Mobbet: Malin begynte på skolen som femåring, i det første kullet i Reform 97

«For tre måneder siden gikk Malin Karlsen Stangvik i barnehagen. Det var da, det. I sommer fikk hun sin første ransel, og nå er Malin skoleelev i IB ved Voksen skole.» står det i Dagsavisens gamle reportasje fra 1997.

– Jeg husker det kjempegodt, at vi løp gjennom skoleporten. At mamma og pappa fulgte meg og at vi sto i ring rundt i skolegården og hilste på rektor, sier Malin Karlsen Stangvik (26). Hun var en av de første seksåringene som skulle begynne på skolen i 1997, og Dagsavisen fulgte henne og søsteren Ine på sju år, som også startet skolen dette året, men som gikk rett inn i 2. klasse. I reportasjen fra 1997 spurte undertegnede Malin hva hun syntes om Reform 97, og Malin lurte på om vi mente skolen. Den mente hun nemlig ikke så mye om. I stedet tok hun oss med for å se på graven hun og Ine hadde laget til et dødt lite ekorn de hadde funnet bak hytta. Vi la nøtter på graven, og Malin sa at når det gjaldt den derre skolen så hadde hun bestemt seg for rosa skolesekk. Eller lilla. Noen uker senere, på første skoledag hadde Malins fortenner vokst nesten helt ut, og i den rosa sekken med hestemotiv lå et nytt, flott pennal.

Les saken fra da Dagsavisen møtte Malin første skoledag for 21 år siden!

Plageånder i klassen

Vi møter Malin og Ine igjen i 2018, sammen med mamma Eli Stangvik, for å høre hvordan det gikk, spesielt med den lille seksåringen som var så ivrig for 21 år siden. Da vi fulgte henne inn skoleporten i 1997, tenkte vi at hun var en skikkelig Pippi som kom til å få det helt topp. Men slik gikk det ikke.

– Var det for tidlig for Malin å begynne på skolen?

– Hun var jo liten. Siden hun er født 17. november, var hun i praksis 5 år ved skolestart. Men vi tror ikke det er årsaken til at Malin ikke fikk det bra på skolen, sier Eli Stangvik.

– Førsteklasse var ok, jeg likte godt lærerne mine. Men det var veldig mye bråk i klassen, det var spesielt en guttegjeng som lagde mye støy for de andre, forteller Malin.

De plukket ut Malin som objekt for plaging og erting, og etter hvert utartet det seg til regelrett mobbing.

– Malin var en tøff unge gjerne som stakk nesa fram, og da kan du fort få deg en på trynet, sier Eli Stangvik, som er opptatt av hvor tilfeldig mobbingen rammer. Malin selv aner ikke hvorfor hun fikk det så vanskelig. Hun sier at hun slet med lesingen til hun omsider fikk briller i fjerdeklasse, men tror ikke det var årsaken til mobbingen.

– Jeg var ikke den som skilte meg ut, jeg hadde alt det som alle de andre hadde, sier Malin.

Heldigvis hadde hun bestevenninnen Maria som gikk på en annen skole, og noen å være sammen med både i skolegården og hjemme, men det hjalp ikke når det meste foregikk i en veldig negativ klassesituasjon.

Visste ingenting

Malin forteller at det knapt gikk en dag på skolen uten at noen kom med slengbemerkninger eller kalte henne stygge ting. Hjemme skjønte ikke foreldrene rekkevidden av hva hun ble utsatt for. Hun sa ingenting om hvor ille hun hadde det. Eli Stangvik beskriver datteren som en tøff og sosial jente som alltid hadde lett for å komme i kontakt med folk.

Søsterkjærlighet i 1997: Malin og Ine Karlsen Stangvik begynte på skolen samtidig. Foto: Mimsy Møller

– Vi pleide å tulle med at bare vi stoppet på en parkeringsplass, så klarte Malin å bli kjent med noen. På ferie fikk hun alltid nye venninner før det hadde gått én time.

Men en dag da Malin gikk i femteklasse fikk Eli og mannen, Geir Karlsen, en telefon fra skolen.

– En lærer fortalte om en episode i skolegården som involverte mange barn, og de mente at den hadde vært veldig belastende for Malin. Det kom fram at ungene hadde stått i ring rundt henne og plaget henne, som var ille nok i seg selv. Men så fikk jeg vite at dette ikke var noe nytt, og at Malin var blitt systematisk mobbet gjennom flere år. Det var ille, sier Eli Stangvik.

– Vi er en familie på fem, og Malin er den midterste av tre jenter. Det var alltid mye som skjedde og mye støy hjemme hos oss, og ikke så lett å fange opp signaler som må ha vært der. Det plager meg fremdeles at jeg ikke tok tak i dette tidlig nok.

Når barna ikke forteller om mobbingen hjemme, er det ikke alltid lett å vite at noe er galt. Eli Stangvik påpeker at det ikke er slik at alle mobbeofre nekter å gå på skolen.

– Malin hadde masse pliktfølelse og visste at hun «måtte» gå til skolen, det var bare sånn det var. Så hun bare bet det i seg. År etter år.

– Jeg gikk alltid til skolen, fordi jeg var redd for konsekvensen av ikke å gå dit. Det var det vi lærte hjemme, at man bare er borte hvis det er en veldig god grunn til det – som at man er skikkelig syk. Jeg skjønte bare ikke at plagingen var gyldig grunn, sier Malin, og får støtte av storesøster Ine:

– Vi har alltid hatt med oss hjemmefra at det skal mye til før du ikke går på skolen.

– Jeg tror ikke det gikk en skoledag uten at noen ertet meg, sier Malin Karlsen Stangvik. Foto: Frøydis Falch Urbye

– En gang jeg satt og gråt på gangen, gikk en lærer og hentet Ine for at hun skulle trøste meg. Søsteren min, som bare var ett år eldre enn meg. Men de ringte aldri til mamma eller pappa, sier Malin.

– Jeg husker at vi satt på gulvet under en knaggrekke og gråt begge to uten at noen voksne var til stede, sier Ine. Hun, som er født i 1990 og hoppet rett inn i andreklasse i 1997, hadde det heller ikke bare lett på skolen, selv om hun var flink faglig.

– Jeg gikk i en klasse med bare seks jenter, og da er det ikke så lett å finne noen du klikker med, sier Ine.

Gammeldags system

Mamma Eli Stangvik har en klar mening om den gamle skolemodellen der man gikk i samme klasse med samme lærer i sju – åtte år.

– Takk og pris for nyere måter å organisere skolehverdagen på. Der barna veksler mellom grupper og på tvers av klasser, og forholder seg til flere lærere. Da er det mye større sjanse for at alle finner en tilhørighet og noe som passer for dem. For både Malin og Ine ble klassen et ganske trangt sted å være. Selv om Ine fant seg greit til rette, har hun ikke så mye positivt å si om skoletiden.

Malin Karlsen Stangvik på første skoledag i 1997. Foto: Mimsy Møller

– Ja. Jeg hadde ingen faglige utfordringer, og jeg er virkelig en type som kan interesserte meg for gråstein om jeg bare får en spennende bok om det. Jeg kan heller ikke huske at det var noen fag jeg ikke likte. Så mitt problem på skolen var nok mer at jeg ikke klarte finne ut hva jeg egentlig kunne ha blitt skikkelig god på, sier Ine, som heller ikke har noen gode venninner fra tida på barneskolen.

– Jeg fant mine venner utenfor skolen, blant annet i idrettsmiljøet, så det spilte ikke så stor rolle for meg, sier Ine Stangvik, som i dag er profesjonell håndballspiller i Frankrike.

Ny klasse på dagen

Etter å ha blitt gjort oppmerksom på episoden i skolegården, gikk Eli Stangvik rett til rektor og forlangte at Malin fikk bytte klasse. På dagen.

– Det sier litt om hvordan barn fungerer, når hun protesterte både mot å bytte klasse og bytte skole. Barn vet hva de har, og ikke hva de får. Men noen ganger må voksne bare bestemme, og det gjorde vi her.

– Hvordan er det å få vite at ungen din blir mobbet?

– Det er rett og slett helt forferdelig. Når jeg leser disse historiene om barn som har tatt livet sitt på grunn av mobbing, begynner jeg å grine. Det er helt knusende å få vite at ungen din har måtte gjennomgå noe slikt, sier Eli Stangvik, som fortsatt er sint på seg selv og skolen for at det ikke ble tatt affære tidligere, selv om andre også hadde det vanskelig i Malins klasse.

– Vi prøvde til og med å ta det opp med noen av foreldrene til de barna som oppførte seg verst, men de virket helt uimottakelige. Hadde dette skjedd i dag, er jeg ganske sikker på at det ville ha blitt opprettet en sak. Det er ikke lenger lov å se barn bli utsatt for mobbing og ikke gjøre noe, og takk og pris for det.

Eli Stangvik er ivrig på å understreke at vi alle må ta ansvar for at ikke bare egne, men alle barn har det bra.

– Skolen, foreldrene til barn som blir mobbet, og til de som mobber, har et ansvar. Jeg tenker ofte at det er viktig å snakke positivt til ungene om skolen, lærerne og andre barn for å lære dem litt om respekt. Når vi foreldre snakker ned skolen og andre, blir det mer «tillatt» å rakke ned på alt og alle.

Fem og et halvt år gamle Malin og de andre i klassen hennes fikk grønn caps på første skoledag for at bilistene bedre skulle se dem på skoleveien. Foto: Mimsy Møller

Jentegjengen

Malin fikk det litt lettere da hun byttet klasse på høsten i femteklasse.

– Klassesituasjonen var mye bedre, men jeg fant ikke helt roen, sier hun. Da hun begynte på ungdomsskolen, håpet hun at ting skulle bli bedre, men det ble det ikke. Mobbingen fortsatte, bare at nå var det jentene som tok over.

– Det var tydelig fra dag én at jeg ikke fikk være en del av gjengen. Jeg skulle ikke snakkes til eller inkluderes i samtalene. På den tida var det også populært å ringe til folk med skjult ID på telefonen. Jeg har så mange minner av at jeg sitter i kjellerstua hjemme på Røa og tar telefonen, og så er det bare en stemme som forteller meg hvor dum, stygg og teit jeg er. At ingen liker meg. Og at jeg bare kunne prøve å fortelle det til noen, så skulle jeg få det verre. Så jeg sa det ikke til noen. Jeg var redd.

– Jeg hater fremdeles å ta telefonen når den ringer. Jeg gjør det bare ikke, sier Malin – over ti år senere.

Nå må hun tørke tårene, for det gjør fortsatt vondt å snakke om det. Og hun hater fremdeles alle vurderingssituasjoner.

– Jeg har også vært redd for å stå foran folk, for å bli dømt av andre. Har vært livredd, selv om ikke andre kan se det, for jeg er ganske god til å late som. Jeg skygger fremdeles unna en del av disse jentene.

– Hva skjer når du møter dem?

– Jeg går rett tilbake inn i rollen som mobbeoffer og tenker: Hva skal dere ta meg for nå?

Hvorfor meg?

– Jeg hadde nok litt mer lyst til å passe inn enn Ine. Bare være som de andre, sier Malin Karlsen Stangvik.

– Dessuten hadde jeg et trøblete forhold til mange fag som jeg nærmest følte tok livet av meg. Fransk. Engelsk. Matte. Jeg har ligget og grått på gulvet og tenkt at det aldri kom til å gå, sier Malin.

Men det gjorde det. Det var imidlertid først da hun begynte på videregående på Hellerud, at mobbingen sluttet. Der møtte hun helt nye mennesker og et mer sammensatt miljø. Folk kom fra alle kanter av byen og verden. Ingen syntes at jenta fra Røa skilte seg ut. Malin kunne finne sin plass og starte på nytt.

– For første gang følte jeg at jeg ble likt. Mamma var veldig skeptisk da jeg sa ja til plassen på Hellerud, fordi det var så lang reisevei, men det ble veldig positivt for meg. Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle klare fullføre, og i hvert fall ikke at jeg skulle studere senere. Men takket være mamma, støtten hjemmefra og det gode miljøet på Hellerud gikk det helt fint.

En fighter

Hun som helst ville gjemme seg på barneskolen og forlot ungdomsskolen med null selvtillit, kunne til slutt notere en sekser i norsk på muntlig eksamen i tredjeklasse – og en firer i spansk muntlig. I dag er hun utdannet sosionom og jobber med barn og ungdom. Bacheloroppgaven hennes handlet om mobbing. Det var både veldig vondt og ganske godt.

– Det var første gang jeg virkelig begynte å snakke om det jeg var blitt utsatt for. Og det var først da det slo meg at det ikke var meg det var noe galt med, sier Malin. Nå kommer tårene.

– Du går rundt og tror i årevis at det er noe veldig rart med deg, men så begynner du å lese om det og oppdager at det ikke stemmer i det hele tatt. Om du er tjukk eller tynn, har briller eller fregner, det er skremmende tilfeldig om andre plutselig legger deg for hat. Hvorfor var det ingen voksne som sa til meg at det er ikke var meg, men mobberne det var noe galt med? Det er noe av det som kanskje gjør vondest å tenke på i dag, sier hun.

– Noen burde også ha sagt at grunnen til at jeg ikke gjorde det så bra på skolen var at jeg ikke trivdes. Og om du ikke trives, kan du heller ikke prestere.

I forbindelse med bacheloroppgaven i 2015 tok Malin kontakt med sin gamle skole for å intervjue noen som jobbet der om mobbing. Ingen ville stille opp.

Malin gikk ikke på festen da gamleklassen fra barneskolen møttes igjen for noen år siden, men fikk høre at en av hennes verste plageånder hadde unnskyldt seg til noen av dem han hadde plaget på skolen.

– Det var sikkert fint for ham, men det hjelper liksom ikke meg, sier hun.

Ine og Malin skryter støtten de har fått av mamma Eli Stangvik (t.h) opp i skyene. Foto: Frøydis Falch Urbye

Spør barna

Mammasamvittigheten har ridd Eli Stangvik som en mare. At hun ikke visste, at ingen sa ifra. Ikke Malin heller. Verken på barneskolen eller ungdomsskolen. Hun holder nesten ikke ut å lese om barn som tar livet av seg på grunn av mobbing.

– Det har gått bra med Malin. Hun har tatt kontroll over mange ting som virket uoverkommelige før. Hun har fått en god utdannelse, har en god jobb og egen leilighet. Og utrolig mange venner. Men det har hun måttet jobbe utrolig hardt for, og jeg unner ingen andre å oppleve det samme, sier Eli Stangvik. Hun har følgende råd til foreldre med barn i skolen:

– Delta i barnas hverdag. Spør hvordan de har det. Det er faktisk så enkelt. Det handler ikke bare om hvor mange som ringer på døra eller i mobilen. Trivsel måles ikke i antall venner, selv om det er noe mange tror. Ine klarte seg helt fint selv om hun ikke klikket med noen i klassen. Og det kan jo hende at de som er vennene til ungene ikke er dem de egentlig har lyst til å være sammen med. Du får ikke vite noe hvis du ikke spør, sier Eli Stangvik.

Mobbingens psykologi

«Hvorfor meg?»

Hva er det som gjør at noen barn blir mobbet? Og hva er det som gjør at andre mobber?

– Når det gjelder hvem som blir mobbet er det ikke tilfeldig, det er det gjort mye statistikk på. Men det betyr ikke at ikke det finnes enkelttilfeller av mobbing av folk som befinner seg utenfor risikogruppen, sier Erling Roland, professor i pedagogisk psykologi ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Han har forsket mye på tema mobbing og blant annet skrevet boka «Mobbingens psykologi». I følge Roland er det en rekke klare faktorer som kan øke sannsynligheten både for å bli mobbet, og for å bli en som mobber andre.

– Barn som mobber andre barn gjør ikke det fordi de er sinte. Det er helt andre mekanismer som trer inn. Når man går inn for å plage noen handler det om at de vil oppnå noe, de drives av det vi kaller en kjølig aggresjon eller proaktiv aggresjon. Målet er å se at noen blir redde eller skremt, å føle makt ved å produsere avmakt. Et barn som i utgangspunktet er engstelig vil lett bli et offer for personer med slike personlighetstrekk, sier Roland.

– Hvilke barn er utsatt?

– Barn som blir lett skremt og viser frykt er i utgangspunktet et lett bytte fordi mobberen ser tydelig effekten av sin egen plaging. En som mobber søker også etter normative avvik hos andre barn slik at de har en unnskylding for eller grunn til å mobbe dem, sier Erling Roland, og peker på alt fra fysiske og psykiske avvik, engstelse, syns- og hørselshemming, eller at man tilhører en minoritet som en betydelig risiko for å bli utsatt for mobbing.

– Er du mindre populær kan det også være en risiko fordi det betyr at du har mindre beskyttelse rundt deg, sier Roland.

Helseskadelig

Mobbing og trakassering over en lengre perioder er direkte helsefarlig.

– Å bli utsatt for mobbing er noe av det tøffeste et barn kan oppleve. Det tar mye mental energi som går utover konsentrasjonen og svekker læringsevnen. Sliter man med frykt og angst i utgangspunktet vil det bare bli forsterket, man sover dårlig, får dårlig selvbilde, og alt dette gjør det vanskelig å prestere. Kroppene våre er nå engang slik at det psykiske og fysiske påvirker hverandre, og vi ser tydelig sammenheng mellom muskel- og skjelettplager, tristhet og depresjoner i voksen alder som følge av mobbing i barndommen. I verste fall kan man også ende å lide med posttraumatiske stresslidelser, sier Erling Roland.

– Mange barn sier ikke ifra om det som skjer?

– Nei, det er ganske vanlig. Å bli mobbet føles ensomt, og mange forteller ikke om det de blir utsatt for fordi det føles flaut eller fordi de ikke vil påføre foreldrene sine den smerten de selv opplever. Ofte føler de også skuffelse over venner eller voksne som ikke griper inn.

Søsterkjærlighet 2018: Ine (t.v) spiller i dag håndball i Frankrike og Malin er sosionom. Foto: Frøydis Falch Urbye

Trenger hjelp

Ifølge forskerne er det heller ikke tilfeldig hvilke barn som mobber andre. Erling Roland sier det er viktig at voksne også tar tak i de som mobber på en skikkelig og konstruktiv måte, ikke bare møter dem med sinne.

– Det sterkeste kjennetegnet blant dem som mobber er at de har en såkalt proaktiv aggressiv personlighetsforstyrrelse, eller kald aggressivitet, som det kalles. Det mest ukloke voksne kan gjøre er å ikke ta tak i det på en ordentlig måte mens de er barn. De må bli forklart på en skikkelig måte at det de gjør blir sett, og at det er helt uakseptabelt, sier Erling Roland.

– Kan de som har en slik personlighetsforstyrrelse bli kvitt den?

– Det er vanskelig. Det er fire ganger så store sjanser for at de med proaktiv aggressiv personlighetsforstyrrelse fungerer dårlig sosialt som voksne, at de får problemer i parforhold og så videre. Derfor er det viktig å ta tak i den negative atferden på en konstruktiv og god måte mens de er barn, slik at de kan lære seg at det er uakseptabelt og at vi ser dem, sier Erling Roland.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no