Kuriøs koreografi:Den bisarre danseepidemien i Strasbourg sommeren 1518

«Epileptikernes pilgrimsferd til kirken ved Molenbeek.» Pieter Breughel den yngre (1564-1638), maleri. Via Wikimedia Commons.
«Epileptikernes pilgrimsferd til kirken ved Molenbeek.» Pieter Breughel den yngre (1564-1638), maleri. Via Wikimedia Commons.
Artikkelen fortsetter under annonsen

For fem århundrer siden ble Strasbourg arena for verdens lengste rave – en «dansepest» som viste seg dødelig for flere av deltakerne. Hva var årsaken til hendelsen? Kunst, poesi og musikk fra tidsepoken kan gi noen ledetråder.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det startet med bare noen få personer som danset ute i sommervarmen. Med veivende armer, svaiende kropper og klær badet i svette danset de gjennom natten og langt ut i neste dag. Sjelden stoppet de for å spise eller drikke, og tilsynelatende uten å kjenne på utmattelse eller smerten fra sine mørbankede føtter, holdt de det gående flere dager til ende. Da myndighetene grep inn, danset allerede flere hundre mennesker på samme frenetiske måte.

Hendelsen beskrevet ovenfor var ikke en av disse rave-festene fra 90-tallet som startet i en bakhage og endte på et gjørmete jorde, men snarere en av de mest merkverdige historiske epidemier verdenshistorien har å by på.

Hendelsen skjedde i den franske byen Strasbourg for nøyaktig 500 år siden denne sommeren. I løpet av tre rekordvarme måneder i 1518 utviklet flere hundre mennesker en tvangspreget tvang til å danse. Dansen fortsatte og fortsatte til tilskuernes store skrekk, mens noen av de dansende kollapset og omkom på stedet rett foran øynene på dem. Hva i all verden var det som skjedde?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den dansende pesten»

Paracelsus (1493-1541) var en berømt lege, alkymist og astrolog. Han huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Wikimedia Commons.
Paracelsus (1493-1541) var en berømt lege, alkymist og astrolog. Han huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Wikimedia Commons.

Ifølge kilder fra 1530-tallet ført i pennen av den bistre, men brilliante legen Paracelsus begynte «den dansende pesten i Strasbourg» i midten av juli 1518 da en ensom kvinne gikk ut av huset sitt og danset i flere dager. Innen en uke ble dusinvis andre også grepet av samme uimotståelige rockefot.

De rike borgerne som styrte byen lot seg ikke underholde. En av dem var forfatteren Sebastian Brant som allerede hadde viet et kapittel av sin moraliserende bestselger Das Narrenschiff til dansens dårskap. Forvirret av kaoset i gatene konsulterte han og hans byrådsmenn lokale leger som i tråd med sedvanlig medisinsk kunnskap forklarte at dansen nok var resultatet av overopphetet blod på hjernen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Byrådet innførte da det de følte var rett behandling – mer dans! De bestilte rydding av en åpen plass for å holde marked, kommanderte bygging av en gildehall, og reiste en scene ved siden av hestemessen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til disse stedene ble så de forrykte danserne eskortert i den tro at ved å opprettholde bevegelsene ville de til slutt bli av med sykdommen. Byrådet hyrte til og med inn spellemenn og leide inn vakter som skulle holde de dansesyke oppreist ved å støtte dem mens de danset.

De dansende holdt det gående under sommersolens hete og mante sannsynligvis frem en atmosfære like underlig og uhyggelig som et Hieronymus Bosch-motiv.

Et dikt i byens arkiver forklarer hva som så skjedde: «I deres galskap holdt folket dansen gående til de falt om bevisstløse, og mange døde.» Byrådet opplevde at de hadde gjort en feil. Da de etterhvert anså at danserne nok heller led av hellig vrede enn kokende blod i hjernen, valgte de en periode å håndhevet forbud og straff mot musikk og dans i det offentlige rom. Til slutt ble danserne ledet til en helligdom dedikert St Vitus i en grotte i åsene over byen Saverne like i nærheten. Her fikk deres blodige føtter røde sko på og de ble ledet rundt en trefigur av helgenen. Ifølge krønikene oppga de fleste av de rammede sin merkverdige oppførsel og ville bevegelser i de påfølgende ukene. Epidemien hadde endelig ebbet ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hus i bindingsverk, kanal i Strasbourg. Illustrasjonsfoto: Colourbox.
Hus i bindingsverk, kanal i Strasbourg. Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Hvorfor?

Dette rare kapitlet i menneskets historie gir mange vanskelige spørsmål å svare på. Hvorfor foreskriver byrådet mer dans som en behandling for kokte hjerner? Hvorfor skulle danserne ha på seg røde sko? Og hvor mange mennesker døde? (En forfatter nær byen estimerte 15 om dagen, i hvert fall periodevis, men dette er ikke bekreftet.)

Etter min mening kan vi i dag ha bedre antakelser om å hva som forårsaket og hva som ikke forårsaket dette merkelige fenomenet.

En periode så ergotisme ut som en god konkurrent. Ergotisme er en forgiftning som kommer av å spise mat forurenset av en muggsart som vokser på fuktig rug og produserer en kjemikalie relatert til LSD. Ergotisme kan forårsake skremmende hallusinasjoner og voldsomme rykninger. Men det er svært lite sannsynlig at de lidende kunne ha danset i flere dager. Like usannsynlig er påstanden om at danserne var religiøse agitatorer. For tilskuerne var det tydelig at danserne ikke egentlig ville danse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den mest troverdige forklaringen er etter min mening at danserne i Strasbourg var ofre for kollektiv psykisk sykdom, det som tidligere ble kalt «massehysteri».

Det hadde vært flere andre utbrudd av dans i de foregående århundrene, med hundrevis eller bare noen få mennesker, nesten alle i byer og i nærheten av Rhinen. Med kjøpmenn, pilegrimer og soldater som trafikkerte farvannet, fulgte også nyheter og religiøse ideer. En bestemt tanke synes å ha befestet seg i regionens kulturelle bevissthet, nemlig at St Vitus kunne straffe syndere ved å få dem til å danse. Et maleri i Kölnerdomen mer enn 200 mil nedstrøms fra Strasbourg dramatiserer forbannelsen: Under et motiv av St Vitus danser tre menn. Ansiktene deres bærer preg av et virkelighetsfjerne utrykk, som om de er deliriske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Hieronymus Bosch: Lystenes hage. Wikimedia Commons.
Hieronymus Bosch: Lystenes hage. Wikimedia Commons.

Demon-tro påvirker adferd

Slik overbevisning kan i samfunn med grobunn for overnaturlig tankegang ha dramatiske effekter på oppførsel. Et klassisk tilfelle er «åndebesettelser», der folk oppfører seg som om deres sjeler er blitt overtatt av en ånd eller guddom. Den amerikanske antropologen Erika Bourguignon har skrevet om hvordan det å vokse opp i et trosfundert miljø, hvor åndsbesittelse tas alvorlig, kan bidra til at folk går inn i en dissosiativ mental tilstand der vanlig bevissthet deaktiveres. Folk opptrer da i henhold til kulturelt aksepterte ideer om hvordan besatte skal oppføre seg. Dette skjedde i europeiske klostre tidlig på 1700-tallet, da nonner skrek, brakk seg, frådet om munnen og laget obskøne gester, klatret opp i trær og mjauet som katter. Deres oppførsel virket merkelig, men nonnene bodde i lokalsamfunn gjennomsyret av en mystisk overnaturlighet som oppmuntret dem til å beseire synd.

Artikkelen fortsetter under annonsen
«Dansemani på pilgrimsferden.» Kobberstikk av Hendrik Hondius (1573 - 1649) etter en tegning av Pieter Bruegels, fra året 1564. Via Wikimedia Commons.
«Dansemani på pilgrimsferden.» Kobberstikk av Hendrik Hondius (1573 - 1649) etter en tegning av Pieter Bruegels, fra året 1564. Via Wikimedia Commons.

De som ble overbevist om at demoner hadde gått inn i deres sjeler, var tilbøyelige til å falle inn i dissosiative tilstander hvor de gjorde akkurat det teologer eller eksorsister sa at besatte gjør. I slike tilfeller spredte denne formen for transe seg også til vitner som delte samme teologiske frykt.

Trodde på «St Vitus forbannelse»

En slik beskrivelse kan utvilsomt forklare for det som skjedde i Strasbourg i 1518. St Vitus forbannelse er nettopp den typen overnaturlig tro som kan føre de tilbøyelige inn i en slik dissosiativ tilstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kilder forteller at de fleste raskt antok at en opprørt St Vitus hadde forårsaket lidelsene. Kun troen på at St Vitus hadde dem i kikkerten var det eneste som skulle til for at en skare hengivne og mentalt utmatta landsbyboere skulle komme inn i en trance-aktig tilstand der de følte seg tvunget til å danse i dagevis. Hvis dansemanien virkelig var et tilfelle av massehysteri kan vi også forstå hvorfor det rammet så mange mennesker: Få handlinger kunne bidra mer negativt til å utløse en psykisk epidemi enn nettopp rådsmannens beslutning om å samle danserne i de mest offentlige delene av byen. Dansernes synlighet sørget for at andre byfolk ble eksponert for samme sinnsstemning med mulig gjenklang i egne synder og fyrte slik opp under uroen for at de skulle bli de neste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livet i Strasbourg i begynnelsen av 1500-tallet tilfredsstiller en annen grunnleggende betingelse for utbrudd av kollektivt hysteri: historiske kilder viser mye av den nøden som kan gi økt psykologisk påvirkelighet. Sosial og religiøs konflikt, skremmende nye sykdommer, dårlige innhøstinger og høye hvetepriser forårsaket utbredt elendighet.

Uår ga dansemani

En forfatter beskrev 1517 med spenstig korthet som et «dårlig år». Den påfølgende sommeren var barnehjem, sykehus og herberger overfylt med desperate tilfeller. Slik var forholdene ideelle for å forestille seg at Gud var sint på dem og at St Vitus hjemsøkte gatene deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Heldigvis var dansepidemien i 1518 den siste av sitt slag i Europa. Sannsynligheten for ytterligere utbrudd ble redusert i takt med trossystemene som hadde skapt dem.

Slik understreker dansemanien hvilken betydning den kulturelle sammenhengen har i å forme hvordan psykologisk lidelse uttrykkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At det i år er 500 år siden dansepidemien blir markert både med en utstilling i Strasbourgs Musée de l'Oeuvre Notre-Dame, en TV-dokumentar, utgivelsen av en roman av den franske forfatteren Jean Teulé, og sist men ikke minst, et rave-party organisert av en gruppe DJer som kaller seg «1518». Og hvorfor ikke? Få hendelser avslører mer levende det ekstreme og bisarre hjernen vår kan få oss til å gjøre når den lar seg fange av kollektiv frykt.

• John Waller er forfatteren av boken A Time to Dance, A Time to Die: The Extraordinary Story of the Dancing Plague of 1518 (Icon Books).


Oversatt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited