Vikings mektigste supportere bor ikke i Stavanger

Det er 15–16 mennesker samlet inne på puben Trafalgar i Oslo, strategisk plassert i toppen av Akersgata, hovedstadens tradisjonsrike avisgate, og bare noen hundre meter fra Stortinget. Det er fortsatt rolig, de fleste sitter rundt et langbord og snakker om livet, døden, jobben, pommes frites, øl, sågar en sider på bordet.

Klokka er ennå ikke fire på ettermiddagen, men arbeidsdagen er over denne tirsdagen i september. En av fordelen med frie yrker, si. En kjapp opptelling blant de tre håndfullene som allerede er på plass, pyntet i fineste mørkeblå stas, viser: en nåværende politisk rådgiver, en tidligere statssekretær, tre journalister.

Sammen for Viking, uansett farge. I det TK Haaland kommer inn i lokalet, blir han, raddisen som jobber med en doktoravhandling om latinamerikanske forhold og som mener USA-imperiet har skylda for det meste av det som er vondt i verden, tatt imot med et jublende «jøøøøøøy» av Kai Morten Terning, Frp-eren som inntil nylig var statssekretær i den blåblå regjeringen.

Saken fortsetter under bildet.

Viking Oslo har fått fast plass på Trafalgar i hovedstaden. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Viking Oslo på hjemmebane

På langbordet prøver Knut Gjerseth Olsen, journalist i Klassekampen, og Lars Vangen, kommunikasjonssjef i Senterpartiets stortingsgruppe, å organisere innkjøp av øl. Det er tross alt en lang busstur til Notodden, både fram og tilbake. Man skal aldri undervurdere behovet for proviant.

De får sendt av gårde en ølkjøper til nærmeste dagligvare, med en omfangsrik bestilling.

– Tenk hvis det forferdelige skjer at det blir for mye øl nå, sier Vangen.

– Skandale, sier Gjerseth Olsen.

Det fylles opp i lokalet, stadig flere i mørkeblå drakter. Viking Oslo er på hjemmebane her i lokalene til Trafalgar, som har vært stamlokalet i to sesonger. Hver eneste kampdag møtes alt fra en håndfull til flere titalls for å se kampene til de mørkeblå fra Stavanger. Her arrangerer de julebord, her feires bursdager.

Som en helt vanlig supportergruppering. Menn, og stadig flere kvinner, som samles rundt fotballaget sitt og drikker øl og synger sammen, på pub og på vei til stadion.

Det er likevel noe som er annerledes med Viking Oslo. Noe … topptungt?

Les også reportasjen om VIFs første kvinnelige klubbdirektør (+)

Fra topp til bunn

Det handler om fotball, dette. Om folk som bryr seg om klubben sin. Og i Vikings tilfelle om klubbens tapte ære; den stolte klubben fra Stavanger, med åtte seriemesterskap og fem kongepokaler fra norgesmesterskapet. Klubben som dominerte norsk fotball på 1970-tallet, omtrent samtidig som Stavanger ble oljehovedstad og det skjedde noe med selvtilliten i den tross alt ganske lille husklyngen på Nord-Jæren.

Det var da Stavanger-mentaliteten gikk fra å være «eg e fra Stavanger, gjørr det någe?» til «eg e fra Stavanger, va det någe?», ifølge den lokale folkloren.

De siste årene har alt gått galt. For Viking, altså, selv om oljekrisen også satte et støkk i byen. Pengene tok slutt, de beste spillerne gikk til Rosenborg eller utlandet, publikum i Stavanger var minst like opptatt av hockeyklubben med det raffe navnet «Oilers», og dessuten - Viking rykket ned forrige sesong. Ydmyket, og nesten uten folk på hjemmekampene.

Det var i den sesongen Viking Oslo virkelig fant sin form. Sammen i motgangen, for å gjenreise gammel stolthet. En slags forening for stolte Stavanger og mektige Viking i Oslo, byen som bruker opp pengene som Stavanger soper inn på vegne av oss alle, ifølge selvforståelsen.

Les også: 1988-heltens Viking-råd før søndagens skjebnekamp (+)

Viking-sanger runger

Etter en turbulent sesong i OBOS-ligaen, henger Viking med i kampen om opprykk til øverste nivå igjen denne tirsdagen i september. Men Notodden må slås, og det er faktisk vanskeligere enn det høres ut som.

Knut Gjerseth Olsen varmer opp stemmen på bussen til Notodden. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Inne på bussen tar Kai Morten Terning ansvaret som reiseleder. Det er lov å drikke øl, sier han, men det er ikke lov å søle.

Mens han snakker, kommer sistemann i følget løpende. Litt hektisk og småsvett går han om bord sammen med NRK-journalist Charlotte Mæland og setter seg langt bak i bussen. Applaus. Det er Eirik W. Henningsen, daglig leder i Viking.

– Jeg har med søppelsekker, sier reiseleder Terning i mikrofonen han holder i hånda.

– Slutt å snakke nå, Terning!

– Er det noen HMS-beskjeder før vi kjører, vil en annen vite.

– Nei, sier Terning.

– Må du tisse, så gå på do, sier han og setter seg ned med en øl i hånda.

Bussen ruller ut av Oslo sentrum, Viking-sangene runger. Terning synger opp, Knut Gjerseth Olsen drar i gang, Lars Vangen synger høyere og høyere når sangene er i ferd med å dø ut.

Saken fortsetter under bildet.

Rammen rundt kampene i Obosligaen oser ikke glamour. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Resultatet av en fest-idé

Viking Oslo oppsto, ifølge legenden, på en fest hjemme hos Mímir Kristjánsson. Det har lenge, eller alltid, bodd folk på Østlandet som følger Vikings kamper i regionen, men dette ble en mer strukturert greie på denne festen.

Da gjengen fant Trafalgar, falt de siste brikkene på plass. Viking Oslo var etablert, med egen Facebook-gruppe, egen stampub og etter hvert egne bannere.

Det snudde litt, tror Terning, under bortekampen i Drammen i fjor. Da lå Viking under 4-0, et stadium av en kamp da det ofte er lite støtte å hente fra supporterne på tribunen. Viking Oslo sang videre, og fikk ros av motstandersupporterne etter kampen, forteller Terning. Han er stolt.

Ian Burchnall, trener under fjorårets katastrofesesong, skrøt av støtten fra gruppa i Oslo, sier Terning, og Henningsen er med på bussen i dag.

– Vi blir lagt merke til, sier Terning.

På Hamar i år, etter kampen mot HamKam (seier 2-3, etter å ha kommet under 2-0), tok Viking Oslo fram søppelsekkene og ryddet bortetribunen før de dro hjem til Oslo. Saken ble plukket opp på Twitter, og av Stavanger kommune, som skrøt av ryddeinnsatsen. På stadion hjemme i Stavanger, som nå bærer det stolte navnet SR Bank Arena, ba speaker publikum om å gjøre som Viking Oslo.

– Jeg var i bryllupet til [klima- og miljøminister] Ola Elvestuen da journalistene ringte og ville vite hva vi holdt på med, sier Terning.

– Jeg sa at vi var inspirert av japanske fans under VM, som fikk ros for å rydde etter seg. Det ville vi også gjøre, sier han.

HER kan du lese historien om Waldemars Café, stampuben som ble borte (+)

Middelklassesupportere

Journalister, politikere, folk som jobber på og rundt Stortinget, men selvsagt også folk med jobber utenfor denne bobla. Det finnes en og annen ingeniør i forsamlingen også. Og «vanlige folk», selvsagt. Også på denne turen.

Middelklassen har for lengst overtatt tribunene på norske fotballstadioner. Det virker bare ikke slik. Den norske «fotballsosiologen» Arve Hjelseth, førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU, disputerte med en avhandling om norske fotballsupportere i 2006. Hjelseth skriver at det sosiale hierarkiet i samfunnet blir snudd på hodet på tribunen. Supportere fra middelklassen streber nedover, mot det vi oppfatter som typiske arbeiderklasseverdier.

Så glad blir en middelklassegutt, her journalist Knut Gjerseth Olsen, når et fotballag scorer mål. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Det handler ikke nødvendigvis om identifikasjon med arbeiderklassen i stort. Fordi fotballen, spesielt i England, ble en populær publikumsidrett først og fremst blant industriarbeidere, er det normer og verdier herfra som er «autentiske». Lojalitet; arbeiderklassetilknytning, falsk eller ekte; maskulinitet, lokal tilhørighet og et lidenskapelig forhold til eget lag. Vi kan legge til øl. Til og med dem som til vanlig foretrekker vin, som Arve Hjelseth selv, drikker øl når de ser fotball. Sånn er det bare, sier Hjelseth på telefonen.

Mange av oss middelklassesupportere evner å se oss og vår rolle som evig og trofast fan utenfra, og skriver av og til vittig og selvkritisk om hvor meningsløst dette faktisk er. Det, mener Hjelseth, bare øker graden av identitetsskaping gjennom fotballen i de plaprende klassene. Man er fan og er så hjelpeløst lidenskapelig når laget spiller kamp at man henfaller til enstavelsesord, ofte stygge, og så skriver man en kronikk der man latterliggjør seg selv etterpå.

«En bussjåfør, en bussjåfør, de e ein mann med kalde øl»

«Me ska vinna OBOS» runger mens vi beveger oss ut av Buskerud og inn i Telemark. Som straks blir til «me fekk buss av OBOS». Og «Høiland, din jævel. Skåre mål, knekke fod».

– Hvordan høres dette ut der foran, bussjåfør?, roper Lars Vangen fra setet sitt midt på bussen.

Gunnar Johnsen ler. Han er til daglig pastor i Oslo frikirkemenighet. Nå sitter han ganske langt framme i en buss på vei til kamp på nest høyeste nivå i norsk fotball. Men det er ikke så rart som det kan høres ut som: Johnsen har fulgt Viking siden 1970. Han fikk med seg den gylne årgangen som vant alt på 1970-tallet. Siden, da han flyttet til Oslo for rundt 30 år siden, har han fulgt laget sitt herfra. Han var på bortekamp mot Tromsdalen tidligere i år. Han husker «miraklet i Haugesund», den siste kampen på nivå to i 1988, da Viking vant på høydramatisk vis og rykket opp.

Han fant Viking Oslo på Facebook, og la merke til dem på bortekampene. Han ble med for første gang tidligere i sesongen.

Gunnar Johnsen mener han er blitt opptatt av Viking de siste årene. Det handler om identiteten som Stavanger-mann, sier han. Ettersom generasjonen over ham har falt bort, er linken til Stavanger svekket. Det er bare Viking igjen, nesten. Da blir Viking enda viktigere.

Kai Morten Terning bryter inn over anlegget igjen. Folk må slutte å trykke på den røde knappen på do, hvis ikke må bussjåføren stenge doen.

«En bussjåfør, en bussjåfør», synger gjengen bakover i bussen.

– Jeg pleier å si: «Jesus for alltid. Viking til me dør», sier pastor Gunnar Johnsen.

Og særlig mer rekker han ikke før Terning igjen tar ordet:

– Unnskyld, mine gode venner. Men en viktig beskjed: sjåføren har 50 kalde øl å selge.

«Frp. Frp», roper flere i glede over nyheten, før hele bussen glir over i allsang:

«En bussjåfør, en bussjåfør, de e ein mann med kalde øl».

Vi ruller gjennom landskapet. Bare en liten halvtime igjen nå.

Les også: Jon Michelet og Dag Solstad var først på ballen med sine VM-bøker

De harry hordene

Det nesten 50 vikinger store følget beveger seg forbi det gamle jernverket på Tinfos mens de synger «Me ska vinna OBOS». De møtes av smil og latter av hjemmepublikum.

En høylytt, småfull og glad gjeng finner plassen sin på den ene langsida, på en tribune med få, brede trinn. Der møter de vikingsupportere som har reist med buss fra Stavanger, Vikinghordene. Og selv om gjengen i Viking Oslo er veldig nøye med å påpeke at det ikke er det: Dette er en kulturkrasj.

Eirin Larsen kommer rett fra Statsministerens kontor til fotballkkamp på norsk nivå to mot Notodden. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Vikinghordene er de trofaste sliterne som har holdt ut fra sin faste plass på tribunen på det som før het Viking stadion, tross elendige resultater og et ganske dårlig rykte i resten av supporter-Norge. De er ikke mange nok, de synger ikke høyt nok, de mangler «supporterkultur», heter det blant oss andre.

Vikinghordene oppfattes rett og slett som ganske «harry» blant motstanderfans, enten det er rettferdig eller ikke.

Gjengen fra Oslo understreker ved hver anledning de får at det er Hordene som har vært der, og er der, hver eneste helg, borte som hjemme. Sett utenfra er forskjellen mellom Hordene og Viking Oslo likevel stor. En kritisk supporter vil nok innvende at vel mange av melodiene til Viking Oslo er «lånt» fra andre klubber i Norge, men det biter ikke på dem. Viking Oslo flyter på en bølge av positiv omtale, godt humør og denne middelklassiske evnen til å vite at det hele er litt latterlig, men likevel gi alt.

Viking er best – på tribunen

På Notodden synger de to grupperingene sammen som om det gjaldt livet. Og det gjør det jo nesten, for det som forener dem alle: Viking FK.

Det er plass til så mange her at de rundt 100 tilreisende forsvinner litt. Mangelen på tak gjør at sangen går rett opp i den overraskende varme septemberhimmelen, der regnet hele tida truer. Det legger ingen demper på stemninga.

– Kom nærmere, roper Knut Gjerseth Olsen, godt støttet av Geir Søndeland og Charlotte Mæland.

– Det ser jo ut som om vi ikke liker hverandre!

Siddisen, rogalendingen, er et sky vesen. De som ikke har drukket noen øl før kampen trekker noe nærmere, men blir stående et stykke unna Viking Oslos ivrigste kvinner og menn helt ned ved gjerdet mot banen.

Lagene kommer på banen til stormende jubel fra fansen på den ene langsiden. Hjemmelaget får støtte fra hovedtribunen på den andre siden, men det er ingen tvil om hvilket av lagene som har historien, tradisjonen og drømmen om opprykk i sekken. Viking er best – på tribunen.

Saken fortsetter under bildet.

NRK-journalist Charlotte Mæland er tilfreds med det hun ser av gutta sine på banen. Foto: Lene Sørøy Neverdal

«Han score mål, Høiland score mål!»

Overtaket ute på banen blir det foreløpig ingenting ut av på resultattavla. Daglig leder Henningsen tar seg fortvilet til hodet ettersom minuttene tikker av gårde.

For dette er alvor. Hvor mange sesonger på nivået under de beste tåler Viking, som var nær økonomisk ruin på slutten av de 29 strake årene på toppnivå?

Lars Vangen har et helt annet problem. Han har hengt på gjerdet og ledet sangen fra tribunen, men nå må han melde pass. Han blør fra fingrene etter å ha klamret seg fast.

Tommy Høiland scorer mål, «den jævelen». «Han score mål, Høiland score mål!». Viking leder. TK Haaland henger på gjerdet. Knut Gjerseth Olsen omfavner Kai Morten Terning, Lars Vangen bryr seg ikke om blodet, men kjører i gang en «gje meg ein V», «gje meg ein i».

«Høgare», beordrer han når de andre svarer «Viking!».

«Høgare», «høgare», «høgare», og han får svar på svar på svar.

«I takt!», beordrer Vangen.

Geir Søndeland ler, og pastor Gunnar Johnsen. NRK-Charlotte, og Eirin Larsen, som til daglig jobber på Statsministerens kontor, ler og smiler og alt er pur glede så lenge Viking presser på for flere mål.

Geir Søndeland drar til med en «skarruver virruver» som skal ende med «vikinggutt», men som denne gangen ender med at Søndeland ikke klarer mer, og stønner «hodepine» som avslutning. Det gjør ingenting, for lyden forsvinner opp i himmelen og det regner ikke og Viking holder ledelsen til pause.

Møt også Lise Klaveness i portrettet.

Ikke et klassespørsmål

Egentlig kommer denne saken 20 år for sent. Jeg har selv skrevet ulike versjoner av den tidligere. Som fotballsosiologen Arve Hjelseth sier over telefon: Det er lenge siden Nick Hornby ga ut «Fever Pitch», «Tribunefeber» på norsk, om sitt liv som middelklassegutt og Arsenal-supporter. 26 år, faktisk. Det var da dette med at middelklassen snobber nedover ble en greie i fotballen.

Lars Vangen blør bokstavelig talt for Viking på Notodden, etter å ha revet opp hånda da han ledet sangen fra gjerdet. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Det er nesten like lenge siden fotballskribenten Simen Kuper ga ut fotballsosiologibibelen «Football Against the Enemy», og snart 15 år siden amerikanske Franklin Foer ga ut «How Soccer Explains the World», som handler om hvordan fotball og kulturen rundt, vel, forklarer verden vi lever i.

Det er også, løfter Hjelseth fram, mer enn ti år siden at flere norske intellektuelle innflyttere til Oslo begynte å løfte fram Skeid som et lag man burde følge i byen – fordi klubben faktisk er arbeiderklasse, der det andre Oslo-laget bare later som.

Det er kanskje ikke så mye alvor igjen i fotballsupportkulturen. Selv merker jeg, når jeg skriver dette, at det «analytiske» nivået, som i dette avsnittet, oppleves som påklistret. Som om å antyde at Viking Oslo snobber nedover, at de stjeler arbeiderklassens klær, ja, at det nærmer seg «kulturell appropriasjon», er direkte latterlig.

Fotballen bare er, som et nøytralt rom for underholdning og frustrasjon. Like mye mitt som ditt som arbeiderklassen sitt. Det er ikke venstre mot høyre, sosialister mot fascister. Rød mot blå, der de hvite og svarte gjerne vinner til slutt. Fotball ser ikke klasse, den overbetaler alle aktører på høyeste nivå like mye. Og så gir vi rasismen rødt kort og spiller gjerne med regnbuefargede hjørneflagg under Pride.

Iven Austbø: – Viking vil ha meg med videre

Vi stritter imot

Det er jo gjerne det som skjer når understrømsfenomener plukkes opp i hovedstrømmen og middelklassen rykker inn. Kapitalen overtar, og vi blir alle kunder, konsumenter, selv om vi nekter å se det i øynene. Vi stritter imot, for Rosenborg er jo viktig for meg. Som Viking er det for dem, og Brann er det for deg.

Kanskje er Viking Oslo legemliggjøringen av alt det vi som vil at fotballen skal være «genuin», «ekte» prøver å kjempe imot. Men de er i så fall ikke verre enn meg og deg. Og vi har vært her lenge.

Med rundt 20 minutter igjen av kampen mot Notodden kommer Kristian Thorstvedt, sønnen til den tidligere landslagskeeperen og vikinggutten Erik, inn for Viking. På tribunen tar de imot ham med å synge «sønn av Siv, han score mål».

Sangen gikk egentlig på det faderlige opphavet, «sønn av Erik». Men da Kristian Thorstvedt en gang i et intervju spøkefullt klaget og sa at han også er sønn av Siv, svarte Viking Oslo med å synge om mora i stedet. Myten skal ha det til at da sønnen sendte et klipp av supporterne som synger den oppdaterte versjonen av sangen til foreldrene, holdt mor Siv på å kjøre av motorveien i Tyskland.

HER kan du lese mer om Kristian Thorstvedt (+)

Siste kamp

Lars Vangen klarer ikke lenger å lede sangen for egen maskin, men har fått seg en ropert. Stemmen sprekker inn i roperten når han prøver å holde det gående. Stakkars den journalisten som vil få tak i stortingsgruppa til Senterpartiet i morgen.

Notodden utligner. «Me hate Ulf og Bryne, to klubber uden sjel» drukner i musikken over anlegget på Idrettsplassen i Notodden. Kai Morten Terning klamrer seg fast i de svarte søppelsekkene sine, som om det finnes trøst i dem. Daglig leder Henningsen ligger med hodet over bølgebryteren foran seg, og det er tilløp til krangling mellom de tilreisende i bussen fra Stavanger. Sangen fortsetter, mer desperat nå.

Saken fortsetter under bildet.

TK Haaland sitrer i hele kroppen når Viking har ballen på motstanderens banehalvdel. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Etter 87 og ett halvt minutt scorer Viking et skikkelig drittmål. Det er nok. Henningsen ligger igjen over stanga foran seg, men nå er det pes og stønn av glede som kommer ut av munnen hans. Terning hopper av glede, Knut Gjerseth Olsen og Geir Søndeland og Charlotte Mæland og Eirin Larsen omfavner alle og hverandre. TK Haaland og Lars Vangen henger på gjerdet og flagger desperat, og pastor Gunnar Johnsen ser euforisk ut.

Når spillerne etterpå takker for støtten, roper Henningsen et nesten forpint «heia Viking», mens alle rundt ham synger «Shalalalalalala». Så kommer regnet, men da er Viking Oslo nesten allerede om bord i bussen igjen. Før bussen kjører tilbake til Oslo, kommer sjefen for Vikinghordene om bord og takker for laget.

– Jeg snakket med vaktene, sier han.

– Jeg skulle hilse og si at det så ut som om det var Japan som hadde vært på besøk. Helt strøkent, de hadde aldri sett noe slikt, sier han.

Øl, glede, men mindre synging. Det er ingen som har stemme igjen. Det er akkurat nok til en liten «me ska rydda OBOS» før bussen får opp farten og Viking Oslo snart er hjemme i hovedstaden.

Stem: Hvem av disse er årets Viking?

Kronerulling

Viking spiller i OBOS-ligaen av en grunn. I fjor var de så svake at de rykket ned. I år er de ikke sterke nok til å feie over all motstand på nivå to. Seieren mot Notodden ble fulgt av en sterk seier mot Sogndal, før laget sviktet mot både Florø og Tromsdalen. Kampen for direkte opprykk så ut til å være tapt.

Så skjedde det som kanskje vil bli snakket om som «miraklet i OBOS» om en generasjon. Viking slo serieleder Aalesund på bortebane, og avgjorde hjemmekampen mot Ullensaker/Kisa med siste spark på ballen, fire minutter på overtid, i neste kamp.

Men var det nok?

Vikings siste bortekamp for sesongen var mot formlaget Mjøndalen. Viking måtte vinne også den for å ha et håp om å rykke direkte opp til Eliteserien uten å gå veien om kvalifisering.

Dagen før kampen postet Mimir Kristjánsson følgende på Facebook:

«I morgen rykker vi opp hvis vi vinner en kamp mot Mjøndalen. Jeg er dessverre i Alta, og jeg må være på den kampen. Alle andre forsøk er gjort. Fly, buss, rein, pirattaxi. Jeg har ingen andre svar.

Jeg MÅ bare være der. Så jeg har kjøpt billett til kampen, billett til flyet og taxi fra Alta til Tromsø. Seks timer. Da er det dessverre ikke under min verdighet å be om penger. Jeg lærte da jeg vokste opp og da vi hadde dårlig råd at man må aldri be om penger. Men nå må jeg det altså».

Kristjánsson rakk kampen, etter en kronerulling som ble omtalt av alt fra lokalmedia til VG. Viking vant 2-4, etter å ha havnet under til pause.

Vi andre har savnet dere i år, Viking. Heia Viking!

Artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no.