Fortsatt helt konge

– Jeg har alltid vært en aktivist-type. Siden tidlig tenåra, sier Tommy Tee.
– Jeg har alltid vært en aktivist-type. Siden tidlig tenåra, sier Tommy Tee.

Tommy Tee er ikke for gammel for å drive med hip hop. Men å prøve å være kul har han slutta med for lengst.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det sier seg selv at du ikke kan være Ice Cube-fan og samtidig gå og spraye Norge for nordmenn». Det er Tommy Tee som snakker til oss, fra en gammel avisside i Arbeiderbladet, juni 1993. Artikkelen handler om at grafitti har begynt å få en mer sentral del av bybildet i Oslo. Tommy synes den hører hjemme der. «Det å bruke masse penger på å glorifisere byen er bare unaturlig», sier fyren bak Norges første grafitti-blekke, «Fat Cap». Allerede den gang hadde han fått sin dose sosionom-prat, i det som angivelig er hans første møte med pressen.

Han kunne like gjerne sagt det i dag, Tommy Flåten, 46 fra Årvoll, Nydalen og Storo. Vi bruker det navnet vi kjenner best, selv om han er kjent under flere; Gudfaren. Crazy minister. Father Blanco. Kongen av norsk hiphop. «Litt sånn motkultur-dude». Det siste der er hans egne ord.

– Jeg har alltid vært en aktivist-type. Siden tidlig tenåra.

Les også: «Eminem er sinna på oss som ikke helt forstår hva han driver med.» (DA+)

Hip hop har mye til felles med punk, mener Tommy Tee. Foto: Mimsy Møller
Hip hop har mye til felles med punk, mener Tommy Tee. Foto: Mimsy Møller

Söta bror

30 år har gått siden hans første tur til Stockholm, da på en hip hop-jam i Kollingborg. At han har vært på tur til den svenske hovedstaden igjen, er kanskje ikke så spesielt. Men det er første gang i karrieren at han har han laget et helsvensk produsert album, 20 år etter han debuterte med fullengderen «Bonds, beats & beliefs» i ’98.

Hvorfor han vil slå seg opp i Sverige som 46-åring, har han ingen forklaring på. Men han har alltid hatt et tett bånd dit. Mentaliteten strekker seg tilbake til da han kjente alle de cirka hundre som var interessert i rap i Oslo på 80-tallet. Da det var naturlig å krysse grenser og oppsøke plasser som viet interesse for denslags. For å «få mer mat i hunger’n». Kjøpe de platene, eller kule sneakers.

– Det var nesten ikke hettegensere å oppdrive!

Han ler høyt fra tronen ved miksebordet. Armene jobber gjerne mer enn kjeften når han snakker, og egentlig resten av overkroppen også. Som tidligere turner og breakdance-krabat, er han av den typen som alltid har et større behov for å bevege litt på seg. Derfor har han plassert sitt studio strategisk i toppetasjen av bygget, med trange trapper av treverk som har sett mye, siden den er eneste vei opp. Det kunne vært interessant å se noen forsøke å manøvrere på krykker opp her. Høyt er det under taket, rammet inn av massive bjelker som han lurer på om han skal henge opp en stang i, så man kan ta pull-ups. For Tommy er en apekatt.

Og ikke minst en produktiv arbeider. Og han foretrekker en arbeidsmetode der man er flere om prosjektet. Foruten hans godt brukte svenske makker Ken Ring, er «På tur i Stockholm» ikke utelukkende basert på hans egne talenter, men har i kjent stil fått god hjelp av et knippe nyere raptryner. De skal som oftest være med på mer enn bare et vers.

Tommy Tee

Tommy Flåten (født 1971, Oslo) er hiphop-DJ, graffitimaler og produsent. Eier plateselskapet Tee Productions som er kjent for artistene Diaz, Warlocks, Opaque/ Mae, Son of Light, Gatas Parlament og Don Martin.

Er aktuell med sitt første svenskproduserte album «På tur i Stockholm».

Har sitt eget radioshow på NRK P3, National Rap Show (NRS) som er kanalens lengst­levende program og det eneste som har vært på lufta siden åpningen i 1993.

Fikk Gammleng-prisen i klassen rap i 2004 og vant Spellemannprisen 2009 i klassen hip-hop for albumet «Studio-Time». I 2013 hadde Tommy Tee en hit med Oslo-hyllesten «Nilsen» sammen Don Martin. Ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2015.

Startet i 1989 Norges første og på det tidspunktet eneste hiphop-magasin, «Fat Cap», som senere har blitt et av verdens ledende graffitimagasin med internasjonal distribusjon.

– Jeg tror vi bringer med oss en ny mentalitet der, hva gjelder hip hop-kultur og samarbeider på tvers av grenser som har spredd seg til andre deler av musikkbransjen. Nå sier jeg «vi» som om jeg skulle vært 18 år gammal. Men jeg så dette for tredve år siden, den mentaliteten som mange unge har nå. Den samme som jeg vokste opp med. Litt sånn motkutur.

Les også: – Jeg vil fortelle om hvordan det var den gang du fikk juling fordi du hørte på rap

Da Tommy ble kul

Hvem vet hvor ideen om motkultur kom fra i Tommys hode. Som trettenåring var han nemlig veldig opptatt av å være noe, være litt kul. Og han var sikkert ikke kul nok, når han ser seg selv i retrospekt. Flytta mye rundt i barndommen. Sånne ting. Var ikke så opptatt av alt det de andre i området han vokste opp med var opptatt av, som fotball og slikt. Men det skulle snu da han begynte å breakdanse. Det var første gang at Tommy Tee var kul.

– Jeg husker jeg tenkte at nå er det noe jeg liker som alle andre liker. Å det var kult! Endelig fant jeg min greie.

Skuffelsen hans skulle bli ganske stor da breaking og hip hop-kultur ble ut nesten like fort som det ble in, og alle snakka om at «det var kult i fjor».

– Jeg ble kanskje hakket mer sur og egen. Jeg ble samtidig litt mer bevisst på og interessert i det som skjedde i verden – samtidig som jeg ville være hipp og kul. Jeg ville jo at jentene skulle synes jeg var pen, og de vanlige tenåringstinga.

Å skulle være alt det der på samme tid ble en rar krasj. Midt mellom to verdener. Eller tre:

– Jeg var tripolar. Bipolar holder ikke. Må være tri. Så det er jo ekstra spennende.

Hip hop har mye til felles med punk, mener Tommy Tee. Foto: Mimsy Møller

Motkulturen vokste i Tommy. En kultur han var veldig bevisst på.

– Og da preiker jeg om hip hop-kulturen her i Norge og Skandinavia. Det å ikke være som alle andre, fordi vi følte vi fikk dritt fra samfunnet, bare fordi vi likte den musikken vi holdt på med, og «hvorfor er du sånn yo?», og «driver du med det enda?», «vet du ikke at det er det som er ut?». Fortell meg hva som er ut og inn! Man blir jo etter hvert allergisk mot sånne ting uansett.

Allergisk hadde han jo blitt for lengst. Og at han var blitt ut, det passa Tommy helt utmerket.

– Jeg fant noe jeg følte ga mening. Og jeg følte jeg kanskje så noe ikke alle andre så. Tendenser i verden.

Les også: Kjære Karpe Diem. Vi lover å aldri se på dere som forbilder!

Kunsten å gi faen

Han så at hip hop i sin opprørskhet kan ha visse fellestrekk med punken, for eksempel. Det var forøvrig noe han også ble fortalt som tenåring av voksne, at «de greiene dere driver med nå, det er sånt som punkera dreiv med på 70-tallet».

– I dag er det også litt sånn. Det er det eneste jeg kan si som redder litt av alle de døve tekstene det er mange av innen hip hop. Det er et visst opprørsk gi faen-preg der.

Men å gi faen er ikke alltid et positivt trekk.

– Det gir deg ikke god energi som menneske. Men i et miljø og et samfunn som er så formatert som i dag, setter man pris på den gi faen-holdninga. De folka som bryter ut av den veldige firkanten vi har å tilby deg som menneske i 2018. Hører du på Lil’ Pump, så er jo det punk. Alt er «distorta» og låter dårlig, og det er en ny greie. De gir faen. Det stemmer veldig bra med i dag.

Estetikken minner ham om et sound han selv vokste opp med, da rapen var mer umusikalsk, og atonal. Hardere. En som bryter med en norm han mener preger dagens musikkbransje i for stor grad – og forsåvidt også resten av popkulturen.

– Hele musikkbransjen i dag over hele verden henger seg opp i at musikk skal være pent. At det skal være fengende, det skal ikke være støtende, og det skal funke på radio. Og radio, det er ikke laga for at folk skal like det. Radio er bare laga for at folk skal like det akkurat godt nok til at folk ikke skal skru av. De tar den gyldne middelvei, skjønner du? Da tar du ingen sjanser.

Det var en tid da det å satse på norsk hip hop var å ta sjanser. På det tidspunktet kunne han aldri i verden forestilt seg at det skulle komme en hip hop-dokumentarserie 20 år etter, oppkalt etter en av låtene hans, på statskanalen. Ei heller at han skulle bli beæret med en Spellemann-hederspris for sin betydning for norsk hip hop. Men selv om han trolig er den eneste igjen fra den første generasjonen rappere og hip hop-produsenter i Norge som lager musikk som om han fortsatt skulle vært 18 år, har han ingen som helst planer om å legge opp. På spørsmål om han ikke føler seg litt gammel, trekker han på skuldra.

– I Norge er jo folk veteraner fra de har gjort to skiver. Det å være pop-veteran, legende, er så relativt. Så jeg følte meg eldre i 30-åra. Da hadde jeg jævlig vondt i ryggen også. Da følte jeg meg ekstra gammal. Men det er vel heller det at jeg aldri slutta.

Les også intervjuet med Lil Halima: – Jeg har vokst opp blandet, kulturen min er blandet, så da blir musikken min blandet også (DA+)

Hjerte for radio

Det handler også om at han aldri blir fornøyd, heller. Fortsatt sterk i troen på at neste låt kan bli bedre enn den forrige.

– Jeg mener beatsa mine er veldig mye bedre nå, enn for femten år siden. Jeg tror det handler litt om det. Jeg har fortsatt en motivasjon og et driv som er viktig for meg. «I’m still looking for the perfect beat», for å sitere Afrika Bambaataa. Det skal jeg kanskje ikke gjøre i disse dager. Samma det.

Beaten blir best om man ikke tenker så mye på den, mener Tommy.

– Du bare gjør det, litt henslengt. Bare løser deg opp. Det er ikke alltid like lett, hvis du ikke er så flink i yoga. Det er noe jeg vil bli flink til, men adhd og yoga, hvordan skal disse bokstavene forenes? Jeg har en naturlig uro i kroppen, som andre liker å kalle det. Jeg tror jeg bare har naturlig dårlig tid også.

Med mindre han skal rekke noe, er aktiviteter som løping derfor helt meningsløst. Tommy driver bare med det som gir mening.

Radio, derimot, er noe som gir mye mening. Selv om han elsker å kritisere musikk som er tilpasset dette formatet. Han starta tidlig som radiovert i lokalradioen til Human-Etisk forbund fra 1984 til -85. Så i Radio Bernt, kanalen til Forbundet mot rusgift i Bernt Ankers gate. Der møtte han DJ Abstract, men også DJ Hansa som skulle bli en mentor for ham senere, lærte ham å «mikse og scratche».

Det er fortsatt radio det går i. «National Rap Show «på P3 har holdt det gående i siden 1993. Det må ikke bety at han liker alt av rap han spiller for lytterne. Og endel av det blir rett og slett mye.

– «Fucking your bitch». Sjekk hvor mange rap-låter som har den linja der som er utgitt de siste tre åra, sier han. Fingrene signaliserer to utropstegn.

– Mye av det blir enerverende for meg, for jeg hører på mye musikk, så jeg hører det der hundre tusen ganger. «Fucking your bitch». Jeg kan ikke sette det på. Jeg kan ikke forsvare det. Jeg kan ikke synes det er kult. Og det må stoppe, sier han.

– Jeg får virkelig perspektiv av det. Det er noe det går utrolig inflasjon i, og som egentlig er litt skadelig for samfunnet, for det normaliserer ting. Og det kan også sette presedens for oppførsel og for hva som er ok fra et moralsk perspektiv.

Men hip hop på sitt beste bidrar til et kritisk blikk på samfunnet, mener han.

– I en ideell verden hadde vi ikke hatt hip hop eller rap-musikk i den formen den har. Det er min påstand. Men på sitt beste, setter rapen sitt søkelys på skeivheter ovenfor voksen-samfunnet.

Den største verdien rap-musikken har, er at den gir yngre mennesker selvtillit, mener han. At den kan være en veiviser.

– Da særlig for folk som ikke føler de har et nettverk rundt seg. Og derfor er det vanskelig å «ta» hip hop på tekster som er mannssjåvinistiske, sexistiske, eller bare «straight up» umoralske på et eller annet vis, fordi det er de undertryktes kultur, en undergrunnskultur, mener han.

Selv om hip hop-kulturen har mye makt i dag. Når man ikke trodde hip hop kunne bli større, så har den nettopp blitt det. Han innser at han selv ikke bare kan klage over «Fuck your bitch»-rappere, og ikke se på seg selv.

– For hvilken generasjon er det som skal ha lært den nyere generasjonen ting? Jo, det er meg! Så her sitter jeg, og føler meg bare delvis vellykka. Min kultur er ikke ideell. På noen måte. Det har vel alle skjønt. Men det er vanskelig. Det er ikke noen spøk, men man må ta sine fighter der man kan.

Les også: Snart vet alle hvem Unge Ferrari er (DA+)

Vil snakke opp kidsa

Og han vet å ta kampene der han kan.

– Jeg har vært politisk interessert lenge.

Hans navn har stått på Rødts valgliste en gang. Eller, han sa ja til å stå der, noe han mener «gikk jævlig bra».

– Med kjendisfaktoren bare løyva det på. Elling i Gatas Parlament var jævlig grinete. Jeg tok tydeligvis hans stemmer. Ha-ha. Jeg har jo alltid vært venstrevridd. Men jeg er ikke opptatt av partipolitikk. Samfunnet er så skeivt, og man diskuterer så små nyanser, at man kunne tatt i bruk en langt større tankepalett i stedet, og introdusert helt grunnleggende nye løsninger.

I dag driver han politikk på sin måte, sånn han liker det best. Som akkurat nå, for eksempel, gjennom endeløse rekker av verbale «rants». Gjennom sin fiktive ropert, fra toppen av sin egen bygning, i Tee Productions. Han prater med hele kroppen. Fortsatt en «motkultur-dude». Man skjønner hvor den der sveisen kom fra, den han hardnakket mener ikke er en hanekam, men en såkalt «Scandinavian Hi Top» , en gang i tiden som ung radio-DJ.

Og nå vil Tommy gjerne snakke litt om det han kaller ungdomspolitikk. Og hva hans generasjon gjør for å stimulere og utvikle den neste generasjonen i en slags riktig retning. Og den generasjonen som kommer etter der igjen, forsåvidt.

– Kan vi tenke på ungdom som noe annet enn noe negativt? Vi tenker så negativt. Og alt bunner i økonomien. Det bunner i en gjeng med aksjemeglere.Skal man la aksjemeglere bestemme hvordan de neste generasjonene skal være? «Nei vi har ikke nok penger på budsjettet til å lage ungdomsklubb».

Det er tid for Tommy Tees «da jeg var ung»-appell, 2018:

– Da jeg vokste opp var det Bjerkeklubben som var den store oasen, der man kunne møte folk og gjøre «whatever», enten det var å breake litt, eller spille no biljard, eller spise vafler. Mens i en travel hverdag som i dag, må vi ha tid til å være foreldre, eller så må vi ha et tilbud til de som faktisk vokser opp nå. For ikke kom tilbake om 20 år og klag over ungdommen. Ikke gjør det nå heller. Skyld deg sjøl. Hvor har du gjort feil?

Han legger trykk på pronomenet som om kommer en fiktiv pekefinger ut av kjeften.

– For hva gjør vi, egentlig? Lurer Tommy Tee. Oppriktig.

– Har vi rett og slett satt alle ungene «foran TV’en»? Nå er det en annen skjerm, men «whatever». Har vi latt de skjermene gjøre all jobben? For kjære hvite, norske menn på min alder som har mer penger og innflytelse enn det jeg har: De er jævlig dårlige barnevakter. Så tenk litt på det. Det er bare kommersielle interesser som styrer. Og det eneste de vil, er å tjene mest penger på enklest mulig måte, på kortest mulig tid. De driter i unga deres. De kunne ikke brydd seg mindre.

Han gjør det riktignok selv også, innimellom. Overlater ungene sine til en skjerm. Og får «jævlig dårlig samvittighet».

Men «ranten» han har begitt seg ut på er ikke over. Han synes fortsatt det er viktig med perspektiv, og hvordan ungdomskultur oppfattes i samfunnet.

– Nordmenn er fortsatt hjernevaska til å synes at grafitti er kjempestygt, og tror det er kjempeskadelig for verden – samtidig som vi heller giftstoffer uti naturen, eller er med på å drepe barn i andre land, fordi vi har et politisk prinsipp som skal følges. Vi skal liksom «forsvare oss». Mens vi, vi, skal liksom ha puter overalt.

Han legger trykk på «vi», i samme pekefingertone som før. Som om også dette skulle vært et skjellsord. Noe å skamme seg over. Vi-et. Kanskje han mener det.

– Vi kan ikke gå på en lekeplass hvis den ikke er EU-godkjent, skjønner du? Men det er helt greit, fordi vi har sånne «demokratiske prinsipper». Demokrati, som aldri har funka noen sted i hele verden, og ikke er noe særlig bedre enn noen andre systemer. Same shit. Men vi skal liksom, med det i hånd, gjøre faktisk urett over hele verden. Hva slags kolonialistisk mentalitet er det som herjer, egentlig? Hvorfor normaliserer vi sånne ting? Hvorfor bryr vi oss ikke om ting som er viktig?

Les også: Mener sosiale medier gjør det lettere for unge artister som Cezinando å nå «Spektrum-nivå»

Tenke med hjertet

Det er viktig å presisere at han ikke mener at han selv er noe som helst bedre.

– Jeg prater til meg sjøl like mye, altså. Ikke bare til de med penger. Jeg gjør også idiotiske ting hele tiden.

– Som hva da?

– Som å ha et forbruk som er helt unødvendig. Kjøper alt for mye, for eksempel. Jeg har gjort veldig mye ugagn i hele mitt liv. Spiste kjøtt i førti år, blant annet. Det får holde.

Fem favoritter

Musikk: James Brown rundt '71-'72. Bli'kke bedre enn det.

Film: HBO-serien «The Defiant Ones».

Bok: Biografien til Jerry Heller, «Ruthless: A Memoir».

Mat: Jeg får bank om jeg ikke sier tacos. Kan jeg si tre? Ok, tacos, indisk og pizza. Ikke noen dyr, levende eller døde.

Sted: Stockholm.

Det er også det eneste han har gjort av forbedring, ler han.

– Jeg bare mener at det er en ny tid nå, og alt går så fort, og ting er så «cut throat». Og alt er på en måte i ferd med å bli en sånn kynisk greie, mener han.

– Man ser det jævlig godt om man er i musikkbransjen, for der er det mer ekstremt. Men resten av verden kommer etter. Kidsa er vokst opp uten tålmodighet, uten å ha noe slags fokus som varer noe lenger enn den neste halvtimen. Nå sitter jeg og bare lekser opp og spyr edder og galle, men for meg er det et tankeeksperiment også. Og igjen: Vi trenger å tenke utafor båsen noen ganger.

Det er viktig å tenke annerledes. Være motkultur. Som i det at rap-artister slår seg opp ved å ikke gå veien gjennom radiotilpasset estetikk.

– Det er punk. Men til en viss grad. For så kommer tusen andre og lager det samme. Og da blir det flaut.

For det er alltid flaut å kopiere, mener han. Da er man tilbake på trend-karusellen. Og Tommy er jo som nevnt allergisk mot trender.

– Du kopierer jo ikke med hjertet. Du gjør det med hjernen. God musikk, mener han, det lages ikke bare med hjernen.

– Derfor mangler du en ting på formelen din. Si du har 2 pluss x er lik 3412. Og hva er X? Det er hjertet.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært