Meny

Ane Dahl Torp: Best på hjemmebane

Ane Dahl Torp trives best i Norge, men innrømmer at borte kan være bra, det også. Foto: Mimsy Møller
Det er i Norge Ane Dahl Torp har fått gjort mest. Ikke bare får hun være fotballtrener i eliteserien, nå har hun også opplevd jordskjelv.

– Hollywood?

Hun snakker om temaet hun tidvis har fått spørsmål om. Dette noen skuespillere fra skandinaviske land gjør, om ikke også hun skal gjøre det: Reise og satse på en karriere i Hollywood.

– Det der er mitt minst favoritt-tema. Hva faen, liksom? Jeg blir litt provosert av hele spørsmålet, egentlig.

Hun synes det er så innlysende, hva svaret er.

– Jeg er i midten av 40-åra snart, har det dritbra jobbmessig her. Hvorfor skulle jeg dra dit? I det spørsmålet føler jeg det ligger en påstand om at det er først hvis du har fått en rolle i Hollywood at du er skikkelig bra.

Ane Dahl Torp forstår ikke riktig dette, når hun tenker på alt hun har fått gjort her, i Norge. Poenget hennes er klinkende klart:

– Hvor du gjør ting, er ikke det som er viktig. Det er hva du gjør.

Hun husker da hun først fikk jobb på Det Norske Teatret, og det var en som kommenterte: «Dette er et skritt opp for deg, Ane». Hun skjønte ikke. Hun hadde jo spilt Hedda Gabler i en oppsetning på Teatret Vårt i Molde året før.

– Nå spilte jeg en fiserolle i «Don Juan». Det å stå og være ei litta jente på siden på scenen, hvordan er det et skritt opp? Det er jo et skritt NED. Både personlig og jobbmessig.

Saken fortsetter under

Ane Dahl Torp trives der hun er. Foto: Mimsy Møller

– Det er en no-brainer!

Hun sier det sånn, med versaler. Bryter den ellers rolige atmosfæren på en av de mange bakeriene nedover Bogstadveien fra Majorstua-krysset. Et av dem som innimellom preges av en og annen småharry coverlåt av en oppbrukt mainstream-ballade.

Noen har en dragning mot steder de vil ut og prøve seg, men det har ikke Ane.

Les også: Slik ble John Michelet sjøens helt (DA+)

– Det er så mye mer jeg kan gjøre her, for her er jeg på hjemmebane. Her snakker jeg morsmålet mitt. Her bor min mann og mine barn. Selvfølgelig vil jeg være her. Det er en no-brainer.

Ane Dahl Torp

Født 1975 i Bærum, og er datter av professor i nordisk språk Arne Torp, og lektor Berit Helene Dahl. Hun er gift med musiker Sjur Miljeteig.

Tok utdanning ved Statens Teaterhøgskole i årene 1996–1999.

Ble i 2002 ansatt ved Det Norske Teatret i Oslo.

I 2004 ble hun tildelt Amandaprisen i kategorien «Årets kvinnelige skuespiller» for sin rolle i fjernsynsserien «Svarte penger – hvite løgner». Den samme prisen vant hun i 2006 for å spille tittelrollen i filmen «Gymnaslærer Pedersen».

Dahl Torp har vært involvert i alle runder av den norske TV-serien «Kodenavn Hunter» og vant Gullruten 2007 for «beste kvinnelige skuespiller» for serien.

I dag er hun mest kjent for sin rolle som fotballtrener Helena Mikkelsen i NRK-serien «Heimebane» som hun også mottok Gullruten-pris for «beste kvinnelig hovedrolle» for tidligere i år.

Å jobbe i Norge innebærer riktig nok å kanskje jobbe andre steder enn i Oslo der hun bor, som Ulsteinvik, eller også Bucuresti, eller faktisk også i Praha, som med hennes siste kinoaktuelle film, «Skjelvet». Å jobbe i Norge er faktisk ikke alltid å jobbe i Norge likevel, når hun tenker seg om.

– Jeg må innrømme at når jeg er borte, så koser jeg meg veldig med det. Jeg gjør det, hehehe.

Latteren sitter løst. Men hun erkjenner fort en dårlig samvittighet over å slippe billig unna familieplikter.

– Jeg får dårlig samvittighet overfor Sjur, fordi han må ta alt hjemme. Det er illojalt.

Det er han som blir igjen med unga, oppvasken, klesvasken og logistikken, mens hun bor på hotell, får det hun trenger ferdig laga og redd opp. Ingen plikter. Selv om hun veit godt at også han har en jobb. Men hun unngår så sant det er mulig å være borte i mer enn to uker av gangen.

– For hvis man er borte mer enn to uker av gangen, da skjer det noe. Jeg var det selv, og jeg husker at datteren min på da halvannet år, snudde seg vekk da jeg skulle ta henne opp av senga. Det er ikke noe gøy.

– De prøver å redde seg selv

Familie er viktig. Det er den som aller mest står på spill i kinoaktuelle «Skjelvet», som også er oppfølgeren til «Bølgen» fra 2015. I beste katastrofe-ånd, knuste filmen sin forgjenger i besøkstall på sin første åpningshelg.

Der Norges største flodbølge skylte over Geirangerfjorden i førstnevnte, har man med «Skjelvet» for første gang i norsk filmhistorie mulighet til å se hele Oslo bli nær sagt jevna med jorda i et gigantisk jordskjelv. Eller, mer konkret Oslo sentrum, Barcode, Blindern og ikke minst Oslo Plaza, der Dahl Torps rolle, Idun, jobber. Her, som i forrige film, spiller hun kona til geologen Kristian Eikejord, som gestaltes av Kristoffer Joner. Her er det ikke noe fokus på nødetater eller hvordan ulike instanser handler når Oslo kollapser. Det er familiens overlevelse mot naturkreftene som står i sentrum. Familien først.

– De prøver å redde seg selv, og det er et veldig viktig premiss i de filmene. Det er ingen heltefilm. Det er jo helt vanlige mennesker som opplever helt ekstreme situasjoner, men som jo kan skje, mener Dahl Torp.

Flere av actionsekvensene ble spilt inn på et gigantisk filmsett i Praha, stort som ei fotballbane. Det er også det største filmsettet hun har vært på, selv om hun mener det ikke sier så mye, for hun har ikke akkurat spilt i mange actionfilmer. Men at det har vært det største filmsettet også medskuespiller Joner har vært på, gir en bedre pekepinn, med tanke på at han både har vært med i store Hollywood-produksjoner som «The Revenant» og den siste «Mission Impossible»-filmen.

Da Dahl Torp var på promoturné med «Bølgen» til USA, var amerikanerne helt i sjokk: Hvordan kunne disse nordmennene lage noe så stort for så lite penger? Folk forsto ikke at det var mulig for den prislappen. Og hvorfor skulle Norge lage en sånn film? En type filmoppskrift som amerikanerne hadde spesialisert seg på i mange år?

– Jeg må jo si at det er viktig for den norske filmbransjen å være venner med publikum, og at vi skal bli venner med dem på forskjellige måter: At vi lager de kunstneriske filmene, de rare filmene, de vonde filmene. Og så har vi filmer som «Skjelvet», som kanskje er en vond film, men på en HELT annen måte.

Hun sier det igjen med versaler.

– Katastrofefilm er mest for moro. Men jeg tror det er fint at man viser at man kan få det til. For den norske filmbransjens egens selvtillit. Man er opptatt av nasjonalt eierskap, vi skal også gjøre det her – «Look to Norway», ler hun.

– Mye er kult med det. Man kan se katastrofen skje i sin egen norske virkelighet.

Saken fortsetter under

Ane Dahl Torp i rollen som Helena.

– Det rister jo, og hopper

Dahl Torp synes det mest spennende med prosjektet for henne som skuespiller, er at det faktisk står om livet.

– Helena Mikkelsen er aldri i livsfare. Det skal stå mye på spill i dramatikken, men likevel er det sjelden at karakteren jeg spiller faktisk kjemper for livet i bokstavelig forstand, og det er en veldig interessant omstendighet.

Men skal vi tro den fire ganger Amanda-vinnende skuespilleren, er det faktisk ikke så vanskelig som man kanskje tror å kjempe for livet med overbevisning.

– Man får veldig mye hjelp. Det rister jo, og hopper. Det er høyt – på ordentlig. Det er som å være der på ordentlig. Og alt jeg før trodde var juks, det skjer på ordentlig. Og det er kjempegøy.

Gøy på jobb er viktig. Det mener de fleste, og det mener Dahl Torp. Kjempeviktig, faktisk.

– Og det avhenger av at man får gode roller. For det er ikke dritgøy å være skuespiller, uansett, sier hun tvert.

Hun har takka nei til flere roller hun har blitt tilbudt, men vil ikke si hvilke. Hun tenker det er litt stygt mot dem som faktisk har takket ja til dem. Iblant passer det jo ikke heller med hvor man selv er i livet.

– Det er bare tull at det ikke finnes små roller, bare små skuespillere. Det er en stor forskjell på gode og dårlige roller. Du må prøve å få gull ut av gråstein noen ganger, men det går ikke i lengden. Selv om det er kunstnerens plikt å prøve å gjøre enhver rolle til noe som i det minste interesserer henne selv. Og i neste omgang skal det ideelt sett også interessere publikum.

Les også: Enig og tro til Oslo faller - her er årets norske filmer

– Jeg blir bare slemmere og slemmere

«Heimebane» er definitivt et prosjekt med en sånn rolle som interesserer Ane Dahl Torp.

– Der finnes det noe som jeg tenner på med en gang, i rollen i seg selv.

Hun tente på det enda hun jo i utgangspunktet hata fotball. Men hun er tilpasningsdyktig. Det er vel det som innebærer å være profesjonell skuespiller. Trolig har hun alltid vært sånn, også. For hun var heller ikke noe spesielt vanskelig å ha med å gjøre, eller følte seg spesielt utafor som barn av Bærum, oppdratt av SV-foreldre. Hun påstår selv at hun faktisk var veldig vanlig.

– Jeg var egentlig innmari snill, tror jeg. Ofte tenker jeg at fillern, jeg blir bare slemmere og slemmere, jo eldre jeg blir.

«Fillern» er et ord hun forresten bruker aktivt. Og ord som «drit-» foran adjektiver som «viktig» og «gøy», selv om hun også bruker «faen». Men det er ikke en sånn klang i «faen» som høres spesielt aggressiv ut. Dessuten ler hun mest. Og selv når den har et snev av skadefryd i seg, er den varm. Med andre ord, ikke så veldig slem. Ennå. Selv om hun blir slemmere med åra. Og fordi hun ennå ikke er så slem, klarer hun heller ikke kjenne seg igjen i det når folk sier at barn er grusomme.

– Jeg var opptatt av at ingen skulle være utafor, og at alle skulle inkluderes, og var veldig vanlig. Snill og vanlig.

Hun var ikke en av dem som var opprørsk på skolen. Hadde ingen problemer i det hele tatt, men tilpassa seg skolesystemet, og de sosiale systemene. Det var helt greit. Til og med det å gjøre lekser var greit. Det er forresten noe hun også gjør i dag.

– Jeg har ofte tenkt «fy fillern, tenk så deilig det er å være ferdig på jobb når du er ferdig». Men det er veldig mange jobber som er sånn at når du er ferdig på jobb – du ække ferdig. Når ungene har lagt seg, kvelden kommer, og du tror du egentlig kan gå ut og gjøre noe dritgøy, vet du hva, du kan’ke gjøre det. Du må jobbe med det som er jobben din. Og du får ikke betalt for det, du får ingenting, men du klarer ikke å utføre den på den måten du vil, holde det i hevd på den måten du ønsker, hvis ikke du setter deg ned på kvelden, og avstår fra å se på TV, avstår fra å trene, avstår fra å gå ut, lærer deg å avstå fra ting – for å gjøre lekser.

Det er tydelig at dette er noe hun synes er kjempeviktig.

– Jeg mener virkelig at jeg ikke hadde klart å skjøtte jobben min på den måten jeg gjør, hvis jeg ikke hadde hatt lekser på skolen.

Lekser er altså noe Dahl Torp ser på som noe alle må gjøre, ikke bare noe som er forbundet med skolegang som barn.

– Mange argumenterer mot lekser med at det øker forskjeller i samfunnet, de som kommer fra ressurssterke hjem blir flinkere. Men det beviser jo at lekser funker. Skal man da ta bort noe som funker, for å senke de som er flinke ned på et lavere nivå? Man bør jo heller heve bunnlinja, enn å kutte toppene, eller?

Hun kjenner ofte selv på vegringen, eller også lidelsen mot lekser.

– Men når jeg gjør det, så kommer jeg i gang, stort sett. Det er jo alltid det som er det verste. Det å begynne på oppvask, er alltid verre enn å gjøre oppvasken.

Les også: Donald Trump om rådgiver som kalte han rasist: Hun er avskum

– Tar folk opp lån for å ta ferie?

Lidelse kan også komme i mange former. Hun tror for eksempel det er viktig å øve på å akseptere at man ikke kan ha det alle andre har i dagens overmetta i-landskap:

– Det er kjempeviktig å lære seg det. Voksne mennesker som ikke klarer det, det er luksusfellen. For det er en grunnleggende følelse du alltid kommer til å ha.

Hun har fått med seg at det var 270.000 nordmenn som ikke hadde nedbetalt lånet på ferien sin fra i fjor og ble litt sjokkert.

– Da tenker jeg: Tar folk opp lån for å ta ferie? Og neste sommer har de ikke nedbetalt det lånet? Og det er jo helt spinnvilt. Da er det jo et eller annet med at man har veldig lyst til å dra på ferie, og man gjør det, fordi det er det «man gjør».

Hun tror det å ta valg man ikke har råd til, kan skyldes en for stor frykt blant foreldre.

– Man gir barna alt det man tror de andre har, men det er utrolig viktig å nettopp lære seg å ikke ha alt det som alle andre har. Og det gir en ryggrad. Det finnes en smertegrense for barn som mangler alt. Det er ikke det jeg mener. Men jeg tror faktisk man kan hjelpe på et press, ved å ikke gi barna absolutt alt det de andre har. Man må lære seg å leve med å ha litt feil og mangler. Den følelsen vil du ha uansett. Og den slutter ikke når du blir 13, eller 16, eller 30, eller 50. Du vil alltid kjenne på det, og man må bare lære seg å leve med det. Det er ikke nødvendigvis så veldig vanskelig. Man må bare begynne å trene barna på det veldig tidlig.

Hun er allerede i gang med tidlig trening av egne barn.

– Jeg har ett barn i fjerdeklasse og han har ikke fått mobiltelefon ennå. Jeg synes ikke at han trenger det. Det er jo en mangel, i forhold til at de fleste andre har det. Men han tåler det.

Dahl Torp tenker det gagner ham i lengden.

– Jeg kjøper ikke at du går glipp av noe som helst digital kompetanse med å vente med å selv opprette egen profil på sosiale medier til du er 13. Det aksepterer jeg ikke. Man tenker kanskje at barn blir isolert fordi de bare kommuniserer via Snapchat, der all kommunikasjon skjer. Men idet du er der, åpner det seg en helt ny verden av muligheter for utestengelse, fordi du ser hva andre gjør til enhver tid.

Sinte på Helena

Selv var hun som ung veldig plaga av tanken på at andre sikkert var på et annet sted og gjorde noe kjempegøy, mens hun satt og kopa for seg selv.

– Jeg kunne i hvert fall prøve å overtale meg selv om at de sikkert ikke gjorde noe. Men nå får du faktisk se det, ikke sant, i sanntid, hva de gjør. At der er de andre og gjør noe som du faktisk ikke blir invitert til. Det sosiale rommet er uinnskrenka, for det er der 24 timer i døgnet, overalt hvor du er. Så du kan når som helst se at andre gjør noe dritgøy, eller du kan bli utestengt fra en gruppe, eller du kan oppdage at du er blitt løyet til. Plutselig tilhører det ikke lenger skolegården. Hvert eneste sekund er det mulighet for en stor sårbarhet, ikke sant. Jeg hadde blitt jaget om jeg fikk se hva de andre gjorde hele tida.

Så er det ting man bør ser mer av. Før kunne Dahl Torp oppleve å møte på folk på butikken som kunne finne på å si at de syntes tanken på at en dame som skulle være trener for et fotballag i eliteserien var rart. Folk som hadde havna i diskusjoner med seg selv om det der.

Det var før de så Helena Mikkelsen som troverdig trener på skjermen. For det hadde de jo ikke sett før. Derfor trodde de ikke på det, heller.

– Hva man viser i fiksjonen er veldig viktig, for det er både en speiling av, men også et forbilde for den fysiske verden. Jeg håper «Heimebane» har inspirert film og TV-bransjen til å tørre la jenter og damer få ha større handlingsrom enn man hadde før, at man ikke skal være så redd for at de ikke blir likt av publikum. Det er fint at man tør gjøre det med kvinnelige karakterer. Det har vært et helt annet handlingsrom for kvinner enn menn, i fiksjonen.

Spørsmålet om Helena Mikkelsen er likandes eller ikke, er derfor noe Dahl Torp har måttet svare mye på i mediene. Mediene selv har ikke vært vant med å se en slik type karakter.

– Responsen i ettertid er at folk synes det er interessant og befriende å se en dame som ikke prøver å bli likt, sier hun. Og hun vet folk blir sinte på Helena: «Du selger Eivind Brattskjær. Din kjerring.»

– «Heimebane» og Helena tåler at folk publikum blir sinte på henne, og kanskje misliker henne. Men det er har vært en stor feighet i bransjen. Og jeg håper nå at de er i ferd med å bli modigere. For Helena Mikkelsen, hun blir likt også, nettopp fordi hun har kanter, og er som hun er; Tidvis irriterende, opptatt av sin egen karriere, foran andres ve og vel. Men hennes karriere er hennes jobb òg. Det innebærer å ivareta at Varg skal vinne. Å få de så høyt plassert på tabellen som mulig. Det er min jobb.

Det sier hun. «Min jobb.»

– Og da må man slakte noen høner underveis. Nei, knuse egg. Ha-ha.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært