Meny

Da kjøleskap var rikmannsluksus

Vigdis Antonsen vokste opp i det lille grønne huset ved isdammen. Foto: Dagsavisen
Før kjøleskapets tid var is en av Norges aller største eksportartikler. På Isdammen på Årvoll i Oslo ble det skåret ut isblokker helt fram til vinteren 1968.

«Isen skal være så klar, at jeg kan lese The Times gjennom en meter tykk isblokk», skal Englands dronning Victoria (1819–1901) en gang ha sagt.

De kongelige i England brukte selvfølgelig is fra norske isdammer i gin and tonicen sin.

Og når man leverer is til kongelige drinker, må isen være den beste.

Og det hadde de i Norge, da isblokker var en stor eksportartikkel.

Salgsvare

Det kan være litt vanskelig å skjønne at naturis var noe som ble eksportert fra isdammer rundt Oslofjorden. Mesteparten ble sendt med skip over Nordsjøen til England, men is ble eksportert til land rundt både Middelhavet og Rødehavet. Selv over Atlanterhavet til New York ble det fraktet is – til amerikanske kjøleskap.

Produksjon av naturis var en stor industri fra midten av 1800-tallet og helt fram til 50-tallet, da kjøleskapet for alvor gjorde inntog i norske husholdninger.

Flere steder langs Oslofjorden fra svenskegrensa til Kragerø var det isanlegg hvor det ble det produsert is, som ble fraktet ned til ventende skuter, og sendt til land med varmere klima enn Norge.

På det meste ble det eksportert over 1.5 millioner kubikk i året med is. Kun trelasteksporten var større, med to millioner kubikk.

Hvordan isen ble oppbevart var viktig, og prisene var på sitt beste om sommeren, da behovet var størst.

Les også : Kva skal vi leve av etter is?

Oppvekst

På Isdammen ved Årvoll er Vigdis Antonsen på tur med barn fra Skauen barnehage. For Vigdis er dette et sted hun kjenner veldig godt.

– Jeg vokste opp i det lille grønne huset der borte, sier hun og peker.

Der bodde hun sammen med mor og far fra hun var seks måneder gammel, til hun var 13 år i 1970.

– Da flyttet vi og min da tre år gamle søster til en nybygd villa litt lenger ned i veien her, sier hun.

Overgangen fra den lille grønnmalte hytta til nybygd hus med innlagt vann og toalett var stor.

– Vi hadde verken innlagt vann eller toalett her. Vann hentet vi i dammen, og toalettet var en god gammeldags utedo, sier hun med et smil.

– Vi badet i en balje på kjøkkenet, og vannet måtte både hentes og kastes ut etter bruk, sier hun.

Det var Vigdis' besteforeldre Rolf og Olga Høvik, som drev isproduksjonen på Isdammen.

Vigdis far Ragnar var også sterkt delaktig i arbeidet.

– Jeg husker godt selve produksjonen. Isblokkene ble skjært ut i ca. 40 kilos blokker og på mål, 9 x 14 x 18 tommer, men måtte deles for å kunne passe inn i isskapene som var datidas kjøleskap.

Kun de rikeste hadde råd til kjøleskap før det ble vanlig på 50-tallet. – Isblokken ble plassert i det øverste rommet, sier Håkon Gøthesen. Foto: Dagsavisen

Isskapene så ut som et kjøleskap med plass til en standard isblokk øverst i skapet. Smeltevannet ble samlet opp i bakkant, og rant ned til et kar i bunnen av skapet hvorfra smeltevannet kunne tømmes. Kulda denne isen avga gikk nedover i skapet, og holdt matvarene kalde.

– Siden vi hadde tilgang til is, så var vi vel blant de første her oppe med kjøleskap, sier hun.

En slik isblokk kunne vare i en ukes tid før den måtte erstattes med en ny.

Sagingen var tungt arbeid, selv der det etter hvert ble brukt motoriserte sager. Blokkene ble tatt opp av vannet med ishaker, for så å transporteres ut av damområdet. Noen steder ble det brukt «kjerrat», en mobil løfteanordning, for å få blokkene over i trerennene som tok blokkene siste veien til lageret eller utskipningshavnen.

– Det var tungt arbeid. Tre mann var med på hele prosessen fra skjæring til lagring, sier hun.

Lageret hvor isen ble oppbevart besto av tre vegger, og var uten tak. Her ble blokkene stablet oppå hverandre i søyler, med mellomrom mellom blokkene slik at de ikke skulle fryse sammen. Et tykt lag med sagflis ble så lagt mellom isen og veggen, og på toppen av søylene, slik at det ikke skulle komme luft til.

– På denne måten kunne isen vare til en ny kuldeperiode kom, forteller Vigdis Antonsen.

– Skulle man få blank stålis måtte vannet være klart. All snø måtte måkes vekk, og om sommeren og høsten ble dammen rensket for gress og planter, minnes hun.

Mens mange av isdammene rundt Oslofjorden skipet isen nedover i Europa, var det Oslo som var hjemmemarkedet for Isdammen på Årvoll.

Les også : Spill mot draug og Trump

Ragnar Høvik i hardt arbeid. Foto: Grorud historielag

Sykehus og hoteller

– Vi hadde kunder som Ullevål og Aker sykehus, Grand Hotel, restaurantene Renebart og Cecil, Nesoddbåtene, fiskebutikker som stort sett fikk knust is, og noen private husholdninger, sier Vigdis Antonsen.

Salget foregikk over telefon, og Høvik kjørte ut til kundene med sine to lastebiler.

– Utkjøring foregikk hele året, men det var om sommeren behovet var størst, sier hun.

For småjenta Vigdis Antonsen var det spennende å følge isskjæringen fra stuevinduet.

– Jeg har mange timer med nesa mot glasset, hvor jeg fulgte isblokkenes vei fra isen til lageret, sier hun og peker.

Selv om det er 50 år siden isproduksjonen ble lagt ned på Årvoll, er det et historisk sus over området.

Alle bygningene er tatt vare på, restaurert og gjort om til tidsminner.

– Jeg bor rett nedi veien her, og er ofte her oppe med ungene i barnehagen hvor jeg jobber. Og det kjennes på kroppen når jeg ser isdammen, byggene, og redskapen på området her. Minnene strømmer på fra barndommen, sier hun.

Les også : Karin fikk sparken fordi hun giftet seg. Det nektet hun å godta.

Isskapene så ut som et kjøleskap med plass til en isblokk i et rom øverst. Foto: Mimsy Møller

Opprinnelig myr

Da ekteparet Rolf og Olga Høvik startet med isproduksjon på Øvre isdam på Årvoll i 1937, hadde det allerede vært isproduksjon her siden 20-tallet.

Dammen var opprinnelig en myr, som ble gjort om til dam, sannsynligvis rundt 1920.

– Myra ble gravd ut og renset. Selve dammen får litt tilsig fra en liten bekk som munner ut i dammen, sier Vigdis og peker.

Rundt dammen er det flere bygg som er bygd opp etter hvert som man fikk tak i materialer.

– Det er det grønne huset, hvor jeg vokste opp. Damstua hvor mine besteforeldre bodde. Hønsehuset, hvor Ingvald Haraldsen Melås bodde. Han var skytebas i steinbruddet ved Huldrefjellet, og jobbet med å skjære is når det var behov for det, sier Vigdis Antonsen.

– Da skytebasen bodde her, som vår nærmeste nabo, var det enkle kår. Papirsekker og aviser ble brukt som isolasjon i veggene, og dynamittkasser gjort om til panel. Det var en ovn i huset, men Ingvald Haraldsen Melås var av den litt gjerrige sorten, og syntes ikke det var verdt å bruke ved før det var absolutt nødvendig.

Det var først etter skytebasen flyttet ut at skuret ble brukt som hønsehus, og fikk sitt navn.

Tidlig på 60-tallet ble det oppført et naust helt nede ved dammen. Naustet ble brukt til oppbevaring av maskiner og utstyr.

– Huset ble bygd av trekasser som de russiske bilene Moskvitch kom i, sier Vigdis, og viser oss rundt.

Bygget er nå restaurert, blant annet med ny grunnmur, men fortsatt kan man skimte russiske bokstaver i veggene.

Les også : Ville ut i jobb, endte på sosialen: – I år har vi ikke råd til julegaver

Isdammen på Årvoll, var opprinnelig en myr. Foto: Dagsavisen

Lagt ut for salg

Da virksomheten ved isdammen ble lagt ned i 1968, ble Rolf og Olga Høvik boende i Damstua.

– Vi flyttet til nybygd villa i 1970 med innlagt vann og eget bad, noe som var en stor overgang fra de enkle forholdene i huset ved Isdammen, minnes Vigdis Antonsen.

– Etter at vi flyttet overtok Ragnars søster Ingrid huset. Hun bodde der sammen med sin datter Cathrine i rundt 10 år, sier hun.

Etter at Rolf døde, ble enken Olga boende i Damstua fram til hun kom på sykehjem i 2003. Hun gikk bort i 2005, 93 år gammel.

I flere år sto stedet og forfalt, før skogoppsynsmann Håvard Pedersen ved en tilfeldighet ble gjort oppmerksom på at stedet nå lå ute til salgs for over 12 millioner kroner.

– Det var en av de yngste søstrene til Ragnar som overtok, men hun hadde flyttet til Kongsvinger. Så overraskelsen var stor da jeg ble gjort oppmerksom på at alt var til salgs, sier Håvard Pedersen.

– Det var enkle kår da skytebas Ingvald Haraldsen Melås bodde her forteller Håkon Gøthesen, som har hatt ansvaret for rehabiliteringen av bygningene. Foto: Dagsavisen

– Da ble det liv og røre i bydelen. Skrekken var at noen private skulle kjøpe det, og gjerde det inn. Men problemet for en eventuell kjøper er at isdammen ligger innenfor markagrensen, noe som begrenser utviklingsmulighetene. Det kunne ikke bygges verken nye boliger eller utvikles til næringsformål, sier Pedersen.

Han er oppvokst i området, og hadde Isdammen som en av sine barndoms opplevelser.

– Jeg husker godt at de drev med isproduksjon her. For oss barna var det spennende å se på, sier han til Dagsavisen.

Les også : Har du hørt om «virkelighetens Onkel Skrue» eller «Ondskapens dronning»?

Aksjon mot beboergrupper

Håvard har en lang yrkeskarriere bak seg som skogoppsynsmann, en jobb han hadde til han gikk av med pensjon i våres.

Men fortsatt brukes han mye som kjentmann og foredragsholder om Lillomarka.

Da det ble kjent at Isdammen og bygningene skulle selges, gikk flere lokale foreninger og organisasjoner sammen for å redde Isdammen.

– Vi fikk til en aksjon av beboergrupper, Lillomarkas venner, Bydel Bjerke, Speideren, Oslo elveforum og flere andre. Sammen gikk vi til Oslo kommune for å få dem til å kjøpe området, slik at det fortsatt kunne være åpent for allmennheten, sier Pedersen.

Men svaret fra kommune var blankt nei.

– Men vi ga oss ikke, sier Pedersen med et smil.

De fikk med seg representanter for byens politiske partier på befaring, og 22. desember 2010 fikk de det endelige svaret, om at Oslo kommune kjøpte stedet.

– Jeg husker det var nysnø den dagen. Men jeg satte ikke spor. Jeg svevde. Så glad var jeg, ler Håvard Pedersen.

Hvor mye kommunen måtte gi for området er ukjent.

– Men det var langt under prisantydning på 12 millioner kroner. De var flinke til å prute, sier han.

Denne issagen ble brukt til å sage ut isblokker til de ga seg i 1968. Foto: Mimsy Møller

Forfall

Problemet var at bygningene hadde fått forfalle i mange år. Det var heller ikke satt av penger til rehabilitering og vedlikehold.

– Men ved hjelp av penger fra Groruddalssatsingen og Sparebankstiftelsen kunne vi sette i gang rehabiliteringen spiker for spiker, sier Pedersen.

I dag er det Eiendoms- og byutviklingsetaten i kommunen som eier området, men det driftes av Bydel Bjerke.

Ansvaret for arbeidet med restaureringen gikk til Håkon Gøthesen. Han har brukt all sin arbeidstid her siden 2010.

– Alt hadde stått og forfalt siden Olga Høvik flyttet herfra i 2003. Så det var en formidabel oppgave jeg gikk løs på. Å rive et hus for gjenbruk er en kunst. En ting var bygningene som var falleferdige. Uteområdene så ikke ut og var fulle av søppel. Her var det ikke kastet noen ting, sier han med et smil.

– Nå har jeg ikke gjort alt alene. Vi har fått en del arbeidskraft gjennom Nav, for å få folk i arbeidstrening. Noe som har vært vellykket, sier han.

– Damhuset hvor Olga og Rolf Høvik bodde, var i rimelig grei forfatning, selv om det var mye som måtte byttes ut. Hønsehuset var fullt av hønemøkk, så her måtte vi fjerne hele gulvet. I dag er Hønsehuset 99 prosent slik det opprinnelig var, da skytebasen bodde her. Mye var skadet og råttent, men vi greide å ta vare på og gjenbruke det meste, sier han.

Inne i Hønsehuset er det akkurat slik som det var da Ingvald Haraldsen Melås bodde der. Postsekker er brukt som putevar. Selv de tomme brennevinsflaskene i den enkle hytta som er tømt av skytebasen.

Les også : Fem år og skolejente i 1997

Håkon Gøthesen (t.v.) og Håvard Pedersen har hatt mye å si for rehabiliteringen av isdammen og bygningene rundt. Foto: Dagsavisen

Utfartssted

– Huset er bygd av gjenbruksmaterialer, noe vi kan se av vinduene som er hentet fra to forskjellige hus. Det var nok dette huset som var i dårligst forfatning da vi tok over, sier Gøthesen.

Det grønne huset, der Vigdis og familien bodde i sine barneår, var et såkalt lemhus, det vil si at det er satt sammen av moduler og lemmer de fikk tak i rundt omkring.

– I dag brukes huset som museum og undervisningslokale, sier Gøthesen.

– Området har blitt et yndet utfartssted, og det er stadig arrangementer her oppe, sier Håvard Pedersen.

Fortsatt finnes det mye utstyr og verktøy som han håper å få på plass så det kan bli synlig for folk.

– Blant annet finnes det en maskin som knuste is. Og knust is til særlig fiskehandlere var et av kjerneområdene til familien Høvik, sier Gøthesen.

Denne artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no.

Helse og livsstil
Populært