«Politi-imamen» gir seg ikke

18. september 2015: Klokka 17.14 får politiet en melding: en norsk-somalisk kvinne forsøker å knivstikke barn i Breigata på Grønland. «Da patruljen ankom stedet så de at denne personen var i ferd med å hogge mot et barn med kniv. Personen ble skutt av politiet» tvitret operasjonssentralen. Politiet skyter kvinnen i lysken og avverger på den måten situasjonen. Ryktene spredde seg fort. Snart var over 400 personer samlet i Breigata, og de var sinte. Mange mente kvinnen aldri hadde blitt skutt om hun var hvit, og situasjonen utviklet seg etter hvert til å bli amper. Politiet fryktet opptøyer.

– Det er ikke så ofte jeg får telefon fra operasjonsleder, men da var det krise, sier Erik Andersen, som den gangen jobbet som politimann i bydelen gamle Oslo.

Roet opptøyene

I dag er Erik Andersen pensjonert fra politijobben. Vi møtes hjemme i hagen hans på Nordstrand. Får servert kaffe, jordbær fra Drøbak og vaniljeis. Den store familiehunden leker dovent i solsteika. Det er lite som minner om krise her, men episoden fra Breigata sitter friskt i minnet. Andersen var på treningsstudioet da telefonen ringte, men kastet fra seg alt, kontaktet daværende generalsekretær i Islamsk Råd Norge, Mahtab Afsar, og dro rett til åstedet.

– Jeg dro i bare treningstøyet. Det var ganske hett der nede, folk ville ta politiet. Men de kjente igjen ansiktet mitt og visste hva jeg hadde gjort i forhold til samarbeidet innad i moskeen og under fredagsbønnen. Så folk lyttet, og vi fikk gitt dem oppgaver, for eksempel å finne barna til kvinnen som var blitt skutt og helt åpenbart var i psykisk ubalanse. Da ble det etter hvert rolig, sier Erik Andersen, og legger til:

– Kvinnen overlevde heldigvis. Hun hadde vært forsøkt lagt inn på psykiatrisk dagen før, men var av ukjent grunn blitt avslått. Hun skulle hatt hjelp lenge før.

Andersen, som gikk av med pensjon i 2016 er kritisk til de store endringene som kom med politireformen. Men han er full av lovord om det som har vært hans arbeidsplass hele livet.

– Politiet er et viktig organ i samfunnet. Å jobbe med forebyggende politiarbeid føltes spesielt viktig og motiverende, spesielt siden jeg jobbet i Oslo som har en så stor innvandrerandel, sier Andersen.

– Folk må settes inn i vårt system, bli kjent med politiet på en ordentlig måte, bli fortalt om konsekvenser: hva fører valgene man tar til.

Erik Andersen patruljerer i forbindelse med fredagsbønnen i moskeen på Grønland. En av imamene ved denne moskeen var blitt angrepet med en øks like i nærheten. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

Hjemmebrent

Da Erik Andersen skulle velge yrke for mange år siden sto valget mellom forsvaret og politiet. I tillegg var han aktiv håndballspiller.

– Jeg tenkte at om jeg valgte militæret så ville jeg bli flyttet fra sted til sted, men om jeg valgte politiet var sjansen for å bli i Oslo større, sier Erik Andersen. Men første forsøk på å komme inn på politihøyskolen gikk ikke så bra. Andersen, som er oppvokst opp Elverum var kulturelt på bærtur.

– Du var rett og slett ikke godt nok integrert?

– Ha, ha ja det kan du si! På politihøyskolen i Oslo fikk jeg en stiloppgave som handlet om alkoholpolitikken i Norge. Jeg skrev ut fra hva jeg hadde vokst opp med, hjemme på Elverum drev jo folk med hjemmebrenning, både til eget bruk og til salg. Jeg analyserte dette ut fra dagens priser og dagens økonomi, beveget meg etisk langt utenfor lovverket og kom selvsagt ikke inn. Men jeg kom inn på lensmannslinja samme året, smiler han.

Lagspiller

Karrieren startet i divisjonsstyrken. Deretter kom han til forebyggende avdeling, og der har han jobbet hele tida bortsett fra to år da han jobbet med Scandinavian Star-saken. Han har fortsatt klokkertro på forebygging.

– Egentlig syns jeg vi er litt for opptatt av kuler og krutt, mens de ressursene forebyggende får, ikke står i stil med utfordringene.

I 2016 ble han tildelt OXLO-prisen, en utmerkelse som tildeles personer som har gjort en betydelig innsats for å bidra til å gjøre Oslo til en romslig, inkluderende og åpen by. En av hans viktigste oppgaver som politi var å sørge for positive møter med folk i bydelen. Dra på skolene, følge opp elever med problemer og utvisninger.

– Det er jo ikke alltid rettferdig når man blir utvist. da kan man fort bli hevngjerrig. Vi samarbeidet med Ungdom mot vold og fulgte opp ungdom som sleit, ble de utvist sørget vi for at de ikke bare satt hjemme og surfet på nettet.

Hans erfaring er at mange foreldre ikke vet hva de skal si til barna sine når det gjelder politiet. Og at folk er usikre på om politiet faktisk spiller på lag med såkalt vanlige mennesker.

– De sitter kanskje med erfaringer fra land som der politiet er korrupt, og gir harde avstraffelser. De tror barnevernet kan komme å ta barna fra dem uten grunn. Da ble det vår oppgave å fortelle dem at sånn er det ikke, samtidig som vi må være tidlig ute med å fortelle folk om noe skjer, drive dialogarbeid, sier Andersen. I sin tid jobbet han ofte døgnet rundt. Han kunne sitte på hytta med familien i påsken og måtte hive seg i bilen for å dra i moskeen eller hjem til folk på en langfredag.

– Vi var heldige som hadde politisjef Kåre Stølen. Han så forebyggende arbeid som veldig viktig, og vi ble ikke kontrollert, men fikk en frihet som gjorde at vi kunne jobbe og trå til når det virkelig brant. Da jeg skulle slutte i min stilling fikk jeg «tildelt» en person, Øyvind Haslestad, en fantastisk flott politimann, som jeg jobbet sammen med i ett år som en overlapping før jeg ga meg. Det sier litt om hvor viktig forebyggende arbeid ble ansett.

Les også: – Så forbanna at jeg kjenner det i magen

Mer våpen

Han har uttalt seg kritisk om politireformen og sentraliseringen som han mener har gjort det vanskeligere, både å ha kontakt med lokalsamfunnet og å reagere raskt når noe skjer.

– Hadde ungdom kastet stein på natteravnene på den tida vi var stabile på Grønland hadde vi oppklart det i løpet av to dager. Det har alltid vært storkjeftede ungdommer, men jeg tror aldri jeg har opplevd at en 13-åring har truet forbipasserende uten at det har fått konsekvenser for vedkommende. Vi kjente nærmiljøet, familiene og nøkkelpersonene i muslimske familiene, sier Andersen. Og forteller at i muslimske familier er det som regel alltid en som er sjef.

– Det trenger ikke være mor eller far, det kan være en onkel som har en posisjon, enten økonomisk eller gjennom arbeid. Hvis jeg skulle megle i en voldssak var det viktig å vite hvem jeg kunne spille på lag med i familien, slik at det hadde en effekt.

– Kan du snakke arabisk eller urdu?

– Jeg har lært meg noen høflighetsfraser, men jeg har bevisst ikke gått inn i diskusjoner om deres kultur, det synes jeg ikke var min rolle som politimann. Isteden har jeg valgt å lytte, ha respekt for andres kultur.

– Du er sjokkert over dagens gjeng-situasjon, men det var vel kriminelle gjenger tidligere også?

– Ja, jøss. Vi hadde Criminal Mafia Sisters, en jentegjeng fra Kampen. Og Jordals sorte gangsters – somaliere og pakistanere. Og A- og B-gjengen. Det var flere gjengslagsmål, men vi fikk da oppløst det, sier Andersen.

– Er miljøet blitt hardere, med mer våpen?

– Ja, situasjonen for politiet er forandret. Før var det: nå skal vi hjem til Asmal eller fru Olsen. Så bare gikk du. I dag må du undersøke mye mer, hvem folk er og faren for at de har våpen i hjemmene sine og så videre. Det er klart det kan virke provoserende at politiet kommer på døra med hjelm og skjold.

– Man er ikke så trygg lenger. Jeg merket det selv de siste årene. På enkelte oppdrag gikk jeg med skuddsikker vest.

Foto: Lene Sørøy Neverdal

Positivt møte

Å hjelpe moskeene med å lage beredskapsplaner for potensielle kriser har også vært en del av Andersens politijobb.

– Det er store forsamlingslokaler med plass til flere tusen mennesker – Kjente og ukjente. Hvis det blir brann eller noen blir kidnappet eller knivstukket, hvem ringer man til? Da kan det være helt avgjørende at man har varslingslister med tydelig rollefordeling over hvem som gjør hva. Man bør ha regelmessige øvelser, men det tror jeg bare det er et knapt fåtall som gjør. Sånt bekymrer meg. Det kan bli fullstendig kaos om noe skjer i en moské, fordi det er slike frivillighetssteder uten faste ansettelser.

Ungdomsarbeid

Erik Andersen har en sønn med Williams’ syndrom. Å se sønnen mestre og ta del fellesskapet med andre i samme situasjon, og ikke minst bli en flink musiker, har vært berikende og inspirerende for hele familien. I år har han laget to filmer; en for foreldre med barn som har Williamssyndromet, og en for muslimske foreldre med barn som har funksjonshemning. Den siste skal distribueres i moskeene til høsten.

– Det er for å opplyse foreldre med barn med funksjonshemning om hva de har krav på og hva de kan gjøre, sier Erik Andersen. Som leder for Foreningen for Williams’ syndrom gjennom 15 år, har han sett hvordan mange foreldre sliter i hverdagen. Hans egen familie har også selv opplevd at saksbehandlere ikke har gjort jobben sin, og vet at særlig minoritetsfamilier sliter. Det gode samarbeidet han hadde med moskeene i bydel Gamle Oslo fortsetter. Han har hjulpet Sunnat-moskeen på Grønland og ICC på Tøyenbekken å skaffe legatmidler til ungdomsarbeid.

– I Islamic Cultural Centre på Tøyenbekken har vi alltid en bordtennisturnering i februar. Og i fjor dro vi med 15 ungdommer. Godt samarbeid med moskeene gjorde at jenter og gutter fikk tillatelse til å reise sammen, prøve rafting og gå i fjellet. I høst gjentar vi turen, sier Andersen og legger til:

– Jeg tror politiet har et godt omdømme i moskeene i Oslo. Det håper jeg vil fortsette.

Når han går på Grønland treffer han alltid noen han kjenner.

– Folk spør hvordan det går, spesielt med familien. Muslimer setter familien høyt, der er det de som har lært meg mye. Vi etniske nordmenn er vel litt mer opptatte av å snakk om oss selv.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.

Les også: Granittgrenda Groruddalen