Pene piker haiker ikke

td41448c
td41448c Foto: Joshua Roberts / Reuters
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det går et kollektivt kvinnehat gjennom verden, og sosiale medier er holdningenes utslagsvask.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Carina Elisabeth Carlsen
Kroppspositivist, blogger og spaltist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg mener ikke å forsvare ham, men…», «Sånn går det når likestillingen går for langt», «Det gjelder å finne seg en lydig kone fra Thailand» og «Hun vil bare ha oppmerksomhet», er utsagn jeg har sett i stadig økende grad i sosiale medier i det siste, i likhet med diverse graderinger av at kvinner ødelegger verden og livene til menn, fordi de ikke finner seg i de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene fra 1950-tallet. Kommentarfeltene er fulle av forsmådde menn som ytrer sitt kvinnehat med stolthet og fordommer, og som vil ha menn tilbake i førersetet – nå!

Stolthet og fordom

Jeg velger å omtale dette som kvinnehat, fordi det i stor grad rammer kvinner, og der vi burde ha kommet lengre, starter vi 2018 med å brette opp ermene med å begynne på nytt. Igjen.

Da Aftenposten trykket saken om at stadig flere menn ender opp ensomme, uten barn og familie, dukket det opp en rekke stygge holdninger fra menn, som man kanskje skal være glad ikke får spredd idelogiene sine til avkommene. Spesielt feministene får skylden for at menn ikke lengre kommer unna med å gjøre som de vil. Og når du først har forvillet deg inn i det minefeltet sosiale medier og ser hvor hatske privatpersonens holdninger kan være, er det ingen vei tilbake. Du har åpnet Pandoras eske.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare så det er sagt – likestilling er ingen hevnaksjon.

Likestilling handler blant annet om likhet mellom kjønnene, men også etnisitet, funksjonsevne og religion, hvilket der igjen vil kunne gi et større rom for ulikheter og individualitet. De kjønnsboksene vi plasserer hverandre i, hvor menn skal være mannemenn og damer skal holde kjeft å se pene ut, er trange, og gjenspeiler heller ikke befolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

#MeToo satte mange sinner i kok, og der noen satte spørsmålstegn ved hvor grensen skal gå, bekymret andre seg for at de gikk en kjip julebordsesong i møte. Menns følelser overskygget i stor grad opplevelsene og hendelsene, og ofrene ble uglesett til fordel for såre menn som ikke forsto oppstyret. Emneknaggen #NotAllMen har vel aldri blitt brukt så heftig som nå, og bagatelliserer hele budskapet til at det først er et problem når alle menn voldtar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forståelse uteble også da Nora Mørch som fikk spredd nakenbilder av seg selv for alle vinder. Victim blaming fikk et nytt ansikt, idet folk flest hang seg opp i at hun faktisk hadde nakenbilder av seg selv, og vektla i mindre grad at folk spredde de uten hennes samtykke.

Da Andrea Voldum anmeldte i Hemsedalsaken, var det en på mange måter åpenbar sak, men hvor overgriperne likevel gikk fri. Mennene mottok mye støtte i ymse kommentarfelt, med bakgrunn i at Voldum var nok en kvinne som bare hadde lyst på oppmerksomhet. Hvorfor er det så vanskelig å tro offeret i slike saker?

Hvis man vil bli kjendis finnes det langt lettere måter å oppnå det på.

Offerets opplevelse bagatelliseres

Det er aldri den som krenker som får definere hvor grensen går. Personlig har jeg opplevd alt fra overgrep til slibrige kommentarer, og selv om alvorlighetsgraden har variert, har det fortsatt vært vondt. Det er noe med det å ikke tørre gå med utringing på jobb lengre, fordi noen kommenterer hvor flotte pupper du har, eller slutter å gå med skjørt fordi noen synes det er greit å kommentere dette seksuelt. Å bli holdt fast i et busskur med en mann hvesende i øret, eller våkne av at noen har seksuell omgang med en er helt klart verre, men det er likevel svært ubehagelig og hemmer meg i min hverdag. At jeg smiler og har en imøtekommende tone, som av noen kan oppfattes som flørtende, er ikke mitt ansvar. Det gir deg ingen rett til å hverken ta på meg eller kommentere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har en «ute av syne, ute av sinn»-holdning til seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Et eksempel på dette er Olje og energi-minister, Terje Søviknes, som i 2001 ble tvunget til å gå av som nestformann i Frp, etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16 år gammel jente under et landsmøte i partiets ungdomsorganisasjon.

Hele hans politiske karriere burde vært over der og da, men i 2016 ble han altså utnevnt til minister.

Sist ble nå Brett Kavanaugh utnevnt til høyesterettsdommer, etter overgrepsanklager. Jeg har selv uttalt meg om dette, og fått så hatten passet av menn på min egen alder som kaller meg både det ene og det andre, og mener feminismen har gått for langt. Skal dyktige menn fratas viktige stillinger, på grunn av litt «uskyldig moro» i tenårene? Helt vanlig oppførsel fra 17-åringer, som Carl I. Hagen så fint twitret. I likhet med vår egen Giske-sak, er sosiale medier er fulle av hyllest til Kavanaugh, med støtteerklæringer og tilrop om at det både ligner en heksejakt, og at det har gått for langt. Flere har varslet om uønsket seksuell oppmerksomhet, både fra USAs nye høyesterettsdommer, men også flere mektige menn verden rundt – også her i landet – og det kommentarfeltene henger seg opp i, er tvilen rundt varslerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi lever altså i en verden der offeret fortsatt får skylda, og er fortsatt der at hva du har på deg og hvor full du var, har større betydning enn hva overgriperen gjorde.

Vi er der, at om du har uttrykt beundring for noen, er en eventuell voldtekt, tafsing eller slibrigheter noe du har bedt om. Vi er der at om noen utenforstående har hatt en annen oppfatning av situasjonen, tas ikke offerets opplevelse av det til følge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke for gøy

Denne holdningen om at man anmelder voldtekt fordi man angrer på sex, er for meg uforståelig. Det er ikke slik at man anmelder mellom en shoppingrunde og en matbit, bare sånn for gøy. Adrenalinrush kan oppnås på andre, langt mindre krevende og sjelevrengende måter. Forskning viser at man kan anta at mellom 2-10 prosent av voldtektsanklager er falske*, og med det er i hvert fall 90 prosent av anklagene reelle. Noen av disse såkalte «falske» anklagene vil etter all sannsynlighet også være gråsonesaker – som Giske-saken, der situasjonene er reelle, men alvorlighetsgraden diskuteres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det anslås at det utføres mellom 8.000 til 16.000 voldtektsforsøk i Norge hvert år**, og at kun 10 prosent av disse anmeldes. Det betyr at antall falske voldtektsanklager blir en ren bagatell, sett i det store bildet.

Vi snakker så varmt om at vi er et av verdens mest likestille land, men basert på holdningene vi har sett skumme til overflaten etter kommentarfeltenes inntog, har vi åpenbart en lang vei å gå. Kommentarfeltene består av deg og meg, og mennesker vi kjenner. Helt vanlige folk som lirer av seg hat og hets, gjemt bak et brukernavn og tastatur. Vi har teknologien ala 2018, men holdningene henger fortsatt igjen på 1960-tallet. For pene piker, de haiker ikke.

Kilder:

* David Lisak, Lori Gardinier, Sara C. Nicksa og Ashley M. Cote (desember 2010). «False Allegations of Sexual Assualt: An Analysis of Ten Years of Reported Cases». Violence Against Women vol. 16, No. 12/ Sage Journals.

** Tendenser i kriminaliteten : utfordringer i Norge i 2010-2012