Kan folk forandre seg?

Gi en person de riktige ressursene og i løpet av en time har de endret sitt fysiske utseende dramatisk. De kan fargelegge håret eller barbere bort alt sammen. De kan endre farge på øynene. Bruke en falsk nese, falske tenner eller syv tommer høye hæler. Listen over mulige ytre transformasjoner er uendelig.

Men hva hvis vi går under huden og inn i vår psykiske arkitektur? Er det mulig å skifte ut kledningen, bærekonstruksjonene eller selve fundamentet som danner den vi er? Hva vi tror på, ​​verdsetter og streber etter? Måten vi oppfører oss, og tankemønstrene våre? Hvordan og hvorfor vi får våre hjerter knust?

På mange nivåer er det enkelt å bare svare ja på dette spørsmålet. Stadiene av kognitiv utvikling et barn går gjennom før det er 11 år gammelt føles som et aldri så lite liv i seg selv. Hele vårt følelsesmessige landskap endrer seg når alle våre hormoner slår inn og vi kommer i puberteten. For kvinner som menstruerer eller som nærmer seg overgangsalderen, kan hormonelle svingninger føre til endringer i humør og utholdenhet gjennom syklusen. Verdenssynet til en førstegangsforelder kan endre seg etter at barnet er født. Seksuelle preferanser kan endre seg over tid. Til og med hvordan man identifiserer seg kjønnsmessig kan endre seg.

Skeptisk? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

Vi vet at psykologiske traumer kan gi dype, varige effekter – ikke bare på vår sinnstilstand, men også på hvordan cellene våre oppfører seg. Vi vet også at hjernen er tilpasningsdyktig , og forandrer seg gjennom livene våre. Flere studier forteller at regelmessig mindfulness-meditasjon kan føre til målbare endringer i forskjellige deler av hjernen som forbindes med positive effekter, som nedsatt angst. Når vi opplever utfordringer og ber om hjelp, vet vi at psykologisk terapi og medisinering kan endre hvordan vi håndterer livets opp- og nedturer.

Når en bølge av depresjon ebber ut kan vi igjen komme i kontakt med den vi vet at vi skal være. Ingen mental tilstand er uforanderlig. Sinnet er alltid i bevegelse. Psykologisk terapeutisk behandling ville ikke eksistert hadde det ikke vært for at man i flere århundrer har utviklet troen på at vi har en grunnleggende evne til å analysere tanker, følelser og atferd for å utvikle oss. Tilpasse oss. Lære hva som er årsaken til vår smerte og frykt, og - forhåpentligvis - lide mindre og leve livet enda mer fullt og helt enn tidligere.

Les også: Syv måter å forbedre hukommelsen

«Tappende mennesker»

I dag kan du lese mye stoff om å begrense samvær med tappende mennesker som aldri forandrer seg for å gi deg selv mer fred i livet. Hvis vi bruker denne tankegangen i relasjoner hvor vold eller misbruk forekommer, kan et slikt brudd i enkelte tilfeller være et spørsmål om liv og død. I et slikt tilfelle, hvor en person fortsetter å utøve vold eller misbruk, blir det forhåpentligvis et strafferettslig spørsmål. Her er rehabilitering en mulighet, hvor ytterligere traumer kan unngås. I slike sammenhenger ber vi en stille bønn om at folk kan forandre seg.

Kan jeg forandre meg? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

Vi vet at den elektriske, kjemiske hjernen ikke lar seg skille fra det subjektive sinnet. Grå og hvit substans behandler kontinuerlig informasjon og tar beslutninger på bakgrunn av emosjonell påvirkning. Det er her begrepet personlighet kommer inn. Våre individuelle forskjeller i følelsesmønster, tenkning og oppførsel er viktige, nettopp fordi det er personlighet vi ofte snakker om når vi tror at noen har endret seg.

Til tross for at de er innkapslet i bein, er de intrikate strukturene vi bærer rundt inne i hodene våre ganske skjøre. Å skade hjernen, enten skaden er medfødt eller et resultat av et traume, kan skape betydelige endringer i våre følelsesmessige reaksjoner. Dette kan oppfattes av dem rundt den skadde som en personlighetsendring – noe jeg personlig har tenkt mye på etter jeg begynte å jobbe i Headway, den britiske foreningen for hjerneskader.

Les også: Du vet neppe hva «introvert» og «ekstrovert» betyr

«Essensen av en person?»

På Headway har jeg snakket med medlemmer som snakker om å føle seg som en annen person sammenliknet med hvem de var før skaden – en observasjon i stor grad konstruert av det andre forteller om deres egen personlighet. For meg viser disse observasjonene hvor viktig sammenlikningsgrunnlag er for generelle oppfatninger rundt menneskelig atferd – på samme måte som så mye annet i livet. Som Iris Murdoch sier i hennes roman The Sovereignty of Good: «Menneskets utvikling av bevissthet er for alltid forbundet med bruken av metaforer.»

Hvis essensen av en person er deres personlighet, kan mennesket da virkelig forstås i et før og etter-perspektiv? Kan den i noen tilfeller bli dysfunksjonell eller patologisk? Og hvis svaret er ja, hvem får da bestemme at den er det?

Nettopp disse spørsmålene står sentralt i kontroversene rundt DSM-5 -diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Dette er en diagnose som av mange psykologer blir sett på som devaluerende og undertrykkende, særlig på kvinner som har opplevd traumer. Selv om denne såkalte «diagnosen» kan føles som et nyttig perspektiv for å forstå andres oppførsel om de har skadet oss på en eller annen måte, er diagnosen er basert på svært lite bevis og «kriteriene» må ikke tas for god fisk uten videre.

Om vår personlighet kan forandre seg er generelt sett et spørsmål som går til selve kjernen av menneskets natur. Forandrer vi oss seg gjennom hele livet, eller er selvet vårt skrevet i stein? Som med de fleste spørsmål innen psykologi, kommer heller ikke dette med et svar det er mulig å sette to streker under. Dette er fortsatt spørsmål det forskes mye på.

Les også: Babyens utvikling - disse åtte tingene former personligheten

Foranderlig personlighet?

Personlighet er ingen idiotsikker indikator for atferd, men den kan likevel gi oss en generell pekepinn på hvordan en person sannsynligvis vil tenke eller handle. En betydelig metastudie publisert i år ga ytterligere bevis på at personlighet faktisk kan endres gjennom behandling. Forskningen viste at fire av de fem store personlighetstrekkene viste statistisk signifikant forandring gjennom livet. Dette er funn som strider med William James sin berømte hypotese om at etter fylte 30 år er personligheten ferdig støpt. At deltakere rapporterte «personlighetsendring» etter behandling kan likevel kanskje forklares ved at de returnerte til slik de var i utgangspunktet, før problemene de søkte hjelp til ble for uhåndterlig. Studier som dette stiller også spørsmål rundt hvordan - og hvorfor - vi ønsker å måle hvem folk er i utgangspunktet.

Jeg har mistanke om at hvis jeg skriver dette spørsmålet inn i en søkemotor, søker jeg mest sannsynlig etter en form for klarhet i, eller forklaring på, atferd som har forårsaket meg smerte. Selvfølgelig er det ingen absolutte svar å finne. Visse ordtak eller klisjeer som «Gammel vane er vond å vende» eller «En gang utro, alltid utro» kan kanskje holde en stund.

Men hvis vi bestemmer oss for at noen aldri vil forandre seg – gjør vi ikke det for å skape en barriere mellom deres oppførsel og vår egen smerte, som en slags beskyttelse mot mer smerte? Hvis vi bestemmer oss for at vår egen oppførsel er uforanderlig, er ikke det fordi det er lettere å si «det er bare sånn jeg er» enn å utfordre oss selv med harde spørsmål? Og ta ansvar?

Les også: Sexlysten avhenger av hvordan du og partner hadde det dagen før

Noen ganger fungerer det bare ikke

Alle har evnen til å oppføre seg egoistisk, ufølsomt og omsorgsløst. Vi tabber oss ut og påfører de som er glad i oss stor smerte. Selv om det kan være merkelig beroligende å noen ganger bare bestemme seg for at enkelte bare er slemme; jo mer man tror på forestillingen om at en persons adferd kan smitte eller bli smittet av sine omgivelser, jo lengre beveger vi oss bort fra den utrolig komplekse dynamikken i menneskelig adferd og menneskelige relasjoner. Alle bringer vi våre egne erfaringer til bordet, og noen ganger fungerer bare ikke mellommenneskelige forhold. Det er sjelden noen ensartet grunn til det. Plagget slutter å passe, helt enkelt. Om vi ønsker en forandring i hvordan vi relaterer oss til til andre mennesker i verden, er nok det virkelige spørsmålet irriterende nok hvor mye selvransakelse vi er beredt til å gjøre.

• Eleanor Morgan er forfatter av Anxiety for Beginners: A Personal Investigation, og er i ferd med å utdanne seg til psykolog.

Oversatt av Inge Kvivik /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited