Barn av foreldre som har sonet i fengsel– Jeg skal gå i mammas fotspor, ikke pappas

Prosjektleder Anette Skjerven (t.v.) og tre av chattevertene som to ganger i uka skal serve den nasjonale samtaletjenesten for barn og unge, kommer fra Kirkens Bymisjons FRI-avdeling i Drammen, som tilbyr støtte til tidligere innsatte og deres familier. Karoline Rese (foran) har jobbet i fengsel.
Prosjektleder Anette Skjerven (t.v.) og tre av chattevertene som to ganger i uka skal serve den nasjonale samtaletjenesten for barn og unge, kommer fra Kirkens Bymisjons FRI-avdeling i Drammen, som tilbyr støtte til tidligere innsatte og deres familier. Karoline Rese (foran) har jobbet i fengsel. Foto: Katrine Strøm / dagsavisen fremtiden
Artikkelen fortsetter under annonsen

For mange barn av innsatte i Norge er hverdagen tung og full av hemmeligheter. En ny tjeneste med base i Drammen skal gi dem mer kontroll over alt de lurer på og føler seg alene om.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg mistet den trygge barndommen min, forteller gutten på skjermen.

Da han var ti år, ble familien hans annerledes enn alle andres. «Pappa er på jobb», sa moren, men etter hvert skjønte han at når familien besøkte pappas «arbeidsplass» med vakter, nakne rom og ukjente lyder var det ikke akkurat slik. Likevel valgte han å leve i løgnen – ingen måtte vite at pappa hadde gjort noe han ikke burde gjort. Som 17-åring startet gutten å ruse seg, og sier nå at han savnet noen å prate med.

– Pappa var alltid min, selv om han satt i fengsel, avslutter gutten i kortfilmen Godt Sagt har regi på.

Historien hans er ikke unik, viser Kirkens Bymisjons arbeid med familier der en forelder sitter inne. Avdelingen FRI som ble etablert i 2016 har hittil i år hatt 44 barn med på 239 aktivitetsopplevelser, og gjennom følgetjeneste bistått ti familier. Torsdag utvidet de tilbudet, for å treffe flere barn uten voksne som mellomledd.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

LES OGSÅ: - Man reparerer for mye etterpå, framfor å jobbe forebyggende

– Dette har jeg ventet på

To dager i uka kan barn fra hele Norge chatte med et godt forberedt team om alt de tenker på og lurer på.

I ni måneder har Anette Skjerven og hennes kolleger jobbet med å bygge opp Ifengsel.no-portalen, som er rammen for den nye chattetjenesten Kirkens Bymisjon skal drifte med midler fra BUFdir.

I dialog med Kripos, Datatilsynet, Kirkens SOS og danske Børnechatten har de møysommelig sikret seg innenfor personvernbestemmelser, sikkerhet og fagkunnskap, og rekruttert et solid lag av verter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

FAKTA: Barn med foreldre i fengsel

Hvert år er det mellom 6.000 og 9.000 barn som har en forelder i fengsel. Mange av dem opplever mye skam, tabu og hemmelighold, og de oppsøker ikke hjelp eller samtale direkte, men oftest via en voksen.FRIs familieaktivitet og følgetjeneste er mye brukt.

Hemmeligholdet og at man ikke prater med noen, kan medføre at tankene om fengsel og livet på innsiden avler masse fantasi som ikke stemmer med virkeligheten.

Ikke ulikt barn i krisesituasjoner kan barn med mor eller far i fengsel føle ensomhet, sorg, savn, sinne, skyldfølelse, bitterhet, og lettelse. Fysiske reaksjoner kan være spise- og søvnproblemer, svekket presta­sjonsevne, konsentrasjons- og aggresjonsvansker.

En stor andel av de som soner har selv hatt en forelder i fengsel.

Kilder: Kirkens Bymisjons FRI, FAFOs Levekårsundersøkelse

– Her vil jeg jobbe! Dette har jeg ventet på, var Karoline Reses reaksjon da hun så utlysningen. Hun har både jobbet i fengsel og i friomsorgen, og startet i Kirkens Bymisjon i sommer.

Les også : Åpnet chat for barn og unge med far eller mor i fengsel

Artikkelen fortsetter under annonsen

Martine var åpen

– Det er utrolig viktig at disse familiene og barna bli sett og ivaretatt. Det vil også trygge innsatte, som føler de ikke får gjort noe med barnas situasjon fra der de befinner seg, sier Rese, som har sett familiefokus ofte komme i annen rekke i fengselsarbeid, bak problemer som rus.

Ifengsel.no inneholder også informasjon og intervjuer rettet mot et ungt publikum. Martine Jenseg-Wang (19) er en av dem som deler fra sin oppvekst, i en familie der far satt i fengsel det meste av tida.

– Jeg har vært med på flere prosjekter, som kortfilmer og foredrag for innsatte og folk som jobber i fengsel, og vil gjerne gjøre det lille jeg kan gjøre for å bedre situasjonen til mange barn der ute, sier hun til Dagsavisen Fremtiden.

Hun har ikke pleid å diskutere det med faren før hun har sagt ja til ting.

– Jeg føler ikke at han har rett til å hindre meg i å snakke om hvordan jeg har hatt det. Det er min greie, sier 19-åringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innholdet på nettsiden er der for å heve barns kunnskap, og dempe bekymring og utrygghet, forklarer Anette Skjerven som har ledet arbeidet. I tllegg til intervjuene er det mange bilder, for å vise hvordan fengselssamfunnet er langt større enn innsatte og voktere. Ringerike og Hof fengsel har åpnet dørene og bydd på alt fra kloke kokker, til avmystifisering av celler og bomiljø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Professor: Uetisk å tilby informasjon om avvik og så ikke abort

– Vil bli A4

Å forebygge såkalt sosial arv er også en grunn til at Kirkens Bymisjon satser tungt på arbeidet på dette feltet. En stor andel av de som soner, har selv hatt forelder i fengsel, viser levekårsundersøkelsen til FAFO.

Martine kjenner igjen kreftene som kan dytte i feil retning hvis de ikke får riktig motstand.

– Jeg har selv utagert mye fysisk som yngre, og gjort ting som lett kan utvikle seg til det verre. At jeg gikk til psykolog hjalp meg mye, for der kunne jeg utagere mer verbalt enn å gjøre ulovlige ting. Har man ikke mulighet til å få anerkjennelse for det som føles dumt, så siles kanskje følelsene ut på feil måte. Å kunne snakke med noen om hvordan jeg kunne vise følelser på en annen måte, har vært bra for meg, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Utfordringene løses ikke med gammel medisin!

– Jeg skal gå i mammas fotspor

Psykologen har også vært opptatt av at man selv velger forbilder og hvilket blikk man ser foreldrene sine med.

– Å velge hva du vil arve, rett og slett. Jeg skal gå i mammas fotspor, ikke pappas. Samtidig ser jeg etter pappas positive sider, ikke først og fremst at han har sittet i fengsel.

– Hva vil du trekke fram som det du ser mest opp til med moren din?

– Mamma er en veldig selvstendig kvinne som har vært alenemor for meg og broren min fra vi ble født. Hun har nok vært sint på pappa, men ikke latt sine personlige følelser komme i veien for at vi skulle få et godt forhold til pappa. Og hun har vært åpen: det er ikke vårt problem. Hun har gitt mye omsorg, sier Martine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva med faren din da?

– Pappa er veldig hyggelig og karismatisk, selv om jeg ser ham sjelden. Få av dem som møter ham tror nok at han er en som har gjort noe man havner i fengsel for. Jeg vil også være en karismatisk person.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Kampen om kinogjengerne

– Hun har ikke villet at det skal være tabu

– I intervjuet på Ifengsel.no forteller du ærlig om følelser du har hatt, og at du tidlig valgte å snakke åpent om det på skolen. Har du vært redd for hva faren eller moren din ville si til at du deler så mye?

– Nei, ikke for mamma, hun har alltid støttet meg i det å være åpen, hun har ikke villet at det skal være tabu. For pappa var jeg litt mindre sikker. Jeg kjenner ham ikke så veldig godt, ganske enkelt fordi han har ikke vært så deltagende i min barndom. Da er det jo litt skummelt å snakke om ham og mene noe om ham foran andre. Men han leste om intervjuet og chaten, og sa til meg at han var stolt og fornøyd med at jeg bidro. Det overrasket meg, jeg syntes det var hyggelig at han følger med på livet mitt.

Neste år skal Martine starte på studier, hun vil bli bioingeniør.

– Og så vil jeg flytte inn i barndomshjemmet mitt og få et så A4-liv som mulig: NI til fem-jobb, mann og barn! Jeg vil ikke at mine barn skal gå gjennom det samme som meg, sier hun.

(Artikkelen er først publisert i Dagsavisen Fremtiden)