Meny

#Metoo ett år etter: Den lille knaggen, med det store emnet

Line Oma, BU-leder i Gamle Oslo, varslet om Trond Giske i romjulen 2017. I etterkant av #metoo mener hun at partiet aldri har vært så samlet som nå. – På det første representantskapsmøte etter #metoo-varselet, reiste alle seg opp og applauderte da jeg skulle på talerstolen for å snakke om Gamle Oslo. Det var så sterkt og rørende, sier Oma.
Trond Giske-varsler Line Oma frontet #metoo med sin historie. Som et av få ansikter i en ansiktsløs bevegelse, har det ikke bare vært enkelt.

– Drømmen min var å bli Arbeiderparti-politiker, jeg hadde så stor begeistring for partiet, og husker det var stor stas første gang jeg møtte en statsråd i New Delhi. Vi snakket politikk, jeg var meg selv og tullet om at jeg skulle bli Norges neste statsminister, sier Line Oma.

Hun forteller om året hun var praktikant ved ambassaden i Indias hovedstad. Hendelsen er godt kjent i media; den var blant dem som summa summarum felte Trond Giske som nestleder i Arbeiderpartiet.

At Oma fortsatt skal bli Norges nye statsminister, er en floskel hun står fast ved. Den er å finne på Twitter- og Instagramkontoen hennes, for hjertet er og blir i Arbeiderpartiet.

– Men #metoo var mye større enn Arbeiderpartiet, sier Oma.

Oma var blant de få her i landet som sto fram med ansikt i den ellers ansiktsløse #metoo-bevegelsen. Da hun først varslet, var hun drevet av adrenalin; viljen til å gjøre opprør og røske tak i partiets taushetskultur overstyrte all tvil og engstelse om at det hun gjorde kunne være galt.

Ett år etterpå skulle hun ønske at hun hadde vært bedre i stand til å ta vare på det sinnet og den stoltheten hun først kjente på i #metoo-bevegelsen.

I møte med et parti som det stadig gikk dårligere med, var det enklere sagt enn gjort.

Ett år etter #metoo vet vi at historier som Line Omas symboliserer et før og etter – i kvinnekampen, og i hverdagen vår for øvrig. En undersøkelse Aftenposten gjorde denne uka viser at 82 prosent av befolkningen mener at #metoo fokuserte på et reelt problem. Videre viser undersøkelsen at nær to av tre nordmenn mener bevegelsen har redusert seksuell trakassering i samfunnet.

For å forstå nettopp hvorfor #metoo var så mye større enn Arbeiderpartiet, som Oma sier, er vi nødt til å spole tilbake i tid. Til slutt ender vi opp på kafeen Skatten på Tøyentorget. Der sitter Oma og forteller at hun ofte skulle ønske at #metoo i Norge hadde en representant, et valgt ansikt, som kunne fronte kampanjen med selvtillit og med kloke, gjennomtenkte betraktninger. Det fant hun ikke alltid fram til selv.

Line Oma varslet Ap-ledelsen om et møte med daværende statsråd Trond Giske i 2010, da hun var 23 år gammel.

– Det siste året har jeg gått fra å være stolt, føle meg sterk og modig og ha kontroll, til å kjenne på angst, angsten for å være medskyldig i Arbeiderpartiets dårlige oppslutning. Og deretter masse sinne. Jeg har vært så sint på meg selv for at jeg ikke turte å være en tydeligere talsperson, at jeg ikke har vært med å ta bevegelsen videre, og fått #metoo til å rulle som en større likestillingsbevegelse over landet. Og motivert partiene til å konkurrere om å bli best på likestillingspolitikk, for eksempel, sier Oma.

Les hva samfunnsdebattantene mener om #metoo-bevegelsen nederst i saken!

Les også intervjuet med Maria Kjos Fonn: – Hvorfor er det så viktig at kvinner skal være vakre? (DA+)

Alyssa Milano startet #metoo-bevegelsen på sosiale medier. Foto: Jordan Strauss / AP

Da #metoo fikk en syndebukk

#metoo hadde sitt jubileum fredag 5. oktober 2018. #metoo begynte med at bevegelsen fikk en syndebukk: et navn og ansikt i Hollywood-mogulen Harvey Weinstein. I en artikkel fra The New York Times ble han anklaget for å ha seksuelt trakassert en rekke kvinner i bransjen gjennom flere tiår.

I ukene som fulgte kom seksuelle trakasseringsanklager mot filmskaperen som perler på en snor. 15. oktober ble anklagene satt inn i en strukturell sammenheng, da skuespilleren Alyssa Milano oppfordret alle som hadde opplevd seksuell trakassering til å dele historiene sine på sosiale medier, under ordene me too. I en Twittersammenheng ble det raskt til en emneknagg. Ideen hadde hun fra den amerikanske borgerrettighetsaktivisten Tarana Burke, som grunnla metoo-bevegelsen i 2006. Den omfattet alle de som har blitt seksuelt trakassert, spesielt marginaliserte grupper.

Saken fortsetter under

Filmprodusenten Harvey Weinstein på vei inn i rettssalen i New York. Foto: Mark Lennihan / AP

Men kvinnebevegelsen var allerede høygravid med sinne og kampvilje da Alyssa Milano gikk til Twitter 15. oktober. De mest synlige forløperne hadde blant annet vært anklagene mot den 81 år gamle entertaineren Bill Cosby. Saken om at han skal ha forgrepet seg på Andrea Constand, førte til at Cosby ble dømt til 3–10 års fengselsstraff, 25. september i år. Saken ble omtalt som #metoo-æraens første virkelige seier i retten. En annen viktig forløper var de såkalte Pussyhat-demonstrasjonene, som samlet flere millioner demonstranter mot Donald Trumps famøse og sexistiske «grab them by the pussy»-uttalelse fra 2005 som ble tema igjen i 2016.

I den aktuelle feministiske håndboka «Brev til en ufødt datter», skriver forfatter og voldtektsforsker Anne Bitsch at det var varslet en revolusjon lenge før folket tok til gatene med rosa «pussy power». Tradisjonen om å bekjenne sine private historier føyer seg inn i 70-tallsfeministenes seksuelle revolusjon, der de opererte under mantraet at det private var politisk. Den kvinnelige kroppen, seksualiteten og reproduksjonen ble forstått som et politisk anliggende. Dermed ble fortellinger fra det mest private, fra soverommet og under trusekanten, hjørnesteinen i søsterskapets politikk mot seksuell undertrykking. Kvinner møttes og delte sine erfaringer kollektivt og offentlig.

Saken fortsetter under

Kvinnekampen #metoo mangler historisk sidestykke. Foto: Damian Dovarganes / AP

«Ta natta tilbake» på 1980-tallet er i norsk sammenheng verdt å trekke fram. Marsjen samlet kvinner i en demonstrasjon mot incest og vold i hjemmet, og nettopp seksuell trakassering på arbeidsplassene. Bitsch skriver at den norske marsjen fant sin søster i de canadiske «slut walks», som spredte seg til flere nordamerikanske og europeiske byer tidlig på 2000-tallet. Videre i 2013 kunne studenter på flerfoldige universiteter i USA fortelle om et farlig og giftig studentmiljø. Oppropet ble til dokumentaren «The Hunting Ground» (2015), som fortalte om en universitetskultur som feiet overgrep under teppet. Historiene som ble delt begynte slik: «My name is Meghan Warner. My name is Iman Stenson. My name is Shannon Thomas – and I’m a proud fourth year, soon to be graduate, of UC Berkeley. I’m a survivor of a sexual assault.»

Oppropet eskalerte da varsleren Emma Sulkowicz fra Columbia University, gjorde madrassen hun angivelig skal ha blitt voldtatt på, om til performance-kunstverket «Carry That Weight». I protest, for å få sin voldtektsmann utvist fra universitetet, festet hun seg til madrassen hun ble voldtatt på – i forelesninger, i kantina og i grupperom. Anne Bitsch var forsker ved samme universitet på samme tid, og hun så det hele på kloss hold. Sulkowicz fikk ikke utvist sin voldtektsmann, og Bitsch ser denne hendelsen som et av flere viktige kapitler på veien til #metoo.

Les også reportasjen om det politiske uåret: Se Dagsavisens skandale-politiske kalender (DA+)

Adressert til arbeidslivet

22. desember er Line Oma på vei hjem til jul. #metoo har rast i mediene i nesten tre måneder, og dekningen har til nå vært preget av bransjeopprop mot seksuell trakassering. Det begynte med skuespillernes #stilleforopptak, og fortsatte radig med musikernes #nårmusikkenstilner, IT-bransjens #systemdown, akademias #metooakademia, brann- og redningstjenestens #Nåralarmengår, servicebransjens #notonthemenu, eiendomsbransjen #nårgrunnmurensprekker, leger- og medisinstudenters #utentaushetsplikt, kommunikasjonsbransjens #kommunikasjonssvikt, bistandsarbeidernes #DoNoHarm og #aidtoo, prostituertes #utensikkerhetsnett og studentenes Aldri OK. Midtveis i bransjeoppropene langet også programleder og TV 2-profil Alexander Schau ut mot norsk TV-, kunst- og mediebransje med 24 varslingssaker på Twitter. Før det igjen hadde journalist Ragnhild Ås Harbo stått fram med sin #metoo-historie, som hadde funnet sted på en jobbreise med flere mediehus. De to historiene fra Medie-Norge satte fyr på debatten.

Samfunnsgeograf Anja Sletteland har analysert mediedekningen av #metoo, og peker på at bevegelsens brede gjennomslag i stor grad skyldtes dens klare adressat: arbeidslivet.

– I Norge hadde oppropene et brak-gjennomslag fordi de fant noen som var ansvarlige: de på toppen av makthierarkiet. Sjefene. Oppropene tok et oppgjør med kulturen og strukturer i arbeidslivet som gjør folk utsatt for seksuell trakassering, og viste hvordan det gikk ut over deres jobbhverdag og videre karrieremuligheter. De appellerte til eksisterende lovverk, og problemet hadde et svar: det var å øke bevisstheten om seksuell trakassering og å etablere bedre rutiner for varsling. Sammenligner vi med en lignende kampanje, nemlig #jegharopplevd, hadde ikke den noen klar adressat, men handlet om maktubalanse i nære relasjoner generelt. Derfor nådde den heller ikke gjennom til mektige institusjoner, sier Sletteland.

Les også: Usikker på om hun vil jobbe med Woody Allen igjen (DA+)

Større enn Arbeiderpartiet

Når Oma går gjennom flyplassen på vei hjem til Haugesund, denne desemberdagen, viser avisoverskriftene at oppropet har nådd hennes egen arena, politikken, nærmere bestemt Arbeiderpartiet. En rekke varslingssaker har kommet inn mot Trond Giske, tre stykker bare denne dagen hun starter ferien.

– Det veltet over meg. Jeg hadde lagt fra meg alt av jobb og lokalpolitikk. På flyet fikk jeg endelig tid til å tenke og la alt synke inn. Det var da jeg ble skikkelig forbanna. Jeg kunne ikke holde kjeft lengre, jeg måtte si ifra. Mange hadde allerede varslet, og jeg begynte å innrømme overfor meg selv hvor stort problemet faktisk var. Det var ingen annen utvei enn å ta et oppgjør. Det ble viktigere enn navnet mitt, viktigere enn om folk likte meg, viktigere enn klumpen i magen, det overstyrte alt, sier Oma

Den lille emneknaggen hadde satt opplevelsen i New Delhi i perspektiv. Som 23 åring var hun praktikant i den indiske ambassaden i New Delhi, der møtte hun Trond Giske på et stort diplomat-arrangement. Senere den kvelden forteller Oma at Giske skal ha presset henne opp mot en vegg og stukket tungen ned i halsen hennes, mot hennes vilje.

– Den gangen var reaksjonen min: opps, shit! Hva skjedde nå?!

– Jeg kjente på at det var galt den gangen og, men jeg visste nok ikke helt hva seksuell trakassering var. Hvor alvorlig skal noe være før man kan kalle det det? I så måte har #metoo betydd masse. Jeg tenkte jo på det da jeg skulle varsle: Er dette stort og alvorlig nok å varsle om? For hadde jeg vært det eneste tilfellet i denne saken er det ikke sikkert jeg hadde gjort det. Men jeg visste at det var snakk om mange, og derfor ble det viktig å bidra til det store bildet, sier Oma.

Saken fortsetter under

Trond Giskes første offentlige opptreden etter at han sykmeldte seg 22. desember 2017, og trakk seg som nestleder i Ap. Her på Orkland Arbeiderpartis stiftelssesmøte på Gjølme. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Først skrev hun et innlegg på Facebook, og i romjulen varslet hun. Ferien brukte hun på å snakke med familien, og hun lagde lange lister for og imot det å gå ut med ansikt og fronte, ikke bare #metoos viktighet, men potensielt #metoo-kampen mot Giske.

– Det var mange som visste om disse tilfellene, men som ikke turte å si ifra. Jeg var sånn selv og. Jeg visste at varslingen kanskje ville bety at vi ikke kom til å ha Giske som nestleder lenger, at hans politiske karriere ville være ødelagt. Jeg har hatt respekt for han som politiker, og ingen vil være med å felle en dyktig politiker. Men igjen; det finnes ting som er mye større enn Arbeiderpartiet og en person i partiet, sier Oma.

Les også portrettet med avtroppende NHO-leder Kristin Skogen Lund: – Det blir litt for mye «Ikke slit deg ut, vennen» når damer snakker sammen (DA+)

Taper på å være attraktive

Saken om Trond Giske markerer et veiskille i #metoo-debatten i Norge. Før denne saken hadde pressen vernet om de anklagede og operert etter rettsidealet om at den anklagede er uskyldig til det motsatte er bevist. Medie-Sverige valgte motsatt strategi, og har det siste året mottatt enorm kritikk for å henge ut profiler med fullt navn. Det fikk fatale følger da Benny Fredriksson tok sitt eget liv etter #metoo-høsten. Men Trond Giske, og senere FrPs Ulf Leirstein og Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise, var folkevalgte politikere. For mediene gjaldt ikke de samme etiske hensynene.

Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene. Ordene avslutter Henrik Ibsens «En folkefiende» og er like lite sant for doktor Stockmann, som dagens #metoo-felte maktpersoner. Omas historie hadde heller ikke hatt virkning alene, det var summen av historier som ga bevegelsen løpehester. Carl I. Hagen gikk i tida etter Omas varsling ut i media og satte ord på det Oma først hadde vært bekymret for. Han sa til DN at hendelsen «kanskje var et overtramp, men ikke alvorlig nok til å få ham fjernet som nestleder». Men for Oma handlet ikke hendelsen om at det uønskede kysset var så alvorlig alene. Det handlet om det strukturelle maktmisbruket og ubalansen i maktrelasjon mens hun var på jobb.

– Drømmen min var å bli Arbeiderparti-politiker, jeg hadde så stor begeistring for partiet, og jeg husker det var stor stas første gang jeg møtte en statsråd i New Delhi. Vi snakket politikk, jeg var meg selv og tullet om at jeg skulle bli Norges neste statsminister. Jeg fortalte om veien min inn i partiet, og at dette var mitt parti. Jeg var så ivrig etter å engasjere meg i politikken. Jeg ble jo skuffa, da jeg opplevde at noen ikke syntes det var interessant å snakke med meg om politikk, fordi vedkommende egentlig var ute etter noe helt annet. Jeg følte at det ikke var meg som person, som politiker eller reflektert ung kvinne, som var det interessante, sier Oma.

Forsker Anja Sletteland peker på at Oma setter ord på én av tre hovedkonflikter i #metoo-debatten. I en analyse hun har gjort av over 2.000 norske #metoo-saker har hun brutt ned bevegelsen i én konsensuslinje: det folk var enige om – og tre konfliktområder: det folk var uenige om. I korte trekk var de aller fleste enige om at arbeidslivet har ansvar for å følge opp lovverket mot seksuell trakassering.

Omas erfaring illustrerer en konflikt mellom to normsystemer for merittering i arbeidslivet – attraktivitet og kompetanse, sier Sletteland. Hun peker på at det for menns vedkommende finnes en forventning om at makt skal gi deg fordeler på kjønnsmarkedet. Denne står i direkte konflikt med kvinners forventning om å bli behandlet profesjonelt på jobb.

– Menn har ingenting å tape på å være attraktive. Karismatiske, se godt ut, kle seg bra; det er bare en styrke i arbeidslivet. Det finnes naturligvis masse skambelegging av menns seksualitet i samfunnet, som for eksempel at den ofte fremstilles som truende og farlig, men når vi har snakker om arbeidslivet, kan fysisk attraktivitet gi ekstra troverdighet og autoritet, sier Sletteland.

Det fortoner seg stikk motsatt for kvinner. Ifølge Sletteland kan seksuell oppmerksomhet i mange tilfeller undergrave en kvinnes kompetanse og profesjonalitet.

– Til tross for at det har vært en dreining i arbeidslivet, der alle i teorien konkurrerer på like vilkår, ser vi fortsatt hvordan kvinners attraktivitet brukes imot dem. For en kvinne er det legitimt å spille på ferdigheter, kompetanse og erfaring, ikke på sin egen seksualitet. Derfor, hvis en sjef legger an på henne, kan det gå ut over hennes eget selvbilde som karriereperson. Plutselig innser hun at det ikke var kompetansen hennes som var iøynefallende, men hun som seksuelt objekt. Da begynner man å stille spørsmål ved seg selv. Det gjør det også vanskelig å varsle, fordi hun kan bli anklaget for å ha lagt opp til det, for å ha prøvd å «snike i køen». Dette er en ny form for skambelegging av kvinners seksualitet som slår sprekker i myten om likestilling, sier Sletteland.

– Dette har vært den dominerende fortellingen i oppropene, og i mediedekningen. De som har reagert på #metoo har ofte følt at menn blir totalt stigmatisert som kjønn, og at alt er et angrep på mannen, og ikke patriarkatet, sier Sletteland.

Saken fortsetter under

F.v. Sofia Srour, Iselin Shumba, Kama Dualeh, likestillings- og diskrimeringsombud Hanne Bjurstrøm og Nancy Herz markerer motstand mot seksuell trakassering. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Sletteland tror at denne konflikten er åpenbar for den nye generasjonen av yrkeskvinner, men at den kan virke absurd for den eldre generasjonen.

– Jeg omgås en del med eldre damer i 70-årene, ler Sletteland

– Mange av dem er opptatte av hvor lettkrenket disse ungene damene i dag er. De hendelsene de snakker om er bare bagateller! … kan de si. De har jo tålt det, en del har profittert på seksuell oppmerksomhet på jobb eller laget seg strategier for å omgå problemet. De har levd med det. #metoo, og spesielt denne vinklingen på arbeidslivet, kunne ikke skjedd uten at en generasjon av kvinner har vokst opp med forventning om likestilling. Det hadde ikke feministene på 70-tallet, de trosset noe ved å gå inn i arbeidslivet. Da var det de tradisjonelle kjønnsrollene som gjaldt, der kvinner egentlig skulle sitte hjemme og vente på å bli valgt. Deres kamp handlet om å bli anerkjent som sterke individer med sin egen vilje, og å utfordre de puritanske seksualnormene, sier Sletteland.

Les også: Torunn Kanutte Husvik varslet om metoo-tilstander i Ap allerede i 2012 (DA+)

Angrer ikke på varselet

Oma er denne generasjonens nye feminister. Derfor ble det klokkeklart for henne hvorfor hun måtte varsle, og hvorfor bevegelsen trengte flere ansikter å forholde seg til. Saken som rullet opp i mediene skulle bli vinklet som en maktkamp innad i Arbeiderpartiet. Anniken Huitfeldt pekte på at varslingene kunne bli brukt i interne maktkamper. For Omas del ble hun aldri mistenkt for å være en brikke i et maktspill.

– Jeg hadde ingen dårlig samvittighet for å varsle, eller for at det oppsto et internt maktspill, hvis det gjorde det. Kanskje var det bare mediene som ville ha det til at det var en maktkamp? Jeg aner ikke hvem denne maktkampen sto imellom, hvis den i det hele tatt eksisterte. Hvem var jeg, Line, BU-leder i bydel Gamle Oslo? Jeg var en på utsiden, en slags «nobody» i denne sammenhengen. Det gjorde at jeg kunne stå fram og være veldig tydelig i denne debatten, uten å bli mistenkt for å tilhøre en eller annen fløy, sier Oma.

Oma sitter og drikker kaffe i bydelen hun representerer. Hun er byråkrat på heltid, og hun så fort at det var få naturlige møtepunkter mellom jobbhverdagen og engasjementet som krevdes av henne i #metoo-kampanjen.

– Jeg kunne gjerne tenkt meg å ha vært en god talsperson for #metoo-bevegelsen og andre varslere, men jeg har ikke vært i en situasjon der jeg har kunnet sitte hjemme og kokkelere og fundere rundt aspekter ved #metoo. Jeg var redd for å si noe som ikke de andre varslerne kunne kjenne seg igjen i. Jeg har hatt prestasjonsangst rett og slett, og følt at jeg har hatt den viktige #metoo-bevegelsen på skuldrene. Etter hvert gikk det dårligere og dårligere med Arbeiderpartiet, og da fikk jeg litt den følelsen av å bære velgeroppslutningen til Arbeiderpartiet på skuldrene også. Jeg var redd for å si noe som kunne gjøre det enda verre.

– I politikken begynte vi å snakke om at vi måtte sette et punktum, vi måtte videre. Jeg følte jo ikke at vi var ferdige med dette. Jeg hadde hatt så kontroll på denne situasjonen i begynnelsen, men etter hvert var jeg redd for at det jeg sa ville skape mer splid og uro i partiet. Jeg følte at det var en splid i partiet, men jeg hadde ingen anelse mellom hvem.

– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg plutselig brydde meg så mye, hvorfor Arbeiderpartiet betydde mer for meg nå enn da jeg varslet, sier Oma.

Oma stilte tidligere i sommer opp på et NRK-intervju for å snakke om #metoo og hvordan Arbeiderpartiet burde bruke muligheten til å fronte likestillingspolitikken. Hun endte opp med å trekke intervjuet, til tross for at hun selv mener at hun ikke var spesielt kritisk. Grunnen skal ha vært negative reaksjoner fra Aps Kjersti Stenseng og likestillingsansvarlig Anette Trettebergstuen.

– Dette med NRK handlet om at jeg var redd for at det jeg sa kunne skade partiet. Som sagt følte jeg at jeg hadde partiets oppslutning på skuldrene, og der og da taklet jeg det ikke. Når jeg ser tilbake på det, skulle jeg ønske jeg bare hadde gjort det – bare gitt blaffen i alt, slik jeg gjorde i begynnelsen. Det var så frigjørende og viktig.

– Jeg har jo lurt på om Arbeiderpartiet har vært tydelig nok, om vi benyttet anledningen godt nok til å fronte og snakke om likestilling? Har vi vært flinke nok til å samle partiet bak likestillingsbevegelsen? Har vi vært flinke nok til følge i våre egne fotspor som likestillingspartiet? Tok vi det grundige oppgjøret som vi skulle gjøre, eller har vi gått videre litt for tidlig?

– Jeg har ikke noe svar her, fortsetter Oma.

– Men jeg mener vi fortsatt har mange uløste likestillingsoppgaver, som partiet har god politikk for, men som partiet må være synligere på. Vi må vise velgerne der ute at vi bryr oss om likestilling, at vi fortsatt er likestillingspartiet.

– Opplever du at det var verdt det, å varsle, å stå i denne stormen?

– Ja, det gjør jeg. Jeg føler tross alt at vi har kommet et stykke på vei når det gjelder dette med seksuell trakassering. Vi har plassert grensene et helt annet sted enn de var før. Det er mye lettere å snakke om, mange flere vet når det er galt og hvor grensene går. Det kan godt være vi visste hvor grensa gikk før også, men nå er det mye vanskeligere å ikke bli tatt. Du tar mye større risiko, for det kommer til å bli fortalt om! Det får konsekvenser. Og ikke minst har det blitt lettere for kvinner fordi vi står sammen med andre, sier Oma.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært