Meny

En sjøens helt: Siste reise

Jon Michelet hjem­me på Lar­kol­len, ok­to­ber 2012.
Her gjor­de jeg det før­s­te in­ter­vju­et med Jon Michelet om krigs­sei­ler-ro­ma­ne­ne hans. De sis­te spørs­må­le­ne fikk jeg ald­ri stilt.

– Det er et jæv­la na­sjo­nal­epos jeg skri­ver her, sa Jon Michelet.

Og det var jo gan­ske tøft sagt av en ald­ren­de for­fat­ter som – for å være ær­lig – var på bun­nen av sin kar­rie­re. Det var en grå og hust­rig ok­to­ber­dag i 2012. Fo­to­gra­fen og jeg satt i den krå­ke­slott-aktige slekts­bo­li­gen til Jon Michelet på Lar­kol­len uten­for Moss. Kjøk­ken, opp­holds­rom og skri­ve­stue gikk over i hver­and­re. På alle til­gjen­ge­li­ge fla­ter lå det stab­ler med bø­ker – opp­slags­verk, bio­gra­fi­er, ro­ma­ner – el­ler hau­ger med do­ku­men­ter om skips­fart, krig og den nors­ke han­dels­flå­ten 1940–45. Jeg had­de selv bi­dratt til ro­tet ved å ta med et bil­de av bes­te­fa­ren min, kap­tein Pe­der Kris­ti­an Pedersen, sam­men med ut­kast til en avis­sak jeg had­de skre­vet om his­to­ri­en til Pe­der, som hadde seil­t i livs­far­lig tank­fart un­der hele kri­gen, og om hvor­dan det var å ha en krigs­sei­ler i fa­mi­li­en.

Det­te ble det før­s­te av en rek­ke etter hvert år­vis­se in­ter­vju­er med Jon Michelet, der han hver gang had­de nye his­to­ri­er å for­tel­le om de nors­ke sjø­fol­ke­ne un­der kri­gen, nye av­slø­rin­ger ve­vet inn i for­tel­lin­gen om Michelets ro­man­helt Hal­vor Skram­stad. Se­ri­en «En sjø­ens helt» este ut, til slutt til seks bø­ker – den de­fi­ni­tivt sis­te kom­mer snart – og på vei­en ble det en bok­suk­sess Michelet og Norge ikke har sett ma­ken til. Det ble en bok­se­rie som for­and­ret norsk his­to­rie og som for­and­ret li­vet til Michelet.

Les også: «I tilfelle jeg går ned»

Stor på 80-tallet

Men in­gen­ting ty­det egent­lig på det her vi satt et par uker før ut­gi­vel­sen av «En sjøens helt. Skogs­mat­ro­sen» og snak­ket om hvor­for krigs­sei­ler­ne var blitt glemt, og hvor­for in­gen and­re nors­ke for­fat­te­re had­de skre­vet om krigs­sei­ler­ne. For­tel­lin­ge­ne jeg had­de fått høre om min bes­te­far, som døde sju år før jeg ble født, var så dra­ma­tis­ke, mør­ke, kom­plek­se og gal­gen­hu­mo­ris­tis­ke at det var et opplagt lit­te­ræ­rt po­ten­si­a­le hvis noen kunne fortelle lignende historier.

Så da For­laget Ok­to­ber pre­sen­ter­te sin høst­lis­te i for­lags­lo­ka­le­ne høs­ten 2012, gikk jeg bort til Jon Michelet og pre­sen­ter­te meg. Jeg sa jeg syn­tes det var in­ter­es­sant at han nå skul­le skrive om krigs­sei­ler­ne, si­den bes­te­fa­ren min had­de seilt un­der hele kri­gen, så jeg lur­te på om vi kun­ne mø­tes og gjø­re en or­dent­lig sak om det­te. Det var Michelet helt med på. Han var ikke ak­ku­rat blant for­lagets ho­ved­sat­sin­ger den høs­ten, der han satt litt sånn par­kert i et hjør­ne, sam­men med sin gam­le venst­re­si­de-svi­re­bror Ed­vard Hoem. Beg­ge had­de nye bø­ker ute den­ne høs­ten. De satt som to sju­en­de fed­re i hu­set mens unge lo­ven­de for­fat­te­re pre­sen­ter­te fris­ke nye bø­ker (siden har Michelet og Hoems bokserier solgt over en mil­li­on bø­ker og gjort at Ok­to­ber i flere år var Nor­ges stør­ste for­lag på skjønn­lit­te­ra­tur).

Saken fortsetter under

Med ro­man­ver­ket ble Michelet et sam­lings­punkt for his­to­ri­en om krigs­sei­ler­ne.

Michelet var jo stor på 80-tal­let, men de sis­te par bø­ke­ne hans had­de solgt om­trent in­gen­ting. «Snø­fon­ne­nes geo­graf. Sju for­tel­lin­ger og et dikt av min mor» (2009) ble in­gen suk­sess. Han had­de også gitt ut to do­ku­men­tar­bø­ker om krigs­sei­ler­ne som hel­ler ikke had­de vakt sær­lig in­ter­es­se. Nå skul­le han gi ut en 800 si­ders ro­man om krigs­sei­ler­ne, og tru­et med å føl­ge den opp med enda en? Det hør­tes ut som et for­lags vers­te ma­re­ritt. Jeg kom­mer fra en kyst­by og kjen­ner jo man­ge som har krigs­sei­le­re i fa­mi­li­en, og en­de­lig kom det en kjent for­fat­ter og tok det­te stof­fet på al­vor. Jeg tenk­te at det­te kun­ne være godt stoff, og at det var en bok som kun­ne tref­fe en del folk og bli en po­ten­si­ell ju­le­ga­ve til mann fem­ti pluss, for eksempel.

Redd for virus

Og her satt Jon Michelet hjem­me i ka­oset sitt, om­gitt av an­ti­lo­pe­ho­der og and­re su­ve­ni­rer fra et be­gi­ven­hets­rikt liv. Han vis­te meg hvor­dan han skrev krigs­sei­ler­bok – i den in­ners­te de­len av rom­met sto det en gam­mel tres­ke­verk-pc med dis­kett­sta­sjon. Den var ikke kob­let til in­ter­nett. Han sa det var for­di han var redd for vi­rus, men jeg tror det var like mye at han var redd for di­strak­sjo­ner. På år­gangs-pc-en ham­ret han inn ka­pit­tel for ka­pit­tel, som han tok med på dis­kett over til en litt ny­ere pc i den and­re de­len av stua. Her gjor­de han re­search og send­te det sta­dig vok­sen­de ma­nu­set sitt til sin hardt pla­ge­de for­lags­re­dak­tør.

Michelet had­de det litt skjø­re pre­get til folk som har vært gjen­nom syk­dom og hard be­hand­ling og kom­met ut på den and­re si­den, blek men fat­tet. Men han had­de en ener­gi i krop­pen og en glød i blik­ket når han snak­ket om sitt stor­slåt­te ro­man­pro­sjekt om en naiv norsk sjø­manns rei­se gjen­nom kri­gen. Han måt­te ut­vi­de til to bind, sa han, for å få med den skam­me­li­ge his­to­ri­en om hvor­dan krigs­sei­ler­ne var blitt møtt hjemme i Norge et­ter kri­gen. Om kam­pen om Nortraships hem­me­li­ge fond, om hvordan krigsseilerne var blitt sviktet og led av posttraumatisk stress.

Les også: Den siste krigsseileren

«Helt eventyrlig»

Det­te in­ter­es­ser­te meg, det­te var en sen­tral del av his­to­ri­e­ne om min bes­te­far, så jeg no­ter­te i mar­gen, og sa til Michelet, at det­te må vi snakke mer om nes­te år, når du har full­ført ro­ma­nen. Et­ter at in­ter­vju­et sto på trykk sam­men med sa­ken om bes­te­far Pe­der, mer­ket jeg at vi var inne på noe her. Re­spon­sen var used­van­lig sterk både på sa­ken og boka. Så det tok bare noen uker før jeg igjen ring­te Michelet, et­ter å ha fulgt «Skogs­mat­ro­sen» på salgs­lis­te­ne. «Michelet er julas best­sel­ger» var tit­te­len på sa­ken jeg skrev 1. de­sem­ber. «Det­te er helt even­tyr­lig. Jeg har ald­ri opp­levd noe lig­nen­de», strål­te Michelet. «Skogs­mat­ro­sen» gikk mot 50.000 solg­te, før­s­te­opp­laget på 5.000 – som både Michelet og for­laget trod­de var altfor mye – ble re­vet bort på noen få da­ger. «Jeg un­der­vur­der­te po­ten­si­a­let i boka», inn­røm­met for­lags­sjef Geir Ber­dal da.

Og så be­gyn­te Michelets pro­sjekt å sky­te fart på vir­ke­lig in­ter­es­san­te må­ter. Et­ter ut­gi­vel­sen av «Skogs­mat­ro­sen» be­gyn­te Michelet å rei­se rundt på bok­bad og and­re ar­ran­ge­men­ter, ofte i regi av his­to­ris­ke for­en­in­ger og sjø­manns­for­bund. Han møt­te krigs­sei­le­re og et­ter­lat­te som be­trod­de Michelet livs­his­to­ri­er, dag­bø­ker, sei­lings­lis­ter og mye an­net stoff. Hver gang jeg skrev om Michelet og krigs­sei­ler­ne fikk jeg hen­ven­del­ser fra folk som ville kom­me i kon­takt med Michelet. Jeg vi­de­re­for­mid­let, han tak­ket hver gang.

«Skogs­mat­ro­sen»

Ro­man­pro­sjek­tet hans be­gyn­te å anta form av na­sjo­nal his­to­rie­skri­ving. Et halvt års tid et­ter ring­te jeg ham igjen, uka før 8. mai 2013, da Michelet var in­vi­tert til å hol­de den of­fi­si­el­le ta­len på fri­gjø­rings­da­gen ved det na­sjo­na­le Krigsseilermonumentet over de 4.000 nors­ke sjø­fol­ke­ne som døde un­der kri­gen. Michelet be­nyt­tet den­ne an­led­nin­gen, slik han også be­nyt­tet lig­nen­de sjan­ser se­ne­re, til mild refs og be­stemt opp­ford­ring. Den­ne gan­gen min­net han om de uten­lands­ke sjø­fol­ke­ne som seil­te på nors­ke skip un­der kri­gen, at også de måt­te få sitt min­nes­mer­ke og sin his­to­rie. «Jeg er in­gen his­to­ri­ker. Her trengs mer kunn­skap» un­der­stre­ket han.

Han for­tal­te vi­de­re at han had­de satt av en an­del av mil­li­on­inn­tek­te­ne til et fond han kal­te Polarstjernefondet («Jon Michelet-fon­det hør­tes dumt ut»). Det skul­le støt­te pro­sjek­ter som sam­let inn his­to­ri­e­ne til nors­ke krigs­ve­te­ra­ner  August høs­ten 2013 var Michelet in­vi­tert til avduking av minnesmerke og treff for 80 gjen­le­ven­de krigs­sei­le­re i Risør. Der kom da­væ­ren­de for­svars­mi­nis­ter Anne Gre­te Strøm Erichsen og frem­la en of­fi­si­ell be­kla­gel­se fra den nors­ke stat for be­hand­lin­gen krigs­sei­ler­ne var blitt ut­satt for et­ter kri­gen. 68 år tok det før krigs­sei­ler­ne fikk sin be­kla­gel­se. Had­de det­te skjedd uten Jon Michelets ro­man­verk? Jeg tror ikke det.

«Michelet vin­ner jula igjen» skrev jeg i de­sem­ber 2013, da før­s­te og and­re bind had­de nådd et sam­let opp­lag på 150.000. «Nå an­non­se­rer han to nye bind i sin suk­sesserie om krigs­sei­ler­ne», kun­ne jeg også mel­de.

Saken fortsetter under

– Jeg hvi­ler ikke på laur­bæ­re­ne. Vir­ke­lig ikke. Jeg fø­ler uro og rast­løs­het for­an bind tre, for­tel­ler Jon Michelet.

Hjem­me hos Michelet på Lar­kol­len står sto­re de­ler av bind tre ar­ki­vert i svæ­re ring­per­mer.

– Jeg har et ut­kast klart og mas­se no­ta­ter. Nå skal jeg bru­ke jula til å ryd­de opp i alt kaos. Det er tu­sen ting som må sjek­kes. Så skal jeg be­gyn­ne på gjennomskrivingen

I slutten av juni 2014 sto tel­le­ren på 300.000 solgte bøker, da sa­ken «Gull­gut­ten er klar for bok­høs­ten» sto på trykk. «En sjø­ens helt. Gull­gut­ten» var bind tre av se­ri­en, som enda en gang ble ut­vi­det.

– Det­te stof­fet har kom­met til meg med en vold­som kraft. At ver­ket blir stør­re enn jeg først had­de tenkt går bra så len­ge le­ser­ne er med», for­tal­te Michelet da.

Les også: Krigsseilerne som kom i fengsel

Fem millioner tegn

Nå had­de også Stif­tel­sen Ar­ki­vet i Kristiansand, krigshistorisk senter for Agder, opp­ret­tet et re­gis­ter over ki­ne­sis­ke sjø­folk som døde i norsk tje­nes­te un­der kri­gen, med en of­fi­si­ell min­ne­pro­to­koll. Og stif­tel­sen var i gang med å lage og gjø­re til­gjen­ge­lig et kom­plett re­gis­ter over nors­ke krigs­sei­le­re.

For hver gang jeg snak­ket med Michelet, este ro­man­se­ri­en ut. Det skul­le bli to bind. Nå kom­mer det et tred­je bind. Jeg må ha inn et bind til om sel­ve krigs­sei­lin­ge­ne før jeg kom­mer til Nor­tra­ship-opp­gjø­ret. Det er skyg­ge­om­rå­der i his­to­ri­en om and­re ver­dens­krig som må løf­tes fram. Lan­din­gen i Nor­man­die var så in­ter­es­sant at det kre­ver et eget bind.

– Kan du love at du stop­per et­ter bind fem?

– Ja, svar­te han.

– Nå er jeg i gang med det sjet­te bin­det. Det blir det sis­te, sa han i juni 2015.

Da had­de vi igjen tatt tu­ren til Lar­kol­len, snaut tre år og 500.000 solg­te bø­ker si­den sist. Nå satt vi i ha­gen til Michelet og drakk kaf­fe. Michelet had­de nett­opp le­vert bind fire og ar­me­ne hans var ban­da­sjert – han had­de fått se­ne­be­ten­nel­se, noe jeg også had­de vært litt pla­get med – det er mye skri­ving og lite hvi­ling i Dags­avi­sen. Michelet på­pek­te at hver ro­man var på cir­ka en mil­li­on tegn, der­med had­de han skre­vet rundt fem mil­li­o­ner tegn si­den sist jeg var her, og bare den rene tas­tin­gen er et be­ty­de­lig fy­sisk ar­beid. Så vi dis­ku­ter­te for­skjel­li­ge be­hand­lings­for­mer, jeg in­sis­ter­te på at Michelet måt­te skaf­fe seg un­der­arms­støt­te til skri­ve­pul­ten sin før han sat­te i gang med bind fem (arm­støt­te­ne had­de hjul­pet for meg, nem­lig, og nå går det gan­ske bra, takk som spør).

Jon Michelet mø­ter krigs­sei­ler Ole Jensen (92), hjem­me i Jensens stue på Lis­ta, ok­to­ber 2015. Ole Jensen le­ver i beste vel­gå­en­de og run­der snart 95. Foto: Roy Storvik

I in­ter­vju­et ref­set han igjen den of­fi­si­el­le his­to­rie­skri­vin­gen om krigs­sei­ler­ne for hull og mang­ler som han måt­te ta på seg å tet­te. Enda en gang var det stoff han had­de kom­met over på sine rei­ser og mø­ter med krigs­sei­le­re, den­ne gan­gen om re­de­res svar­te­lis­ter og in­ter­ne dom­sto­ler med jern­jus­tis for ba­ga­tell­mes­si­ge over­tre­del­ser blant sjø­fol­ke­ne.

«Blodige strender»

Ut­gi­vel­sen av bind fire høs­ten 2015, «Blo­di­ge stren­der», le­det opp til det som ble vårt sis­te og mest min­ne­ver­di­ge møte. Stif­tel­sen Ar­ki­vet i Kris­tian­sand er blitt et sen­ter for krigs­sei­ler-his­to­rie, der­for ville Michelet lan­se­re boka der, og så dra på en stør­re lan­se­rings­run­de langs Sør­lands­kys­ten. I min gam­le hjem­by Far­sund var det lagt opp til møte med kom­mu­nens sis­te gjen­le­ven­de krigs­sei­ler, Ole Michael Jensen (92), og jeg ble med. Et­ter sik­kert et tre­sif­ret an­tall sli­ke mø­ter de sis­te par åre­ne var Michelet li­ke­vel merk­bart spent, han vir­ket også an­dek­tig på en an­nen måte enn jeg had­de møtt ham før, idet han kom inn i stua til den høy­reis­te, spre­ke 92-år­in­gen, med ut­sikt til Nord­sjø­en.

Michelet had­de med seg et eks­em­plar av «Blo­di­ge stren­der» i gave, og Jensen had­de fun­net fram mem­o­ra­bil­ia fra sine år i krigs­fart: Sei­lings­bok, pass, me­dal­je, bil­der av gam­le skips­ka­me­ra­ter, og en gjen­stand som Michelet fant spe­si­ell in­ter­es­se for: Ler­rets­po­sen som Jensen all­tid had­de rundt hal­sen, den be­skyt­tet vik­ti­ge do­ku­men­ter i til­fel­le han måt­te hoppe til sjøs. Michelet tok opp ler­rets­po­sen, grep rundt den, strøk og gned på den, snud­de den mel­lom hen­de­ne, løf­tet den opp mot an­sik­tet og luk­tet på den. Ak­ku­rat her var han så tett på his­to­ri­en at den ble le­ven­de, noe han kun­ne ta og føle og lukte på.

Saken fortsetter under

Peder Pedersen. Foto: Privat

Det var også det ma­te­ri­el­le, de kropps­li­ge er­fa­rin­ge­ne ved krigs­sei­ler­li­vet, som Michelet ville få fram når han skrev. Der­for var det så vik­tig for ham å kom­me tett på det som had­de skjedd og de som had­de vært med. Det var be­mer­kel­ses­ver­dig å opp­le­ve hvor­dan Jensen, still­fa­rent og be­skje­den på egne veg­ne, for­tal­te om hen­del­ser som var tett opp til det Michelet had­de be­skre­vet i «Blo­di­ge stren­der». Om natt­fart langs en mørk­lagt USA-kyst, an­grep fra hem­me­li­ge agen­ter, Jesus fra Brook­lyn og ka­sjot­ten i Dun­dee. Det­te be­kref­tet his­to­ri­er og te­ser som Michelet had­de satt fram og ville for­føl­ge vi­de­re i ver­ket sitt.

Et­ter mø­tet med Jensen var Michelet full av be­geist­ring. På Sør­lan­ds­tur­ne­en reis­te Michelet sam­men med sin kone, de kjør­te selv – «jeg har al­le­re­de bi­len full av bø­ker og do­ku­men­ter, og enda er vi bare halv­veis», strål­te Michelet, med den fag­li­ge en­tu­si­as­tens gle­de over å kom­me over enda mer stoff selv om han for lengst had­de fått altfor mye. Ho­tel­let har tatt nav­net fra Mos­vold Re­de­ri, som hadde reist dette bygget og holdt til i dis­se lo­ka­le­ne. Bes­te­fa­ren min seil­te for Mos­vold Re­de­ri både un­der og et­ter kri­gen. Far min min hus­ker at han har vært med Pe­der opp på kon­to­ret til re­der Martin Mos­vold. Og nå satt Jon Michelet og jeg rett un­der det gam­le re­der­kon­to­ret i re­stau­ran­ten hvor fa­mi­li­en min fei­ret 75-års­da­gen til far min et par år før, og jeg hadde gitt far min et eks­em­plar av «Skogs­mat­ro­sen» med sig­na­tur og hil­sen fra Jon Michelet.

Ka­rak­te­ris­tisk yd­myk

På kvel­den var det bok­bad i Far­sund for full­satt sal. På før­s­te rad satt Ole Jensen sam­men med fa­mi­li­en sin. Litt len­ger bak satt jeg sam­men med for­eld­re­ne mine. Det var en helt spe­si­ell stem­ning av be­gi­ven­het, det var ikke som noe an­net bok­bad jeg har vært på. Blant de over 200 som var til stede had­de svært man­ge en krigs­sei­ler i fa­mi­li­en selv. Michelet var ka­rak­te­ris­tisk yd­myk, opp­rik­tig glad og rørt over den vold­som­me re­spon­sen han møt­te fra folk i Far­sund og el­lers i lan­det, og fylt av re­spekt for Ole Jensen og de and­re krigs­sei­ler­ne, døde som le­ven­de. «Takk for at jeg fikk be­sø­ke deg i dag. For vi som var der ble det et ma­gisk møte«, var det før­s­te Michelet sa fra sce­nen, hen­vendt til Ole Jensen. Et­ter­på sig­ner­te han bø­ker, hils­te på Far­sunds­folk og slo av en prat med far min. Tu­ren til Far­sund ble en sekssiders re­por­ta­sje i Dags­avi­sen med tit­te­len «Den sis­te krigs­sei­ler».

Un­der in­ter­vju­et på Re­de­ri­et had­de jeg fis­ket litt hos Michelet rundt ryk­te­ne om en plan­lagt TV-se­rie ba­sert på «En sjø­ens helt». Han be­kref­tet at noe var på gang og at det fore­lå et ma­nus­ut­kast – «det er gode folk. det er alt jeg kan si». Til­ba­ke på kon­to­ret glem­te jeg å føl­ge det opp, til en mye stør­re avis en stund et­ter kun­ne pre­sen­te­re ny­he­ten «Jon Michelets krigs­sei­ler­saga blir TV-se­rie» (se­ri­en er fort­satt un­der ut­vik­ling, av Film­ka­me­ra­te­ne i sam­ar­beid med NRK). En grunn til at TV-se­rie­tip­set gikk i glem­me­bo­ka kan være at jeg nå had­de skre­vet så mye om Jon Michelet og den en­de­lø­se ro­man­se­ri­en hans at jeg var blitt litt lei. Og her kom­mer en av­slø­ring, i åpen­he­tens navn:

Jeg er ikke egent­lig spe­si­elt in­ter­es­sert i kri­gen. Jeg var per­son­lig in­ter­es­sert i his­to­ri­en om bes­te­fa­ren min, for­di han var bes­te­fa­ren min og jeg ald­ri fikk møtt ham, og jeg var jour­na­lis­tisk in­ter­es­se i Michelets ro­man­verk, for­di det var et så uvan­lig lit­te­rært pro­sjekt om et åpen­bart un­der­dek­ket tema. Men jeg var ikke egent­lig in­ter­es­sert i konvoydetaljer, skips­for­flyt­nin­ger, og de­tal­jert lek­si­kalsk in­for­ma­sjon om krigs­hen­del­ser. Jeg ville at Michelet skul­le kom­me til slut­ten, for det var så man­ge spørs­mål jeg had­de igjen, om hva som skjed­de når Pe­der og krigs­sei­ler­ne kom hjem til sine fa­mi­li­er og hjem­ste­der.

Sær­lig var jeg nys­gjer­rig på om Michelet ville ta opp de enor­me pen­ge­strøm­me­ne som gikk gjen­nom Nor­tra­ship, det stat­li­ge re­de­ri­et som ble opp­ret­tet ved krigs­ut­brud­det for å kon­trol­le­re den nors­ke han­dels­flå­ten. Gjen­nom kri­gen gikk han­dels­flå­ten i frakt­fart for de al­li­er­te, som be­tal­te godt for den inn­lei­de ton­na­sjen. Et­ter kri­gen fikk nors­ke re­de­re ut­be­talt nær­me­re tre mil­li­ar­der kro­ner fra Nor­tra­ship. I man­ge år sto det en hard kamp om Nortraships Sjø­manns­fond, som til sam­men­lig­ning var mik­ro­sko­pisk, selv om det var mye pen­ger for sjø­fol­ke­ne: Det in­ne­holdt drøyt 40 mil­li­o­ner kro­ner i inn­be­talt ri­si­ko­til­legg og and­re av­gif­ter fra de al­li­er­te, som re­sul­tat av en hem­me­lig­holdt av­ta­le mel­lom Nor­tra­ship og Stor­bri­tan­nia i 1940.

Men hva med alle pen­ge­ne som Mos­vold og alle re­der­ne skuf­fet inn un­der kri­gen? Hvor ble alt det­te av? Krigs­far­ten skap­te enor­me ver­di­er for de nors­ke re­der­ne, som raskt bygde seg opp igjen et­ter kri­gen, mens krigs­sei­ler­ne ble til­si­de­satt og mis­ten­ke­lig­gjort. Mos­vold-re­de­ri­et bygde et kon­sern som eide og drev in­du­stri og han­del både na­sjo­nalt og in­ter­na­sjo­nalt. Et­ter fu­sjo­ner og al­li­an­ser eier Mosvolds et­ter­kom­me­re bok­sta­ve­lig talt hal­ve Far­sund. Mosvolds et­ter­kom­me­re venter nå på godkjenning av et mye mis­likt ut­byg­gings­pro­sjekt på Fa­røy, der min bes­te­mor bod­de un­der kri­gen, i stor øko­no­misk usik­ker­het med to barn, mens min bes­te­far seil­te inn pen­ger for Mos­vold.

Skapte et samlingspunkt

Alt det­te ville jeg gjer­ne spurt Michelet om når tida var inne. Men da jeg skjøn­te at bind fem ikke ville bli det sis­te li­ke­vel, slik Michelet had­de lo­vet, måt­te jeg ta en li­ten pau­se, for å kla­re å be­hol­de den jour­na­lis­tis­ke en­tu­si­as­men et år til. Jeg had­de ikke ork til å sit­te og høre Michelet leg­ge ut om Stil­le­ha­vs­kri­gens gang, dess­uten had­de for­laget satt noen uri­me­li­ge vil­kår om sper­re­frist for in­ter­vju, så det ble ikke noen prat med Michelet høs­ten 2016 da «Bren­nen­de skip» kom ut, og ver­ket pas­ser­te 700.000 i opp­lag. Men jeg la mer­ke til at han had­de tak­ket Ole Jensen i for­or­det.

Og på for­som­me­ren 2017 la jeg mer­ke til at ikke var noen krigs­sei­ler-bok fra Michelet på for­lagets høst­lis­te, for før­s­te gang på fem år. Da jeg spur­te hvor­for, for­tal­te for­laget at Michelet var blitt syk. Der­med ble min enes­te Michelet-ar­tik­kel for 2017 ny­hets­sa­ken «Be­hand­les for kreft – bok ut­satt» (2. juni). For­laget opp­lys­te at Michelet ny­lig had­de fått kon­sta­tert kreft i svel­get, og at det av­slut­ten­de bin­det der­med var truk­ket fra høst­lis­ta. «Le­ge­ne sier de skal få ham frisk. Nå må Michelet pri­ori­te­re be­hand­ling og re­kon­va­le­sens før han skri­ver vi­de­re på ro­ma­nen», sa for­lags­sjef Ire­ne Engelstad. Så jeg lot Michelet være i fred, vur­der­te å ta kon­takt da han ble til­delt Erik Byes min­ne­pris høs­ten 2017, men jeg viss­te ikke hvor­dan for­men hans var, så det ble ald­ri noe av.

En fin søn­dag i ap­ril så jeg ny­hets­mel­din­gen «Jon Michelet er død». Da måt­te jeg svel­ge en klump i hal­sen, rei­se meg fra sol­sto­len og ta en taus run­de rundt blok­ka. I da­ge­ne et­ter så jeg bil­de­ne som ble tatt av Michelet un­der våre in­ter­vju­er på Lar­kol­len bli brukt igjen og igjen i Dags­avi­sen. Han står for­an ut­hu­set der han gikk for å kløy­ve når han treng­te å ryd­de i ho­det, han sit­ter på solterrassen der vi dis­ku­ter­te se­ne­be­ten­nel­se, han er på ar­beids­rom­met med ver­dens­kart og skips­ru­ter.

«Når jeg sit­ter og skri­ver hen­der det at jeg ten­ker: Det­te va’kke så bra. Men jeg lar det stå. Jeg ha’kke tid til å være så fin på det» sa Michelet un­der bok­ba­det i Far­sund. Fle­re gan­ger had­de jeg spurt ham om han ville kla­re å full­fø­re det­te enor­me ar­bei­det han had­de tatt på seg – jeg sa det ikke rett ut, men han var tross alt over 70 år og had­de gjen­nom­gått en tøff kreft­be­hand­ling tid­li­ge­re, så det lå jo lik­som i spørs­må­let. Og hver gang svar­te han at ja, det skul­le gå bra, og vet du for­res­ten at jeg plan­leg­ger enda et bind?

Han var opp­tatt av å bli fer­dig. De sis­te må­ne­de­ne av sitt liv, da kref­ten had­de kom­met til­ba­ke, satt han i sen­gen og skrev for hånd, side for side, ka­pit­tel for ka­pit­tel. Han had­de av­slut­nin­gen i ho­det, den måt­te bare ned på pa­pi­ret. Etter hvert som han ble sva­ke­re, dik­ter­te han til re­dak­tø­ren. Han full­før­te i lø­pet av and­re uka i ap­ril, og døde lør­dag 14. ap­ril. «En sjø­ens helt: Kri­ge­rens hjem­komst» kom­mer ut 14. sep­tem­ber. Det­te blir nep­pe min sis­te sak om Jon Michelet – «En sjø­ens helt» tar ald­ri slutt – men li­ke­vel er det et de­fi­ni­tivt punk­tum her.

Jon Michelet var ikke den enes­te som var opp­tatt av å iva­re­ta krigs­sei­ler­nes his­to­ri­er. Men med ro­man­ver­ket ble han et sam­lings­punkt for his­to­ri­en om krigs­sei­ler­ne. Den enor­me gjen­nom­slags­kraf­ten til «En sjø­ens helt» er et be­vis på for­tel­lin­ge­nes kraft. Og hele tida var det vik­tig for Michelet å un­der­stre­ke at det­te hand­let om nå like mye som da. Krigs­sei­ler­nes his­to­rie er re­le­vant for oss i dag. Det hand­ler om norsk del­ta­kel­se i kri­ger i ut­lan­det. Det hand­ler om fa­mi­li­er som blir split­tet av krig. Det hand­ler om psy­kisk hel­se og det nors­ke sam­fun­nets be­hand­ling av dem som fal­ler uten­for. Man kan også si at det hand­ler om van­li­ge ar­beids­folks kamp mot fa­scis­men. Den til­hø­rer dess­ver­re ikke his­to­ri­en.

Da jeg dro fra Lar­kol­len et­ter det før­s­te in­ter­vju­et vårt, så jeg at bil­det av bes­te­far Pe­der lå øverst på en av Michelets man­ge do­ku­ment­hau­ger. Jeg li­ker å ten­ke at bil­det av bes­te­far lig­ger der ennå.

«En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» lanseres 13. september på Vippa i Oslo

Les også: Minnes Michelet på festival

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært