Meny

På jobb 80 meter over Oslos tak

Foto: Lene Sørøy Neverdal
Gule heisekraner ruver over hovedstaden og vitner om at Oslo skyline er i endring. I hver heisekran sitter en fører. Kranfører Erik Krogen pendler fra Vestlandet til Oslo for å bygge hovedstadens nye signalbygg.

En trang og mørk heis frakter Erik Krogen (44) to tredjedeler opp i heisekrana og mot førerhuset, der han har sitt daglige arbeid. Heisen stopper og han må ta noen luftige steg for å komme til et platå. Derfra må han klatre i stige for å komme til topps.

På veg ut av heisen kan han ikke tråkke feil. Det er det ikke mange centimeter å sette foten på og ved siden av foten er det minst 60 meter rett ned til sjøs. Kranføreren tråkker ut av heisen uten å nøle og tar raskt fatt på stigen for å komme seg videre opp.

For journalisten er det verre. Magen vrenger seg og beina kjennes som gelé. Man kan kjenne tyngdekraften jobbe, og det er nesten som om bakken lokker. Samtidig kan man kjenne at vinden tar tak i krana, og det gynger forsiktig. Her må det settes sjøbein. Å skulle ta seg videre opp de neste tre stigene kjennes nesten som ekstremsport.

Høydeherdet

For kranfører Krogen er ikke høyden noe problem. Han er herdet etter 22 år med høyde som arbeidsplass. Halve livet har han startet dagen med å klatre til topps. Dette er hverdag for han.

Han forsvinner opp stigen i en fart. I denne krana er han så heldig at han har heis et godt stykke oppover. Krana er 80 meter høy og ruver høyt over Bjørvika. Det er ikke mange kraner med heis, og i en periode var heisen i denne krana ute av drift. Da kom Krogen svett på jobb.

Fra jobben kan han se utover Oslofjorden, han kan se Oslos ulike bydeler og bygninger, og han kan se hver kolle som omkranser hovedstaden. Heisekrana står plassert mellom Sørenga og Operaen og den jobber på det nye Munchmuseet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Lene Sørøy Neverdal

Utopisk utsikt

Når man ser utover Bjørvika fra toppen av heisekrana minner området om en blanding av de to dataspillene Sim City og Mindcraft. Bygninger reises byggekloss for byggekloss.

Kanskje dukker spill-assosiasjonene opp fordi det kjennes uvirkelig å betrakte utsikten fra et slikt perspektiv. Ikke mange har gleden av å se Oslo fra denne vinkelen. Kranfører Erik Krogen må ha Oslos beste utsikt.

80 meter under han kan man se bitte små «maurmenn» kledd i signalgult med hjelm på hodet. Til daglig jobber mellom 160 og 170 menn og kvinner med å bygge det som har blitt kalt «Det skjeve tårnet i Oslo».

Les også: – Plutselig blåste det opp. Ilden kom rett mot oss og reiste seg opp som en vegg

Presis føring mot Moss

Krogen har jobbet i denne heisekrana, og med å bygge det nye Munchmuseet siden mars. Dagen i dag er ekstra spennende, da de skal begynne å montere vindu på baksiden av knekken.

Det dukker opp en kommando på radiosystemet.

– Kan du flytte bommen mot Moss?

– Mot Moss? Er det nede ved sjøen der?

– Jeg som er sunnmøring vet vel ikke hvor Moss er, sier Krogen med et glimt i øyet.

Erik Krogen pendler over fjellet for å bygge hovedstaden. Han er fra Ålesund, og er på jobb i Oslo annenhver uke. På de månedene han har jobbet i Bjørvika har han tydelig lært hvor Moss er, for han manøvrerer krana og kroken presist, uten å nøle.

Kroken forsvinner ut av synsfeltet og bak bygget. Nå må Krogen styre ved hjelp av kamera. Skjermen blinker litt av og til, og kamera har ikke den beste oppløsningen. Han bruker foten til å zoome, han studerer nærme og slipper for å få oversikt. Han må til enhver tid ha kontroll på hvor kroken er i forhold til bygget og folka som jobber der. Går skjermen svart på feil tidspunkt, kan det bli kritisk. Krogen virker likevel avslappa.

Les også: 50 år siden dagen da Amerika døde

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fjordutsikt: Mellom løfta kan Krogen kan svinge krana i den retningen han ønsker, og nyte Oslos råeste utsikt.

Glass på plass

På det nye Munch-museet skal rundt 200 glassflater på plass. De største er opptil 3 meter brede og 4,5 meter høye. De 950 kilo tunge vindusflatene skal heises opp i lufta, styres på plass og festes trygt av fasademontører og sertifiserte fasadeklatrere i fellesskap. Montørene og klatrerne har også en ganske så luftig arbeidsplass.

– Det er dem du skulle laget reportasje om. De har en mer utfordrende jobb enn meg, jeg sitter trygt her oppe i hytta, sier Krogen.

Fra heisekrana kan vi observere hvordan klatrerne jobber. De henger der i knekken mens de tar tak i store plater som skal på plass. Alle som har prøvd fjellklatring vet hvor tungt det er å klatre i overheng. Ja, disse mennene har en fysisk utfordrende jobb.

De kunne ikke gjort jobben uten kranføreren. På spørsmålet om man føler seg ekstra viktig på byggeplassen fordi han sitter på toppen svarer Krogen at det ikke stemmer. En god kranfører må være omgjengelig og kan ikke ha slike høye tanker om seg selv.

– Man kan ikke sitte her oppe og tenke at her er det jeg som bestemmer. Om man ser noe som ser feil ut, må man ta det opp, men man må også kunne føye seg, sier Krogen.

En heisekran er ikke den mest sosiale arbeidsplassen.

– Man må trives i eget selskap, sier Krogen.

Les også: Hva vet mediegigantene om meg?

Kommunikasjon er viktig

Han tar gjerne en tur ned til de andre for å spise lunsj, men resten av dagen sitter han alene 80 meter over bakken. Noen dager er travle, og han rekker verken å gå ned for å spise eller for å gå på do. Rekker han ikke ned på do, må han ta i bruk en flaske. Andre dager er det langt mellom løftene og han bruker pauser til å se TV-serier eller film på iPad. På de varmeste dagene i mai var det nesten ulevelig inne i hytta. Da tok Krogen med seg hengekøye for å teste om han kunne ligge og slappe av i den på balkongen bak styrehuset.

Selv om kranføreren sitter alene i hytta hele dagen må han ha gode evner til kommunikasjon. Kranføreren har kontakt med kollegaer gjennom radiosystem. Når føreren ikke ser hva han løfter på østsiden av bygget må han være tydelig og god til å kommunisere. Det er kjøreregler for hvordan man skal kommunisere, noe arbeidsgiver HENT har gode og innarbeidede rutiner på. Det er likevel ikke lett når noe av arbeidskraften er av utenlandsk opprinnelse. Kranføreren kan aldri utføre en handling før han er hundre prosent sikker på at han har oppfattet arbeidsoppgaven korrekt.

Det kommer en stemme på radioen. En stemme som ikke er helt norsk, men fullt forståelig.

– Erik, vi skal prøve å montere glass i dag og se hvordan det går, sier stemmen.

– Ja, vi får se på vinden da, svarer Erik.

Les også: Det politiske uåret: Se vår skandale-politiske kalender!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kranførers ansvar

Når man fører heisekran må man være veldig påpasselig i forhold til vinden, spesielt når man skal føre kroken inn i trange passasjer. Når vinden blåser for mye må man avbryte og utsette operasjonen. HMSen er alltid i førersetet.

– Det er mye som hviler på oss som jobber her, det er mitt ansvar om det skjer noe, sier Krogen.

Krogen forteller at de på bakken kan merke om en kranfører er syk og har vikar uten like mye erfaring. Da flyter det ikke like lett som det vanligvis gjør, kroken treffer ikke nødvendigvis der den skal, og det blir mye riving og sliting for dem som er på bakken. Det er med stor sikkerhet at arbeiderne på taket kan se at det ikke er Krogen som fører kranen i det journalisten er så heldig å få prøve.

– Det er viktig å ikke får pendel eller sleng på kroken, slik som du har fått nå, sier Krogen rolig.

Det virker ikke lett å bedømme avstand mellom kroken og taket eller avstanden mellom kroken og hodene til arbeiderne som beveger seg rundt på taket. Og hvordan man kan bedømme dette på en liten skjerm, virker uforståelig.

Les også: Det går så det griner for Sverige - men alle snakker om innvandring

Utsiktsmett

Erik Krogen betrakter utsikten over Oslo fra bakre dekk. Bare i Bjørvika kan vi telle et titalls heisekraner. Krogen sier at han på en klar dag har klart å telle nærmere 70 heisekraner omkring i Oslo. Dette vitner om en enorm byggeaktivitet i hovedstaden.

Det forteller og at Krogen ikke er alene om å ha en luftig arbeidsplass med god utsikt. Selv sier Krogen at man kan bli lei av utsikten, som alt annet. Når man har jobbet over byens tak i 22 år, er det kanskje ikke så rart man blir blasert.

Men jobben blir han ikke lei. Vestlendingen vurderer vindens styrke og analyserer dagens glass-løft. Vinden har løyet noe, og Krogen gjør seg klar til neste fase i fasadebyggingen av det nye Munchmuseet.

Artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært