Gert Nygårdshaug - turist i dystopia

Gert Nygårdshaug.
Gert Nygårdshaug. Foto: Siri Øverland Eriksen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gert Nygårdshaug insisterer på at han ikke er en dommedagsmarxist, selv om han stadig skriver at verden går under.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Litteratur for litteraturens skyld, det holder ikke for meg. Å lage fine ord og pene setninger? Vel og bra, men personlig anser jeg litteraturen for å være et våpen, et redskap som kan peke framover. Da blir det en naturlig akse mellom min litteratur og hva jeg skulle mene om samtiden.

På sommerens varmeste dag lar Gert Nygårdshaug den ladde kulepennen forbli i bukselommen. Forfatteren som har gjort karriere av å skrive at verden er skapt i Josef Mengeles bilde, kunne nemlig ikke vært mer fornøyd med livet. Han er akkurat ferdig med sin siste roman «Zoo Europa», og skal endelig få gjøre det han liker best: å diskutere, provosere og forhåpentligvis omvende sitt publikum, med boka som våpen. I tillegg får han være i naturen så mye han ønsker, i sin oase i Lier.

– Verken Mark Zuckerberg eller Elon Musk kan ha det bedre enn meg! Jeg er et svært lykkelig menneske, som kan skilte med egen badedam i hagen, sier Nygårdshaug.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Naturens magi

Hagen han spankulerer i er som en utgravningsplass: bak arkeologiske lag av preparerte sommerfugler, et egyptisk og mayakulturelt ofringsalter, fargesprakende blomster, en gammel kubjelle fra barndommen i Nord-Østerdal og en bro dedikert til «da USA fikk seg en smekk», finner vi Gert Nygårdshaug. Hagen viser forfatterens umettelig nysgjerrighet, kontroversielle politiske standpunkter og betingelsesløse kjærlighet til naturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto: Siri Øverland Eriksen
Foto: Siri Øverland Eriksen

For det er ikke ut ifra et mørke Nygårdshaug har skrevet at verden går under eller at terrorister har moralsk rett til å angripe Vesten. Bøkene, som kalles for Mino-serien og som har gjort han til en av Norges bestselgende forfattere, springer ut av Mor Gaias grønne gleder.

– Hvis du en gang drar til Amazonas, vil du oppleve en magi som egentlig ikke kan beskrives. Skogen er magisk, alle lydene er som tusen melodier du aldri har hørt før! I denne romanen, og i de tre foregående i serien, har jeg skrevet om en skog som vokser så djevelsk fort at det går ikke an å stoppe den. Ideen fikk jeg fra noe jeg opplevde i Amazonas, fra en indianer som viste meg en busk som vokste mens jeg så på. Foran øynene mine vokste den 10-15 cm! Det er jo naturens magi!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – I et fritt samfunn må folk kunne drikke en øl for mye, eller dele permisjonsukene «feil».

Redd for å skrive om fremtiden

Gert Nygårdshaug skulle egentlig ikke skrive mer om miljøterroristen Mino Aquiles Portoguesa og hans kamerater. Det begynte i 1989, da unggutten Mino fra Amazonas fant hele landsbyen, inkludert sin egen familie, massakrert av de såkalte gringoene.

Profittjegernes jakt på verdifulle mineraler og olje krevde mange liv på 1980-tallet og Nygårdshaug ville den økologiske uretten til livs. «Mengele Zoo» utspilte seg som en forvrengt dannelsesroman, der Mino stadig gikk mer av hengslene desto eldre han ble. Til slutt nådde blodet i den lille guttekroppen kokepunktet: han ble terrorist og dannet terrorgruppen Mariposa, oppkalt etter sommerfuglene han var så glad i. Alle som hadde forgrepet seg på regnskogen fikk som de fortjente; med forgiftede piler, pusterør og bomber drepte Mino mange av de verste synderne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka ble etter hvert en stor suksess, og den ble kåret til «Tidenes norske roman» i 2007. Universet ekspanderte med «Himmelblomsttreet» (1995) og «Afrodites basseng» (2003), før han i 2011 satte punktum med «Chimera». I mellomtiden hadde han gitt ut 18 bøker, blant annet om hobbydetektiven Fredric Drum og hans onkel, Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen. Den litterære forklaringen på miljøterrorisme var avsluttet, og Nygårdshaug hadde på machiavellisk vis sagt det som var å si gjennom bøkene: Skal vi få en slutt på terrorisme, er det årsaken – og ikke virkningen – som må kritiseres.

– Men det som har skjedd i Europa de siste fem årene er svært skremmende, sier Nygårdshaug.

Seks år etter «Chimera» kjenner Nygårdshaug at det igjen begynner å rykke i den dystopiske pennen.

Da han satte sluttstrek for Mino-serien hadde han ikke forutsett fenomener som Brexit, nasjonalismens frammarsj eller at de voldsomme klimaendringene skulle komme så brått. Nygårdshaug forteller at han noen ganger er redd for å skrive om det han tror kan komme. Samtidig vil han ikke snakke i fireårsperioder, slik politikere gjør. Han vil se lenger fram enn det. Derfor skrev han «Zoo Europa», der han fører blant annet klimaforskeren Karl Iver Lyngvin fra «Chimera» og Mino fra «Mengele Zoo» sammen. Boka er en borgerkrigsberetning om et øde Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg var på en researchreise nedover i Europa, gjennom Romania, Serbia, Ungarn og Østerrike og traff politikere på ytterste høyrefløy som kunne skremme vannet av deg. Hvis det kommer nasjonalistiske statsledere til makten, som allerede har skjedd, samtidig som EU fragmenteres, da er vi i stor trøbbel i Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Samtidig når vi kanskje ikke 2-graders målet, og fram til 2050 – der handlingen i romanen utspiller seg – kommer det til å stå mye verre til med klodens klima. Resultatet er klimaflyktninger, og flyktningstrømmen vi ser i dag vil være peanuts i forhold. Hvis det klimaflyktningene møter er et fragmentarisk og nasjonalistisk Europa, er vi ikke langt unna borgerkrigen, sier Nygårdshaug.

Les også: Familiearven går opp i røyk

– Har for pokker et ansvar!

Fra den skyggefulle hagestuen sitter Nygårdshaug under sin uniforme panamahatt og ser over på broen og hagen han har bygd med egne hender. Her hører han hjemme. Nygårdshaug snakker om litteraturens kraft, og at det skrevne ordet gjennom alle tider har vært en avantgardistisk spydspiss i samfunnet. Han er irritert over at det stadig blir større avstand mellom politikk og litteratur. Til samtidens forfattere som ikke har en eneste samfunnsengasjert eller problematiserende tanke, vil han kunne si:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi har for pokker et ansvar! Et ansvar om å lodde vår samtid, for å kunne bidra med noe fornuftig som peker framover. Vi har selvfølgelig ikke noen reell makt, men vi har påvirkningsmakt. Å skrive med en dose samfunnskritikk uten å være propagandistisk, som mange store forfatterne som eksempelvis Saramago, Marques, eller våre egne Ibsen, Bjørnson eller Bjørneboe – det er også min måte å bruke ord på. Jeg hadde ikke giddet å skrive en eneste setning hvis jeg ikke hadde hatt en overordnet agenda som favner videre enn min egen privatsfære. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal huske meg som en som forsøkte å gjøre noe for vår sterkt lidende klode. Jeg tror ikke verden tar et skritt videre ved å fokusere på våre overflodsproblemer, sier Nygårdshaug.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han skal til å fortsette, men så får vi et uventet besøk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Der er det jaggu en perlemorsommerfugl?! utbryter han plutselig. Den lille, oransje skapningen titter bort på forfatteren fra toppen av hodet mitt.

– Sitt rolig! sier han lavt med utropstegn i stemmen.

Nygårdshaug finner fram mobilen, men perlemorsommerfuglen kjenner sin besøkelsestid.

– NEI! Der fløy’n. Det hadde blitt et jævlig fint bilde, sier han og klukkler. Han fortsetter å fortelle at en annen type perlemorsommerfugl, i selskap med to andre arter, er utrydningstruet i Norge. I likhet med sin antihelt Mino er også Nygårdshaug en ivrig sommerfuglfanger. Tilbake på 80-tallet fløy han ofte rundt i Tøyenparken med en sommerfuglhov i hånda. Siden den tid har han ført nøye regnskap over hver sommerfugl han ser, for å bevare artene. Det er når biotopene blir ødelagt, at sommerfugler og andre insekter forsvinner, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Frode Kyvåg sykla hjem. Siden har han ikke vært på Ekebergsletta.

11. september-broen

Det er ikke bare på denne måten Mino manifesterer seg i forfatteren. Ganske bokstavelig finnes det en bro i hagen som strekker seg fra Mino til Nygårdshaugs tankesett: 11. september-broen er den kalt, og på skiltet er det ikke godt å vite om det er økoterroristen eller hans skaper som snakker.

I Minos univers er Amerika den store overgriperen mot regnskogen, og guttens respons er blant annet å sprenge en skyskraper på Manhattan. 11 år før 9/11. Terrorhandlingen framprovoserer spørsmål som: Hvem ble drept og hvorfor? Kanskje de fortjente det? Kanskje uretten ligger i behandlingen av regnskogen, og ikke i terrorhandlingen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For mange er det kanskje kjent at Nygårdshaug i 2001 gikk ut og nektet å minnes ofrene i tvillingtårnene med lys og ett minutts stillhet. Dette gjorde han i selskap med blant annet Mads Gilbert, Hans Husum og Jan Guillou. Hendelsen ble feiret av forfatteren, ikke på grunn av ofrene, men fordi en uttalt fiende hadde fått sin straff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– USA har gjort så mye faenskap gjennom historien, så en eller annen gang måtte det dukke noe opp.

Foto: Siri Øverland Eriksen
Foto: Siri Øverland Eriksen

I tillegg mente han at det var svært positivt at angrepet hadde framprovosert en kritisk debatt om Vestens utenrikspolitikk. Hendelsen, og argumentene som fulgte, var som hentet ut av «Mengele Zoo».

– Kortversjonen, logikken i dette, er jo at den som har kastet fryktelig mye stein rundt seg, en vakker dag får en stein tilbake.

Derfor ble broen døpt 11. september-broen og på skiltet står det: «til minne om den dagen USA endelig fikk seg en smekk».

Les også: Regionregenten

Mener man må tørre å provosere

Selv mener han at han ikke hadde fått utrettet noe hvis han ikke hadde gått til ytterpunkter i sin litteratur. For gradene av vold mot naturen, som ofte er ekstrem i Nygårdshaugs univers, har hatt en effekt. Han forteller at mange lesere har meldt seg inn i Regnskogsfondet på grunn av bøkene hans. En rekke guttebarn har også blitt oppkalt etter terroristen. I dag heter 24 menn i Norge Mino, og ni av dem har kontaktet Nygårdshaug for å fortelle at de er oppkalt etter antihelten. Nygårdshaug forteller at han må tørre å provosere for at leseren skal få øynene opp for uretten mot regnskogen. Slik er hele det litterære prosjektet et machiavellisk forsøk på å si at målet kan hellige middelet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– I den siste boka sier Karl Iver Lyngvin gjentatte ganger: Det finnes ikke ondskap, bare kampen for å overleve. For finnes egentlig ondskap? Eller er ondskap bare et bilde på hva slags traume man har opplevd tidligere i livet? Et spørsmål filosofer har diskutert opp gjennom århundrene.

– Mino-serien handler om hvordan man blir terrorist, og den ble skrevet lenge før den islamske terroren begynte. For å bekjempe terrorisme er det nødvendig å utrydde årsaken. Du vet at det skjer noe med verdensbildet til en tiåring som opplever at en hel landsby, og hele familien, blir massakrert. Han får ikke vår moral. Minos moral gikk ut på at han ble mer glad i naturen enn i menneskene – som ødela alt med sin jakt på profitt.

Men at Nygårdshaug ligner på tiåringen fra Amazonas, det benekter han bestemt. Han er tross alt et produkt av et samfunn der alle er Lottomillionærer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mitt alter ego må være Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen, som er så uendelig glad i fisking og Stilton-ost. Vi liker begge de store mysteriene i livet. Men jeg ville aldri drukket rødvin til Stilton! Det er som ild og vann, men det gjør altså Skarphedin. Det er helt umulig å omvende han der, ler Nygårdshaug, som heller ville spist osten, en virkelig moden en, med et kaldt glass Sauternes til.

Les også: Brexit to år etter: De som ikke gir opp

– Ungdomsopprør hadde vært på sin plass

Det er lenge siden 2001, men broen, og ytringene, sier mye om Nygårdshaug politiske ståsted. Både hagen og huset han bor i, viser det. I kjelleren, der hundretalls av sommerfugler er innrammet, finnes det også noen gjenstander fra hans tid som AKP-ml-er. Pins med «Seier Nei til FNL» og «Nei til salg av Norge. Kamp mot EEC» ved siden av «Maos lille røde» pryder midthyllen i et av flere glassmontre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Personlig har jeg svært lite å angre på fra den tiden, det måtte i tilfelle være et hyllingsdikt til Pol Pot ...

Nygårdshaug referer til diktet «I riktig retning» fra 1979, der han blant annet skrev: Jeg tenker på frigjøring, jeg tenker på? Pol Pot. Igjen samler han folkets tropper i ly av regnskogens tunge trekroner.

Nygårdshaugs politiske engasjement startet med stiftelsen av Tynset Sosialistisk Folkeparti i 1965, som satte seg spesielt imot USAs utenrikspolitikk og verdens økologiske katastrofer. Videre gikk han til AKP-ml, og i mellomtiden ga han ut diktsamlinger på Aschehoug.

Etter femten år i politikken, ble 80-tallet tiåret der Latin-Amerika skulle få søkelyset vendt mot seg. Gabriel García Márquez vant Nobelprisen i litteratur i 82, Miljøstiftelsen Bellona ble stiftet i 86, og spesielt artsmangfoldet i Amazonas ble løftet fram som livsnødvendig å bevare for klodens ve og vel. På den tiden hadde hamburgerbaroner fra Texas kjøpt opp og brent ned regnskogen på jakt etter billige beitemarker for kveget. Da en regnskogsforkjemper samlet befolkningen til protest, ble han drept av den amerikanske hamburger-mafiaen. Da ringte Klassekampen til Gert Nygårdshaug og ville at han skulle intervjue enken langt inne i Amazonas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Resultatet ble «Mengele Zoo». Siden den gang har jeg vært i Amazonas mange ganger, bodd med indianere, lært om naturen. Jeg har sett mye bra, og mye elendighet. Det er fryktelig synd at boka er enda mer aktuell nå enn for 30 år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når jeg var der nede hadde de et munnhell for situasjoner som gikk fullstendig av skaftet. Hvis det skjedde en slåsskamp på en bar eller en fisker fikk en vanvittig fangst, kunne de utbryte: Dette er rene Mengele Zoo! Men de ante selvfølgelig ikke hvem Josef Mengele var.

Mengeles zoo finnes fortsatt i Amazonas, og Nygårdshaug synes det er tragisk at Latin-Amerika igjen er ute av søkelyset. Tilbake i 1968 svarte de med ungdomsopprør, men i dag er det lite antydninger til den type politisk oppslutning og aggresjon.

– Et nytt ungdomsopprør hadde nok vært på sin plass, på mange fronter slik verden ser ut i dag, med klimautfordringer, artsutryddelser, krigshysteri osv. Sosiale medier har nok i stor grad overtatt for ’gatas parlament’, men med liberalismen på vei mot solnedgangen, et demokrati med store brister, samt en ny form for globalisering kan ting skje raskt. Om tyve år har vi nok svar på dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så tar han fram pekefingeren.

– Men jeg er ingen dommedagsmarxist, som sitter her med svartsyn og hengehode! Jeg synes det er fryktelig fint å ha mange drømmer, drømmer som gjerne ikke går i oppfyllelse. En gang var drømmen om å reise til Amazonas. I dag kunne jeg tenkt meg å fiske en laks som er større enn femten kilo. Det kommer nok ikke til å skje, men drømmen er der.

Fem favoritter

Musikk: Metallopera med «Nightwish» og Wagners «Tannhauser.

Film/TV: Serien «Twin Peaks»

Litteratur: Bøkene til Yuval Noah Harari, «Sapiens» og «Homo Deus», rager svært høyt.

Mat: Rakfisk, flatbrød og smør med øl & akevitt.

Sted: Å bade i en cenote i Yucatán, Mexico.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.