Meny

Derfor går tida raskere når du har det travelt

Alle disse sekunder som kom og gikk. Ikke visste vi hvor det ble av dem. Inntil nå. Illustrasjon: Colourbox.com
De fleste av oss kjenner det vel som om tida flyr når vi jobber med noe. Men hvorfor gjør den det?

Du vet hvordan det er. Tida går skikkelig sakte når du bare tenker på den og ingenting annet, litt som i den siste skoletimen før sommerferien. Men samtidig er det som om tida styrter av sted som ville hester over alle hauger når det er travelt.

Hvorfor er det sånn? En ny artikkel setter oss på sporet av den tapte tid.

– Vi undersøkte 48 personer for å finne ut hvordan de oppfattet tid under ulike forhold, forklarer Ignacio Polti.

Resultatene fra det elegante og tilsynelatende enkle eksperimentet ble tidligere i år publisert i Nature Scientific Reports. Polti er nå doktorgradskandidat ved Kavliinstitutt for nevrovitenskap ved NTNU.

Prikker i et avlukke

Forsøkspersonene fikk ikke vite noe på forhånd om hva som skulle skje. Men først ble de plassert i et avlukke uten distraksjoner. Der fikk de se en rød prikk i midten av en skjerm.

Ignacio Polti

Etter en stund ble skjermen svart i 30, 60 eller 90 sekunder. Så kom prikken tilbake igjen. Deretter ble forsøkspersonene spurt om hvor lang tid prikken var borte.

– Vi fant at folk overestimerte tida når de bare hadde den å forholde seg til, sier Polti.

Denne overestimeringen var stort sett stabil i ren tid, rundt sju sekunder uavhengig av lengde, altså 37, 67 og 97 sekunder.

Så langt, så godt. Tida går tilsynelatende saktere når vi bare skal tenke på den og ingenting annet. Tross alt har vi likevel ganske stabilt grep om den, og forholdsvis bedre desto lengre tid det tar.

Men så fikk forsøkspersonene stadig mer kompliserte arbeidsoppgaver inne i avlukket.

Tidsminner

På sensommeren kom en Nature-artikkel fra Kavliinstituttet om tidsoppfatningen som skjer fortløpende i det vi opplever verden, og som danner grunnlaget for tidsopplevelsen i minnene våre.

Denne genereres mens vi opplever verden, ved å organisere de ulike innholdselementene i opplevelsene i riktig rekkefølge.

Aktiviteten finner sted i lateral entorhinal cortex i hjernen. Dette området sender signaler direkte til hippocampus, hjernens minnesenter, der hver hendelse organiseres med et tidsstempel i korttidsminnet. Fra hippocampus kan det sendes ulike steder i hjernen for å lagres som langtidsminner.

Les også: Slik oppleves tid av hjernen din

Vanskeligere

Istedenfor en helt mørk skjerm mellom prikkene, kom skiftende bokstaver opp på den, en om gangen.

– Vi begynte med å be forsøkspersonene trykke på en knapp når de så en bestemt bokstav, sier Polti.

For eksempel fikk de beskjed om å trykke når bokstaven «C» dukket opp på skjermen. Dette var en ukomplisert oppgave, men likevel noe å gjøre.

– Nå begynte folk å underestimere tida mellom prikkene, slår Polti fast.

Selv denne oppgaven gjorde altså at tida tilsynelatende gikk fortere. Men det skulle bli vanskeligere for forsøkspersonene.

Les også: Her lager forskere små hjerner av hud

Kortere også?

– Først ba vi dem om å trykke når bokstaven som dukket opp på skjermen var den samme som den forrige.

Hjernen genererer kanskje tidssignaler i en strøm. Når vi er opptatt med noe, greier vi ikke å registrere alle disse signalene. Da virker det som om vi har mottatt færre av dem. Illustrasjon: Colourbox

Dette ble deretter gjort enda mer komplisert. Den neste oppgaven var å trykke når bokstaven var den samme som bokstaven to plasser før. Deretter måtte bokstaven være den samme som den som dukket opp hele tre plasser før.

Da det ble tre plasser mellom bokstavene, begynte det å rote seg til for folk, men dette var slett ikke det sentrale funnet.

Jo mer av arbeidsminnet som gikk med til å løse en oppgave, desto mer underestimerte folk tida forsøket hadde tatt. Feilen ble også større dess lengre tid oppgaven tok, sier Polti.

Men hvorfor ble det sånn?

Les også:   Fiskehjerner avslører din hjernes hemmeligheter

Fylte arbeidsminnet

Vi overbelastet arbeidsminnet til forsøkspersonene, forklarer Polti.

For vi mennesker har en slags arbeidsminne, akkurat som andre dyr har. Dette er et minne som ikke er av den sorten der vi husker noe lenge. Arbeidsminnet er der for å utføre oppgaver fortløpende. Litt som RAM i en datamaskin.

– En mulig forklaring er at hjernen genererer signaler i en strøm som vi kan bruke til å anslå tiden ut fra. Så lenge vi ikke har forstyrrende elementer, kan vi noenlunde anslå hvor mange slike signaler vi har mottatt i løpet av et kort tidsrom, forklarer Polti.

Derfor overestimerer vi heller tida, snarere enn underestimerer den. Denne overestimeringen er altså noenlunde stabil i ren tid. Men straks vi får inn forstyrrende aktiviteter, skjer det noe.

Når vi utfører arbeidsoppgaver som reduserer arbeidsminnekapasiteten vår, greier vi ikke å lagre alle signalene som vi ville ha brukt til å estimere tiden ut fra. Derfor får vi ikke med oss alle.

Jo flere distraksjoner, desto færre tidssignaler når gjennom, og verre blir det etter hvert som arbeidet blir mer vrient og jo lengre tid noe tar.

Vi oppfatter simpelthen ikke signalene godt nok til å telle dem og ta dem med i betraktningen når vi skal estimere tida.

Les også:  Derfor trigges hukommelsen av lukt

Tidsoppfatning

Vi vet ennå ikke helt hvor i hjernen akkurat dette tidsrelaterte arbeidsminnet er. Dette gjelder den umiddelbare, løpende oppfatningen av tid.

– Flere områder i hjernen er involvert når vi aktiverer arbeidsminnet. Det inkluderer prefrontal cortex, parietal cortex (isselappen), striatum og cerebellum (lillehjernen), forklarer Polti.

Selve forsøkene ble gjennomført ved NeuroSpin i Paris, sammen med Benoît Martin og Virginie van Wassenhove. Polti analyserte resultatene etter at han flyttet til Kavliinstituttet i 2017. Han skal være ved instituttet i tre år til. Anslagsvis.

Les også:  Du har minst fire stedsanser

Denne saken er først publisert på Gemini.no - forskningsmagasinet til NTNU og SINTEF

Helse og livsstil
Populært