Meny

Pernille Sørensen: – Jeg tenker mye på om folk kan ha blitt lei seg

Pernille Sørensen. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
Pernille Sørensen fleiper gjerne om både Karl Ove Knausgård og sin egen fars urnenedsettelse. Men hun har ennå til gode å høre en virkelig knallgod vits om Auschwitz. Møt henne i portrettet.

«Uæææ!» Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) står utenfor FN-bygningen i New York og gråter høylytt. «De andre utenriksministrene der inne var så slemme med meg i møtet», snufser hun til journalistene som står utenfor. Utenriksministeren ser inn i TV-kameraet med store, våte hundeøyne. OMG! Hun er bare så lei seg akkurat nå, altså.

Denne episoden har selvsagt ikke skjedd i virkeligheten. Dagsavisen kjenner i alle fall ikke til at landets utenriksminister har stått utenfor FN og grått. Men sketsjer som dette er noe av det du kan oppleve i Pernille Sørensens humorshow «Kultur», som nylig hadde premiere på Latter. For å vise hvor lettkrenkede og sårbare noen kvinnelige bloggere kan være, spør Sørensen seg: Hva om mektige kvinnelige politikere, som utenriksministeren, skulle oppført seg som enkelte dødelig fornærmede bloggere, og lagt ut til journalister om hvor mye de gråt når de fikk kritikk? Og om hvor utrolig synd det var på dem?

– Ja, bloggerne virker så overrasket over at de også kan få kritikk, og at noen mener noe om dem. Men når du selv velger offentlighetens lys som blogger eller influencer, og dermed trår inn foran et stort publikum, så må du være forberedt på at folk mener noe om deg, sier Pernille Sørensen.

Les også: – Folk spør, er du helt hyper liksom? (DA+)

– «Folk ser faktisk ikke hvor mye arbeid jeg også legger inn…!»

Hun sitter foran oss på en kafé på Røa, ikke så veldig langt unna nabolaget som er innspillingsstedet til NRK-serien «Side om side» som startet TV-sesongen sist helg. Der spiller Sørensen den ofte hardt prøvede og smånevrotiske tobarnsmoren Lisbeth Berg. Men akkurat nå kommer den selverklært ikke-fullt-så-nevrotiske tobarnsmoren Pernille Sørensen rett fra hjemmet sitt i Sørkedalen, der hun har sittet og lest aviser og forberedt vitser til høstens første Nytt på nytt. For mange er hun aller mest kjent som det: Den faste, lett nasale paneldeltakeren som sitter der og vitser sammen med Johan Golden, Bård Tufte Johansen og to inviterte gjester. Men for dem som har tenkt å se showet hennes, vil hun framstå mest som hun «kulturdama», som tuller med skillet mellom høy- og lavkultur. I showet går det ganske hardt utover Bob Dylan, Karl Ove Knausgård, velmenende kulturkjerringer med tovede klær, Home & Cottage, samt superbloggeren Sophie Elise og andre influencerjenter.

– Du må nesten på forhånd bestemme deg: «Hvis noen syns jeg er dum, så får de bare syns det. Hvis jeg skulle satt opp et show og begynt gråte når noen ikke syns det var gøy, da kunne jeg ikke jobbet med det. Da hadde jeg gått til grunne, hevder Sørensen, og legger til:

– Hvis du skulle bry seg om alle som sender meldinger på Twitter om at hele NRK burde legges ned og at Nytt på nytt er det dårligste programmet som finnes – hvis jeg skulle tatt det inn på ordentlig – så kunne jeg ikke jobbet med det heller.

Hun virker enig i Dagsavisens påstand om at det også hadde vært overraskende om landets aller mektigste kvinne, statsminister Erna Solberg, skulle brutt ut i gråt da hun fikk beinhard kritikk under denne ukens høring i Stortinget om sikkerhet og beredskap. Sørensen legger opp til en skjelvende, martyraktig røst, omtrent som en krenket Erna på høring:

– «Folk ser faktisk ikke hvor mye arbeid jeg også legger inn…!» snufser Sørensen, som pussig nok ikke legger inn en bergensk aksent for virkelig å ta Erna på kornet. Vanligvis er bergensdialekten den drevne imitatorens spesialdistanse, oppvokst som hun er med lyden av sin bergenske mor i ørene. De siste 12 årene har Pernille Sørensen dessuten vært gift med den bergenske komikerkollegaen Dagfinn Lyngbø, og ellers studerte hun i Trondheim, slik at også trøndersk ligger rett under huden. I Sophie Elise-parodiene i årets show kommer dessuten det affekterte, nordnorske bloggertonefallet tydelig fram på scenen, mens sørlandsdialekten ble perfeksjonert i forrige show, «Flink pike» (i rollen som den troskyldige svada-prinsessen Mette-Marit). I det showet brukte hun også en del svensk, som da hun hermet etter sin velmenende, søte svenske jordmor. («Men säg nu, Pernille, hur är det med dej? Har slimproppen gått?» «Om hva har gått? Nei, eh, han jobber hjemme i dag, tror jeg»).

Les også: Et latterlig kulturprosjekt (DA+)

Livet som kontrollfrik

Foto: Mimsy Møller

«Flink pike» handlet en god del om barsellivet og om fødsler («for oss som liker å planlegge, er dette et helt umulig konsept å forholde seg til»), og om Pernille Sørensens liv som kontrollfrik (der hun blant annet brister i gråt fordi hun tror hun ikke greier å rekke et fly til Molde). Nå er sønnene hennes 6 og 11 år gamle, og i den grad de er med i det nye showet, er det stort sett som bursdagsgjester og museumsgjengere. I år handler det mest om jentebloggere.

– Hadde jeg hatt en datter, så hadde jeg virkelig blitt lei meg på hennes vegne om hun hadde begynt å blogge tidlig i tenårene, sier Sørensen.

– For jeg tror ikke det er bra for selvtilliten at du får vite hva folk mener om deg når du er så ung. Jeg tror ikke hjernen er helt klar for det. Jeg er 40 år og kan tenke at det er helt greit, sier hun.

– Jeg har en hyggelig familie og venner rundt meg uansett, så slemme kommentarer driter jeg i. Men det er ikke sikkert at jeg hadde greid det da jeg var 18–19 år. Jeg har brukt mange år på og bevege meg inn i denne bransjen i rolig tempo, det har vært en slags stille eksponeringstrening. Det tar mange år å bli tykkhuda på dette her. De bloggerne kastes rett til ulvene når de er så unge. Jeg tror ikke det er bra for noen, så det er jo ikke rart at de blir lei seg og begynner å grine, sier hun, med latter i stemmen.

Les også: «Searching»: Tett på nett

Selv var Pernille Sørensen ikke stort mer enn 20 år da hun selv våget seg ut i offentlighetens iblant grelle lys. Det var på scenen i det tradisjonsrike Studentersamfundet i Trondheim, der hun drev på med studentteater, improvisasjon og skriving.

– På Samfundet lagde vi altså så mye rart, sære teaterstykker og pantomime, vi var glade amatører med proft utstyr. Etter de politiske lørdagsmøtene var det gjerne vi som sto for underholdningen etterpå, med satire og vitser. Å, den selvtilliten man har når man er ung student, den skulle jeg gjerne hatt mer av nå! Vi var som disse ungdomspolitikerne, «nå skal du fader meg få underholdning!», liksom, sier Sørensen, som etter hvert gikk på scenen på Cafè Replikken i samme by, der hun gjorde sine første spede forsøk som standupkomiker. Siden fikk hun prøve seg som standupkomiker på scener i Oslo, og selv om hun fikk studert statsvitenskap, ble det aldri noen politisk journalist av henne. Hun ble komiker og skuespiller på heltid i stedet.

Hadde ikke ro i rumpa

Før Trondheim hadde hun lagt bak seg et år med kunst- og designstudier i Oxford. Som barn og ungdom var hun opptatt av kunst, hun gikk blant annet hos en kunstnervenninne av moren for å lære teknikker, og planen var å bli kunstner.

– Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke hadde ro i rumpa til å sitte å male et stilleben i fire måneder. Jeg er ikke tålmodig nok til å ha det som jobb, tror Sørensen.

Men fortsatt maler hun på fritiden. Hun har et lite atelier hjemme i Sørkedalen.

– Ja, jeg har faktisk det. Kan ikke holde på med oljemaling i stua, og risikere løsemiddelskadde unger, sier hun, og vil tydelig dempe ned det plutselige inntrykket at av hun «egentlig» er kunstner, og bare er komiker sånn på si.

– Dette er bare for min egen del, jeg kommer i en slags flytsone og slapper av med det. Jeg sitter og pusler litt og ser hva det blir. Kanskje maler jeg mer «ordentlig» seinere, men det er for skummelt å snakke om nå. Jeg har ikke helt selvtilliten på det ennå. Men jeg har det på en liste over ting jeg skal gjøre før jeg fyller 60, sier Sørensen, som egentlig ville hatt med et litt for langt innslag med noen «veldig interessante fresker» i sitt nye show.

– Men det var visst bare jeg som syns det var morsomt. Jeg fikk beholde en freske-vits, da.

– Freske-humor er kanskje ikke for alle?

– Nei. Freskene får være til et seinere show. Det skal bare hete «Fresker»! hevder hun.

Vel hjemme fra kunsten i Oxford la Pernille Sørensen en ny plan: Hun ville altså bli statsviter, og gjerne politisk journalist. Det var en selvfølge at hun skulle studere statsvitenskap på NTH i nettopp Trondheim, selv om hun var bærumsjente, oppvokst «på et jorde på Haslum». Faren hennes, Petter Sørensen, studerte til sivilingeniør der, satt i styret i Samfundet, og ble visst aldri helt ferdig med de glade studentdagene der oppe i Trøndelag. Han beholdt vennekretsen sin fra studietiden, og måtte også mimre litt sammen med kona Marianne og de to døtrene, Pernille og Anniken. Pernille Sørensen, som selv er en sentral del av Gullrekka på fredagene, gir oss et lite innblikk i fredagskosen hjemme i Bærum da hun var barn på 80-tallet.

– Etter at vi hadde sett på «Poirot» på TV og spist pizza (eller taco, da den kom), tok vi gjerne fram en spørrebok og hadde quiz, eller så tok pappa fram gitaren og sangboka fra studietiden i Trondheim, «Smørekoppen», forteller Sørensen.

Og så sang de, hele familien, foreldrene og de to døtrene i rekkehuset i Bærum.

– Det var nye og gamle studentviser, revyviser og drikkeviser, som gjerne handlet om ting som tar fyr, men som slukkes av øl eller sprit. Eller så var det litt smågrisete sanger om ting som skjer når man hopper i høyet og så videre. De var veldig subtile, og det gikk noen år før jeg forsto hva vi egentlig sang om, sier Sørensen, og kommer på en vise om å «studere botanikk», og da særlig blomster og bier.

– «Botanikk-nikk-nikk» sang vi, om folk som lette etter blomster og bier i busker og kratt «nede i Charlottenlund» ... Jeg trodde det bare handlet om noen som var skikkelig interessert i blomster, jeg! flirer Sørensen, som i showene sine har gjort mye narr av sin skikkelige og ordentlige og trygge barndom i Bærum. Familien hadde visstnok matchende, selvsydde, vatterte boblevester, dro på turer i skog og mark, og hørte på klassisk musikk til søndagsfrokosten. Pernille har i intervjuer beskrevet seg selv som et litt engstelig, sjenert barn som laget pene border, var redd for døden, for tyver og for at skolen skulle brenne ned. Til oss beskriver hun seg selv som «et litt rart barn», i alle fall når det gjelder musikk. Hun vokste opp til lyden av en salig blanding av «Les Misérables», The Hooters, Terence Trent D`Arby, Nirvana og powerballader, mens hun selv kunne ting som å spille Bachs preludium i C-dur på piano.

– Jeg spilte på elevkonserter til jeg ble sånn 12–13 år, da ble jeg mer bevisst på hvordan andre så på meg. Da fikk jeg sånn nervøs dirrefot og skjelvefingre, så da slutta jeg med det. «Dette orker jeg ikke». Om jeg er nervøs før jeg skal på scenen nå? Nei, ikke nå lenger. Altså, før premieren er man gjerne spent på teknikken, og man er jo alltid spent på om kroppen vil ta kontroll, slik at man får dirrefingre og skjelvestemme. Men nå har jeg spilt showet noen dager, og nå bare gleder jeg meg. Dette med å stå på scenen er noe man faktisk blir vant til. Jeg vet jo at jeg trives med det.

Nok høy- og lavkultur

Ser man Pernille Sørensens barndom og ungdom under ett, er det jo mer enn nok av både høy- og lavkultur der. Når man legger til at Pernille og søsteren gjerne ble slept med på kunstutstillinger og slikt, og at moren var en skikkelig «kulturkjerring», ser man at hun har hatt mange muligheter til å samle observasjoner til en forestilling som heter nettopp «Kultur». Showet fikk gode kritikker i pressen. «Kultur handler om gapet mellom opera og Kygo», skrev Dagsavisens anmelder. «Gled dere!» «Selvironi og selvaksept», skrev Dagbladet. «Når Pernille Sørensen tar for seg begrepet kultur, skjer det med dannelse – og solide doser snert og ironi», skrev VG. Så var det Aftenposten, som mente at skillet mellom høy- og lavkultur, et premiss som Sørensen bygger hele forestillingen sin på, egentlig ikke finnes lenger. Dessuten, mente anmelderen, var vitsene hennes minst 15 år gamle. «Verden har gått videre, og tilbake på perrongen står Pernille Sørensen med et utdatert manus i hånden», skrev han, og mente hun burde lage standup mer i retning av australske Hannah Gadsby.

Pernille Sørensen bryter ikke ut i sår hulkegråt når hun blir minnet på denne anmeldelsen. I stedet blir hun veldig saklig, og bittelitt stram:

– Han skal få mene akkurat det han vil. Han er jo anmelder og kan få kritisere det han vil. Men om jeg skal anmelde anmeldelsen hans tilbake, syns jeg kanskje ikke at han begrunna kritikken sin så godt. Jeg er rett og slett uenig med ham i at det skillet er opphevet. Det er kun de som er øverst på den kulturelle stigen som kan si at skillet er opphevet. Åkei, så har du full oversikt over alt som skjer der oppe. Men for vanlige mennesker finnes det fortsatt et kratt av kulturelle koder som eksisterer i aller høyeste grad. Han mente også at jeg burde hatt et show mer som en annen komiker har. Det er litt som å si til en forfatter: «Du burde heller skrive mer som Jo Nesbø, jeg syns han er så flink». Jeg velger heller å høre på dem som likte det, sier Sørensen, og legger til:

– Og dette med at vitsene mine er «gamle»: For meg er de helt nye! Det må de ha vært for de i salen også, ellers ville de jo ikke ha ledd? Nei, der velger jeg å lytte til de i salen.

– Forløsende å kunne le av døden

I showet får hun forresten folk til å le hjertelig av omstendighetene rundt sin egen fars urnenedsettelse. Faren Petter Sørensen døde brått mens han var på skitur i Hallingdal en februardag i 2013, bare noen uker før han skulle fylle 70 år. Det ble et forferdelig sjokk for familien, og sorgen og savnet etterpå var stort. Men noen måneder etter bisettelsen, når «tæla var gått», var det tid for urnenedsettelse. Det ritualet ble så prosaisk og klossete at Pernille, moren og søsteren så vidt greide å holde seg alvorlig der ved grava.

– Ja, urnenedsettelsen er virkelig det ritualet kirken glemte! Det kan oppstå komikk i alle slike alvorlige, høytidelige ritualer, nettopp fordi de er så alvorlige og høytidelige. Jeg mener det er forløsende å kunne le av alt dette rundt døden. En begravelse eller bisettelse kan være tung, men bare tenk på den følelsen man kan få etterpå, i minnestunden. Da ler folk ganske lett, latteren sitter jo der som nummer to rett etter gråten. Så forteller man gøyale historier om den som er borte, og disse historiene blir hengende igjen, slik at jeg kan fortelle videre om morfar til mine barn. Det er nok dette som er livet etter døden, sier Sørensen, som har spøkt med at hun gjerne ser at faren hennes tar turen innom en dag, stor fan av «Åndenes Makt» som hun jo er. Hittil har hun ikke opplevd noe overnaturlig i sitt liv, heller ikke i det gamle huset de har i Sørkedalen. De bor i ei stille bygd i byen, uten tungtrafikk og langt unna storbyens støy og standupscener. Der oppe hører man stort sett bare fuglekvitter (hevder hun), og komikeren kan senke skuldrene i det gamle huset.

– Men slik jeg forstår det, kommer gjerne spøkelsene når man pusser opp og gjør endringer de ikke liker i huset?

– Jo, det er sant. Men vi har pussa opp i sju år, vi, og ennå er det ikke et eneste spøkelse som har protestert. Det er nesten litt trist.

I helgene fram til mai neste år skal Pernille Sørensen spille show på Latter, mens hun jobber som vanlig med Nytt på nytt i uka. Hun leser seg opp på saker og forbereder seg hjemme. Hver onsdag har Nytt på nytt-gjengen redaksjonsmøte i NRK, hver torsdag spiller de inn programmet. I løpet av helgen en gang sitter Pernille Sørensen hjemme og ser på programmet i opptak.

– Jeg sier ikke at jeg sitter og slapper av med det, slik dere som ser på kan. Men vi har i hjemmelekse å se det, for å få evaluert det, liksom, og jeg ser på det med jobb-øyne: «Å, de kuttet bort den vitsen, ja, åkei, så det ble ikke med». Innspillingen tar gjerne halvannen time, og når jeg går ut derfra er jeg så pipete i hodet at jeg nesten ikke husker noen ting av hva det var jeg sa! Etterpå blir det redigert ned til en halvtime, så det er mye som ikke kommer med, sier Sørensen, som når dette leses, er ferdig med høstens første Nytt på nytt. Mest sannsynlig er det Bård Tufte Johansen og Johan Golden som har hatt de drøyeste vitsene, for Pernille Sørensen liker å holde litt igjen på slikt. Hun syns ikke riktig alt kan tulles med.

– Jeg vil ikke provosere bare for å provosere, og jeg tenker mye på om folk kan ha blitt lei seg. Jeg kan godt tulle med «min egen» urnenedsettelse, men jeg ville ikke tullet med andres begravelser, med noen som har kreft, eller ...

– Det er jo komikere som mener man i prinsippet kan spøke med alt, også Auschwitz, for eksempel?

– Jeg har ennå til gode å høre en virkelig knallgod vits om Auschwitz, slår Sørensen fast.

Hun vegrer seg også for å tulle for mye med USAs president Donald Trump. Ikke fordi hun er redd for at han skal bli lei seg og begynne å gråte der borte i Det hvite hus (som den fiktive utenriksministeren utenfor FN-bygningen), men fordi det er så mye absurd som skjer rundt hans presidentskap, at alle vitsene nå ser ut til å være brukt opp.

– Om ikke noe helt banebrytende skjer, da. Men til nå har det vært så mye rot og tull som har vart så lenge, at det ikke er så mye mer å tulle med. Trump er ferdig tulla!

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært