skrive på sosiale medier at det ikke er noe galt i å ønske andre god jul, og han avsluttet posten sin nemlig med å ønske alle god jul. Hvorfor gjør ikke flere det? Hvorfor viser ikke flere at det ikke er noe i veien for å ønske andre en fin høytid, uansett om man selv feirer eller ikke? Dersom flere gjør det, åpnes det for mer toleranse og glede mellom folk.
På skolen til min datter, deltar en elev alltid med oss i eid feiringene. Jenta selv og hennes foreldre synes det er fint at jenta opplever det som finnes av feiringer, og vi har stor glede av å ha en ekstra person å feire med. På samme måte synes min datter at det er en stor glede å pakke ned en dyp tallerken, skje og kopp for julegrøtfest på skolen, og å åpne julegaver på juleaften.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Barn som vokser opp på denne måten lærer at forskjellene man har på grunn av tro og kultur, ikke er noe so skal splitte dem, tvert i mot, kan det være mye å glede seg over!

Man åpner sine hjem for alle, og gleden som deles blir større jo flere som deltar.

Barn som vokser opp på denne måten ser at ulikhetene man har er spennende, i steden for å se på det som avvisende og skummelt.

Hvorfor gjør ikke flere det slik?

Vil man ikke feire, er det selvsagt greit, men det skal ikke være noe grunn til å snakke nedlatende om andres feiring, det skal ikke gå så langt som å nekte å si god jul eller å forklare barna at slik feiring strider mot ens religion, for det gjør ikke det! Barn skal ikke føle en skam for å ha et ønske om å dra på julegrantenning eller sende et julekort. Barn skal ikke føle at det er den tiden på året som skiller på oss-og-dem.

La jula være en fin tid for alle, både de troende og de ikke troende. En fredfull tid før det nye året starter. En gledelig tid hvor familien kan samles og hygge seg.