Erika Flatland er erklært fiende av Russland

Erika Flatland (34).
Erika Flatland (34). Foto: Dagsavisen.

Erika Fatland har et komplisert kjærlighetsforhold. Til Russland.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Erika Fatland kommer til Litteraturhuset i stekende sommersol. Med blåblomstret vintagekjole – et kupp fra en bruktbutikk i Brussel – og mørke solbriller, ser hun ut som om hun er gått rett av settet på en episode av glamorøse «Mad Men». Men det hun egentlig har gjort er å reise rundt hele den russiske grensen og besøke alle Russlands 14 naboland. Resultatet er en ubeskjeden murstein av en bok på over 600 sider, som undertegnede lett heseblesende har skumlest på ett par døgn.

– Du er blitt beskyldt i Morgenbladet for å velge usalgbare temaer, gjøre det vanskelig for deg selv for så å lykkes, kjenner du deg igjen i beskrivelsen?

– Ja, det er ikke noe gøy dersom det ikke er noen utfordringer i det. Jeg kjeder meg lett og liker å gjøre det litt vanskelig for meg selv og reise utenfor allfarvei. Men dette er et sinnssykt prosjekt, det er en komponent av stormannsgalskap å legge ut på et sånt prosjekt.

– Et hat-kjærlighetsforhold

Fakta om Erika Flatland (34):

  • Forfatter og sosial­antropolog.
  • Fra Ølen. Eldst av fire søsken. Gift med forfatter Erik Fosnes Hansen. Bor i Oslo.
  • Har skrevet «Grensen. En reise rundt Russland» om Russlands 14 nabostater.
  • Debuterte med barneboka «Foreldrekrigen» i 2009.
  • Ble nominert til Brageprisen for sin første sakprosabok «Englebyen» i 2011.
  • Har gitt ut «Året uten sommer» om 22.juli-terroren og reiseskildringen «Sovjetistan. En reise gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan», som hun fikk Bokhandelens sakprosapris og Wesselprisen for.
  • Kåret til en av Europas ti mest interessante samtidsforfattere.
  • I 2008–09 var hun stipendiat ved Norsk utenriks­politisk institutt.

Den enorme interessen for Russland, den tidligere Sovjetunionen har hun hatt siden hun besøkte St.Petersburg på en busstur i gymnastiden. Som veldig ung hadde hun drømt om å lese Dostojevskij på originalspråket. Mange år senere skrev hun masteroppgave i antropologi om Beslan.

Hun fikk besøke byen som frivillig i det russiske Røde Kors, og intervjuet folk for å se hvordan et samfunn kan leve videre etter et terrorangrep. Hun lærte seg russisk i Odessa mens hun jobbet med oppgaven og skrev til slutt den kritikerroste boken «Englebyen».

Hun har omtalt Putin som skruppelløs, og landet som en bøllestat som glatt bryter internasjonale regler om de vil.

– Hva er det med Russland og deg?

– Det er et hat-kjærlighetsforhold. Russland er forfallent, stygt og røft. På mange måter et brutalt samfunn og samtidig er det så vakkert. De eventyrlige kirkene i St. Petersburg, arkitekturen, og litteraturen ikke minst. Kommer du i kontakt med folk er gjestfriheten stor, og du kan møte eksentrikere som er så langt ute på grensen til det gale som du kan komme. Så det er aldri kjedelig å snakke med en russer. Du kommer fort inn på de dypere tingene i livet.

– Derfor blir man liksom aldri ferdig med Russland og ender med å reise tilbake igjen og igjen. Men jeg er også fascinert av de tidligere Sovjetrepublikkene, land som Mongolia og Estland har mye felles, både kulturelt og arkitektonisk selv om de ligger langt fra hverandre.

Les også: Popquizstjerna som aldri lærte å drikke kaffe

– Reisingen holder forholdet evig ungt

I sommer har folk fra hele verden fulgt ivrig med på VM-kampene fra Sotsji, Rostov og St. Petersburg. Det har nærmest gått henne hus forbi.

– Jeg har registrert at en foruroligende stor del av facebookvennene mine følger intenst med på VM, så jeg får litt med meg der. Men jeg er ikke interessert.

– Mannen din, da?

– Hva tror du? ler hun, og tenker kanskje at ektemannens navn, Erik Fosnes Hansen, burde være selvforklarende når det gjelder manglende interesse for sport.

– Han er om mulig enda mindre interessert enn meg.

Visstnok er han heller ikke noen stor fan av å reise utenfor Schengen.

– Han er ikke vilt begeistret for tanken for at jeg skal være borte så lenge, men han prøver ikke å hindre meg og er tålmodig. Noe annet hadde ikke nyttet. Vi må kunne gi hverandre friheten til å være den man er, ellers hadde vi neppe vært sammen. Vi har vært sammen i 14 år nå, men effektivt har vi kanskje vært sammen i sju. Reisingen holder forholdet evig ungt.

Som plaster på såret har hun kjøpt en liten hund, av rasen labradoodle, som kan holde han med selskap.

Rastløsheten har bare blitt verre

Da Erika Fatland kom hjem fra Nordøstpassasjen i fjor sommer ble hun fylt av en stor tomhet. Bestilte straks en tur med den transsibirske jernbanen, og skrev en reportasje for Morgenbladet om det.

– Ideen til Himalaya fikk jeg da jeg kom hjem fra den store research-reisen i 2016. Erik og jeg satt på verandaen og snakket om hva neste bok kunne handle om. «Himalaya er spennende», sa jeg. «Ja, Himalaya er spennende. Gjør det du, Erika». sa Erik.

Les også: – Man vet jo at livet nærmer seg en slutt

Hun innrømmer at hun er rastløs, og at det bare blir verre.

– Jeg har sagt det til Erik, etter denne boken, da skal jeg roe ned. «Jada», sier Erik og bare ler. Han har aldri trodd på det, mens jeg trodde at når jeg ble rundt tretti år så skulle det komme en ro over meg, at jeg skulle bli mer opptatt av de nære og kjære ting, ler hun.

– Jeg har bilder av meg selv i hodet som en person som koser seg hjemme, og baker vidunderlige brød. Men jeg baker jo aldri, jeg.

På ungdomsskolen leste Erika Fatland Erik Fosnes Hansens roman «Falketårnet» og var forgapt. Han var 19 år eldre og allerede en bejublet forfatter.

– Jeg ville selv bli forfatter, det var planen og målet. Jeg hadde sett for meg å brakdebutere som veldig ung, tenkte det kunne blitt en kjempesensasjon. Jeg syntes det var så inspirerende at han var bare 18 år da han skrev denne boka.

– Så du skrev et brev til han?

– Ja. Jeg ba om råd til en ung forfatterspire, men passet nøye på å ikke si hvor ung jeg var. Jeg fikk svar med en gang. Et langt svar.

– Tenk om noen hadde sagt at en dag skal han bli mannen din?

– Ja, det er nesten godt at man ikke vet hva et brev kan føre til.

Fem favoritter:

  • Artist: R. E. M, Nick Cave, Susanne Sundfør. Høre Berlinerfilharmonkerne spille Sjostakovitsj.
  • Film: «Under The Sun» er den beste dokumentaren jeg har sett. Gir innblikk i regimet i Nord-Korea.
  • Bok: Umulig spørsmål. «Forbryt­else og straff» av Dostojevskij er verd­ens beste roman.
  • Mat: Det georgiske kjøkkenet. Og ravioli.
  • Land: Italia er herlig etter lange, ubehagelige reiser. Skal til Venezia og Firenze til vinteren, se vakre ting, spise god mat og drikke god vin.

Jobbet på slakteri som 10-åring

Erika Fatland kjenner godt lukten av blod. Hun har hørt grisene hyle. Faren, farfaren og onklene drev slakteri i Ølen, det har gått i arv i generasjoner.

– Det er brutalt. Dyrene blir drept, og så skjærer man dem opp og spiser dem.

– Har du sett slakting?

– Ikke selve prosessen. Men jeg har sett skrottene. Og kjent lukten av frykt og blod.

Vestlendinger er kjent for sin arbeidsmoral, å jobbe er liksom det som gir livet mening. Så da Erika Fatland var 10 år fikk hun sommerjobb på slakteriet. Der stod hun da, 10-åringen, som skulle spare penger til å dra på rideleir.

Plassert på avdelingen de ansatte på slakteriet kalte «litla helvete»: Grovstykkingsavdelingen. Jobbet side om side med new zealendere som var tatoverte over hele kroppen.

– Det var ikke uvanlig at de manglet flere fingre. De er veldig gode på å lappe sammen avkappede fingre på legekontoret i Ølen. Men, der sto jeg altså med store skrotter som skulle dyttes inn i en livsfarlig kuttemaskin, helt til næringsmiddeltilsynet en dag kom på uanmeldt kontroll. Da ble jeg flyttet til karbonadepakkingsavdelingen. Jeg grudde meg til å gå på jobb hver dag, klokka 06.00. Siden dette har jeg aldri hatt en ordentlig jobb.

– Du ble vegetarianer, er dette grunnen?

– Vel, det er ikke noe hyggelig å gå på jobb og høre grisene hyle. Men folk spiser veldig gjerne kjøtt, griller og koser seg og kjøttet kommer jo et steds fra. Men det er veldig industrielt. Nå er ikke Norge er ikke det verste landet, slaktingen blir gjort så humant som det kan. Men dyrene må nå engang dø om vi skal spise dem.

Utskuddet i klassen

På gården der hun vokste opp hadde de dyr. Hund, hest og kaniner og marsvin. Og dielam.

Erika Fatland, forfatter og sosialantropolog. Foto: Dagsavisen
Erika Fatland, forfatter og sosialantropolog. Foto: Dagsavisen

– Jeg pleide gå ut i fjøset og gi dem melk før jeg gikk på skolen. De er så nusselige. Og vi hadde hest. Det var et godt sted å være barn.

– Likevel kunne du ikke komme deg fort nok derfra?

– Som tenåring gikk jeg i en skoleklasse med dårlig miljø. Det var en guffen stemning der som ble verre og verre utover i ungdomsskolen.

Erika Fatland var utskuddet. Jenta i rare klær, hun som ville lese, lære, som var skoleflink. Det ble ikke godt mottatt.

– Jeg var litt sær, det skal jeg innrømme. Går du på skole i en stor by kan du alltids bytte og det er spesialskoler somk steinerskolen og sånn. Men her gikk alle barna født i 1983 i samme klasse. Så du blir stuet sammen med mennesker du ellers aldri ville vært sammen med. Så ungdomsskolen, det ble tre lange år.

– Var de slemme mot deg?

– Ja, mest psykisk. Det var utfrysing. Jeg hadde ingen venner. Jeg var heller ikke spesielt glad i å gå på diskotek i bygda, spilte ikke håndball. Og så var jeg flink på skolen, og det å være et skolelys var veldig negativt. Og så gikk jeg i rare klær, ville ikke være som alle de andre. Bevisste valg fra min side, men det kostet. Jeg ble hun rare som ikke hadde venner og ingen ville henge med. Man vil jo ikke henge med en som er ukul. Et 20 minutters friminutt blir veldig langt når du sitter der helt alene. Du blir så synlig. I en flokk forsvinner du.

– Men du hadde en plan?

– Jeg hadde rømningsveien klar, ja. Moren min hadde funnet ut at man kunne ta videregående i Frankrike, og jeg hadde virkelig ikke lyst til å bli boende i Ølen. Så jeg begynte å lære meg fransk på egen hånd, fikk dispensasjon til å følge franskundervisningen på videregående og jobbet hardt med karakterene for å komme med på dette programmet og gå videregående i Lyon. Da jeg kom til byen husker jeg at jeg bare gikk og gikk rundt fordi det var så deilig å se så masse mennesker. Jeg gikk så mye på asfalten at jeg fikk tretthetsbrudd i den ene foten.

– I Frankrike ble man ikke mobbet for å være skoleflink?

– Tvert imot. Var du ikke god nok, måtte du gå skoleåret om igjen. Der fikk jeg også venner, mange av dem er venner fortsatt.

Les også: «Ok Raja. Når du kjefter på hundebæsjen i skiløypa er du 100 % integrert etnisk nordmann»

Grensen startet i verdens mest lukka land

«Hva er favorittmaten din?» spurte den 12 år gamle gutten. «Favorittmaten min er pizza», svarte Erika Fatland. Da ble gutten stum. Han visste ikke hva pizza var. Men da hun spurte hva han ville gjøre med livet sitt, var han ikke i tvil: «Bli soldat. Og tjene landet.»

Researchreisen til boka «Grensen» startet i Nord-Korea, verdens mest lukkede land.

– Jeg ble med en gruppetur, men det er mulig å reise inn dit individuelt også. Du får uansett ikke gå noe sted alene og må alltid ha minst to guider med deg, fordi guidene overvåker hverandre.

– Man er sammen med dem hele tida og de passer på at du ikke tar bilder av noe du ikke skal ta bilder av, ikke forlater hotellet uten dem. Man får ikke snakke med såkalt vanlige mennesker, så de eneste vi fikk lov å snakke med var disse spesielt talentfulle barna som gikk på en barneskole i nord.

Den 12-år gamle gutten hun fikk tildelt som intervjuobjekt hadde forberedt en serie med helt ufarlige spørsmål.

– Samtalen gikk litt i stå, så jeg viste han bilder fra telefonen min, bilder av fossefall og landskap. Og han ble begeistret for et bilde jag hadde av den blå moskeen i Istanbul. Han spurte hva det var, og jeg forklarte han at en moské er et sted der muslimene går for å be. Da ble han helt stiv og rar, og redd. Vi hadde jo fått streng beskjed om av vi ikke skulle snakke om religion og politikk.

– Ble du provosert av forholdene?

– Det var mest trist. Alt er så gjennomkontrollert. De vet så lite, de har ikke utenlandsk TV, ikke internett, de har levd i denne bobla i sytti år. De vet så å si ikke noe om verden utenfor, og tror oppriktig at om de ikke har atomvåpen så kommer USA og angriper dem.

– Folk er så oppspilte over denne avtalen mellom Kim Jong-un og Trump, men det er en veldig løs avtale for å si det mildt. Dette er tross alt et forbryterregime, et bandittregime som lever av å lyve. Å ha noen som helt tiltro til at de skal overholde en så løs avtale – jeg ville ikke vært overvettes optimistisk.

Les også: Kriserådgiver lar tårene strømme av Justin Bieber

Stemplet som Russlands fiende nummer én

Foran årets fotball-VM i Moskva fortalte norske pressefolk at valgte å dra til Russland med tomme pc-er fordi de regnet med å bli overvåket. Og russerne følger med, det har også Fatland fått erfare. Der borte er hun stemplet som Russlands fiende nummer én.

Spetakkelet begynte da «Grensen» ble lansert i Danmark i mai. Fatland ble intervjuet i Politiken og Berlingske og ble spurt om hvor hun tror Russlands grense kommer til å gå om hundre år.

– Det er en aktiv grense som endret seg senest i 2014 da russerne anekterte Krim. Så jeg sa bare at om hundre år ser nok ikke den gensen ut som den gjør i dag, den er antakelig mindre. Det er jo tilløp til separatisme her og der, og dessuten viser historien at det er vanskelig å få et så stort territorium til å henge sammen, sier Erika Fatland og never store imperier som har smuldret bort med tidens tann – fra Romerriket og Perserriket til Mongolriket. Noen dager senere ble intervjuene med Fatland oversatt til et russisk nettsted. Og imperiet slo tilbake.

– Sitatene ble framstilt mer og mer spisst og vrangvillig. Overskriften gikk til slutt sånn: «Norsk forfatterinne spår Russlands undergang», og kommentarfeltene glødet. Du pirker ikke bort i russernes nasjonalfølelse uten at det får konsekvenser.

«Politisk hore». «Russofob». Det manglet ikke på sjikane. Den helgen det sto på som verst måtte hun stenge av alle sosiale medier.

– Jeg var og så «Engler i Amerika» på Nasjonaltheateret og i pausene merket jeg at meldingene begynte å renne inn. Det hadde spredt seg til millioner av mennesker, twitterkontoen min flommet over at hatefulle meldinger og trusler. Jeg ble fortalt at jeg var dum som kunne si noe slikt om ærverdige Russland og sannsynlig kom mange av meldingene fra disse nettrollene som blir betalt for å spre uro og propaganda i kommentarfeltene. Men ingen journalister ringte og spurte hva jeg egentlig mente. Isteden ringte de ultranasjonalisten Eduard Limonov som sa jeg led av vrangforestillinger.

– En så sterk reaksjon tyder på at du hadde trykket på et ømt punkt?

– Helt åpenbart. Er det noe Russland redd for så er det separatisme. At de skal bli endra mindre enn de er i dag. Russland består av mange nasjonaliteter og delrepublikker der ønsket om selvstendighet er stort, så frykten munner i en reell fare.

Hun kommer ikke til å reise til Russland med det første.

– Har reaksjonene gjort at du er mer betenkt med å uttale deg om Russland i ettertid?

– Nei, jeg kan ikke drive og sensurere meg selv. Ikke bli redd for hva jeg sier. Når «Grensen» blir lansert i Tyskland til neste år regner jeg med at dette blusser opp igjen. Men da er jeg forberedt.

Les også: – Du får drittsekkroller fordi ikke så veldig mange har lyst til å spille dem

– Klumper svømte rundt og det luktet ubeskrivelig

En utfordring med å reise rundt i verden som man kanskje ikke nødvendigvis tenker så mye på er all den uvante maten man får smake.

– Mongolsk hoppemelk, det hørtes litt utfordrende ut?

– Den er salt, men toppen er tre-fire dager gammel. Etter å ha blitt servert gjæret kamelmelk i Turkmenistan var det nesten godt, sier Fatland. Og forteller at kamelmelken, en blanding vann og melk som har stått og gjæret så lenge at den også blir lett alkoholholdig, gjør at både barn og voksne går rundt på en snurr hele tida.

– Guiden vår hadde gledet seg fordi denne landsbyen var berømt for å ha den beste kamelmelken i hele Turkmenistan. De kom med en gryte til hver av oss, fylt med en tykk grøtlignende substans med klumper som svømte rundt og luktet helt ubeskrivelig. Jeg tvang meg til å drikke og fikk betale for det med hyppige besøk på landsbyens ufattelige uhygieniske utedo den natta. Etter det var lunken hoppemelk helt greit, sier hun og legger til:

– Skal du noen gang til Turkmenistan – dikt på deg en kamelmelkallergi.

Les også: Han la på seg 15 kilo etter at han ble landbruksminister. Men livet på toppen er ikke bare en fest

Mener verden er bedre enn sitt rykte

– Har du opplevd skumle situasjoner der du har vært redd?

– Ja. Som da jeg kjørte drosje alene i Kasakhstan, inn i øde fjellområder og sjåføren begynte å bli pågående og ekkel. «Gift sier du? Men ingen barn? Hva gjør du om mannen din om kveldene da?» og «Har du lagt merke til at det ikke er noen andre her, at vi er helt alene her?». Det er klart sånt er ubehagelig, ingen visste hvor jeg var, ikke var det telefondekning. Det gikk helt fint, han kjørte meg dit vi skulle. Men da var jeg redd. Om du reiser rundt i verden og aldri er redd havner du lettere i farlige situasjoner, sier hun og legger til:

– Jeg har faktisk opplevd forbløffende lite seksuell trakassering i de landene jeg har reist i. Akkurat det har vært mye verre for eksempel i Frankrike. Verden er på mange måter bedre enn sitt rykte.

Nå er det bare noen uker til hun reiser ut igjen. I mellomtiden sitter mulig hun og mannen hjemme på Frogner og får tida til å gå med grammatiske øvelser. For, da Fosnes Hansen ble portrettert i Dagsavisen for noen år siden av undertegnede fortalte han at de gjerne morer seg med å bøye latinske verb på fritiden.

Da hun var blitt 20 og de to ble sammen var det nok litt øyenbrynsheving på grunn av aldersforskjellen. Men Erik Fosnes Hansen betrodde den gang Dagsavisen at hun var moden for alderen og ikke spesielt begeistret for jevnaldrende menn. Eventuelt også litt sær. «Unge menn er ofte så utålmodige. Så oppfylt av seg selv. Det var i hvert fall jeg» sa Fosnes Hansen den gangen. Hun savner han når hun er på reise. Og hun savner hunden.

– Erik kan jeg skrive brev til og skype med. Er man borte fra hunden så er man borte, sier Fatland.

– Hvem av dem har du bilde av som skjermsparer på telefonen?

Hun sjekker kjapt smarttelefonen, og fniser.

– Der har jeg faktisk en ape fra Gibraltar.

Artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no lørdag 14. juli.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært