90-tallet: – Mitt grensesprengende tiår

– Jeg vet jo ikke om jeg klarer å skrive ferdig alle disse seks bøkene, da, erkjenner Ketil Bjørnstad. Her på hjemmekontoret ved Oslofjorden har han sittet gjennom snart fire år og skrevet sitt liv, tiår for tiår. Resultatet hittil er over 3.000 sider og 150.000 solgte bøker. Den pågående romansyklusen «Verden som var min» er blitt et årlig fenomen i bokhøsten, og nå er fjerde bind klart: «Nittitallet».

– For meg var 90-tallet sterkt, rystende, og samtidig veldig morsomt, sier Ketil Bjørnstad. I «Åttitallet» forlot vi fortelleren like før nyttår 1989, etter et besøk hos Arne Treholt på Ila fengsel. Berlinmuren har nettopp falt, Romanias diktator Ceausescu er blitt henrettet, og Bjørnstads katt er død. Vi møter ham igjen to måneder etter, der han går hjemme på Sandøya og reflekterer over tilværelsen i en utkant av Norge, mens Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov sender 26.000 soldater inn i hovedstaden til opprørsstaten Aserbajdsjan.

Ketil Bjørnstad, 1998. Foto: Arkiv

Bjørnstad har lagd en overskrift for hvert tiår – «sekstitallet var frigjøringens tiår, syttitallet var frihetens tiår, åttitallet var iscenesettelsens og begjærets tiår», skriver han i «Nittitallet», og konstaterer:

– 90-tallet var det grensesprengende tiåret. Sovjetunionens oppløsning og Balkankrigen, Bill Clintons handlinger i det ovale rom. Norges seier over Brasil i Fotball-VM.

– For meg personlig var det et livsomveltende tiår. Jeg hadde bodd 16 år på Sandøya, en liten øy utenfor Tvedestrand med 250 fastboende. Ved starten av tiåret skjedde det mye samtidig: Jeg brøt opp, gikk inn i et nytt samliv, flyttet tilbake til Oslo og fikk nytt sted å bo. Jeg fikk flere omfattende oppdrag som fikk stor betydning for meg: Munch-biografien var en døråpner, det var også samarbeidet med Kari Bremnes (albumet «Løsrivelse» med tekster av Munch). Jeg kom i kontakt med Manfred Eicher (sjef og produsent i plateselskapet ECM), der jeg ga ut flere av mine viktigste plater. Alt ble mer internasjonalt. Bøkene mine ble oversatt til flere språk, jeg fikk en mye større arena fra den ene dagen til den neste – det var veldig uvant, sier Ketil Bjørnstad.

– Og midt i alt dette kom attentatet på William Nygaard, som var min forlegger da det skjedde. Det er en sentral del av boka.

Salman Rushdie og William Nygaard under Aschehougs hagefest, 1992. Foto: Moten Holm NTB / SCANPIX

Les også: Donald Trump har aldri jugd så mye som i dag, ifølge amerikanske faktasjekkere. Så hvorfor lyver han?

Skudd fra fremtiden

«Nittitallet» er Ketil Bjørnstads bok nummer 39 på Aschehoug forlag. Han debuterte som ung poet i 1972, og fikk flere store romansuksesser på Aschehoug forlag utover 1970- og 80-tallet. William Nygaard tok over som forlagssjef omtrent samtidig med at Bjørnstad debuterte på Aschehoug. I 1989 utga Aschehoug Salman Rushdies roman «Sataniske vers», etter at Irans religiøse leder Ayatollah Khomeini hadde utstedt en fatwa som lyste død over både Rushdie og alle som bidro til å spre boken.

Om morgenen 11. oktober 1993 ble William Nygaard skutt og livstruende skadet utenfor sitt hjem i Dagaliveien. Gjerningspersonen hadde gjemt seg i buskene ved Nygaards hus. Attentatet er fortsatt uoppklart. «Skuddene i Dagaliveien var som skudd fra fremtiden, fra en verden og konfliktområder de fleste av oss trodde Norge skulle være forskånet for» skriver Bjørnstad i «Nittitallet». Han forteller om den dramatiske tida etter drapsforsøket, og beklager hvordan både han selv, forfattere og politikere ikke våget å sette attentatet i sammenheng med Khomeinis dødsdom over Rushdie. På Forfatterforeningens årsmøte ble det ikke flertall for forslaget om å rette kritikk mot Iran og fatwaen etter angrepet på Nygaard. «Stemningen er uhyggelig nå. Hysj, hysj. Som om attentatet mot William Nygaard ikke har funnet sted», skriver Bjørnstad i boken.

Politibil utenfor huset til William Nygaard etter attentatet 11. oktober 1993. NTB arkivfoto Jon Eeg / SCANPIX

– Den Norske Forfatterforeningen støttet ikke William Nygaard slik de kunne gjort. Det var noe av det verste, sier Ketil Bjørnstad.

– Det var så åpenbart at Nygaard-saken hadde forbindelser med fatwaen mot Salman Rushdie, men det var veldig få blant både politikere og forfattere som våget å si det. Vi hadde nettopp fremforhandlet Oslo-avtalen, den var blitt undertegnet foran Det hvite hus, for fredsnasjonen Norge var det utenkelig å skape vrede i land som var involvert i Rushdie-saken. Ingen av oss sto opp for William Nygaard, sier Bjørnstad.

– Jeg var like feig selv, Jeg var ikke engang på årsmøtet til Forfatterforeningen. Saken var for stor for oss, dette var internasjonal politikk. Heller ikke Gro Harlem Brundtland uttalte seg. Alle ville dempe muligheten for at det var et fatwa-spor.

– Sett i ettertid er ikke dette noe Forfatterforeningen har grunn til å være særlig stolte over. Og det er rart hvor fort det ble stille rundt denne saken, sier Bjørnstad.

– Men kritikken i boka rammer meg selv mest. Jeg skriver jo bøkene også ut fra et ubehag over meg selv og mine egne feiltrinn gjennom livet.

Les også: En rett Høyre

En moderne kulturhistorie

Romansyklusen til Bjørnstad er blitt «et kollektivt erindringsprosjekt», skriver forlaget foran utgivelsen av «Nittitallet». I format, tittel og utstrekning kan «Verden som var min» minne om et annet stort erindringsverk fra 2000-tallet, Karl Ove Knausgårds «Min kamp 1-6». Men der Knausgård har skrevet mest om sitt privatliv, har Bjørnstad skrevet mest om sitt kulturliv. Det er dermed blitt en slags moderne kulturhistorie fra sentrale deler av norsk kulturmiljø. Bjørnstad drar landet rundt på turne med Ole Paus, møter størrelser som Jens Bjørneboe, Erik Bye og Georg Johannessen, spiller inn plater med Lill Lindfors eller Jan Garbarek eller Radka Toneff, blir kalt inn til jevnlige samtaler av Kjell Bækkelund, engasjerer seg i politikk og samfunn, miljøkamp og alternativbevegelse. Bjørnstad var svært aktiv i Treholt-saken, som var et hovedtema i boka fra 80-tallet, og i «Nittitallet» er EU-kampen sentral.

– Knausgård har ikke gjort noe nytt sammenlignet med Hans Jæger, mener Bjørnstad, som har skrevet og sunget mye om Jæger og Kristianiabohemene gjennom sin karriere.

– Allerede på 1880-tallet var Hans Jæger et eksempel på en som valgte romanformen for å skrive sitt liv, «Fra Kristianiabohemen». Og Jæger var mye mer politisk enn Knausgård. For eksempel var han utenriksredaktør i SocialDemokraten – som jo er denne avisen (Socialdemokraten ble senere Arbeiderbladet, som i dag er Dagsavisen).

Gro Harlem Bruntland under valgkampen foran folkeavstemningen om EU i 1994. NTB arkivfoto Terje Bendiksby / SCANPIX

– Jeg har aldri prøvd å skille litteraturen fra politikken. De to går hånd i hånd gjennom disse bøkene. Intimsfæren er ikke det viktigste i mitt romanprosjekt. Det viktige er å sette seg selv inn i den store verden og se hvordan man blir endret av historiens gang. Bøkene handler jo ikke bare om meg, de er tidsbilder av hva som skjedde i hvert tiår. I denne boka er jeg nærmere på de historiske hendelsene enn jeg var da jeg begynte med «Sekstitallet», da jeg var en gutt som satt hjemme i stua og så bilder av Khrustsjov i avisen. På 90-tallet kom jeg svært nært på Nygaard-saken, som sagt. EU-kampen har stor plass i plass i boka. Ole Paus var på Ja-siden og skrev «Mitt lille land», mens jeg kjempet for nei-siden. Jeg prøver å fange konfliktene i tida, sier Bjørnstad.

– Under hele romansyklusen ligger en stor bevegelse: Den startet med den kalde krigen. Jeg husker godt hvor redde vi var under Cuba-krisen, vi trodde alt kunne være over denne lørdagen, når vi gikk i bomberommene for å øve oss på atomkrig. Fram til dagens situasjon, hvor NATO er sterkere enn noen gang, mens det har skjedd så lite med avspenningsmessig i verden. Dette ønsker jeg å skrive om. Derfor håper jeg å komme fram til bind seks.

Les også: Skånske tilstander

I dialog med sine minner

Boris Jeltsin under kuppforsøket i Moskva, 1991. (AP Photo)

Selv om Bjørnstad også skriver mye om privatliv, familie og venner, er hans nærmeste skjermet. Bjørnstads ektefelle gjennom 70- og 80-tallet navngis ikke, hun omtales konsekvent som «den andre». Mens Bjørnstads nåværende kone, tidligere VG-profil Catharina Jacobsen, bare omtales som «J.», selv om hun er enkelt identifiserbar i boka og de to regelmessig opptrer i offentligheten sammen.

– Det som har vært vanskeligst å skrive om i «Nittitallet» er det personlige. Å finne grensen mellom det som er og bør være privat, og det som kan forsvare sin plass i et skjønnlitterært erindringsverk. Jeg er opptatt av å understreke at dette er romaner. De er skrevet skjønnlitterært. Dette er ikke faglitteratur eller sakprosa. Det jeg gjør, handler om å være i dialog med sine minner og finne en måte å skrive dem ned på. Der gir romanen mange muligheter. Romanen er ikke så dramaturgistyrt som filmen, for eksempel. I bøkene tar jeg opp hvordan plot-tenkningen gjør noe med hvordan vi fortolker virkeligheten.

– Framveksten av TV-serier gjør at fiksjon ikke trenger være så handlingsdrevet lenger. Det forundrer meg litt, men det passer meg bra. I «Verden som var min» er sidesporene like viktige som hovedsporet. De aller største romanforfatterne fra det 20. århundre – James Joyce med «Ulysses», Marcel Proust med «På sporet av den tapte tid», Stefan Zweig med «Verden av i går» – er lange skjønnlitterære essays, nesten uten handling. Det er en tydelig tradisjon for dette innen romankunsten. – Proust, Joyce og nå Ketil Bjørnstad?

– Nei nei, jeg vil jo aldri nevne meg selv i samme åndedrag som dem. Det er for å vise hvilke idealer man kan strekke seg etter, med all mulig ydmykhet.

Les også: Mæland: – Jeg forstår at man er forbanna

– Det private selger

Blant forfatterne som krysser Bjørnstads vei i «Nittitallet» er Vigdis Hjorth, i en kostelig scene der de gjør et dobbeltintervju med Aftenposten som får tittelen «Derfor holder ekteskapet». Få år etter var begge blitt skilt. De siste to årene har Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» stått sentralt i den store norske debatten om virkelighetslitteraturen: Hvor langt kan forfattere gå i å omtale virkelige hendelser og personer under dekke av å være fiksjon? Her har Ketil Bjørnstad sterke meninger:

– I debatten om virkelighetslitteraturen sier mange forfattere at «alt er tillatt i litteraturen». Jeg er helt uenig. Forfattere har et mye større ansvar. Litteraturen er også et moralsk sted. Hvis man ønsker å bli oppfattet som et menneske som tar hensyn til andre, må man også oppføre seg slik i kunsten. Min hovedmotor i dette prosjektet – med noen få unntak – er å minnes med kjærlighet. Jeg ønsker å skrive godt om folk som har betydd noe for meg. Hvis jeg må skrive vondt og hardt om noen, gjelder det folk som allerede er i rampelyset, og som det går an å polemisere med. Om en av mine nære venner skulle kjent seg igjen i en bok han eller hun ikke ønsker å være med i, ville jeg blitt veldig lei meg. Jeg har vært gift med en person som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene. Dette er en daglig konflikt jeg har under skrivingen. Jeg ringer rundt til folk og forsikrer meg om at jeg får skrive om dem i bøkene. Jeg vil ikke gi inntrykk av at en romanforfatter har tillatelse til å gjøre andre delaktige i helt private erfaringer.

– Dette er et jo veldig gammeldags synspunkt?

– Kanskje. I så fall er det nødvendig å være gammeldags. Og i så fall kan man spørre, hva innebærer det å være moderne? Hvilken moral ligger i det motsatte synspunktet? For meg er dette veldig enkelt. Det handler om den anstendighetsfølelsen vi alle har i oss. Vi vet godt når vi misbruker noen andre. Men det er blitt et rått forbrukssamfunn også på det private plan. Det private selger, konstaterer Bjørnstad.

Les også: En på G

Har som mål å fullføre

Ketil Bjørnstad og Ole Paus dro til Frankrike for å skrive om fotball-VM, og presterte å forlate kampen mellom Norge og Brasil i pausen. Foto: Heiko Junge, NTB / SCANPIX

Da Norge slo Brasil på Stade Velodrom i 1998, var Ketil Bjørnstad og Ole Paus til stede på stadion, for å skrive bok fra fotball-VM. Etter første omgang sto det 0-0, de syntes kampen var kjedelig, dessuten var de litt sultne, så de gikk hjem i pausen.

Tidligere i sommer ble fotballkampen Norge-Brasil fra 1998 gjenskapt på Ullevaal stadion. Ole Paus og Ketil Bjørnstad gjenskapte ikke at de forlot stadion i pausen. De var ikke på omkampen i det hele tatt.

Både omkampen og suksessen til Bjørnstads erindringsverk kan ses som del i en større kulturell bevegelse mot det retrospektive, mot å se bakover istedenfor framover. Hvorfor liker vi å velte oss i fortida?

– Kanskje er det en engstelse for hvordan man opplever nåtiden, og de store forandringene som har skjedd de siste årene. Oppfinnelsen av smarttelefonen, for eksempel, får enorme konsekvenser for en ny generasjon mennesker. Det ser alle som har barn nå, at alt er forandret, sier Bjørnstad, og lover å komme tilbake til 4G og iPhone om et par år i avsluttende «Siste tiåret».

– Hender det at du angrer på at du satte i gang dette prosjektet?

– Helsemessig er det jo ikke det lureste jeg har gjort. Det blir veldig mye jobbing. Og jeg blir jo ikke yngre. Det er heftig, det må jeg si. Jeg har som mål å fullføre, men jeg kan ikke garantere at jeg står løpet, funderer Bjørnstad, og konstaterer.

– Det er viktig å ikke gjøre seg verken eldre eller yngre enn man er. Jeg er nå 66 år. Jeg skriver ut fra det ståstedet. Da har man mer fortid enn fremtid. Jeg unner meg i denne alderen å tenke en del på fortida, på hva som har brakt meg dit jeg er nå. Det er ikke nostalgi som driver meg, det er et forsøk på å skrive så vesentlig jeg kan, og jeg har nok materiale å ta av. Jeg bruker ikke et år til å tenke på «hva skal neste romanen handle om». Jeg er midt i en strøm som er for sein å stanse.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.