Meny

– Det var ikke mye intelligent liv på høyresiden på den tida

– Jeg er ikke så glad i makt. Det er mye spennende ved å være statsråd. Det å ha makt er en nødvendighet, men det er ikke en veldig sterk motivasjon, sier Torbjørn Røe Isaksen, som for lengst er utpekt som Høyres kronprins. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
En gang var Torbjørn Røe Isaksen høyresidens kule ungdomsalibi, selv om han innerst inne var en gammel mann.

Det er verdig her oppe i sjette etasje i Høyres hus. Lavmælt summing, oppmerksomme servitører som tilbyr sprudlende og pent kledde mennesker. Mange av dem er tidligere innehavere av en fin tittel; tidligere leder i rederforeningen, statsråd, sjef for statens eget oljeselskap. Statsministre.

Det dannede, voksne publikummet skal hylle en dannet, voksen mann: Høyrehøvding, statsminister, nasjonens kloke, eldre herre Kåre Willoch. Hovedpersonen selv tar imot køen av gratulanter som langsomt slanger seg gjennom dørene, tar hovedpersonen i hånda: «Gratulerer med 90-årsdagen».

Nåværende statsråder og stortingsrepresentanter, noen Gentlemen of the Media, og første taler er selveste statsminister Erna Solberg.

Alle er her, alle hyller den store statsmannen. Men hvor er mannen som har laget bok med Kåre Willoch?

Torbjørn Røe Isaksen mangler. Det ble «litt knall på hjemmebane», som det jo gjerne blir for småbarnsforeldre. Da må selv Kåre Willoch vike.

Les ogsåBondevik imøtegår Willochs Hareide-kritikk: «Selektiv historieskriving»

Politisk «wonder boy»

En gang var han Unge Høyre-leder i hettegenser, nå er han næringsminister i ulldress. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen

Tre dager senere tar Torbjørn Røe Isaksen imot på kontoret i sjette etasje i Næringsdepartementet. Tidspunktet for intervjuet er ugunstig for alle andre enn statsråden selv; rådgiver og statssekretær stresser for at sjefen skal rekke et møte på Stortinget; fotograf og journalist får lite tid og har flyttet på andre oppgaver. Men sånn må det være: Røe Isaksen har «stacket opp» oppgavene i dag – «dagen var likevel ødelagt av andre møter, så jeg kunne like gjerne ta imot Dagsavisen», sier han med et smil – slik at han har tid til å hente fireåringen og den lille på ett og et halvt i barnehagen andre dager.

Han er statsråden som tok pappaperm fra et av landets høyeste embeter. Forfatteren av Kåre Willochs nittiårsbok «Alt med måte. Politiske samtaler» som ikke møtte opp i bursdagsmottakelsen fordi han ikke rakk hjem fra Porsgrunn og familiehelga i tide.

Men han er også Høyres neste leder, ifølge de som mener noe om slikt. En politisk «wonder boy» som på mange måter er personifiseringen av høyresidens marsj inn i institusjonene de siste 20 årene. Da han dukket opp i offentligheten som Unge Høyre-leder i hettegenser og som en intellektuell ung mann som skrev i aviser og tidsskrifter om konservatismens saliggjørende kraft, var han en fremmed fugl i norsk offentlighet.

– Det var ikke mye intelligent liv på høyresiden på den tida, sier han selv.

Nå er partiet Høyre etablert som selve styringspartiet, etter fem år i regjeringskontorene. Politiske talenter tyter ut av partiet, til og med Fremskrittspartiet er blitt husrene og deres hustenketank Civita har vært overalt de siste ti årene.

Men det er da noen mørker skyer: Røe Isaksens gamle venner i kristne kretser er i ferd med å lage krøll for drømmen om en langvarig borgerlig samling. Jobben til Røe Isaksen er i fare.

Les ogsåHøyre frykter Aps asylpolitikk kan føre til økt innvandring

Fargerike sokker under stiv dress

I 2006 var Røe Isaksen leder i Unge Høyre. Hettegenseren ble en del av varemerket hans. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Nå trenger ikke Torbjørn Røe Isaksen kle seg «ungt» og «kult» lenger for å få plass i offentligheten. I dag kjører han mørk dressjakke i ull og et matchende ullslips over den hvite skjorta. Ullbuksene er grå, over et par plommerøde sokker.

– Det er et stykke fra hettegenseren til mannen som sitter foran meg nå?

– Men det ville jo sett helt dust ut å gå i hettegenser på Stortinget, sier Røe Isaksen, og får støtte av sin rådgiver Hannah Atic, som mener han ikke ville fått lov til å gå i hettegenser på tinget.

– Jeg går jo ikke kledd slik som dette til vanlig. Da er det gjerne T-skjorte, caps og dongeri på meg også. Men jeg har alltid blitt sur når folk ikke kler seg pent i anledninger som krever det. Når du er statsråd så kreves det faktisk hver dag, sier Røe Isaken.

Rådgiver Atic er ikke helt ferdig med å støtte sjefen mot journalisten som plutselig er blitt motepoliti:

– Det er ganske stor forskjell på dine sokker, som alltid er fargerike, og dressen til de som kommer på besøk på kontoret her hver dag, da, sier hun.

– Takk, sier Røe Isaksen.

– Ja, men du har jo en litt kulere stil da, sier Atic.

Les ogsåNæringsministeren ønsker båtvante barn

20 timer med Høyre-høvdingen

Det er mye man kunne snakke med landets næringsminister om. Skandalene i Innovasjon Norge; hvorfor Statoil fikk lov til å bytte navn; virkemiddelapparat og næringsnøytralitet.

Vi skal la det ligge. Anledningen for intervjuet er nemlig litt større enn dag til dag-politikken; han henger i hornet og heter Kåre Willoch. Røe Isaksen ble nemlig spurt av et forlag om han kunne tenke seg å lage en debattbok med Kåre Willoch som et slags festskrift til 90-årsdagen. Det kunne han.

– 20 timer med Kåre Willoch er jo spennende. Det er klart jeg sa ja.

Kåre Willoch er, ifølge Røe Isaksen, den nest viktigste statsministeren i Norge etter krigen (han er raus nok med Arbeiderpartiet til å rangere Einar Gerhardsen helt øverst). Willoch var en del av norsk politisk liv siden han kom inn på Stortinget som vara i 1953, og «har personlige [og ikke bare rosende, journ.anm.] betraktninger om Gerhardsen fordi han kjente mannen», argumenterer en entusiastisk forfatter. Og så det viktigste, selvsagt:

– Han var statsminister i den perioden som endret og moderniserte Norge. Det vi kan kalle avslutningen av den sosialdemokratisk æraen, sier Røe Isaksen.

Forlaget ønsker en bestemt type bok når de ber en partifelle intervjue et forbilde og partifelle, og det er ikke blitt et revolverintervju, erkjenner forfatteren. Men litt temperatur er det da, som når Røe Isaksen spør Willoch om han i engasjementet for Palestina ikke blir anti-israelsk, og Willoch påpeker: «Du mener kanskje antisemittisk?».

Røe Isaksen mener Einar Gerhardsen er den beste statsministeren Norge har hatt. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Det mener ikke Røe Isaksen, for han er, som Willoch, en mann som søker å framstå nyansert. Røe Isaksen er, ifølge seg selv, trolig den eneste stortingsrepresentanten som har vært medlem av både Israels venner og Palestinas venner – samtidig.

– Det er beundringsverdig å løfte fram lidelsene til det palestinske folk, slik Willoch gjør, og det som er uakseptabelt av Israel. Men han har hatt et ensidig negativ fokus på Israel. Jeg synes det er for negativt av og til. Mange stiller jo spørsmål ved selve staten Israels legitimitet. Det skal man være forsiktig med, sier Røe Isaksen.

Han legger til:

– Dette er deilig. Endelig er det jeg, og ikke Kåre Willoch, som får plass til å snakke.

Ingen grunn til ungdomsopprør

Hvordan blir et ungt menneske egentlig en svoren konservativ? Skal man ikke, i det minste, vise sitt hjerte ved å være radikal som ung?

– Jeg tror jeg er litt disponert for det, rett og slett. Jeg er ikke veldig spontan, jeg liker at ting er relativt forutsigbare.

Torbjørn Røe Isaksen forteller om en normal norsk oppvekst: Lærerforeldre, et politisk våkent hjem, men uten at foreldrene var aktive i politikken. Han var en vanlig gutt fra Porsgrunn, sier han. Det var festing og drikking natt til første og syttende mai på høyden Steilås, helt til politiet kom. Da måtte vanligvis noen – ikke Røe Isaksen – til pumping, mens andre – blant dem Røe Isaksen – måtte finne ut hvordan de skulle komme seg hjem.

Saken fortsetter under

Røe Isaksen var kunnskapsminister i fire år før han ble næringsminister i januar. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Foreldrene er kristne og skikkelige folk, men også liberale nok til at de ikke hisset seg opp når han var ute på natta.

Landets næringsminister forteller at han hadde et slags oppgjør med foreldrene i slutten av tenårene. Foreldrene var så skikkelige at unge Torbjørn måtte føre opp i en bok hver eneste kilometer han hadde kjørt familiens bil. På slutten av måneden gjorde de så opp regnskapet:

– Vi satte oss ned og regnet ut hvor mye jeg skulle betale til mamma og pappa, etter en fastsatt takst, basert på gjennomsnittet av bensinprisen den siste måneden.

Røe Isaksen svarte med å være litt rotete av seg, i alle fall i foreldrenes øyne.

– Finnes det ungdomsopprør blant den konservative ungdommen?

– Sikkert. Men jeg hadde det vel ikke. Det var liksom ikke noe å gjøre opprør mot. Jeg er jo ikke helt den samme som foreldrene mine …

Her ler Torbjørn Røe Isaksen. Øynene blir litt smalere, mer fandenivoldske. Det grånende håret ved ørene blir liksom litt tydeligere, kanskje på grunn av ordene som følger:

– Jeg merker jo at jeg blir mer og mer lik foreldrene mine. Alt det jeg før var kritisk til hos dem, har jeg begynt å gjøre selv. Det er helt sykt. Det var full orden på hva som var i fryseren hjemme hos oss, og det å ta ut noe uten å si fra, det gikk ikke. Akkurat det samme gjør jeg selv. Plutselig blir jeg veldig sur fordi noen tar noe ut av fryseren hjemme uten å skrive det opp på lista.

Han er litt mer moderne enn foreldrene, da. Fryserlista er digital, på telefonen.

Les ogsåRøe Isaksen forsvarer topplederes millionlønninger

Nytt syn på LO

– Det er faktisk ganske viktig å forstå hvorfor man skal være konservativ også i Norge, sier Torbjørn Røe Isaksen.

– Høyre på sitt verste har gjerne hørt ut som om Norge ikke er noe særlig, at USA og England er så mye bedre. For meg handler det om å forstå hvordan det norske samfunnet har vokst fram, og å ikke la sosialdemokratiet få monopol på å fortelle hva som har skapt det moderne Norge. Linjene fra hovedavtalen fra 1935, som knesetter trepartsmodellen, som venstresiden kaller klassesamarbeidet …

– Klassekompromisset, sier vi.

Røe Isaksen trakter ikke etter å bli leder av Høyre. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– Ja. Å forstå hvordan arbeiderbevegelsen blir tatt opp i det etablerte samfunnet, og den lange liberale rettsstatstradisjonen i Norge. Høyre på nittitallet så gjerne på LO som en type fiende. Vi har et annet blikk nå, og ser at LO er ganske verdifull og viktig, altså.

– Du, jeg stoler ikke helt på dere Høyrefolk når dere snakker slik.

– Du har ikke hengt nok med høyrefolk, skyter rådgiver Atic inn.

– Jo, mer enn nok. Men kanskje med de du beskriver fra nittitallet.

– Med det vi kaller tiprosenthøyre, sier Atic.

Røe Isaksen ler.

Les ogsåLO-sjefen om Ernas advarsel: – Så frekt at jeg nesten ikke tror det er sant

Ville likne en «dass» fra SU

Konservativ, ingen opprører selv på hjemmebane. Hvor kom da de kule klærne fra? Hettegenseren som ble hans varemerke som leder av Unge Høyre?

Fra USA, skal det vise seg. Røe Isaksen gikk kledd i bukse, skjorte og gjerne et skjerf over. Det var slik man kledde seg i Porsgrunn på nittitallet, til og med AUF-erne – «landets mest sossete AUF-gjeng» – var kledd på den måten. Så flyttet Røe Isaksen til USA for et utvekslingsår.

– Jeg så ut som faren min da jeg reiste til USA. Ingen var kledd som meg der, jeg følte meg som en idiot. Så jeg byttet stil i USA, til fretex-dresser og hullete olabukser og sånn.

– Høyresida skrek etter en «kul» stemme fra ungdommen, og plutselig var du der. Var det bevisst?

Torbjørn Røe Isaksen og utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Kina nylig. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– Nei. Det var ikke slik at jeg tenkte da jeg var 17–18 år, at dette var gunstig senere i livet. Men jeg synes det var gøy å ikke se ut som om jeg var i Unge Høyre, men som en dass fra SU.

– Etter deg åpnet liksom alle sluser, og det ble plutselig akseptabelt å være ung og på høyresiden. Samtidig begynte Civita, «den liberale tenketanken», å røre på seg. Hadde du flaks med timingen?

– Ja. Det skrek etter intelligent liv på høyresida for 20 år siden. Fordelen var jo at mer eller mindre kvasiintellektuelle innlegg fra vår side fikk større plass og mer gjennomslag enn i dag. Og så begynte det å komme akademikere ut av skapet, de var faktisk borgerlig orienterte.

– Ble du skapt av Civita, på et vis? Det har jeg alltid villet spørre deg. Dere kom så kjapt, og plutselig var det konservative og liberale overalt.

– Det spørs hva du mener, kanskje. Jeg har stor respekt for Kristin Clemet. Men jeg kom vel opp litt før Civita var ordentlig etablert. Da var Lars Roar Langslet langt viktigere for meg. Han var veldig viktig.

– Hvor gammel var du før du turde å si det høyt?

– Det var da jeg begynte å dra til Danmark med Langslet, og vennene mine reagerte. «Skal du til Danmark med han gamle mannen?» Da måtte jeg erkjenne åpent at han var en helt.

Røe Isaksen ler kort.

– Når skjedde dette?

– For ti-tolv år siden, kanskje.

17 år gamle Røe Isaksen leste Ayn Rand og Lars Roar Langslet. Det var Rand som gjorde størst inntrykk der og da, men nå er det bøkene gjemt langt ned et sted i bokhylla. Langslets verker, derimot, har hedersplass.

Kulturkristen

Det finnes nok en bibel i bokhylla også. Selv om Gud har mistet den plassen han en gang hadde i livet til Torbjørn Røe Isaksen. Foreldrene er kirkegjengere, og han er vokst opp som troende. Nå er han en jul- og påskekristen.

– Nå skal jeg faktisk i kirka søndag, for dattera mi har fått en fireårsbok. Det føles riktig.

– Men du er mindre troende enn du en gang var?

– Jeg var dypt personlig troende lenge. En eller annen gang midt i 20-årene ble det sånn … ikke bare borte, men jeg var i en prosess som gjorde at jeg ikke lenger kunne kalle meg kristen. Jeg kan kanskje kalle meg kulturkristen.

– Hva skjedde? Du ropte ut i det tomme mørket og fikk ikke svar?

– Det var mer sånn at jeg leste hele bibelen da jeg var i USA. Og så begynte prosessen med at jeg rett og slett var uenig med gud.

– Jeg er rett og slett uenig med gud, sier Røe Isaksen om at han mistet egen tro. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

– Fordi Jesus var den første sosialist?

– Det var kanskje særlig konseptet om nåde versus rettferdighet. Nåde er nettopp at det ikke er rettferdig, ikke sant. Rettferdighet er at ting får proporsjonale konsekvenser, mens nåde er urettferdig. Og dette med å være fri fra synd … Jeg tror alle troende har slike kriser. Jeg merket at jeg ikke lenger var kristen. Så jeg sa at jeg hadde barnetroen, noe som jo er et stikkord for at man reduserer troen til det helt basale, at man tror på Gud. Men kristendommen handler om at Gud ble menneske gjennom Jesus, for å frelse deg, og at du har mulighet til å ta imot nåden. Jeg klarte ikke si at jeg trodde på det, og da er du ikke lenger kristen.

Fem favoritter:

Musikk: Har tidligere sagt at han bruker gangster-rap til å hisse seg opp før politiske debatter.

Film: «Star Wars».

Bok: «Koloss» av Finn Alnæs. Brage Bragessons saga er veldig stilig lesning.

Mat: Multekrem.

Sted: – Vi var i Porsgrunn i hele sommer, det var deilig. Så jeg sier hagen i Porsgrunn.

– Mmmmm, anerkjenner rådgiver Atic resonnementet.

– Det er så bra med heiagjeng, sier Røe Isaksen.

– Altså: Kirken betyr mye. Men det holder ikke å kanskje tro det finnes en høyere makt. Da er du religiøs i en eller annen forstand, men ikke kristen. Men kirken kan ha mye mening uten tro. Som et fellesskap, en kulturbærer. Jeg forstår ordet hellig selv om jeg ikke er med på det som ligger bak, sier han.

Les ogsåKristen skepsis til å endre på helligdagene

Ikke så glad i makt

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen er den første til å innrømme at han ikke akkurat oser næringspolitikk. Han meldte seg inn i Høyre av andre årsaker enn næringspolitikken, han har aldri jobbet med næringspolitikk, og har aldri jobbet i næringslivet.

– Det er en bra CV, det, sier han.

Men, sier han også: En høyrepolitiker må skjønne verdiskaping.

– For å bli den komplette høyrepolitikeren.

– Ja, ikke sant, Og så er det jo 300 mennesker her som kan næringspolitikk, sier han og slår ut med hånda for å vise «her på huset».

– Hva er ambisjonen din med det hele?

– Det er det verste spørsmålet jeg får.

– Ja, men se på bildet på forsida av boka du gir ut, da. Du sitter med foldede hender og ser beundrende ut mot Willoch. Du vil dit?

– Hvordan skal man formulere det, da … Jeg har fått spørsmålet så mange ganger at jeg er blitt tvunget til å tenke over det. Å lede partiet ikke noe jeg trakter spesielt etter, nei. Det er veldig mye fint med å være topp-politiker og statsråd, men det er også veldig mye som er … Dårlig med det. Det er masse bekymringer, mye jobb, og vanskelig å kombinere med å være småbarnsfar.

Jan Tore Sanner tok over som kunnskapsminister etter Røe Isaksen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det er ikke slik, sier han, at alle i politikken hele tida vil opp og opp og opp. At alle som holder på med politikk er så glad i makt.

– Stoltenberg sier han er glad i makt, for med makt får man ting gjort. Det er fint. Jeg er ikke så glad i makt. Det er mye spennende ved å være statsråd. Det å ha makt er en nødvendighet, men det er ikke en veldig sterk motivasjon. Det er mye jeg synes er morsommere, som innebærer mindre makt.

– Du er blitt Lars Roar Langslet, du? Den store ideologen.

– Men man kan jo ikke leve av å være ideologen i partiet. Man må ha et halvveis ærlig arbeid også.

Les ogsåHøyre ut mot Rødt: – Hatretorikk hentet fra andre verdenskrig

Ingen plan B

Hvor lenge har han denne jobben? Om Kristelig Folkeparti følger anbefalingen til partileder Knut Arild Hareide og går til venstre, har Røe Isaksen få uker igjen som næringsminister.

– Ja, kanskje det. I alle fall i denne omgang. Men jeg har ikke bestilt sydenferie til familien ennå, altså.

– Ja, du har fortsatt en måned til å påvirke KrF til å velge dere?

– Ja, vi prøver jo det. Det er noe med å finne balansen, men vi kan i alle fall være tydelig om hva vi har å by på. Bjuda på.

– Litt sent, kanskje?

– Haha. Vi har jo bydd på i fem år. Ikke alle i KrF er enige om at de har fått fæl behandling de siste fem årene, da hadde jo dette vært over allerede. Det tyder jo på at det ikke bare er brødsmuler de har fått.

– Hva gjør du hvis det nå viser seg at du ikke er statsråd om få uker?

– Jeg aner ikke. Jeg sitter ikke på Stortinget, og jeg har ingen jobb å gå tilbake til. Hvis vi ikke hadde fått gjenvalg nå, hadde jeg stått i samme situasjon. Da var planen at jeg kanskje skulle se om det gikk an å prøve å leve av å skrive noe litt større. Kombinert med foredrag eller noe slikt. Skrive en bok eller to. Men jeg aner ikke.

Røe Isaksen aner ikke hva han skal gjøre hvis han mister ministerstillingen sin. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Nå orker ikke statssekretær Magnus Thue venter lenger; statsråden må få på seg klærne og bevege seg de få hundre meterne til Stortinget. Gruppemøte i Høyre, forklarer Røe Isaksen.

– Dere skal planlegge hvordan dere kan låne enda flere av sosialdemokratiets gevanter?

– Ja, nettopp. Det er et møte i den store høyrekonspirasjonen. Kristin Clemet er der, hun styrer hele møtet i sin seremonikappe. Vi slakter noen geiter og ler av arbeiderklassen. Og vi drikker årgangsvin, men tømmer ut mesteparten.

Torbjørn Røe Isaksen ler kort og forsvinner oppover gata.

Saken var først publisert i Dagsavisen, 6.oktober 2018.

Helse og livsstil
Populært