Meny

Nina Emilie (28) har bipolar lidelse:

– Jeg har jobbet med å finne balansen mellom hva som er for for mye og for lite

Det er nå fire år siden sist Nina Emilie Ørbech var innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun har fått noen verktøy for å unngå at sykdommen tar kontroll over livet. Foto: Siw Ellen Jakobsen
Pasienter med bipolar lidelse må hele tiden kjempe imot å gjøre det de har mest lyst til å gjøre.

Da hun vokste opp var hun en jente med masse energi og følelser.

Hun ville være med på alt. Hele tiden.

– Da jeg ble alvorlig syk første gangen hadde jeg startet opp «Ungdom mot narkotika» i Asker. Jeg var aktiv i «Changemaker». Jeg var konfirmantleder, sang i kor og var elevrådsleder. Jeg skulle prestere på skolen samtidig som jeg jobbet masse ved siden av – og jeg skulle ha med meg alt det sosiale. Leksene måtte jeg derfor lese på natta. Det førte til at jeg ofte sov bare fire-fem timer hver natt, forteller Ørbech.

Dette var lenge livet hennes. Men det gikk ikke.

– Rundt jul da jeg var 18 år var det totalkrasj etter en forestillingen på skolen. Det hadde vært masse stress og fullt kjør i forkant. I ettertid ser jeg at det kan ha vært en mani.

I dag ser hun at alle aktivitetene var en flukt.

Hun begynte å gå til psykolog allerede da hun var ni år og fortsatte med det sporadisk opp gjennom hele ungdomsskolen og videregående. Den gang var det angst og depresjon hun ble behandlet for. Men tempoet bare tiltok.

Hun hadde fire–fem innleggelser på en psykiatrisk klinikk da hun var 18 år. Da hun var 19 år fikk hun diagnosen bipolar lidelse type 2.

Les også : Dette er bipolar lidelse

Fikk noen verktøy

I dag er Ørbech student, småbarnsmor og hundeeier.

Mange av rutinene i livet har kommet derfor helt av seg selv. Men før barn og hund har hun jobbet mye med å finne balansen mellom for mye og for lite.

Medisinene har hjulpet henne, men i 2011 fikk hun et behandlingsopplegg som kalles i psykoedukasjon i gruppe ved Vestre Viken helseforetak.

Etter det begynte livet å snu.

Da Nina Emilie Ørbach var 19 år og skulle legges inn på et psykiatrisk sykehus for første gang hadde hun tusen spørsmål. Det inspirerte henne til å starte en blogg om psykisk helse. Det ga tilværelsen hennes mening. – Mens vennene mine gikk på jobb og skole hver dag visste jeg at jeg hjalp noen. Foto: Siw Ellen Jakobsen

– Jeg ble kjent med diagnosen min og symptomene. Vi gikk så konkret og så dypt inn i det som egentlig er relevant for sykdommen. Og vi fikk med oss noen verktøy.

Hun kjenner nå igjen symptomene og vet hvilke grep hun skal ta for å unngå å bli innlagt.

Hun vet at stress kan utløse en ny sykdomsperiode.

Hun vet at alkohol trigger både angst og depresjoner.

Hun vet at når hun får mindre energi og livsglede må hun tvinge seg selv til å være mer aktiv.

Og når hun får for mye energi må hun trappe ned på aktivitetene øke og sørge for å få nok søvn.

– Det var ekstremt vanskelig å akseptere at jeg måtte ta så mye hensyn i livet mitt. Men jeg skjønte at jeg måtte ofre noe for at sykdomsperioden skulle bli kortere og mildere og innleggelsen færre. Jeg vil heller ha et stabilt og litt kjedelig liv enn å være innlagt store deler av året, som jeg har vært enkelte år.

Les ogsåStress øker risiko for disse 12 sykdommene

Gjør det motsatte av det som føles naturlig

Å holde en bipolar sykdom i sjakk handler i stor grad om å gjøre det motsatte av det du har lyst til å gjøre, forteller Dag Vegard Skjelstad. Han er spesialist i klinisk voksenpsykologi, forsker i Vestre Viken HF, og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Skjelstad jobber også med behandling av pasienter i Vestre Viken helseforetak.

Helseforetaket har siden 2007 tilbudt pasienter med bipolar lidelse psykoedukasjon i gruppe. Dette er en behandlingsform som har vist god effekt i flere studier.

I 2015 skrev Skjelstad en vitenskapelig artikkel med kolleger i Vestre Viken om erfaringene fra psykoedukasjon i grupper. Her oppsummerer de pasientenes evalueringer og anbefaler at dette blir et landsdekkende tilbud.

Skjelstad forteller at en viktig del av behandlingen er å formidle tro på at pasientene selv kan påvirke lidelsen og gi vedkommende kunnskap og verktøy til det.

Kler og sminker seg annerledes

En metodikk er å identifisere symptomer på tilbakefall.

Når pasienten er på vei «opp», er redusert søvnbehov, rastløshet og økte konsentrasjonsvansker vanlige symptomer.

– Pasienten får gradvis mer energi og blir mer optimistisk. Han eller hun får lyst til å sette i gang nye ting. Varsel på en ny episode kan være at de kler seg annerledes, sminker seg hardere, røyker mer, spiser mindre, trener mer og velger mer originalt når de går i butikken.

Det føles naturlig å kaste seg på energibølgen og surfe med impulsene, forteller Skjeldstad. Med det vil gi næring til tilstanden, og kunne føre til at man gjør ting man angrer på. Noe som kan forsterke depresjonen i etterkant.

–Ved de første varseltegnene bør du gjøre det motsatte, nemlig å roe ned, skjerme deg fra aktiviteter og påvirkninger, og sørge for mye søvn. Det er ikke lett å sove når energien er på vei opp, så da trenger man søvndyssende medikamenter.

Skjelstad forteller at en av hans pasienter har gjort en avtale med arbeidsgiver om å ta noen dager egenmelding når hun gjenkjenner symptomene. Hun øker da dosen medisiner for å få sove mer. Hun trekker for gardinene og slår av telefonen.

Depresjonen blir ofte sett på som maniens bakside. Da blir optimisme snudd til pessimisme og energien blir borte.

– Når energien går ned, må du gjøre det motsatte: Du må stimulere deg selv med mer aktivitet og være sosial, selv om det er ulystbetont og tungt, sier Skjelstad.

Les ogsåStor studie: – Forstyrrelse av døgnrytmen knyttes til dårligere psykisk helse

Viktig å dele erfaringer

Skjelstad mener at det å dele erfaringer i gruppen er en viktig del av behandlingen. Det er de «harde» målene som det er forsket på. Det handler for eksempel reduksjon i antall episoder og innleggelsene.

Men det er mange andre viktige effekter av denne behandlingen, mener han.

Det har stor verdi å møte andre i samme situasjon. Da kan pasienten bli inspirert av hvordan de får til dialog med arbeidsgiver og familie om hvordan man forebygger og håndterer episoder.

– Å være godt forberedt på kriser vil føre til en mye mer ordnet prosess når vedkommende blir syk igjen, og forhindre kaos, sier Skjelstad.

Mange føler seg alene

Etter at Ørbech selv deltok i gruppepsykoedukasjon har hun jobbet i flere år som en såkalt erfaringskonsulent i denne behandlingen.

– Hver gang har vi har hatt nye samlinger er det noen som bryter sammen fordi de synes det er så godt å se at de ikke er alene med sykdommen.

Selv har hun vært yngre enn gjennomsnittet som har vært på disse kursene. Hennes generasjon synes kanskje det er mer naturlig å være åpen om psykisk helse, mener hun.

– Åpenheten har kanskje gjort det lettere for både for meg selv og for folk rundt meg.

Startet blogg

I 2008 startet Ørbech en blogg om sykdommen sin.

Hun var 18 år og skulle legges inn på et psykiatrisk sykehus, som hun bare hadde sett på film. Hun hadde tusen spørsmål. Det var etter å ha googlet masse og ikke funnet noen som delte sine erfaringer, at hun skjønte at hun måtte starte bloggen.

– Jeg tror jeg var den første som skrev åpent om egen psykisk sykdom. Jeg fikk et sterkt behov for å dele og følte at jeg var til nytte. Mens vennene mine gikk på jobb og skole hver dag visste jeg at jeg hjalp noen, selv om jeg satt hjemme i stua eller var innlagt.

Hun har samlet på de gode tilbakemeldingene.

– En stund printet jeg dem ut og limte dem på en vegg hjemme. Den veggen var til å gråte av. Det var så mange fine tilbakemeldinger. Det er dem jeg har tatt med meg langt inni sjela.

Denne artikkelen ble først publisert hos forskning.no.

Les ogsåAlle kan utvikle psykose

Helse og livsstil
Populært