Mitraljøsen Inga Bejer Engh

– Hei, så hyggelig! Men her er det helt kaos, altså, sier påtroppende barneombud Inga Bejer Engh i en advarende tone idet hun møter oss i kontordøra, samtidig som ansiktet hennes sprekker opp i et strålende smil.

Ja, hun virker egentlig totalt ubekymret, som om hun bare må le av litt skrot og rot. Latteren bobler allerede litt fram i stemmen når hun viser fram alt virvaret som oppstår på et bitte lite kontor når man skal pakke ned fire års virksomhet som tingrettsdommer.

Stabler med dokumenter, sakspapirer og bøker befinner seg fortsatt i hyllene, andre har funnet veien ned i pappesker. De ser allerede ut til å være klare for å reise fra Oslo tinghus og til Barneombudets lokaler på Karl Johan.

– Dette er siste dagen min her, så jeg har så mye å gjøre! Jeg har pakka ned noe, da, men ... mumler Engh, og får det travelt med å rydde plass på noen stoler til oss fra Dagsavisen. Hun lemper noen greier ut i gangen, og roper:

– Håkon, jeg ruller ut den søpla her, men det er ikke tomt her, det er ikke ferdig ennå! Jeg prøver bare å rydde litt akkurat nå, så ...(Hun lukker døra). Sånn! Hvor lang tid trenger dere, halvannen time eller noe sånt? Det holder sikkert i massevis, for jeg snakker jo veldig fort! Uff, det å ta bilder er jo det verste for oss litt eldre damer, men vi kunne kanskje gå ned i en rettssal etterpå, og få med et sånt løvehode bak?

Barneombudet: Fylkesmennene ikke gode nok til å følge opp mobbesaker

– Jeg lover å ikke legge meg borti alt mulig

Setningene hennes spretter fram og tilbake som pingpongballer her inne i det lille kontoret i 10. etasje i Oslo tinghus. Hun har sagt seg villig til å slippe snakketøyet løs, hvis hun får lov til å lese intervjuet før det går i trykken.

– Jeg lover å ikke legge meg borti alt mulig. Men jeg er en sånn som skravler litt, bobler litt over iblant, kan du si, så det hadde vært fint å slippe å veie mine ord. Vi tar ikke bilde ennå, nei? Jeg har tatt med meg en blazer også, den skal ligge her et sted ...

Foto: Siri Øverland Eriksen

– Så du ser litt mer «rettsaktig» ut på bildene?

– Ja, for jeg føler meg ikke så «rettsaktig» akkurat nå ... noen som vil ha kaffe? Ja? Kanskje du blir med ut, så tar vi kaffekoppene med oss inn igjen ...?

Fotografen forsvinner ut sammen med Inga Bejer Engh, noe som gir gode muligheter til å studere kontoret hennes nærmere i ro og fred. På veggene henger fortsatt mange bilder av mannen og de to sønnene, som nå er 9 og 13 år gamle. Der henger også noen fargerike barnetegninger mor har fått. I hjørnet står et par blå IKEA-poser med klær og sko, et par tomme Farris-flasker, og en full flaske vin (avskjedsgave?).

I hylla står den obligatoriske utgaven av Norges lover. Ellers registrerer vi en termos, blokker med post-it-lapper, og på skrivebordet en kopp som det står «Forsvarets Høyskoles sjefskurs» på. Den fikk hun nok etter at hun var ferdig med de tre månedene der i 2013. «Det var nyttig og lærerikt å gjøre noe helt annet, få annen kunnskap og andre impulser. Jeg trengte å gire om», sa Engh til Aftenposten sommeren 2013.

Les også: Arne Strand: «Frp fortsetter å blø»

«En rettstat verdig»

For året før hadde vært uvanlig intenst og arbeidskrevende. Som en av to aktorer forberedte hun rettssaken mot den terrorsiktede Anders Behring Breivik etter 22. juli. Ni måneder senere, i april 2012, begynte den 10 uker lange rettssaken i sal 250, der Engh hadde en sentral rolle. Hun fikk særlig ros for å stille tilsynelatende enkle og tilforlatelige, men effektive spørsmål til Breivik, som svarte på en slik måte at det ble klart for all verden hvilken brutal, ekstremistisk fantasiverden han befant seg i. I løpet av rettssaken rakk Inga Bejer Engh sammen med sin makker Svein Holden å bli en rikskjent jurist med solid autoritet.

I en sak med et så stort alvor, der 77 mennesker var blitt drept, oppførte den selverklært skravlete Engh seg i aller høyeste grad «rettsaktig». Lege og skribent Maria Gjerpe skrev den gangen på Twitter: «Aktoratet gjør en grundig, riktig og viktig jobb ved å argumentere både for og imot tilregnelighet. En rettsstat verdig!» Det offentlige, positive bildet av Engh ble sittende igjen, selv om mange reagerte med skuffelse da hun og Holden la ned påstand om at Breivik var utilregnelig og måtte dømmes til tvungent psykisk helsevern. Politimesteren i Vestfinnmark politidistrikt fikk på sin side en idé: «Aktor i Treholt-saken ble riksadvokat. Kanskje heter vår første kvinnelige riksadvokat Inga Bejer Engh?»

Inga Bejer Engh, som nå har kommet tilbake med kaffe, later ikke til å jobbe så hardt for å bli riksadvokat akkurat nå. Nå har hun dessuten sin oppmerksomhet rettet mot den seks år lange åremålsstillingen som barneombud. Hun ler alt dette bort, og sier:

– Det er jo bare å konstatere at vi fortsatt har en mannlig riksadvokat nå, så ...

– Og han kan få beholde jobben litt til?

– Jada, det kan han! sier Engh raust om Tor-Aksel Busch, som har vært riksadvokat helt siden Engh tok juridisk embetseksamen i 1997. Hun ble statsadvokat i 2003, og etter 11 år ble hun dommer her i Oslo tingrett i 2014. Nå har hun fått ikke mindre enn seks års permisjon fra den jobben. Hun startet som barneombud mandag denne uka, og har også rukket noen dager på Arendalsuka.

– Det er spennende, og litt skummelt

En ny verden har åpnet seg for Inga Bejer Engh, etter å ha tilbrakt alle sine yrkesaktive år hittil i ulike roller i rettssalen. Nå er hun 47 (hun fyller 48 på nyttårsaften), og i ferd med å innta rollen som et utadvendt, medievennlig barneombud. Hun skal vokte norske barns rettigheter og ellers være en talskvinne for de minste av oss. Som dommer har hun vært nødt til å holde en lav profil i mediene de siste årene, men nå kan vi allerede se henne for oss i stolen i ett eller annet talkshow. (Mens hun kanskje forteller om hvor glad hun blir av å se Mamma Mia-filmene, og ler bort at det skulle være noen hemsko å vokse opp i Drammen).

– Arendalsuka, liksom! Alt dette er nytt for meg. Det er spennende, og litt skummelt. Men selv syns jeg ikke dette spranget til barneombud er så merkelig, sier Engh.

– Jeg har jo fått signaler på at noen har stussa litt på at jeg har søkt en sånn jobb. Men dette er noe jeg har tenkt på lenge. Det var ikke sånn at jeg en morgen satt der med kaffekoppen og plutselig leste i avisen at stillingen som barneombud var ledig, og tenkte: «Jøss, ja, det kunne jeg kanskje tenke meg!».

Hun ler høyt og godt, Det er nesten ikke plass til all den latteren her inne i det lille tingrettsdommerkontoret.

Og leser man presseintervjuer Inga Bejer Engh har gjort de siste 15 årene i forbindelse med straffesakene hun har hatt ansvar for, ser man tydelig at hun har vært engasjert i spørsmål som har med barn å gjøre. Hun var blant annet aktor i ankesaken mot moren i den såkalte Alvdal-saken, som ble dømt for seksuelle overgrep mot egne barn.

– Jeg bærer med meg den erfaringen jeg har som statsadvokat og dommer, i saker der barn har stått på begge sider, som ofre og som forbrytere. Jeg har vært opptatt av barnevernet, som i mange tilfeller kunne hjulpet barna tidigere, sier Engh.

– De kunne i mange tilfeller fått hjelp tidligere, før det kom så langt at de ble ofre for overgrep – eller ble overgripere selv, sier Engh alvorlig, og legger til:

– Nå er det over et år siden rapporten fra barnevoldsutvalget kom, en offentlig utredning om tjenesteapparatets behandling av vold og omsorgssvikt mot barn. Der ble det avslørt alvorlig systemsvikt i overgrepssaker mot barn. Ja, de brukte det sterke ordet «svik». Jeg stusser fortsatt over at den rapporten ikke skapte mer debatt. Innholdet var så urovekkende at jeg hadde ventet at politikerne ville stå i kø for å komme med gode forslag til endringer, sier Engh.

– Nå kan jeg bruke denne nye jobben til å se om dette stemmer, at det er en systemsvikt. Stemmer kart og terreng? Alle er vi jo enige om at det er viktig å verne barn. Det som ofte ser ut til å mangle hos politikere på dette området, ser ut til å være evnen til handling og tiltak, sier Engh.

Les også: Gjenskaper 22. juli sentrum

Barns psykiske lidelser

Hun husker spesielt godt en dag i retten ikke så lenge etter at hun ble statsadvokat. En 17 år gammel gutt sto tiltalt for drap. Selv var Engh aktor i saken, og moren hennes, som på den tida var førsteamanuensis ved Institutt for spesialpedagogikk, satt også i rettssalen denne dagen. Hun hadde med seg en gruppe studenter, som skulle trekke lærdom: Hvordan kunne det ende slik, at en 17 år gammel gutt ble drapsmann?

– I retten kom det fram at moren til 17-åringen i alle år hadde strevd med å få hjelp til ham. Han ble en kasteball i systemet, ingen tok ansvar. En natt han var ute, drepte han en tilfeldig familiefar. Etter at han ble fengslet, ble han utredet. Det viste seg at han hadde utviklet paranoid schizofreni, en alvorlig psykisk lidelse. Det er et paradoks at barn som har strevd i livet, med rus eller eller psykiske lidelser, først blir utredet skikkelig når de står tiltalt for en alvorlig forbrytelse. Det er en mangel jeg har fortsatt å se fram til i dag. Sånn kan vi ikke ha det! sier Engh, som allerede da hun ble utnevnt til barneombud i mai, erklærte at det er særlig to saker hun vil engasjere seg i: Ungdomskriminalitet og barns psykiske lidelser.

– Vi ser også at når voksne forbrytere står tiltalt, er det nesten alltid slik at første oppføring på rullebladet er kontakt med barnevernet.

– De ser ut som deg og meg

Nå ser vi at en av bøkene som skal i flytteeskene, er Åsne Seierstads 22. juli-bok «En av oss».

– Akkurat det gjaldt også for Breivik? Også han var i barnevernets søkelys?

– Ja. Ingen er født onde. Men mennesker kan begå onde handlinger. Jeg likte ikke uttalelsene til Sylvi Listhaug da hun ble justisminister, når hun omtalte overgripere som «monstre». Jeg har sett mange overgripere i rettssalen, og ingen ser ut som monstre. Ingen så ut som han som sitter i det buret, hva er det han heter igjen, i den filmen ...

– Hannibal Lecter i «Nattsvermeren»?

– Ja, han! Ingen ser ut som ham. De ser ut som deg og meg. Det bør vi vite, når vi skal avdekke om barn har blitt utsatt for alvorlige forbrytelser.

Inga Bejer Engh mener generelt at det som skjer deg i barndommen, betyr mye for hvordan du håndterer resten av livet, og at forebyggende arbeid derfor er så viktig. Og også moren hennes, pedagogen, var overbevist om at tidlig intervensjon var viktig for barns videre liv. Allerede i barnehagen skal man kunne se hvem som blir utsatt for omsorgssvikt og utfordringer, mente hun. Engh ser ikke bort fra at interessen for barn kom allerede da hun selv var barn, og hørte moren fortelle om jobben sin.

– Jeg ville ikke egnet meg på NTNU

Hun døde i 2006 av en kreftsykdom, bare 60 år gammel. Hun rakk å oppleve det første barnebarnet, Enghs eldste sønn var rundt et år da mormoren døde.

– Det er mange år siden nå, men jeg tenker fortsatt mye på henne. Det hender jeg møter folk som jobba sammen med henne, eller noen av de tidligere studentene hennes. Det er alltid så hyggelig. Da jeg fikk jobben som barneombud, ga folk gitt uttrykk for at «dette hadde hun likt». «Dette hadde vært i hennes ånd». Jo: Hun hadde nok likt det, sier Engh med et lite smil.

Moren hennes var også opptatt av at begge barna skulle skaffe seg en profesjon. Både Inga og broren utdannet seg til jurister. På morssiden finner vi også flere av den sorten.

– På farssida har jeg mest sånne NTNU-folk. Jeg ville ikke egna meg på NTNU, jeg teller fortsatt på hendene! hevder Engh.

Selv hadde hun en trygg og god barndom sammen med foreldrene og broren. Som liten sang hun i et kristent barnekor en stund, har vi lest.

– Ja, akkurat det ble nok bare en gjesteopptreden. Jeg var vel på en to-tre øvelser siden venninnene mine gikk der, for de var flinke til å synge. Det var Åssiden kirkes barnekor, jeg tror det het «Solstrålen», hehe! Men jeg sang jo så dårlig at der måtte jeg bare slutte.

– Fikk du signaler om at du sang dårlig?

– Nei da. Jeg skjønte det jo sjøl. Jeg er glad i å synge, men jeg treffer jo ikke en tone, lissom, sier Engh, som ellers ikke tror hun har tatt direkte skade av å vokse opp i den tidligere så forhånede buskerudbyen Drammen. («Jeg er født i en by som får meg til å spy», som det het i Prima Veras nidvise da Engh vokste opp på 70- og 80-tallet).

– Det er noen som har hengt seg opp i det, «jøss, erru` fra Drammen, lissom, du a`?» Og jeg bare: «Ja, jeg er da det!» Jeg syns det var helt topp å vokse opp i Drammen den gangen, jeg.

– Det året vokste jeg ganske mye på

Likevel forlot hun Drammen etter bare to år på videregående. Hun dro som utvekslingsstudent til USA, 17 år gammel.

– Jeg husker vi sto på den gamle flyplassen på Gardermoen, mora mi grein litt og jeg var spent. Jeg kom til Denver, Colorado, og fikk trøbbel med den første familien. Mora mi sa: «Vil du ikke heller komme hjem?» Men jeg ville fikse dette sjøl. Jeg spilte volleyball der borte, og ei jente på laget forbarmet seg over meg. Jeg fikk flytte hjem til familien hennes. Bare et halvt år før hadde lillebroren hennes på 13 år dødd av kreft. Jeg fikk rommet hans. Det har jeg tenkt på etter at jeg ble voksen, tenk at de orka å ta imot meg? sier Engh.

– Det året vokste jeg ganske mye på.

Vel hjemme i Drammen gikk hun ferdig siste året på videregående. Hun avsluttet som russ og revysjef, og sammen med flere andre skoler i byen satte de opp en stor revyforestilling i Drammens Teater. Her skal Engh ha gjort seg bemerket med en god parodi på Rune Rudberg.

– Hva med å ta litt Rudberg nå?

– Nei, jeg husker jo ikke noe av det nå! Det er nok et personlighetstrekk, dette at jeg liker å opptre. Og i retten må du jammen være glad i å opptre, for der skal du prosedere og selge inn et budskap, hevder Engh, som etter videregående studerte et år i Frankrike, nærmere bestemt i byen Aix-en-Provence.

– Så du kan snakke flytende fransk?

– Ja, i alle fall når jeg har tatt et glass vin, hahaha! Jeg snakker skikkelig dårlig. Jeg snakker bare i presens, lissom! Men jeg er ikke redd for å snakke feil. En professor jeg hadde kalte meg bare «La Mitrailleuse».

– «Mitraljøsen», et «maskingevær»?

– Ja, han syns jeg snakka så fort, ikke sant! Jeg snakka tydeligvis veldig fort på fransk også, men bra kan det umulig ha vært. Jeg møtte ham mange år seinere da jeg var tilbake i Frankrike. «La Mitrailleuse!» ropte han etter meg.

«Uredd» i mediehåndtering

Men en ting Inga Bejer Engh har blitt bedre på, er å håndtere mediene. Det kommer nok til nytte nå, som hun skal fronte barnas sak. Da hun ble utnevnt til barneombud, uttalte hun at 22. juli-saken hadde lært henne å være «uredd» og håndtere mediene. Under rettssaken i 2012 fikk hun mye skryt for at hun jevnlig turnerte både norsk og internasjonal presse på engelsk. Men akkurat det satt langt inne. Tidlig i juristkarrieren gikk hun på medietreningskurs, og en fra TV 2 intervjuet dem på direkten. Da de skulle evaluere opptakene og de kom til Engh, var det ingen som turte å le før hun gjorde det.

– Det ble helt tyst. Jeg blunka og blunka og så nærmest beruset ut. «Hva skal jeg gjøre med dette da?» spurte jeg han fra TV 2. «Nei, her er det ikke mye man kan gjøre», mente han, sier Engh, og forteller at da en på kurset første gang hørte at hun skulle på TV og snakka om 22. juli-saken, satte han nesten kaffen i halsen av skrekk. Men det gikk bra.

– Kanskje jeg vokste det av meg? antyder Engh, som nå også har sluttet å ignorere sosiale medier. Lenge skjønte hun rett og slett ikke vitsen med Facebook, for eksempel. Men nå er hun der.

– Og jeg er litt overrasket over kommunikasjonsformen. Jeg ser damer på min alder, som legger ut helportrettbilder av seg selv, og så tydelig vil ha tilbakemeldinger på hvor pene og flotte de er. «Gud, så skjønn du er!» Når vi er redde for alt utseendefokus blant barn og ungdommer – hva slags forbilder er vi da? Det er en slags selvpromotering, eller...

Inga Bejer Engh tar en kort pause i ordflommen. Så sier hun, ettertenksomt:

– «Skjønne du». «Nydelige du».

Så ler hun.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no