Meny

Nils Ole Oftebro - tilbake til Peer

Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
«Peer Gynt» har betydd mer for Nils Ole Oftebro enn han kanskje trodde selv. Nå er han på sitt siste Peer-stadie.

– Jeg er bare ute på perm, jeg. Langperm som jeg kaller det.

Men pensjonisten er i full gang med jobb likevel. Vært frilanser inn og ut av teatret i så mange år, at det er alltid større sjanse for at han kommer inn igjen.

Han var heller ikke vanskelig å be da han for to år siden ble spurt om å dele rollen som Peer Gynt med sønnen Jakob, i spelet som har satt Gålå på norgeskartet, og har vært satt opp årlig siden 1967. Om litt over ei uke står han 930 meter over havet på en setergrend i Nord-Fron kommune i Gudbrandsdalen, og gjentar orda fra i fjor.

– Dette er Ibsens mest allmenngyldige stykke. Fremdeles når det ut verden rundt, og folk finner stadig paralleller til sine egne sagn og eventyr, så det er tydelig at det treffer folk på en eller annen måte. Neste år på Gålå kommer det sikkert en kvinnelig Peer Gynt, Petrine Gynt eller noe sånt. Skulle ikke forundre meg. Det ligger liksom i tida.

Fem favoritter

Musikk:

Altetende fra Aretha Franklin, til Leif Ove Andsnes.

Film:
«Øst for Eden» av Elia Kazan, med James Dean.

Bok:
«Idioten» av Fjodor Dostojevskij.

Mat:

Kokt torsk.

Sted:
Verandaen utafor leiligheten min.

Tror Gynt ville ha vært blogger

Hadde Peer Gynt levd i dag, hadde han skrevet blogg. Det er Oftebro helt overbevist om.

– Det er ikke en tid som er så til de grader «Peer Gynt» som nå. Peer Gynt som skikkelse har aldri vært et større bilde på en generasjon som dem som er unge i dag. Leser du bloggere i dag, er det jo helt utrolig hvor urealistiske bilder de har av seg selv, og hva de tror om hvilken betydning det har. De vil utgjøre suksess. De drømmer om å bli store. Alle skal ha Botox. Alle skal på realityshow. Alle skal bli kjente.

Derfor mener Oftebro at unge mennesker gjør lurt i å se «Peer Gynt».

– «Peer Gynt» er rent ungdomsteater, det. Selvportrett av dagens ungdom. Jeg tror også at mange unge i dag vil som Peer, stå foran speilet om noen år og tenke «faen. Nå er tennene mine skifta ut med kunstige, knæra mine er dårlige, jeg har fått prostatakreft, håret er falt av. Hvem er jeg nå, da? Har skilt meg fire ganger, og barna mine bryr seg jo ikke, for de så jeg aldri. Og så forsvinner du på en måte ut i ingenting, fordi du ikke har tenkt på annet enn deg sjæl. Du satte kun deg selv i sentrum.

Les også: Penis i damegarderoben

– Vi skaper vår egen moral

Det økte fokuset på jeg’et tror han er grunnen til at vi lever i en nytelsessyk verden.

– Nå går alt ut på hva som kan gi en rus eller lykkefølelse, og det er per definisjon positivt, fordi vi ikke har noen moral utover vår egen. Og vi skaper alle vår egen moral. Vi har ingen ideologi som står over oss alle, på en måte. Vi har ikke en felles kirke eller samfunnsorden. Om det er kommunismen eller sosialdemokratiet, eller kristendommen, eller hva det nå er, så er den ikke der. Det er som om vi prøver å gjenskape det på nytt. Men det er ut ifra veldig mange individuelle ønsker – altså det å sette seg selv i sentrum.

Om det er godt eller dårlig, det veit han ikke.

– Det er opp til dagens ungdom å bestemme. Det er jo de unge som skal leve i den verdenen, ikke jeg. Jeg bare betrakter dette samfunnet og ser at det er en absolutt forskjell fra hva det har vært tidligere.

Les reportasjen (bak mur): Familiearven går opp i røyk

Nils Ole Oftebro

Født i 1944 i Sarpsborg.
Gikk på Statens teaterskole i 1965, sammen med blant andre Knut Husebø, Ane Hoel og Katja Medbøe.
Ansatt ved Det Norske Teatret i 1968, før han var ansatt ved Fjernsynsteatret fra 1969 til 1971, og i perioden 1982 til 1984.
Kom til Nationaltheatret i 1971. I 1987 ble han kunstnerisk leder for Torshovteatret.
I perioden fra oktober 1968 til april 2006 hadde Oftebro gitt liv til 105 roller.
Oftebro ble tildelt Amandaprisen i 1986, for beste mannlige hovedrolle for rollen i Fjernsynsteatrets oppsetting «Du kan da ikke bare gå...», men også i 1998, for beste birolle i «Thranes metode». Videre fikk han Kritikerprisen i 1990 og Stiklestadprisen i 1998. I 2003 ble han kåret til Årets lydbokstemme.

– Man forholder seg til partnere som om det var plagg

Han har imidlertid prøvd å gi sine barn idealer og tanker som han tror de ser på som gammeldagse.

– Som det å tro på familien, det å holde sammen. Og det å forstå hva som er seksualitet. At seksualitet er noe som tilhører et parforhold, og det skal være en enighet mellom deg og den du har sex med. Og hvis sexen er dårlig, så er det ikke nødvendigvis et tegn på at du bør skifte partner. Det kan heller være et tegn på at du og kjæresten din har begynt å bli fantasiløse. Man sammenligner det gjerne med tidligere seksuelt liv, der man kanskje var vant med å få noe nytt i det å skifte partner. Det har nesten blitt det samme som å skifte klær. Man forholder seg til en partner som om det skulle vært et plagg.

Det er tydelig at skuespilleren ikke er veldig begeistra for denne utviklingen.

– Da jeg gikk på barneskolen, lærte vi å stoppe sokker. Vi sydde igjen hull i dressen og fortsatte å bruke den. Jeg kom på Teaterhøgskolen i terylenebukser som mora mi hadde sydd. Den der bruk- og kastmentaliteten som er så in i vår tid, den sprer seg i alt. Når det gjelder mennesker. Når det gjelder barna våre. Når det gjelder eldre. Når det gjelder kommunikasjon. Når det gjelder parforhold. Når det gjelder alt. Og dette er noe jeg prøver å motvirke. Denne frykten for å holde fast ved ting.

Les portrettet (bak betalingsmur): Frode Kyvåg sykla hjem. Siden har han ikke vært på Ekebergsletta

Peer og Oftebro

Det er dette Peer ikke klarer å gjøre. Men Oftebro har holdt fast i Peer. Og det har han gjort i lang tid. Peer er karakteren han har holdt fast i lengst.

For det var Peer som starta alt sammen for Oftebros del. En ting var at han fikk sin drøm oppfylt ved å spille ham på Nationaltheatret. Men Peer var også den første rollen han spilte offentlig i en teateroppsetning noensinne. På gymnaset, som det het den gang, i Sarpsborg. Den unge Nils Ole Oftebro møtte til audition for jobben som statist, men regissøren kom brått på bedre tanker. Oftebro spilte så godt, at han fikk dele hovedrollen med han som egentlig skulle ha den.

Peer Gynt var også den første rollen som sønnen Jakob spilte, under en barneforestilling i Frognerparken. Dermed har far og sønn Oftebro fått til et snodig sammentreff, eller kan man snarere si kall, før de så knøt en knute på båndet.

Å dele arbeidsplass, og nå også hovedrolle med sin egen sønn, det synes han er stas. Men han trodde det ville skje tidligere. Det er tross alt litt over ti år siden Jakob gikk ut av Teaterhøgskolen, etter å ha startet der i en alder av 18 år, som tidenes nest yngste. Men så dro han til Danmark og slo seg opp som skuespiller. I dag har han større stjernestatus enn sin far, med flere større roller fra danske filmproduksjoner på baken. De kommer i tillegg til norske produksjoner, vel og merke.

– Han snakka for det meste med henda

I år kom også yngstesønnen Jonas inn på Teaterhøgskolen. Det å satse på skuespilleryrket er noe som tydeligvis ligger i Oftebro-familiens DNA. Men det har ikke alltid vært sånn.

– Det var ingen som la merke til deg. Va’kke no spesielt med deg den gangen.

Replikken kom fra en sykepleier han visstnok hadde gått i klasse med på barneskolen. Han hadde kommet for å besøke sin gamle far som var blitt noen og nitti, var sjuk og lå på sykehuset i Sarpsborg. Mora var akkurat død.

Oftebro tror det var helt riktig observasjon fra sykepleieren.

– Jeg opplevde det heller ikke sånn da jeg gikk på skolen. Det var ingen som trodde jeg skulle bli noe som helst. Jeg var flink på skolen og var glad i mamma’n min.

Dessuten mente faren at det å bedrive skuespill, det å leve av å fremstille følelser, var bare tull: «Kan du ikke heller holde deg til kunsten, bli tegner eller maler i stedet?»

– Han snakka for det meste med henda.

Oftebro søkte likevel Teaterhøgskolen, men det å gjøre audition på Østfold-dialekt ble ikke akkurat tatt seriøst.

– De lo så dem datt av stolen. Og jeg tenkte at den skolen, den gidder jeg ikke å gå på. Drittfolk fra helvete.

Han kom inn, til tross for dialekta. Problemet var at han ante det ikke selv. Hadde de ikke ringt, hadde aldri Nils Ole Oftebro vært der. Han hadde riktignok fått et brev, men da hadde han ikke vært hjemme. Den sommer’n han var nitten var han nemlig travel med å haike rundt i Europa, og hadde egentlig glemt at han hadde søkt.

Det han hadde fått med seg, var at han hadde kommet inn på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Og mens han satt der og tegna akt, kom rektor inn og sa «Oftebro?» «Ja, det er meg.» «Din mor har ringt».

– Da hadde de sittet og venta på meg på Teaterhøgskolen som hadde begynt for to dager siden. Så da dro jeg dit.

– Hvorfor ble du skuespiller, a?

Drittsekkroller

Oftebro satt på Theatercaféen med den vante gjengen av kolleger fra Nationaltheatret, da en dame stilte ham spørsmålet.

– Nei … Jeg synes det er interessant å fremstille folk og sånt, svarte han. Men dama skjønte ikke helt:

– Ja vel, ok. Men det er ingen som liker deg. Du spiller jo bare drittsekker hele tida. Hva var vitsen med å bli skuespiller, da? For å bli mislikt? Var det noen hensikt, da?

– Da tenkte jeg «å faen». Jeg sa nei til en rolle på National. Jeg sa: «Nå vil jeg ikke gjøre mer av de rollene der. Jeg har gjort så mange av de rollene nå».

Han tror egentlig ikke han har gjort flere drittsekkroller enn andre typer roller. Men det er som om de drukner litt i mengden av dem som er mørkere, spesielt hvis de mørke rollene har vært litt kontroversielle. Folk husker det.

– Enten skal de være like gode som Jesus, eller så skal de være like onde som Hitler. Alle som er imellom, de glemmer man.

Han husker ikke hvilke av dem som var mest utfordrende å spille, eller hvilke som var artigst. Men han husker gjerne reaksjoner eller omstendigheter rundt et stykke eller en rolle.

– Grunnen til at du får sånne drittsekkroller, er fordi det ikke er så veldig mange som har lyst til å spille dem. Og hvis du gjør det ganske bra, så blir det veldig lett til at du får en sånn rolle til. Og så får du en til. Også får du plutselig en merkelapp på deg.

Vanskelig tema

Ved et tilfelle var det en gammel dame som begynte å skjelle ham ut på gata.

– Jeg trodde det var fordi hun hadde sett det stykket jeg var aktuell med i Fjernsynsteatret i 1985, «Du kan ikke bare gå ...». Jeg trodde hun var sint fordi jeg spilte en mann som slo sin kone. Men den egentlige grunnen var at hun trodde jeg var sønnen til naboen, og at jeg ikke hadde satt søpla oppi søppelkassa, men i stedet satt den ved siden av. Det var det som langsomt kom fram etter hvert som hun skjelte meg ut.

Konemishandler var det nemlig ingen andre som hadde lyst å spille. Foruten Oftebro.

– De syntes det var så vanskelig tema å gå inn i. Det er klart at du spiller med folk som er gode venner av deg. Og du gjør det jo ikke helt på alvor. Det er et spill, men likevel fryktet man reaksjonene etterpå.

I stedet kom det mange telefoner fra kvinner som hadde vært i voldelige parforhold.

– De lurte på om jeg forsto hvorfor mannen deres slo. Etter hvert ringte også feminister og dameblader og Gud vet hva, og så var jeg dum nok til å si ja til et par av de intervjuene. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det som da skjedde, var at jeg ble direkte utpekt som en slags forsvarer av voldelige menn. Jeg må skuffe dem med at jeg ikke har noen særlig erfaringer der. Har kanskje fiket til en og annen en gang, men det har ikke vært kvinner.

Å få merkelappen som ond, og senere også macho, har gitt ham muligheten til å spille store, fæle personligheter.

– Det morsomme med å spille Stalin, var at det var helt unødvendig for meg å spille slem. Alle som satt i salen hadde kun ett bilde av meg i hodet, og det var «slem». Jo mer jeg smilte, jo mer grøsset publikum. Jo hyggeligere Stalin var, jo rarere han var, og jo flere vitser han fortalte, dess mer utbrøt folk «Gud, så god du er til å spille ond.»

Oftebro spilte ikke ond i det hele tatt.

– Men de hadde den tanken i hodet, så jeg trengte ikke gjøre det. Det var bare å legge på en annen farge, så tok de det som en veldig spennende måte å tolke ham på.

– Han betydde mye mer for meg

Det samme gjaldt da han skulle portrettere Quisling.

– Jeg spilte ham som utrolig passiv og sjenert, med veldig lys og litt rar stemme. Jeg hadde hørt ham i radiotale og sånn før, hvordan han snakket. Idet jeg kom og sto i døren, og så publikum, var det så jeg merka kulden fra dem. Jeg føler at Quisling i Nordmenns øyne ligger i rennesteinen og svømmer i alles spytt. Det å forsøke å tørke ham opp, og lage en slags skikkelse som hverken var ond eller god, men som jeg tror ble drevet av ånd, det er spesielt. Jeg tror han hadde et bilde av seg selv som var helt skrudd.

Han synes det er merkelig å tenke over at han fikk dette stempelet som ond. For karrieren starta et helt annet sted. Blant annet var han pelikan og trakt under havet. Og han har spilt ripsbusk. Og han likte aller best å spille ut følelser.

– Jeg var den pene unge overfølsomme mannen, jeg. Hadde lyst hår og krøller. Plutselig ble jeg satt til å gjøre noen sånne litt mørkere roller da andre skuespillere fra Nationaltheatret dro til Bergen. Og så dro det på seg, lissom.

Det var James Dean som lokket ham utpå tanken om å bedrive skuespill. I utgangspunktet visste den unge Oftebro ingenting om teater i det hele tatt. Hadde kanskje sett ett stykke én gang i sitt liv. Men han hadde sett James Dean på det store lerret. Blitt litt fascinert.

– Han betydde mye mer for meg, enn jeg kanskje trodde. Jeg kjente meg veldig igjen i hans måte å lete så febrilsk etter pappas kjærlighet på. Det var en sårbarhet han spilte ut. En sårbarhet jeg aldri hadde sett noen mannlige skuespillere tørre å vise før. Det at menn også er sårbare, og følsomme, og usikre, og alt det der.

– Jeg tilhørte ikke arbeiderklassen

Det var da det begynte å gå opp for Oftebro at de egenskapene som han syntes han at han selv hadde, kunne oppfattes som gode. At de kunne aksepteres, og til og med brukes til noe.

– Jeg hadde bare opplevd de egenskapene han spilte ut som negative. Det var de samme følelsene som gjorde at folk syntes jeg bare var svak og dum.

Disse egenskapene som gjorde ham «svak og dum» hadde i hvert fall ikke gitt ham noen som helst fordeler i oppveksten. Samfunnet på 50- og 60-tallet var ganske delt, spesielt om man vokste opp i en industriby som Sarpsborg.

På den ene kanten hadde man ingeniør-sønnene og Unge Høyre-fløyen som gikk med blazere, og var med i seilklubben. Arbeidergutta var på andre sida. Og så var det Nils Ole. Faren hans var skoletannlege, kom fra en klassisk akademiker-familie. Han datt liksom midt imellom. Det var ikke han som valgte ensomheten, den ble valgt for ham.

– Jeg tilhørte ikke arbeiderklassen, og jeg fikk ikke innpass hos de andre, så jeg satt litt og tegna og malte for meg sjøl, for det meste. Leste bøker eller øvde litt på teater. Og jeg følte meg veldig ensom som tenåring. Var jomfru til jeg var 18 og fikk kjæreste og sånn. Hadde noen få venner som jeg forholdt meg til, som også var litt sånn rare «lonere», på en eller annen måte. Veldig søte og flotte folk.

Han lengtet etter en gjeng. En tilhørighet. Han fant den til slutt, på teatret. Det ble til gjengjeld litt mer enn det unge Oftebro hadde vært vant med i starten. Men det kom seg. Han ble mer sosial.

Peer, derimot, vil aldri binde seg til noen eller noe sted, men rømmer fra alt. Som med dagens ideal.

– Dagens ideelle moderne menneske kan ikke binde seg. I hvert fall ikke til den som bare er varm og god, og bare tror på kjærlighet og familieliv. Sånne ting. For da kan du ikke gå på klubben, og du kan'ke sniffe kokain. Og kan'ke pule en annen neste lørdag, og alt dette her som har blitt så moderne.

Men han trekker fort på sitt lure smilebånd igjen.

– Ikke helt skyldfri, nei. Forsøker å legge skyld på neste generasjon. De har nok hatt gode læremestere.

Han er kanskje godt over pensjonsalder, men et purungt flir har tegnet seg i fjeset. Han husker plutselig en god del fra sine yngre dager.

– Nå har jeg kommet til siste stadiet, men jeg har vært igjennom alle Peer-ene, foruten det å være en stor forretningsmann. Man kan si mye rart om Peer, men han har tjent masse penger. Det har han klart. En mann med masse initiativ. Han er en selvopptatt skit, ja. Men han har også mer selverkjennelse når vi kommer til siste akt, enn de fleste av de andre skithuene.

Saken er først publisert i Dagsavisen.

Helse og livsstil
Populært