Vibeke Sæther (75): – Jeg føler fortsatt sårhet over det

Fortsatt bringebærdronning: Vibeke Sæther i barndommens rike: hagen på Villa Gro-Gro i Oslo.
Fortsatt bringebærdronning: Vibeke Sæther i barndommens rike: hagen på Villa Gro-Gro i Oslo. Foto: Dagsavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er et hus. Der er en dør. Og vinduer, ett, to, tre, fire. Så banker vi på, hva kommer nå? Vibeke Sæther!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nylig fylte Vibeke Sæther 75 år. Likevel er det som om tida har stått stille siden syttitallet når barne-TV-legenden kommer ut døren til Villa Gro-Gro og tar imot Dagsavisen. Nylig ble villaen fredet av Riksantikvaren, en velfortjent honnør til Vibeke og ektemannen Gunnar Sæther som har gjort en kjempejobb med å sette den herskapelige villaen på Briskeby i historisk korrekt stand.

Lalla-land

Her, i Villa Gro-Gro, en sveitservilla fra 1800-tallet vokste Vibeke Sæther opp sammen med moren og besteforeldrene. Bestemor var revystjernen Lalla Carlsen, som egentlig het Haralda Petrea Christensen og var født 17. august 1889 i Svelvik.

I 1917 ble hun gift med kapellmester Carsten Carlsen og kjent på norske scener under kunstnernavnet Lalla Carlsen. Paret kjøpte villaen i 1930, og flyttet inn sammen med Carstens foreldre. Inspirert en av Lalla Carlsens første populære viser på Chat Noir «Gro, gro lille steinsopp, Gro» døpte huset Villa Gro-Gro. Og så populær var Lalla Carlsen at selv veien der villaen ligger i er oppkalt etter henne: Lallakroken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Etter dette vedtaket er diskusjonen om å legge NRK andre steder død (Dagsavisen pluss)

– Alle kom hit, skuespillere, forfattere, dansere og malere. De kom hit mellom prøver, og etter teatertid om kvelden. Satt til langt utover natten og noen ganger helt til lyse morgenen. Det var så lett å stikke innom til Lalla og Carsten, de var så rause og sosiale. Selv drosjesjåførene i byen visste hvor det var: «Vil skal til Lalla!» smiler Vibeke Sæther, og forteller at friheten hun opplevde som barn et eventyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg hadde mye frihet, de voksne la seg ikke så mye opp i hva vi barna gjorde eller når vi la oss. Så når jeg la meg var det ofte mye folk her, når jeg våknet om morgenen var de fremdeles her, og når jeg kom hjem fra skolen hendte det at det fortsatt satt her.

Bringebærdronning

Villa Gro-Gro er blitt fredet av Riksantikvaren, takk være Vibeke og Gunnar Sæthers iherdige innsats. Foto: Mimsy Møller Foto: Dagsavisen
Villa Gro-Gro er blitt fredet av Riksantikvaren, takk være Vibeke og Gunnar Sæthers iherdige innsats. Foto: Mimsy Møller Foto: Dagsavisen

Den frodige hagen bugner av blomster og busker. Store svulmende trær med legger mesteparten i lun skygge Vibeke Sæther ser med drømmende blikk utover bringebæråkeren som ligger i ly av en stor eik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi kunne fly fra trærne på den andre siden av hagen og komme hit, til Afrika. I bringebærbuskene bodde det løver. De var vi redde for. Men jeg var bringebærdronning, bare så du vet det. Og da kunne jeg jage løvene, smiler hun.

Vibekes lekestue

I mange år var Vibeke Sæther tilknyttet NRK Barne-TV, der hun laget program sammen med Jon Skolmen og Geir Børresen.

– Det var veldig moro å lage lekestue sammen Geir Børresen, som fant på så mye sprell. Han gikk virkelig inn for å herje med konsentrasjonen min, men han var søt og snill – og forferdelig morsom, minnes Vibeke Sæther. Hun og mannen fikk etter hvert tre barn, og Vibeke Sæther jobbet hele tida. Da var det Gunnar som måtte frakte baber opp til NRK-huset slik at Vibeke skulle få amme.

– Ja, vi hadde ammepauser, smiler Vibeke Sæther.

– Og den gangen var det heller ikke så vanlig at fedre trillet barnevogn, jeg tror jeg var den første i det kvartalet vårt, sier Gunnar Sæther. Da barna ble litt større sa de til mamma at hun var mer opptatt av andre barn enn dem. Da kom den dårlige samvittigheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det stakk. Og jeg føler fortsatt sårhet over det. Plutselig vokste de opp og så fikk jeg ikke være med. Skulle jeg valgt om igjen skulle jeg vært mye mer hjemme med barna. Når jeg var på jobben tenkte jeg bare på barna. Og når jeg var hjemme tenkte jeg bare på jobben. Det er ikke godt for noen.

– Men du var vår Vibeke, alle vi som var små og satt og så på «Lekestue» og lurte på hva som var bak det ovale vinduet ...

– Åh, det er hyggelig du sier det. Jeg har faktisk to av de vinduene oppe i annen etasje ennå. Programmet var et BBC-konsept, og vi var opptatt av at det skulle være lek og lær. Det passet min innstilling ypperlig etter som jeg var utdannet barnehagelærer.

– Utover syttitallet ble agendaen en annen i barne-TV-redaksjonen. Politikken kom inn. Plutselig skulle være alvorstunge historier om far som var alkoholiker og mor som trakk på gaten, og bror som hadde skadet seg i en arbeidsulykke og ikke fått erstatning. Napalm-jenta fra Vietnamkrigen. Mine barneprogrammer ble ansett som for «snille». Men all min kunnskap sier at barn må lære basiskunnskap først, slik at de blir trygge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Underwater pub: Operapuben som synger sitt siste vers

– Den kunnskapen ble ikke satt pris på?

– I grunnen ikke. Jeg måtte kjempe en hard og lang kamp, og det var da jeg lærte meg å bli soldat. Bruke kjeft.

Vibeke Sæther, Geir Børresen og Labbetuss fra NRKs Lekestue i 1974. Foto: NTB scanpix
Vibeke Sæther, Geir Børresen og Labbetuss fra NRKs Lekestue i 1974. Foto: NTB scanpix

Hersketeknikk

Etter barne-TV fikk hun jobb bak kamera og kjørte billedregi i samfunnsavdelingen. I tillegg var hun tillitsvalgt som hovedverneombud.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Samfunnsavdelingen var fantastisk, der var det et helt annet syn på kunnskapen min, sier hun og legger til:

– Jeg lærte veldig mye tiden i NRK, på godt og vondt. Hersketeknikk, for eksempel.

– Hva da for eksempel?

– Jeg lærte meg å være lur. Finne fiendens svake punkt. Akilleshælen. Og at du må bruke tida din der du kan oppnå resultater og dropp det andre.

– Etter så mange år i NRK, var det nedtur å bli pensjonist?

– Åh nei! Jeg har ikke savnet jobben en dag. Hadde jeg visst hvor deilig det var å være pensjonist så hadde jeg aldri begynt å jobbe. Det er som å få tilbake friheten jeg hadde her som barn, ler hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et hjem

Vibeke Sæthers erfaring med regi er noe de har fått god bruk for i arbeidet med å restaurere Villa Gro-Gro. Familien hadde samlet på alt, ifølge Sæther kastet de aldri noe. Men jobben med å sortere alt har tatt mange år. Resultatet er imponerende: veggene i huset er dekket av kunst, fotografier og autentiske teaterplakater. Møblene er plassert slik de sto mens Lalla og ektemannen levde. Pianoet der Carsten Carlsen akkompagnerte Lalla er på nøyaktig samme plass. Det gjør det ekstra rørende når Gunnar Sæther akkompagnerer Vibeke Sæther til en liten trall for Dagsavisens utsendte, som blir behørig plassert mellom sofaputene i den antikke sofaen, rett under det store Lalla-maleriet. Vi setter oss meget forsiktig og det blir lagt merke til:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Besteforeldrene mine arvet mange av disse møblene, så de er nok mye eldre enn Lalla. Ting ble laget for å vare den gangen, så de tåler å bli sittet i, smiler Vibeke Sæther. Og forteller at mot slutten av annen verdenskrig kom tyskerne og overtok huset. De hadde tatt Nissen skole i nabolaget ganske tidlig i krigen, og dette huset lå i veien for skyteøvelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tenk bare – en dag banket en tysk offiser på og sa: «Dere har en time på dere til å pakke sakene deres og dra, for vi skal ha huset.» Og se her, her er det kulehull, sier Vibeke Sæther og peker på vinduet over inngangsdøra.

– Hvordan er det å bo i et museum?

– Helt fantastisk! Fordi det er fortsatt et hjem.

– Føler du at familien din fortsatt er her?

– Ja, veldig. Særlig på fredningsdagen, da Arve Tellefsen og Julie Coucheron spilte, da begynte jeg å grine. Det var som å oppleve barndommen min om igjen. For sånn var det her da jeg var barn. Det var sterkt, sier Vibeke Sæther.

Les også: Massedemonstrasjoner mot Trump

Mormorfang

Det store maleriet av Lalla Carlsen som dominerer i stuen er ifølge Vibeke Sæther, malt av en slektning.

– Hun var jo hele Norges Lalla. Men også en mormor med det store fanget. Og hun var nok mer alvorlig når hun var hjemme. Betraktende, som på dette maleriet. Hun kunne sitte og studere andre mennesker. Kanskje var det for å finne noe hun kunne bruke i sine rollefremstillinger, sier Vibeke Sæther.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når det kom gjester kviknet hun til. Du vet, når en skuespiller får publikum skjer det noe. Hun var ikke glad i husstell og kunne ikke lage met, hun jobbet mye og den gang hadde ikke skuespillere ordnede arbeidsforhold. De jobbet hver kveld året gjennom, i ferier var det gjerne turneer og veldedighet. Hun var alltid ute og gjorde noe for andre.

Fortsatt kan de sende hverandre forelskede blikk – Vibeke Sæther og ektemannen Gunnar. På veggen bak: Lalla Carlsen. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
Fortsatt kan de sende hverandre forelskede blikk – Vibeke Sæther og ektemannen Gunnar. På veggen bak: Lalla Carlsen. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen

Lallas undertøy

Etterpå går turen gjennom spisestuen. røkesalongen og kjøkkenet, der vi får biroller og kaffe. Deretter får vi bli med opp i annen etasje, der har Sæther-paret har stilt ut teatereffekter, kostymer og andre eiendeler etter Vibekes besteforeldre.

– Se her ligger oldemors mamelukker, og Lallas undertøy, sier Vibeke Sæther og åpner skuffen i en kommode på det som nå fungerer som et lekeværelse for barnebarna. Her er også Vibekes dukkesamling, og ikke minst – den fantastiske dukkestuen hun fikk da hun sluttet i NRK.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, de spurte hva jeg ønsket meg. Jeg sa dukkestue. Og det fikk jeg! sier Vibeke Sæther. Hun har selv møblert den fantastiske stua så fint at den er blitt fotografert og omtalt i utenlandske dukkesamlermagasiner.

Les også: – Denne reformen er en stor tragedie for det norske folk

Kjærester

Ute på balkongen kan vi se ned på Hartvig Nissen skole. Gunnar Sæther legger armen rundt Vibeke. Hun lukker øynene og smiler. Det var på denne skolen de møttes. Han var 16 og hun 19. Vibeke ble rådet fra å henge med en «barnerumpe», fordi alle sa det neppe ville vare. Og resten er en kjærlighetshistorie.

– Hjemme hos oss syntes de det var stas, hun kom jo fra en berømt kunstnerslekt, og det syntes min borgerlige familie på Nordstrand at var ganske flott og litt eksotisk, smiler Gunnar Sæther. Han kan huske at Lalla Carlsen satt i stua når han kom på besøk, men at han ikke var så veldig interessert, han ville helst bare ha med seg Vibeke opp på rommet og kysse. Vibeke Sæther snur seg mot ektemannen, gir han et kyss på kinnet, og smiler.

– Ja, vi er fortsatt forelsket.

(Artikkelen er først publisert i Dagsavisen)