– Man vet jo at livet nærmer seg en slutt

Våren 1961. I april ble Sosialistisk Folkeparti (SF) stiftet av utbryterne fra Arbeiderpartiet, som ble forløperen for det senere SV. Men ennå var jo gutten bare 12 år gammel. (Han skulle fylle 13 i juni). Ennå var han ikke helt klar for bli med i SFs ungdomsparti (SUF), ta på «Nei til atomvåpen»-buttons, eller gå i anti-atomvåpenmarsjer i Danmark og Tyskland, mens han entusiastisk sang fredssanger på tysk. (Det ble han derimot et par-tre år seinere).

Denne påsken i 1961 var gutten derimot på en fredelig hyttetur med speidergruppa si. Han var lykkelig uvitende om den telefonen som kom hjem til ham på Røa i Oslo, der han bodde sammen med foreldre, farmor og to yngre brødre.

Telefonen kom fra Milano, der guttens far deltok på en historikerkongress. Stemmen i telefonen meddelte at den 45 år gamle Sverre Kjeldstadli var blitt funnet død på hotellrommet sitt. Guttens mor og bestemor ville ikke forstyrre ham på speiderturen med denne tunge nyheten. Men de tok kontakt med troppssjefen hans, og ble enige med ham om at de skulle vente med å fortelle gutten om dette til han kom hjem.

Problemet med bøker

Juni 2018. Nå har speidergutten fra Røa nettopp fylt 70 år, og denne uka ble det lansert et eget historiefestskrift til jubilantens ære. Det heter «Kollektive bestrebelser» og er skrevet av historikerkolleger som Jan Eivind Myhre og Tore Linnè Eriksen. I dag bor den snart pensjonerte historieprofessor Knut Kjeldstadli i Uranienborgveien på Frogner sammen med kona si. De har vært gift siden 1984, og sammen har de blitt foreldre til en og besteforeldre til tre.

Nå sitter Knut Kjeldstadli her på sitt knøttlille kontor på Blindern, og lurer på hvor i all verden han skal gjøre av alle bøkene sine, nå som han skal gå av med pensjon etter over 40 år i akademia. Det hjelper vel heller ikke på denne prekære situasjonen at han selv har lansert nok en ny bok.

«Arbeid og klasse. Historiske perspektiver» handler om hans favorittemaer: Arbeid og klasse, samhold og organisering. Den ligger foreløpig på pulten, for ellers dekker alle hans hyllemeter med bøker hver minste ledig veggplass. Der ser vi for eksempel flerbindsverket «Arbeiderbevegelsens historie», skrevet blant annet av Kjeldstadlis store inspirasjonskilde Edvard Bull.

Les også: Bysykkel-krise i Oslo: Ikke én sykkel igjen i stativet

– Har meningene til en industriarbeider

Der er «Oslo bys historie», der han selv har skrevet bind 4. «Norsk innvandringshistorie», som han var redaktør for, mener vi også å se der et sted. Og vi skal kanskje ikke sverge på det, men mest sannsynlig står også den der et sted, Kjeldstadli-klassikeren «Fortida er ikke hva den en gang var». Det er hans innføringsbok for nye historiestudenter, fraktet rundt sammen med matpakker og termoser i studentsekker siden 1992.

– Du har alltid vært opptatt av klasse, men hvilken klasse vil du selv plassere deg i? Du bor godt på Oslo vest og er historieprofessor?

– Jeg er nok av den typen som tilhører øvre middelklasse, men som har meningene til en industriarbeider på 20-tallet.

– Sa du virkelig 20-tallet?

– Ja. Det blir litt mer schwung over det da. Jeg kunne sagt «meningene til en industriarbeider i 1963», men det blir jo ikke helt det samme, sier Kjeldstadli, som også kan karakteriseres slik: Han har meningene til en som tilhører venstresiden i SV, av den typen som overhodet ikke likte at partiet sa ja til NATO-bombing av Kosovo i 1999.

Les også: Forteller om trakassering fra slibrige sjefer

– En attergløyme fra 70-tallet

Han har også meningene til en akademikergenerasjon formet av 70-tallet, av den typen som syns universitetet i dag er blitt for markedsorientert, og som er lei av å bruke tida på karakterbegrunnelser og skjemaer. Slik sett kommer han ikke til å savne Blindern når han nå går av.

Foto: Mimsy Møller

– Det er en ny generasjon som har overtatt styringen her nå. Jeg føler meg iblant som en slags attergløyme fra 70-tallet, som iblant blir børstet støv av og vist fram, sier Kjeldstadli med et flir. Men han blir nesten litt fornærmet når vi sier at her på Blindern har han altså sittet pal i snart 50 år til sammen.

– Jeg har da oppholdt meg en del nedenfor Blindern stasjon, også da, sier han, og minner om at han i perioder har vært oppdragshistoriker, vært professor II både i Bergen og i Trondheim, og at han på 90-tallet satt i Lund-kommisjonens sekretariat i flere år.

Og, ikke minst: Han har i alle år hatt nær kontakt med fagbevegelsen. Både som tillitsvalgt i Tjenestemannslaget og gjennom sitt samarbeid med LO i Oslo, blant annet som en av initiativtakerne til å gjenopplive arbeiderbevegelsens allsangtradisjon.

Og hvis du har lyst til å røre Knut Kjeldstadli til tårer, kan du bare lese opp Rudolf Nilsens dikt «Jeg hadde tenkt», eventuelt spille av Corell/Svendsens musikalske versjon.

Les også: Butikkansatt ble syk av seksuell trakassering på jobb

– Satser på å bli reinkarnert

For å oppsummere: Knut Kjeldstadli har beviselig beveget seg utenfor Blindern og omegn i løpet av de siste 50 årene.

Likevel må han da ha sittet mangfoldige år til sammen på sitt knøttkontor i femte etasje i Niels Treschows Hus. Kontoret er egentlig veldig enkelt innredet, ser vi: Det er Knut Kjeldstadli, og så er det en hel masse bøker.

I 2003 lanserte Pax Forlag sitt trebinds storverk "Norsk innvandringshistorie". Knut Kjeldstadli var redaktør for verket. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

– Jeg har utviklet en religionssosiologisk teori, bemerket historieprofessoren da vi fortsatt spaserte rundt i solskinnet utenfor Niels Treschows Hus, på jakt etter et fint sted å ta bilde.

– Du vet, alle disse sekulære akademikerne som later som om de er hedninger? Som ikke tror på noe? De røper seg. De tror alle på et evig liv. Det kan du bare se på bokhyllene deres, sa Kjeldstadli, tydelig med sine egne ruvende hyller i tankene.

– Det blir nok en fæl jobb, det der, å få ryddet vekk alt. Jeg har ikke plass til dem hjemme heller, for der har jeg jo også masse bøker, så ...

– Du har sagt at du skal slutte å jobbe når du fyller 70. Nå fyller du 70, så hva skjer nå?

– Jeg satser på å bli reinkarnert, så jeg kan bli historiker en gang til, sa Kjeldstadli spøkefullt, tydelig fortsatt i et slags religionssosiologisk modus.

Og han understreker at han fortsatt har noen historieprosjekter han skal jobbe med. Enten fra et lånekontor på Blindern, eller hjemmefra.

– Eller kanskje jeg kommer tilbake som en padde. Hvem vet? sa han ubekymret, og snudde seg mot fotografen. «Skal jeg stå her? Skal jeg smile eller være alvorlig? Hvor skal jeg se?»

Les også: Slik skal plastbruken kuttes

I fars fotspor

Knut Kjeldstadli ble altså historiker som sin far, Sverre. Åtte år etter farens død, i 1969, kom 21 år gamle Knut hit til universitetet på Blindern for første gang. Da hadde han tilbrakt tre gymnasår på Oslo katedralskole og ett folkehøyskoleår på Nansenskolen, og hadde i flere år vært politisk aktiv i SUF. Det var politikk og historie som interesserte ham aller mest, men likevel prøvde han seg på litt teatervitenskap først.

– Det va’kke no for meg, slår Knut Kjeldstadli fast.

– Vi hadde noe som het «skuespillerens psykologi». Man skulle nærmest ta en «glidelås» og «åpne hjernen sin», så kom rollen flaksende ned og «befruktet» hjernen, eller noe i den dur ... Ja, slikt ble vi budt! Da ble jeg hjelpemann på bil i stedet, og så ble jeg historiker etterpå.

Knut Kjeldstadli kom fort inn i folden på Blindern, studerte først engelsk og sosialøkonomi, før han tok sin magistergrad i historie. Mens faren hans skrev oppgave om industriens inntog på sitt hjemsted Rjukan i Telemark, og spenningene det utløste i det gamle bondesamfunnet, skrev sønnen oppgave om forholdet mellom arbeidere og bønder i perioden 1930–1939.

Les også: Stoltenberg: – Det blir helt galt om vi nå skal være redde for å snakke med Russland

«Gjør sosialismen til Eders religion»

Far Kjeldstadli fikk etter hvert den norske motstandsbevegelsen som spesialfelt, mens sønnen Knut fortsatte å skrive om den norske arbeiderbevegelsen. Bak dem begge ruver to sentrale inspirasjonskilder i familien: Knuts farfar Lars, og hans farmor Beate. Lars Kjeldstadli var rallaren som ble industriarbeider og fagforeningsmann på Rjukan, mens Beate var ei tjenestejente fra Fræna på Nordvestlandet som ble rallarkokke og arbeiderkone.

Hun traff Lars da de begge jobbet på Folldal verk i Hedmark, og sammen slo de seg ned på Rjukan i 1910. Beate var kristen, mens Lars var sosialist. Da Lars i 1930 holdt tale til ungdommen under åpningen av Folkets Hus på Rjukan, skal han bramfritt ha sagt: «Gjør sosialismen til Eders religion og dette hus til Eders tempel!».

Men også Beate ble sosialist. Hun var en av grunnleggerne av det første lokale arbeiderkvinnelaget.

– Det kan synes som om det er et langt sprang fra statskirke-kristendom til sosialisme. Men for farmor fløt disse to sammen, sier Kjeldstadli stolt.

Les også: Når en Toyota Landcruiser blir politikkens egentlige mål

Drømmen om dødningshodet

Han har selv skrevet en historiebok med utgangspunkt i sine fire besteforeldre, der det går fram at morsfamilien hans kan skilte med både pressefolk, lærere og venstremenn.

Farsfamilien stilte med sosialister og fagforeningsfolk, der særlig Knuts farmor Beate har stått ham nær. Han vokste opp sammen med henne i barndomshjemmet på Røa. Hun flyttet til sønnen Sverre og familien hans noen år etter at mannen hennes døde i 1934.

Lars Kjeldstadli kom aldri hjem igjen etter et fagforeningsmøte. Morgenen etter ble han funnet død ute i snøen av sønnen Kåre. Trolig hadde Lars fått slag, men familien har alltid lurt på hvorfor han falt. Og når på natta dette skjedde.

– Min farmor, som ellers var så jordnær og nedpå og nøktern som du bare kan tenke deg, hun hadde en underlig drøm: Hun drømte om en klokke som stanset på et bestemt klokkeslett. Ved siden av så hun et dødninghode.

Knut Kjeldstadli virker nesten brydd når han forteller dette.

– Det kan jo ha vært det klokkeslettet han, farfar altså, døde. Jeg vet ikke.

Les også: Libya melder 100 migranter savnet etter forlis i Middelhavet

Spyttet ut fiskeøyne

Det ble mange gode barndomsår med farmor i huset på Røa. Når Knut kom hjem fra skolen, sto gjerne farmor klar med nybakte potetlomper. Eller hun laget plukkfisk, sildekaker, røkt kolje, eller rødgrøt.

– I den rødgrøten var hun gjerne så raus med potetmelet at det nesten sa «sproing!» når man dytta skjea nedi, forteller Knut.

– Og farmor var ikke vestlending for ingenting, hun spiste hele torskehoder og spyttet ut fiskeøyne og jeg vet ikke hva, sier han, og grøsser litt ved tanken.

Men han smiler når han forteller om farmorens egenartede språk: En litt utvannet blanding av nordfjorddialekt og normalisert industrimål fra Rjukan, ispedd helt egne favorittuttrykk, som: «Nei, det er ikke så greit når ungdommen kommer i puberten».

Hele livet var hun et arbeidsjern uten like, full av energi og prat. Men da hun i slutten av mars 1961 fikk vite av svigerdatteren Ellen at hennes yngste sønn, Sverre, var blitt funnet død på et hotellrom i Milano, tidde hun helt stille i minst ett minutt.

– Så sa hun: «Ellen, jeg tror jeg klarer dette».

Knut Kjeldstadli svelger etter at han har fortalt dette siste. En liten stund er det han som er helt stille. Så finner han stemmen igjen:

– Og det gjorde hun. Uff, dette ble da veldig trist og dramatisk!

Levde med visshet om farens sykdom

Han var ennå ikke fylt 13 år da han kom hjem til Røa fra påsketur med speidergruppa si, og fikk vite at faren hans var død. Siden norsk motstandshistorie var farens spesialfelt (han hadde selv vært kurèr for Milorg under krigen), hadde han deltatt på en historikerkongress som handlet om motstanden mot nazismen i Europa.

– Han hadde vært i operaen, La Scala, den kvelden. Han døde av en nyresykdom han hadde hatt i mange år. Antakelig ble han feilmedisinert under krigen, sier Kjeldstadli.

– Da foreldrene mine var unge og han fikk denne diagnosen, skrev han til moren min: «Du bør finne deg en annen å gifte deg med. Jeg kommer ikke til å leve særlig lenge». Men det hørte hun ikke på, og han levde jo mange år etter det. Vi levde alltid med vissheten om at han var syk, han var gjerne ut og inn av sykehus i oppveksten min. På en måte var vi forberedte.

– Men det kan likevel ikke vært greit å miste faren sin så tidlig?

– Minnet om han var så godt. Det fantes ikke bitterhet eller noe uoppgjort der. Men vi satte ham nok på en slags pidestall etterpå. Det far hadde sagt, var alltid så viktig. At han var historiker, er nok en del av grunnen til at også jeg ble det. Men det hadde også noe å si at mor var lærer, noe jeg også hadde lyst til å bli, og at jeg vokste opp med farmor og hennes historier fra Rjukan. Det at hun bodde så lenge sammen med oss, gjorde at vi alltid hadde et sterkt bånd til Rjukan og arbeiderbevegelsen.

Les også: Tyrkia fordømmer «inhuman» offensiv i Sør-Syria

«A pain in the ass»

Han var 17 år og gikk på Katta da farmor Beate døde i november 1965. Før det hadde de spurt henne hvor hun helst ville bli begravet, og hun hadde svart: «Gjør det som er mest praktisk. Dett var dett». Det var også i denne tidsperioden at Knut Kjeldstadli var på sitt mest aktive i antiatomvåpenbevegelsen, og gikk inn i SUF. Det var nå han trakk ned til Danmark og Tyskland for å gå i protestmarsjer mot atomvåpen, tidens store kampsak.

– Atomtrusselen lå der som et enormt trykk. Jeg drømte at bomber falt, så for meg den berømte soppskyen, sier Kjeldstadli, som gikk til SF og SUF fordi han syns Ap ble for uklare i Vietnamspørsmålet.

Men da SU i 1969 ble marxist-leninister, brøt han med dem. Det skjedde i 1969, det året han kom hit til Blindern første gang. De neste årene krangla han mye med ml-erne.

– Man skal kanskje ikke si slikt i et intervju, men jeg syns ml-erne var «a pain in the ass». Selv var jeg ingen kommunist eller leninist. Marxist, ja, men aldri leninist, sier Kjeldstadli, som forteller om den intense, politiske spenningen som hersket på Blindern i 70-årene. Det var generalstreiker, veggaviser og hissige debatter.

Les også: Johaug er overbelastet: – Selvsagt veldig kjedelig

Stupte kråke i en alder av 80

Han fulgte SF inn i SV, og i SV-miljøet ble han kjent med Aud, som i dag er kona hans. Vi får se bilde av dem som helt unge, kledd i tidsriktige, «frikete» klær, sittende ved bord med stearinlys plassert i tomme vinflasker.

– Dere ser jeg trente på å få bart på den tida? sier Kjeldstadli, og viser fram flere bilder fra sin fortid. De er alle en del av en fotokollasj som hans typografbror har laget til ham. Broren har gitt ham ikke mindre enn 33 skrivebøker, alle dekorert med gamle bilder. Ett av dem er av farmor Beate, en liten dame med svart hår og hvitt forkle.

– Der er farmor som planter trær på hytta. Bitte liten var hun! Og her ...

– Jeg leste et sted at hun stupte kråke til hun ble 80?

– Ja, det stemmer. Og der er jeg mens jeg demonstrerer utenfor den amerikanske ambassaden, og der er et bilde av far da han jobbet i Amerika. Og der er mitt eldste barnebarn, Sverre.

(Saken fortsetter under)

Brageprisen 2003 ble delt ut i Gamle Logen, onsdag kveld. I 2003 fikk Knut Kjeldstadli Brageprisen for årets faglitteratur for boken "Norsk innvandringshistorie I-III". Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .

Klar for tur med danskebåten

Sverre er født i 2009, og er oppkalt etter sin farfar. Da Knut Kjeldstadli ga ut boka «Mine fire besteforeldre» i 2010, dedikerte han den til lille Sverre. Etter det har han fått to barnebarn til. Og nå greier ikke bestefar Knut Kjeldstadli å holde seg lenger, han bare MÅ vise fram kalenderen han har på kontoret, der det er bilder av dem alle tre.

– Der er Sverre, der er Per, og der er Clara, den yngste. Og hvis du lurer på hva jeg skal gjøre når jeg ferdig her, så er det å ta dem med på tur med danskebåten, sier Kjeldstadli, og ser ut som om han gleder seg vilt allerede. Så rynker han pannen, og sier bekymret:

– Men først må jeg få gjort noe med alle disse bøkene...

– Syns du 70 er et ganske skummelt, stort tall?

– Det er i alle fall et punktum for arbeidslivet. Arbeidet har fylt mye av livet mitt, og identiteten min er veldig knyttet til det å være historiker. Jeg skal altså fortsette å skrive og forske. Men du tenker jo mer over livet – hvordan ser neste fase ut? Man vet jo at livet nærmer seg en slutt. Men som min bror Arne pleier å si: «Vi får se».

– Det er hans visdomsord til deg?

– Ja. «Vi får se». Og jeg har etter hvert kommet til at han har helt rett.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no