Meny

Vi leter etter en dame på G - vet du hvem?

Foto: Foto: Mimsy Møller
Foto: Foto: Mimsy Møller
Vi er ute etter fornavnet på en forlagssjef fra Flateby. Hun er en kjent quizmaster og leder det nye forlaget Gloria, som jobber på spreng med sin første bokhøst.

«Er det i dyreriket?» ville hun kanskje spurt, forlagssjefens mor Bjørg Gaathaug, kjent som journalist og fast deltaker i NRK-programleder Rolf Kirkvaags populære radioprogram «20 spørsmål» på 70-tallet. Når Bjørg Gaathaug var med i sendingene, satt gjerne hennes fire døtre på første rad i Store Studio. 

Det var et tvillingpar og deres to yngre søstre fra Flateby i Enebakk, de satt der med musefletter og hjemmesydde kjoler og bukser, og alle lo de høyt av alt det rare og morsomme moren deres sa. Kanskje var de iblant litt flaue også. («Hun var litt sånn snakker før a`tenker-morsom»). «Er det i dyreriket?» «Sa jeg noe gærent nå?» spurte gjerne Bjørg Gaathaug med sin lyse, troskyldige jentestemme, selv om hun altså var en middelaldrende mor til fire.

FAKTA: Anne Gaathaug

Født 7. oktober 1965. Oppvokst på Veitvet i Oslo og i Flateby i Enebakk med foreldre og tre søstre. I dag bosatt i Oslo med ektemann og tenåringssønn. Fem voksne bonusbarn.

Startet sin karriere i inkassobransjen, gikk så til Kirkelig Kulturverksted, og har nå 20 år bak seg i forlagsbransjen.

Salgskonsulent i Gyldendal, salgssjef i Kagge forlag, salgsdirektør i Det Norske Samlaget, markedssjef i Schibsted Forlag.

Forlagssjef i Kagge fra 2009 fram til februar i år. Da sprakk nyheten om at hun og tre andre starter opp et nytt forlag med Petter Stordalen som investor.

Gaathaug er nå i innspurten foran forlaget Glorias første bokhøst.

Hun er også en kjent quizmaster på Litteraturhuset.

Aller mest lo nok søstrene påskeaften 1980, den kvelden paneldeltaker og kjendisadvokat Alf Nordhus fikk fullstendig latterkrampe på direkten. (Han skal ha ledd sammenhengende i tre minutter og 42 sekunder).

Les også:  Skånske tilstander

«Lille Radar»

Senere skulle de fire søstrene lage en liten sang- og revykabaret sammen, oppvokst som de var i et hjem med mye sang og musikk. Kabareten het «Noe på G» (som i Gaathaug), og gjorde en viss lykke i Enebakk og i deler av Follo-distriktet. Den midterste av disse søstrene, hun vi er ute etter, var nok en av de ivrigste til å showe på scenen, og ble revysjef da hun senere gikk på dramalinja på Ski videregående. Akkurat revy og skoleavis brukte hun såpass mye tid på at karakterene ble ganske dårlige (særlig i matte og fransk). Hun var også så sosial og «på» at hun fikk russenavnet «Lille Radar», fordi hun fikk med seg absolutt alt som skjedde rundt henne. Og så dårlige ble karakterene til slutt at hun først endte opp som bud i inkassobransjen. Det er denne søsteren som bærer dette fornavnet vi nå spør om.

Det riktige svaret er selvsagt «Anne». Anne Gaathaug, en 52 år gammel forlagssjef som vi nettopp har dratt ut av Gloria Forlags relativt nyinnflyttede lokaler i Universitetsgata for å ta bilder av. Dagsavisens fotograf har skruppelløst valgt seg ut Nasjonalgalleriets bed som bugner av roser og stemorsblomster, og idet vi krysser gata på vei dit treffer Anne Gaathaug på en av flere kjenninger fra bokverdenen.

– Hei, er dere på vei til en slags fotoshoot? Hvordan går det? spør Per Nordanger, forlagssjef i Spartacus.

– Jo takk, det går bra! Eller, det vet vi jo ikke før til høsten, da. Men jo da! Dette blir gøy!

– Spennende dager, dette her?

– Ja, virkelig spennende, smalltalker Gaathaug, og stiller seg så lydig opp i ett av Nasjonalgalleriets bed til ære for fotografen. Da åpnes plutselig et vindu på vidt gap oppe i forlagshuset Gyldendals ærverdige bygg. En mann stikker hodet ut og begynner å hoie ned til Anne Gaathaug. Det viser seg å være selveste Gyldendals konsernsjef, John Tørres Thuv, tidligere Ark-direktør, som helt åpenbart opprinnelig er nordfra.

– Hei Anne! roper Gyldendal-sjefen fra oven, så det nærmest ljomer i Universitetsgata.

– Kor fin du e`!!

Av denne lille morgenturen bort til Nasjonalgalleriet kan vi slutte minst to ting: 1) Anne Gaathaug kjenner en drøss med folk etter sine 20 år i bokbransjen, der hun har vært innom både Gyldendal, Schibsted, Det Norske Samlaget og ikke minst Kagge Forlag i to omganger. Og 2): Anne Gaathaug ser ut til å ha en gemyttlig tone både med de små forlagene, som Spartacus, og med de store, etablerte forlagshusene, her representert ved den hoiende Gyldendal-sjefen. Når folk i tillegg strør om seg med komplimenter fra åpne vinduer, føler de seg vel tilsynelatende heller ikke så truet av at Gaathaug er med på å starte noe helt nytt og kanskje revolusjonerende i bransjen.

Les også:  Regionregenten

Forlot Kagge forlag

Foto: Foto: Mimsy Møller
Foto: Foto: Mimsy Møller

«Petter Stordalen kupper norsk forlagsbransje» sto det i VG i februar i år, da det ble kjent at hotellkongen Petter Stordalen går inn i bokmarkedet. Stordalen er investoren bak ikke mindre enn tre nye, norske forlag, som til sammen kaller seg en «forlagsfamilie»: Anne Gaathaugs Gloria, Jørn Lier Horsts Capitana, samt Jonas Forsangs Pilar. Gyldendal mistet altså sin storselger Jørn Lier Horst, mens Kagge mistet sin mangeårige og betrodde forlagssjef Anne Gaathaug. Første arbeidsdag etter nyttår tok Gaathaug «den vanskelige samtalen» med sin sjef Erling Kagge. Det syns hun var tungt:

– Ja, jeg syns det var vanskelig, for Kagge har vært som et hjem for meg de siste årene, og jeg er veldig glad i Erling, sier hun til Dagsavisen.

Vi sitter inne på hennes romslige kontor i Universitetsgata, og på veien har vi passert en vegg der det henger bilder av i alt fire kvinner: Anne Gaathaug selv, Kristin Brandtsegg Johansen, Marit Johansen Storm, samt Katja Rugaas, alle med en fortid i Kagge. De eier til sammen 60 prosent av aksjene i Gloria, mens Pilar Forlag eier de resterende 40. «The Founding Mothers» står det over bildene av de fire. Det var Johansen og Storm som kom på navnet Gloria. Storm hadde gode minner fra utelivsbransjen og utestedet «Gloria Flames» i Grønlandsleiret, mens Johansen av Gaathaug blir karakterisert som «skapkatolikken vår».

– Så når de begge satt der med stjerner i øynene over navnet, du vet, utelivsdronninga møter skapkatolikken i felles begeistring for «Gloria», så tenkte jeg: «Ok, Gloria, det kan jeg leve godt med». Det skal være et kristent forlag i Sverige som heter det samme, men det kan vi også leve godt med. Hva «gloria» egentlig betyr? Det betyr vel noe sånt som «ære være». Det er i alle fall et religiøst ord, sier Gaathaug noe svevende. Det nærmeste hun kommer en religiøs opplevelse, er antakelig da hun som 9-10-åring første gang hørte David Bowies «Life on Mars» bli spilt på radioen. Hun husker alt, hvor hun sto, hvordan været var, hvordan det føltes å oppdage noe helt nytt og fantastisk. («Det var et hellig øyeblikk», som hun sier det). Etter det skrapte hun sammen penger nok til å kjøpe sin første plate, «Hunky Dory» med David Bowie.

– Hva om noen tror dere er et hyggelig, lite katolsk forlag?

– Det kan folk bare tro, men det er vi altså ikke! sier Gaathaug bestemt.

Les også:  Brexit to år etter: De som ikke gir opp

Røsker opp i bransjen

Hun har allerede vært ute i pressen med deler av boklisten Gloria kommer med til høsten. Som Susanne Skogstads debutroman «Svartstilla», som går i trykken om få dager. Den saga-inspirerte novellesamlingen «Ti kniver i hjertet» med bidrag fra kjente norske forfattere er også klar, det samme er teaterstykket «Goliat», skrevet av Maria Tryti Venerød.

– Vi er i innspurten nå med å forberede bokhøsten, som offisielt tar til uka før skolestart i august. Hvordan bokhøsten går for oss og forfatterne våre, blir fasiten på om vi har lykkes, sier Gaathaug, som skal jobbe det meste av sommeren, enten på kontoret, hjemme eller på den kjære hytta i Eidsfoss. Men: Det er satt av to uker til den årlige ferien i Italia med venner.

– Går du også og vokter på noen store bokhemmeligheter som kommer til høsten?

– Njaa. Jeg vil ikke si at jeg gjør det. Men jeg vil heller ikke si at jeg ikke gjør det, sier Gaathaug med et kremmerglimt i øyet.

– Det er de som mener at dere har satt i gang noe helt nytt og stort i forlagsbransjen, som vi ikke ser slutten på ennå?

– Det der er betydelig overdrevet. Det å starte Gloria, er ikke å «sette i gang noe stort». Men at Petter Stordalen og co. ønsker å gå inn i forlagsbransjen, det kan nok sette i gang noe på sikt. Alle som kjenner Petter, vet at når han først går inn i noe, så er det med full tyngde. Han har nok ikke planlagt å være en liten aktør, så det at han går inn, kan gi større konkurranse til det bestående systemet. Akkurat det tror jeg er veldig bra. Alle jeg har snakka med, mener det er positivt at noen røsker opp i bransjen, sier Gaathaug, og legger til:

– Men det at vi startet opp Gloria, skjedde først helt uavhengig av Stordalen. Rene tilfeldigheter førte til at vi ble klar over at flere gikk med planer om å starte forlag, og etter hvert bestemte oss for å gå sammen. Først hadde vi ikke engang tenkt på å ha med en investor som Stordalen. Nå ser jeg at det er en fordel for oss at dette ble så kjent og stort. Plutselig visste liksom alle hvem vi var. Det ble helt kokkelimonko en stund!

Spratt Dom Perignon-flaska da Norge slo Brasil

Det vil også komme en ny quizbok ut til jul, signert Anne Gaathaug selv. Hun har skrevet flere quizbøker tidligere, og er fortsatt quizmaster på Litteraturhuset hver måned. Det er vel kanskje ikke annet å vente når man er datter av en «20 spørsmål»-dronning fra 70-tallet, og ellers tilbrakte barndommen over brettspill og kortspill sammen med tre søstre. Den aller første boka som kom ut på Gloria Forlag nå i vår, i samarbeid med Christer Falcks forlag, var ellers fotballboka «Miraklet i Marseilles», skrevet av Marius Lien. Den handler i sin helhet om denne magiske kvelden for akkurat 20 år siden i dag, da Norge slo Brasil 2–1. Anne Gaathaug husker i likhet med mange nordmenn hver eneste detalj av den kvelden. Hvor de var og så kampen, hvilke av vennene som var til stede, at de hadde to TV-er på slik at alle fikk se. På 90-tallet var hun dessuten så fotballinteressert at hun meldte seg inn i Klanen og fulgte Vålerenga rundt på kamper. 23. juni 1998 hadde hun og mannen Aslak vært gift i ett år og to uker, og da «miraklet i Marseilles» inntraff, fant de ut at det var på tide å sprette den eksklusive Dom Perignon-flaska med champagne de hadde fått i bryllupsgave av stefaren og moren Bjørg.

– Det var jo litt dumt av oss, for vi var så mange den kvelden at det bare ble en bitte liten skvett på hver av oss voksne. Men den kvelden var virkelig verdt en flaske Dom Perignon. Det var virkelig et «Oddvar Brå brakk-staven»-øyeblikk, slår Gaathaug fast. Hun har sluttet å følge Vålerenga rundt på kamper, men ser gjerne VM på TV. Et spørsmål om det utløser et ras av utsagn og små følelsesutbrudd: «Så du kampen i går, eller?» «Ronaldo er kanskje en dust og en drittsekk, men det er bare ikke mulig å ikke bli begeistra for ham akkurat nå! Hat-trick, liksom! Er det mulig?» «Å, jeg bare elsker Island!» «Ja, hvis bare ett av de nordiske lagene går videre, så er jeg superhappy».

Hun er fortsatt gift med Aslak, som har brakt ikke mindre enn fem bonusbarn inn i forholdet. I 2001 fikk de i tillegg en sønn sammen. I årenes løp har bonusbarna fått kjærester og så videre, så lillejulaften kan de være så mange som 21 stykker rundt bordet. Gaathaug og co. har nemlig full julaften hjemme hos seg hvert år den 23., slik at «julekabalen» kan gå opp. På julaften kan derfor bonusbarna være sammen med moren sin, mens Gaathaug selv kan feire med sin egen familie. Enten med moren eller faren, som ble skilt på 80-tallet, eller sammen med søstrene. Dette må bety at det blir ribbe minst to dager på rad for Anne Gaathaug, og det er bra, for det er hennes absolutte favorittrett. Da Kagge trommet sammen til hennes 50-årsdag i oktober 2015 var menyen slik: Et fjell av ferdigstekt ribbe, og masse bagetter og lyst brød. Og smør til. Bare det. Ikke grønnsaker, surkål, poteter eller annet stæsj.

– Jeg ble så glad at jeg begynte å grine! Så rørt blir jeg av ribbe og loff. Jeg elsker loff og hvitt brød med smør på (ja da, jeg vet at det ikke er bra). Og ribbe, det spiser jeg hele året, stekt ribbe på brødskiva. Jeg spiste det bare for noen dager siden, til lunsj.

– Hvor får man tak i ribbe på denne tida av året? spør Dagsavisens fotograf skeptisk.

– På Meny! Der har de den ferdigstekt. I alle fall på CC West, opplyser Gaathaug.

Les også:  Det politiske uåret: Se vår skandale-politiske kalender!

Mistet søsteren

Det var like før jul i 2012, nærmere bestemt om morgenen den 7. desember, at Anne Gaathaug fikk en telefon som gjorde henne merkelig urolig. Det var en niese som ringte: «Vet du hvor mamma er?» En av Annes tvillingsøstre hadde ikke møtt opp på jobb. Dagen før hadde hele familien vært i begravelse til en onkel i Skien. Anne syns storesøsteren så litt sliten og fjern ut der i begravelsen, men tenkte ikke mer over det. Hun foreslo at de kunne ta følge på kjøreturen hjem, i hver sin bil. Søstrenes regel var nemlig at kjørte man mer enn ca. 10–15 mil, så var de offisielt «ute på tur». Da var det obligatorisk å kose seg og raste på veien, gjerne på en veikro.

– Og Skien, da var vi helt klart på tur! Jeg foreslo at vi kunne stoppe på den veikroa ved Holmestrand. Men hun ville ikke, sa bare at hun ville kjøre rett hjem, forteller Gaathaug.

Dagen etter ringte altså niesen. Utover formiddagen kjente Anne Gaathaug på en dårlig, ubestemmelig følelse i magen, og på vei til et møte på Litteraturhuset sammen med en kollega, hørte hun seg selv plutselig si høyt: «Jeg tror hun er død».

– Jeg husker så tydelig at vi gikk gjennom Slottsparken akkurat da jeg sa det, vi hadde akkurat gått forbi det der gule gardehuset. Jeg begynte straks å unnskylde meg: «Nei, hva er det jeg sier, jeg bare tuller, jeg skjønner ikke hva som går av meg». «Du må ikke si sånt!» sa kollegaen min.

Da var klokken rundt ett om formiddagen. I totida hadde bekymringene akselerert i familien, telefonene gikk fram og tilbake, og til slutt ringte Annes yngste søster og fortalte at politiet hadde funnet en død kvinne i bakgården der eldstesøsteren bodde. De dro dit, hele familien, og ble stående utenfor porten. En av dem måtte gå inn å identifisere kvinnen, som de fikk vite var preget av «selvpåført vold»». De så på hverandre. Til slutt ble det niesens kjæreste som gikk inn. Han kom ut igjen, og bare nikket.

– Jeg hadde slutta å røyke i 2011. Men da holdt jeg på å sprekke. Det var ille, sier Gaathaug. I årene etterpå har hun tenkt mye på søsteren. Lurt på hvorfor, hvordan hun egentlig hadde det, hva hun tenkte, og på om det var noen tegn de burde sett. Men som hun sa i podkasten på «Sommer i P2» i 2016, der hun åpent fortalte om søsterens død: «Vi fire søstre skal aldri mer synge sammen».

Les også: – Man vet jo at livet nærmer seg en slutt

Fra inkasso til kultur

Tidlig på 80-tallet, på den tida de fire søstrene opptrådte med sin «Noe på G»-forestilling i Enebakk- og Follo-distriktet, hendte det at Anne Gaathaug drømte om å bli skuespiller. Det lengste hun drev det til der, var skolerevyen på Ski og en fremtredende rolle i en amatørvideogruppes film om sniffing. Her spiller Anne tenåringsdatteren som i all hemmelighet sniffer og det som verre er. Men da hun og den andre hovedrolleinnehaveren i 1984 ble intervjuet av Aftenposten om filmen, la de stor vekt på at de begge først og fremst arbeidet for «et rusfritt Flateby».

Anne Gaathaug ler høyt og lenge når hun får se printen med den gamle saken fra Aftenposten.

– Herregud, hahaha! Ja, jeg drev jo aldri på med de greiene der. Men det var mye dop i Enebakk på den tida. Sniffing, hasj, amfetamin …

– Men du er vel fortsatt for et rusfritt Flateby?

– Absolutt, nikker Gaathaug, som altså var en rusfri tenåring, men en stund ganske slapp. Etter videregående og en dårlig artium, ble hun gående og drive hjemme i Flatby. Det var faren som strammet henne opp: «Du kan ikke ligge og sove til klokka to hver dag. Skaff deg en jobb!». Dermed var det ut i jobb som hjemmehjelp på Majorstua, før hun ble bud i inkassobyrå. Her avanserte hun til sekretær og så saksbehandler, før hun i flere år var pengeinnkrever. Hun gikk på dørene i drakter med skulderputer og med stresskoffert, og krevde at folk betalte gjelda si. – Jeg var ikke noen torpedo, eller voldelig eller noe sånt. Jeg hadde en snill og hjelpsom approach, hevder Gaathaug, som sammen med en kollega opplevde å bli kastet ut av en tvilsom utelivsbaron.

– Det kom to sikkerhetsgorillaer og bare sendte oss på dør, forteller Gaathaug.

– Da følte jeg meg litt trua. Det var ubehagelig.

I perioden som pengeinnkrever var hun også med på å starte et nytt inkassoselskap, så hun har faktisk vært gründer en gang før.

– Men da var det ikke akkurat noen stor risiko for meg, slik det er nå. Vi var bare noen stykker som blei med sjefen når han starta opp noe nytt, vi hadde lønn hele tida og sånn. Men vi malte våre egne vegger og skrudde sammen våre egne møbler, og jeg var jo med på å starte en ny virksomhet! Men sånn rundt 1992 fikk jeg nok av den bransjen. Det var da jeg begynte i salgsavdelingen i Kirkelig Kulturverksted. Siden har jeg holdt meg i kulturlivet!

– Du virker jo som en gründertype, men har det hendt denne våren at du har tenkt: «Hva i guds navn har jeg har funnet på nå? Starte Gloria, når jeg bare kunne hatt det fint på Kagge?»

– Nei, jeg har ikke angra på Gloria. Ikke en eneste dag! Jeg er bare så sikker på dette prosjektet. Jeg vet ikke om det er dumskap eller altfor mye selvtillit eller hva det er, men jeg vil bli skikkelig overraska om ikke dette går bra.

Fem favoritter

Musikk: All musikk med et godt crescendo. Som David Bowies «Life on Mars».

Film: «Thelma and Louise». (1991) Blir ikke bedre enn det!

Litteratur: Jon Fosses «Andvake». Må lese flere ganger.

Mat: Ribbe, året rundt!

Sted: Hytta vår på Eidsfoss i Vestfold.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen

Helse og livsstil
Populært