Meny

«Making a Murderer» er tilbake – men begynner besettelsen vår med true crime å bli problematisk?

Steven Avery er hovedpersonen i «Making a murderer». Foto: Handout / Reuters
Vi får ikke nok av cold case-serier som «Serial», særlig når de skaper rettslige ringvirkninger. Men selv om sjangeren har utviklet seg, flyter fortsatt historiene på en understrøm av utnyttelse. 

«Jeg trodde ikke at alle disse menneskene ville bry seg, sier en undrende Steven Avery i starten av traileren for «Making a Murderer: Part 2».

Men det gjorde altså folk; de brydde seg. Mye. Da den første serien av «Making a Murderer» ble lansert på Netflix i 2015 ble millioner av mennesker over hele verden grepet av den sanne historien om Avery, en Wisconsin-mann dømt for å ha myrdet den lokale fotografen Teresa Halbach. Det ble voldsom interesse rundt hvorvidt Avery hadde drept Halbach eller om han var et offer for politimisbruk som serien antyder.

«Making a Murderer» ble raskt et eksklusivt kulturfenomen, og den største true crime-dokumentaren gjennom tidene.

Likevel var ikke alle begeistret for dokumentarens suksess.

– Jeg har mottatt 4.000 drapstrusler siden serien først gikk på lufta, sier Ken Kratz, aktoren som bidro til å sette Avery bak lås og slå.

– Jeg har fått pakker som eksploderte på kontoret mitt. Jeg har fått bilen min skutt på, sukker han.

– Og jeg er redd at den galskapen kommer til å slippes løs på ny.

– Fra mitt perspektiv er saken over

Oppfølgeren til «Making a Murderer» kommer 19. oktober, og Kratz er bekymret for hvilke nyheter den kan inneholde.

Hae Min Lee. Foto: Handout

– Deres slagord er noe sånt som «Saken er ikke over enda».

– Vel, når er den over? Fra mitt perspektiv er saken over.

Om Kratz har fått nok av «Making a Murderer», har resten av oss helt tydelig ikke det. Oppfølgeren har allerede gitt omfattende pressedekning. Og det gjelder ikke bare «Making a Murderer». Det virker som om mange av oss ikke kan få nok av virkelighetens drap, vold og tragedier. I de senere år er true crime-serier blitt et utbredt fenomen i populærkulturen.

Mye av æren - eller skylden - ligger hos podcasten «Serial» som fulgte Adnan Syed, dømt for å ha drept sin ekskjæreste Hae Min Lee i 2000. Da den ble lansert i 2014 knuste «Serial» alle podcast-rekorder. Den første sesongen er lastet ned mer enn 211 millioner ganger. Tredje sesong fokuserer på Clevelands domstolsystem og ble lansert forrige måned. historien har også blitt omgjort til den nært forestående HBO-serien « The Case Against Adnan Syed».

True crime-suksesser fortsetter å dukke opp i det vide og det breie. I fjor ble LA Times-podcasten «Dirty John», som beskriver et voldelig nettverk av svik spunnet av «frilans anestesisykepleieren» John Meehan, lastet ned mer enn 10 millioner ganger i løpet av seks uker. Historien har også blitt omgjort til en TV-serie med Eric Bana som lanseres neste måned.

I tillegg finnes det true crime-kanaler som Investigation Discovery, med en sendeplan av teppebombet av true crime-serier som «Evil Twins», «Evil Stepmothers» og «Evil Live Here».

Les saken fra Krimdokumentet: Parteringsmorderen som forsvant

Drapsnerder på CrimeCon

For de som foretrekker en mer «hands on» mordopplevelse har du CrimeCon, en årlig messe hvor du kan menge deg med andre drapsnerder på forskjellige eventer som «Wine & Crime» eller avhør, hvor du får bryne forhørsmetodene dine. Du kan shoppe seriemordereffekter på Etzy, som kan skryte av en forstyrrende mengde morder-merch, fra kaffekrus dekorert med navn på berømte mordere til blodstenkte hårtuster.

Michael Arntfield, en tidligere politibetjent som nå driver en cold case tenketank, forteller at vår interesse for «rett fra overskriftene»-grusomheter ikke er et moderne fenomen.

Han forteller at sjangeren virkelig «krystalliserte seg i 1842 da Edgar Allan Poe skrev The Mystery of Marie Rogêt», en novelle basert på et mord som hendte samtidig med utgivelsen. Siden da har sjangeren «vært innflytelsesrik i perioder, og har kommet og gått i mellom hver generasjon», ifølge Arntfield. Imidlertid har verken kvaliteten, eller mengden oppmerksomhet tidligere vært på nivået den er i dag.

Etter lenge å ha vært en sjanger som ble sett ned på, forbundet med kikkermentalitet og kiosklitteratur, har true crime flyttet ut av rennesteinen, ifølge Jean Murley, forfatter av «The Rise of True Crime: 20th-Century Murder and American Popular Culture».

– Det ses ikke nødvendigvis som høykulturell underholdning, men sjangeren har i dag mye mer kulturell pondus. Folk skammer seg ikke for å like det slik de gjorde for 10 år siden, forteller han.

I mer kvalitetsbevisste sirkler har økningen av høykvalitets-«true crime» skapt et bredt publikum, noe som i sin tur betyr at enda mer innhold av høy kvalitet skapes.

Teknologi har også hjulpet true crime-sjangerens gentrifiserings-prosess. Som Arntfield antyder, gir nye produksjonsplattformer som Netflix mulighet for «større eksperimentering med historiefortelling i langformat».

– Snarere enn å fortelle en hvem-gjorde-hva på en time, har serier som «The Staircase» og «Making a Murderer» tatt sjangeren i en ny og mer eksperimentell retning.

Les også: Et ekstremt uvanlig dødsfall

– Ubegrensede mengder materiale

«The Staircase» tar for seg rettssaken mot forfatteren Michael Peterson for drapet på sin kone Kathleen som ble funnet død i bunnen av trappen i deres hjem i North Carolina i 2001. Åtte episoder rundt den opprinnelige rettssaken ble utgitt på fransk TV i 2004. To episoder til fulgte i 2013. Etter en ankerettssak ble tre nye episoder samt de 10 foregående utgitt på Netflix i år. En historie som spenner over nesten to tiår ble kondensert til en ekstremt fråtsevennlig, men også nyansert serie.

Saken fortsetter under

The Staircase. Photograph: Netflix

I tillegg til å endre hvordan true crime-historier blir fortalt, har teknologien demokratisert hvem som skal fortelle dem. Som Arntfield sier, er det relativt enkelt for alle som har et talent for historiefortelling og en internettforbindelse å grave opp en interessant sak og lage en podcast.

– Tilgang var alltid problemet før. Med mindre du har jobbet med den originale saken, hadde du ikke tilgang til den informasjonen du trengte for å fortelle disse historiene. Nå skjønner vi imidlertid hvor mange historier som finnes der ute. Det er ubegrensede mengder med materiale.

Skal imidlertid alle disse utnyttes? Dette er ikke bare historier – det er deler av ekte menneskers liv. Uansett hvor smakfullt det er gjort, er det ikke uetisk å forvandle personlige tragedier til offentlig underholdning?

Saken fortsetter under bildet

Sister Cathy Cesnik i 1969 Foto: Netflix

Det avhenger av hvordan du definerer underholdning, ifølge Christopher Goffard, vert og skaper av «Dirty John».

– Mitt mål er å skape historiefortelling som utforsker viktige psykologiske spørsmål med respekt for menneskelig kompleksitet og tvetydighet ... Å insistere på harde linjer mellom journalistikk og underholdning er å anta at journalistikk må være kjedelig for å være ekte, noe jeg ikke kjøper.

– Jeg begynte bare å google

Goffard bemerker også at true crime-historier noen ganger kan bli kraftigere enn tradisjonell journalistikk.

– Et helt sentralt aspekt i «Dirty John» er det som kalles «coersive control». Dette er en type psykologisk manipulasjon som kjennetegnes av teknikker som gaslighting (en form for systematisk villedelse), overvåkning og isolering av offeret – en type manipulerende kontroll som maskeres som kjærlighet. Jeg kunne ha laget en sak med en håndfull mennesker som hadde opplevd dette, og funnet noen eksperter som kunne snakke om det, og det ville blitt en respektabel historie og kanskje utløst en samtale. Men jeg tror effekten blir mye større når historien tar deg dypt inn i en families opplevelse av dette, slik at du får høre hvordan det føles å leve med det.

Andre synes imidlertid å ha brukt mindre tid på å etisk ransakelse. Ett eksempel er Payne Lindsey, verten for hit-podcast «Up and Vanished». I den første episoden forklarer Lindsey starten på serien som undersøker saker med savnede personer.

– Som mange hadde jeg vært ganske besatt av «Serial» og «Making a Murderer», og jeg tenkte med meg selv: «Hva om jeg lagde en slik?» Jeg gikk bokstavelig talt bare inn på Google og begynte å søke.

«A very fatal murder»

Satire-nettstedet The Onion parodierte en slik selvsentrert tilnærming i podcasten « A Very Fatal Murder».

Den handler om David Pascall, en narsissistisk Brooklyn-innbygger som bestemmer seg for å infiltrere småbyen Bluff Springs for å løse gåten bak dødsfallet til en ung pen jente ved navn Hayley Price og kanskje vinne noen utmerkelser i forsøket.

– Så, hva skjedde med Hayley Price? spør Pascall.

– Og hvordan kan jeg få rede på det?

Katy Yeiser, manusforfatter på «A Very Fatal Murder», bemerker at blant de mange true crime-klisjene som ber om å bli gjort narr av, kommer den «egosentriske programlederen som utnytter en ung jentes død» temmelig høyt på lista.

Noen ganger lykkes selvsagt true crime-serier der myndighetene har mislyktes og gir en stemme til ofre som har blitt fortiet. Disse historiene blir ikke bare fortalt, de blir etterforsket på nytt. Internett gjør at folk kan dele teorier, jakte på ledetråder og påvirke historien.

Ble funnet av to jegere på småviltjakt

Et av de beste eksemplene på dette var fjorårets Netflix-dokumentar «The Keepers» som undersøkte det uløste mordet på Baltimore-nonnen søster Cathy Cesnik i 1969. Serien følger to av hennes tidligere studenter nå i 60-årene, mens de nøster opp hvordan hun ble nedprioritert av patriarkalske maktsystemer, fra den romersk-katolske kirken til Baltimore-politiet.

Gemma Hoskins og Abbie Schaub hadde jobbet med journalisten Tom Nugent for å prøve å få oppmerksomhet rundt mordet på Cesnik flere år før dokumentarfilmen ble laget; først i 2014 banket TV-folkene på døren. Du kan argumentere for at den nåværende besettelsen med true crime bidro til å få det Hoskins og Schaubs hadde jobbet med i årevis frem i nasjonalt søkelys.

Hoskins har jobbet hardt for å opprettholde interessen som «The Keepers» hadde skapt i Cesnik-saken, ved å bruke sosiale medier til å crowdsource ledetråder for undersøkelsen.

Hun er midt i oppfølgingen av en ny ledetråd da jeg ringer henne i hennes hjem i Maryland.

– Det var angivelig to jegere på småviltjakt som fant liket til søster Cathy. De er kun navngitt i en artikkel. Jeg ønsker å finne dem før begge går bort.

Hoskins har et team på rundt 30 frivillige rekruttert via Facebook som tråler internett på jakt etter å identifisere disse jegerne.

«The Keepers» har allerede ført til viktige utviklinger i saken. Kort tid etter at dokumentaren ble lansert, begynte politiavdelingen i Baltimore å tilby et elektronisk skjema for ofre for seksuelle overgrep relatert til hendelsene som ble dekket.

– Det er surrealistisk, sier Hoskins.

– Jeg tenker at Pope Francis sannsynligvis vet hvem jeg er! Det er vanskelig for meg å begripe det faktum at jeg har en stemme nå, og at folk lytter.

Les også: Dommerpanel mener «Making a Murderer»-dømt må løslates

«The teachers pet»

Den australske podcasten «The Teachers Pet» er et annet eksempel på true crime som gjør en forskjell. Podcasten som ble lansert i år og har blitt lastet ned mer enn 24 millioner ganger ser på hendelsen med den 33 år gamle Lyn Dawson som forsvant fra sitt hjem i Sydney i 1982. Ingen ble pågrepet i forbindelse med saken.

Skaperen av «The Teachers Pet», Hedley Thomas, sier at informasjonen som kom inn etter at episode 1 av podcasten ble sendt endret hele serien.

– Veldig raskt begynte folk å kontakte meg med ønske om å dele informasjon og ting de hadde sett. Dette gjorde at jeg måtte skrive om de neste to episodene.

At «The Teachers Pet» ikke var ferdig skrevet, men ble utviklet på ukesbasis var viktig for historien, ifølge Thomas.

– Materialet jeg fikk tilgang til underveis hadde stor innvirkning. Det gjorde også at lytterne følte at de var en aktiv del av undersøkelsen.

– Da jeg først gikk til politiet for å høre om de ville samarbeide, ville de ikke ha noe med podcasten å gjøre. Men i løpet av serien ble jeg kontaktet av folk politiet aldri hadde hørt fra. Plutselig kom en holdningsendring. Politidirektøren visste at han måtte utnytte muligheten til få ny informasjon i hendene på etterforskerne sine.

Lyn Dawsons familie er glad for podcastens suksess, ifølge Thomas.

– Lyns bror har sagt at podcasten har gitt dem mer håp enn de noensinne har hatt tidligere, at denne saken vil føre til rettsforfølgelse – noe som skulle ha skjedd for mange år siden.

Men ikke alle ofres familier er like begeistret over at gamle sår gjenåpnes. Mens historier som forsøker å renvaske straffedømte som «Making a Murderer», «Serial» eller «The Staircase» har mottatt lovprisning for å avsløre feil i straffesystemet, har de også blitt anklaget for å utnytte drapene på de involverte og hindre de etterlatte fra å få fred.

– Vi blir aldri lei av mord

Interessen skapt av «Serial» rundt Adnan Syed-saken i 2016 resulterte i at en dommer beordret en ny rettssak. Mens mange av seriens fans var glade for denne utviklingen, beklaget Hae Min Lees familie seg over det faktum at det hadde «gjenåpnet sår som få kan forestille seg».

– Det er vanskelig å se på at så mange ivrer etter å forsvare noen som begikk en forferdelig gjerning ... når så få er villige til å snakke Haes sak, meldte familien i en sjelden uttalelse.

Appeller fra aktor har forsinket Syeds-rettssaken, men en ny rettsak vil likevel etter all sannsynlighet komme snart. Dette vil uten tvil føre til en økning i medieinteresse, og gjøre det enda vanskeligere for Lees familie å slutte fred med fortiden. Det samme gjelder for oppfølgeren til «Making a Murderer». Mens Halbachs slektninger stort sett har vært stille om Netflix-serien, har de sagt at programmet traumattserie familien på nytt.

Uavhengig av de etiske argumentene rundt true crime, virker det usannsynlig at sjangerens popularitet vil ebbe ut i nærmeste fremtid.

– På et tidspunkt vil det å fortelle true crime-historier ved hjelp av podcast eller dokumentarfilm bli mindre trendy, sier Katy Yeiser, mausforfatter i «A Very Fatal Murder».

– Men true crime vil aldri forsvinne. Det vil bare bli fortalt gjennom andre eller nye medium. Vi blir aldri lei av mord.

Oversatt av Inge Kvivik /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Helse og livsstil
Populært