Stein Hoff forsøkte å ro fra USA til England– Man skal ikke sette fysiske grenser på grunn av alder

6.august 2016: Klokken er litt over midnatt og det er bekmørkt langt ute på Atlanterhavet, fjernt fra all sivilisasjon. Kun en fjerdedel av det hårete målet Stein Hoff satt seg for mange år siden gjenstår.

Sjøen har vært urolig lenge, men nå slår det virkelige uværet til. En storm, bare litt mildere i styrke enn en orkan, river tak i båten. Hoff ligger inne i kahytten som blir stadig våtere og klamrer seg fast. Han har en fot godt plassert i taket for å ikke bli kastet rundt.

De kraftige vindkastene sender båten tumlende rundt blant de høye bølgene. Det er umulig å få kontroll over båten igjen.

«Ro for livet»

To år har gått siden Stein Hoff la ut på den strabasiøs ferden fra New York, og opplevelsene hans har nå blitt til boken- «Ro for livet».

Ferden har nettopp begynt, og Frihetsgudinnen vinker farvel. Foto: Elisabeth Hoff

Målet til den spreke 73-åringen var Hugh Town på den engelske øygruppen Scillyøyene, en strekning på nesten 5000 kilometer. Turen skulle utelukkende gjennomføres ved å ta årene fatt.

– Ideen kom fra at jeg syntes det hadde vært utrolig gøy å kopiere Harbo og Samuelsen, forteller den spreke 73-åringen og legger til:

– Jeg har alltid holdt meg i form og vært opptatt av at man ikke skal sette fysiske grenser på grunn av alder.

Norsk-amerikanerne George Harbo og Gabriel Samuelsen var de aller første i verden til å ro over Nord-Atlanteren - i 1896. I en enkel robåt, helt uten hjelpemidler, krysset de den enorme strekningen på bare 55 dager.

– Denne turen har gitt meg ny respekt for de som gjorde det for 120 år siden. Jeg følte meg jo litt arrogant etterpå som tenkte jeg skulle klare dette helt alene, forteller Hoff om turen, som endte på dramatisk vis.

De blå prikkene viser Harbo og Samuelsens ferd, de røde er Hoffs rute. Den endte dessverre ikke på Scillyøyene. Foto: Privat

Les også : Har funnet skip med enorme skatter

«Mayday, mayday, mayday»

«Kjære morfar, ikke kantre. Du er den beste. Love, Finn,» hadde barnebarnet hans skrevet i et oppmuntringskort som Hoff fikk med seg på turen.

Dessverre ble det ikke som barnebarnet håpet.

– Jeg var ganske sikker på at jeg skulle dø natt til 6.august, forteller Hoff. Han grøsser.

Hoff anslår at bølgene var på 6-7 meter og at båten raste blant de i en fart på 4-5 knop. Foto: Privat

6. august 2016: Stormen er voldsom, og det er nytteløst å gjøre motstand mot naturkreftene. Etter en flere timer lang forskansing i kahytten forstår Hoff at både roret og ankeret har gått i stykker.

Selv om stormen har løyet, tar han derfor ikke sjansen på å fullføre turen.

Det er ikke noe annet å gjøre enn å aktivere nødpeilesenderen, en radiosender for ulykker, og sende ut Mayday-signaler.

Var redd for å fryse i hjel

«Dette betyr slutten på turen min, håper bare jeg overlever. Havet ser forferdelig ut! Antagelig vil jeg bli slengt rundt flere ganger før noen kan komme og hjelpe meg. Jeg er så lei meg… For en trist, trist måte å ende denne turen på,» skriver han i boka.

– Jeg tenkte ikke at det var synd at jeg ikke fullførte turen. Da tenkte jeg bare på det fine jeg har opplevd og alt det jeg skulle ønske jeg fikk oppleve. Jeg tenkte på ting jeg var glad jeg hadde sett, ting jeg gjerne skulle se, og jeg tenkte mye på familien. Jeg var helt sikker på at det skulle ende, men jeg var redd for hvordan jeg skulle dø - om jeg skulle fryse ihjel, forteller Hoff.

Heldigvis endte historien godt. Et lasteskip med kurs mot Canada, Ludolf Oldendorff, fanget opp Hoffs nødpeilesenders signaler. Etter mange timers streving med å nå den lille robåten på en trygg måte, kom Stein Hoff seg omsider om bord i lasteskipet.

Saken fortsetter under bildet

Et lykkelig syn - hjelpen er på vei. Foto: Privat

– Da jeg ble reddet... det er et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv. Det kan anbefales, sier Hoff lattermildt.

Da Ludolf Oldendorff la til kai, var kona Diana allerede på plass for å ta imot mannen sin.

– Hun foreslo at vi kunne prøve turen igjen fra Canada, humrer Hoff.

Se video av redningen (saken fortsetter under) :

God støtte fra familien

Hoff hadde god støtte gjennom hele turen fra Diana og resten av familien under den strabasiøse ferden.

– Det som hjalp mest på ensomheten var kontakten med familien. De støttet meg hele veien. Satellittelefonen gikk dukken halvveis, men jeg hadde mail, så jeg kommuniserte med dem helt til siste stund.

I tillegg til kontakten med familien, var egen loggføring en god hjelp mot ensomheten han kunne føle på.

I den nye boken gir Hoff et nært og godt innblikk i livet på sjøen:

Kona til Stein, Diana, hadde sendt med ham hjemmelaget mat til de første ukene. Foto: Privat

– Det var godt selskap å skrive selv. Du er alene, men ikke ensom. Jeg pratet med meg selv, sang og hørte på gamle NRK-produksjoner, forteller Hoff.

Han trekker særlig frem en gammel NRK-produksjon av Gjengangere som Toralv Maurstad medvirket i. Digresjonen minner Hoff om at Maurstad nå spiller Peer Gynt på Det norske Teateret.

– I en alder av nesten 92, det er jo helt utrolig. Kan ikke forstå at han husker alle replikkene sine, sier 73-åringen imponert.

Les også : Slik overlevde Kay (46) ti timer på svøm i Adriaterhavet

Fortsetter med roingen

Hoff har ikke dratt inn årene for godt. Nylig fikk han fire seire under World Rowing Masters i Florida.

– Jeg ror jo hele tiden. Men langturer kan jeg nok bare drømme om. Jeg kunne godt tenke meg å ro langs Norskekysten. Men nå mener familien jeg har rodd nok, så nå skal jeg kanskje vente litt.

Selv om turen hadde en skremmende slutt, har Hoff likevel lyst til å fullføre kryssingen av Nord-Atlanteren en vakker dag.

– Jeg har en merkelig evne til å se noe morsomt i alt mulig, så jeg tror at selv hvis jeg ble alvorlig fysisk skadet ville jeg likevel sett tilbake på det som en flott tur. Jeg er ikke bitter, men skulle selvfølgelig ønske jeg klarte det, sier Hoff.

Les også : En sjøens helt: Siste reise