– Joiken er et trumfkort ingen andre har

– Jeg har lyst til å løfte fram mitt folk, sier Ella Marie Hætta Isaksen.
– Jeg har lyst til å løfte fram mitt folk, sier Ella Marie Hætta Isaksen. Foto: Mode Steinkjer
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun blir spådd en lysende internasjonal karriere med bandet ISÁK. Men først skal hun synge semifinale i «Stjernekamp» og opptre på Oslo World. Selv har Ella Marie Hætta Isaksen en baktanke med det hele.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har lyst til å løfte fram mitt folk, sier artisten som ikke nøler med å kalle seg selv en aktivist som står midt i det samiske musikkmiljøet.

– For meg ble «Stjernekamp» en mulighet til å sette samiske artister på kartet, og det er drivkraften i alt jeg gjør. «Stjernekamp» er dessuten god lørdagsunderholdning som jeg selv fulgte da jeg bodde i Finnmark, så jeg vet at jeg vil gjøre mange stolte. Det har vært en veldig positiv reise, sier Ella Marie Hætta Isaksen til Dagsavisen.

Hun smeltet «halve» Norge sist uke da sjangeren var joik. Lørdag er hun klar for semifinale. Dagsavisen møter henne en høstdag mellom «Stjernekamp»-prøver, filming, koreografi og SoMe-møter, en tilværelse som har satt alt annet på vent. Men ikke før er årets «Stjernekamp»-sesong over, så står hun på scenen under Oslo World-festivalen med sitt eget band ISÁK, og hun lover at da er det mye fortrengt spilleglede som skal få utløp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også intervju med Amanda Delara: Vil inspirere folk til å tenke

Talerør

– ISÁK er definitivt mitt fremste talerør, det er der jeg føler meg mest komfortabel og kan skrive musikk. Jeg håper at folk oppdager ISÀK gjennom «Stjernekamp. Bandet ble jo startet for å styrke det samiske i Norge, og jeg synes jeg gjør en god jobb gjennom å vise at det finnes et alternativ til stereotypene om samer, sier Isaksen om trioen som ellers består av elektronicaprodusenten Daniel Eriksen og Aleksander Kostopolous, trommeslageren som har spilt med Mari Boine, Adjagas og Pil & Bue, for å nevne noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun kommer opprinnelig fra Tana, men flyttet til Alta for å gå på videregående. Det var da problemene begynte for alvor. Isaksen har vært åpen om en tung ungdomstid som kulminerte i at hun slet med ensomhet, depresjon og angst før hun skrev musikken som ga henne frihetsfølelsen tilbake. Hun vant samisk Grand Prix, møtte Eriksen og Kostopolous og resten er historie: en samisk elektropoptrio som er blitt kalt «det heteste navnet i Sápmi». Det var før Ella Maria ble landskjent i beste NRK-sendetid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Nå er det vår tur til å skinne

Kulturarven

– Jeg vil vise at samer er som alle andre samtidig som vi har en kulturarv vi må verne om. Jeg har valgt mange av låtene i «Stjernekamp» til å fortelle om tunge opplevelser jeg har hatt gjennom å være samisk aktivist eller same i det hele tatt. Og jeg gir blaffen i anmeldelsene når noen skriver til meg og sier at på grunn av meg vil de melde seg på et samisk kurs og ta tilbake det familien har mistet. Det gir meg inspirasjon til å fortsette, sier hun.

Ella Marie har hele tida vært bevisst på at hun ville gå en annen vei enn de fleste samiske artister.

– Jeg tror mange ble lettet over at jeg ikke valgte å gå på scenen i kofta og joike til elektronisk musikk, slik man gjerne ser for seg at samisk musikk i dag skal være. Vi blir altfor ofte satt i bås. Etter at jeg vant samisk Grand Prix som 16-åring hadde jeg så god magefølelse at jeg visste hva jeg skulle, og jeg takket nei til platekontrakt og flere samiske samarbeidspartnere. Jeg ville lage en moderne vri på det hele, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ella Maria. Foto: Mode Steinkjer
Ella Maria. Foto: Mode Steinkjer

Ikke samisk nok

– Det er en kampsak for meg er at jeg ikke nødvendigvis blir mindre samisk hvis det ikke er åpenbart for andre at jeg er samisk. Jeg fikk masse kommentarer på videregående på at «du kan jo ikke være samisk du som er så høy» og «du som ikke snakker gebrokkent». Jeg har vært gjennom alt det der, og det ga meg i hvert fall ikke mindre lyst til å gå i høye sko. Jeg bygger hele karrieren på en tydelig tanke om at du ikke trenger å se på meg at jeg er samisk fordi jeg vet selv at jeg er det.

Det er en viktig politisk ting å kommunisere ut, mener Isaksen, som opplever at hva som er samisk identitet er noe det er vanskelig å snakke om innenfor de samiske miljøene.

– Vi begynner i feil ende når vi slåss med hverandre om hva det vil si å være same. Vi trenger en større aksept for at samer er forskjellige mennesker, vi som alle andre. Vi må ikke gå i kofte hver dag for å være ekte, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Men stemmen lever

Mari Boine

Hun kommer fra det hun kaller en veldig tradisjonell familie og gikk på Tana sameskole, den ene av to samiske grunnskoler i landet. Det ble ille først da hun flyttet til Alta for å begynne på videregående. Hun fikk høre hun var hårsår når hun sa fra om at hun ikke hadde det bra.

– Vi har jo alle hørt historien til Mari Boine, men at det fortsatt var så ille ante jeg ikke. Veldig mange har trodd at alt var mye verre før, men vi har fortsatt har et godt stykke å gå. Jeg tror vi er blitt veldig redde for å ta denne debatten fordi det så ligger så mye smerte i det som har vært.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mari Boine er den samiske artisten som tydeligst har banet veien for den kampen Ella Marie Hætta Isaksen nå har kastet seg ut i. Boine vokste opp i en svært religiøs familie der joik ble sett på som djevelens musikk, men for henne ble musikken og joiken det fremste verktøyet i kampen for den samiske kulturen etter at hun innså hvordan fornorskningspolitikken og det norske samfunnet hadde begått regelrett overgrep mot samene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mari Boine er forbildet?

– Jeg er jo generelt veldig glad i forbilder, men Mari Boine har vært mitt største forbilde lenge. Jeg har henne i ryggen. Hun skriver til meg hver uke nå under «Stjernekamp», og er veldig glad for at noen tar opp kampen igjen.

Heller ikke fra scenen har Isaksen lagt skjul på Boines betydning, og fast repertoar på konsertene er låten Boine skrev til «Kautokeinoopprøret». ISÁK framførte den til Boine da hun ble tildelt Spellemannprisens hederspris.

Boine fikk hedersprisen: Det skulle bare mangle!

– «Elle» er jo blitt vår mest kjente låt, og jeg er veldig glad i å gjøre den for å hedre Mari. Jeg hadde ikke turt å stå på scenen og synge på samisk hvis ikke Mari Boine hadde gjort det før meg. Den største tilbakemeldingen jeg kan få, er å få lov til å bruke henne som støttespiller, sier Isaksen, som også nevner andre forbilder som «mamma, joikere som Sara Marielle Gaup og vokalister som Susanne Sundfør».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– I ISÁK er vi veldig glad i Robin og Röyksopp, og Norge skjer det jo så mye. Dagny og Sigrid, vi prøver å ta litt inspirasjon derfra også.

– Hva er det viktigste du tar med inn i ISÁK fra din egen bakgrunn?

– Jeg tar med joiken, som er det absolutt vakreste jeg vet om i hele verden. Det er et slags sjelespråk, og jeg opplever at det bare er å åpne munnen så kommer det. Det har vært spennende å ta dette inn i popmusikken og leke med det. Joiken er et trumfkort ingen andre har.

Ella Marie Hætta Isaksen på scenen med ISÁK, her fra OverOslo. Foto: Mode Steinkjer
Ella Marie Hætta Isaksen på scenen med ISÁK, her fra OverOslo. Foto: Mode Steinkjer

Scenen fristed

Den som opplever ISÁK live vil se hvordan Ella Marie nærmest eksploderer med en tilstedeværelse som ikke levner tvil om hvor hun liker seg aller best.

– Scenen ble mitt sted. Et fristed i en hverdag som var veldig trang, slik jeg opplevde at den var i Alta for eksempel hvor jeg ikke kunne oppføre meg som jeg ville uten å være nervøs. På scenen oppheves de reglene. Jo mer jeg roper, gråter og smiler jo bedre er det. Jeg tror også folk savner å se det som er rått og ekte, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var i løpet av årene på videregående, nettopp i den trange hverdagen i Alta, at hun begynte å skrive musikk og se sammenhengene rundt sin egen depresjon.

– Jeg hadde det ikke bra fordi jeg begynte å tvile på min egen tilhørighet og på min kultur. Jeg undertrykket meg selv fordi det ble påstått at jeg ikke var samisk nok. Den gang hadde jeg ikke ryggrad til å si fra. Det handlet om å få et perspektiv og bli voksen. Nå er jeg ikke så gammel ennå, men jeg flyttet fra Alta til Tromsø fordi jeg hadde det så kjipt, jeg måtte lappe alle sårene, kroppen mobiliserte og da begynte jeg å si ifra, sier Ella Marie, og mener at det hun nå sier høyt velger mange å tie med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg forsøker å fortelle en historie som tilhører mine venner og mine omgivelser. Mange kommer til meg og forteller sine historier som jeg så tar videre gjennom musikken og intervjuer. Den aller første låten skrev jeg ut fra den situasjonen jeg var i og skrek etter å finne min plass igjen. Nå er jo den blitt nærmest pensum i skoleklasser i videregående som har teksten som oppgaveanalyse. Det er spesielt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvordan forholder du deg til at andre ser opp til deg?

– Jeg er veldig bevisst på forbildeaspektet ved det hele. Det ville blitt dumt hvis jeg som et offentlig menneske ikke tok stilling til denne problematikken og ikke valgte å fortelle om den. Jeg tar jobben på alvor og mener at jeg motiverer på en positiv måte. Jeg har aldri vært redd for å være kommersiell. Jeg står i meg selv, jeg trenger ikke å være redd for at jeg ikke er meg selv lenger når «Stjernekamp» er ferdig. Jeg synes jeg har klart å fortelle akkurat den historien jeg ønsket å fortelle.

ISÁK spiller under Oslo World, stedet er Blå lørdag 3. november.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no