Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
– Dette fryktet vi i ti år. Hun hadde forsøkt flere ganger tidligere, det var jo «et rop om hjelp». Vi var livredde og skvatt hver gang telefonen ringte. Vi fryktet at hun en dag ville lykkes. Så skjedde det.
Trine Sjurseike (50) fra Stavanger har mistet sin datter. Helene Langeland Pedersen var bare 24 år gammel da hun valgte å ta sitt eget liv. Igjen satt foreldre, steforeldre, en lillesøster på 17 år og stesøsken i bunnløs sorg og fortvilelse. Og Helenes datter på tre år, Sophia
– Det er vanskelig å forklare, så uvirkelig. Det er alle foreldres store skrekk. Ingen foreldre skal måtte kjenne på noe sånt, sier Trine til Vi.no.
Les også: Tone (68) hjelper barn gratis: – Det gir meg utrolig mye
Det er sent i november i 2013. For fem uker siden gikk Helenes mormor bort. Helene var svært knyttet til henne. Etter et hardt liv for Helene, blir mormorens død den endelige dråpen for 24-åringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Mamma Trine er på jobb ved Sykehuset Østfold når hun får telefonen fra sin eksmann, Helenes pappa. Helene er død. Alt blir en tåke. Trine slipper telefonen i gulvet. Faller sammen i krampegråt.
– Jeg gråt, jeg raste, jeg var forbannet - men jeg var aldri sint på Helene som hadde valgt å gå i forveien for oss andre. Jeg var bare full av sorg, forteller moren.
Før Helenes død var Trine allerede preget av en vond sorg etter at hun bare fem uker tidligere hadde mistet sin egen mor.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Å miste to mennesker som står en så nær, en som har født deg til verden og en som du har født til verden, er ubeskrivelig vondt. Man har akkurat startet å komme oppå igjen, så kommer neste sorg som kastet på, forteller hun.
50-åringen er født og oppvokst i Stavanger, men flyttet til Østlandet for snart 20 år siden. Nå har hun flyttet tilbake til Spydeberg igjen sammen med mannen Kenneth etter å ha bodd flere år i Fredrikstad.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det var kollegaene som tok hånd om henne da hun knakk sammen på jobb.
– Jeg var heldig som jobbet sammen med leger og sykepleiere som var rundt meg med det samme, så jeg ble ivaretatt fra første stund, forteller hun.
Les også: En evighet. Til slutt kom det ikke et nytt åndedrag. Det var over
Allerede som barn slet Helene psykisk, hun hadde store utfordringer med AD/HD. Da Helene var 10 år gammel flyttet hun og familien fra Stavanger til en annen kommune, og hun begynte på en ny skole. På den nye barneskolen ble Helene utsatt for grov mobbing og vold fra medelever - fra første dag, hevder Trine.
– Mobberne slapp henne på ansiktet ned i bakken slik at fortennene knakk, forteller Trine.
Jenta forandret seg, ble stresset og ukonsentrert. Hun klaget på vondt i hodet og magen, ville ikke på skolen.
Artikkelen fortsetter under annonsenTil slutt orket ikke Helenes foreldre å se på at datteren hadde det så vondt.
For å gjøre en lang historie kort: I samråd med Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT) endte det med at foreldrene tok henne ut av skolen, og hun fikk hjemmeundervisning fram til kommunen de bodde i skaffet en ny, trygg skole hvor hun gikk ferdig resten av barneskolen.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen Helene slet med senvirkninger av disse hendelsene hele livet, utryggheten hadde forplantet seg.
Les også: Slik gjør du barnebarna trygge
Historien om Helene er lang, omfattende og komplisert. Det er vondt, vi går ikke inn på alt.
Helene var 14 år gammel da hun forsøkte å ta livet sitt for første gang. Etter hvert ble en rekke psykiatriske institusjoner og hjelpetjenester involvert.
Tiden gikk, og et par år senere møtte Helene en dansk mann og flyttet til Danmark hvor hun også fødte en datter. Helene var sliten både fysisk og psykisk. Det ble besluttet at hun ikke var frisk nok til å ta vare på sitt barn, forteller Trine.
Artikkelen fortsetter under annonsenFå uker etter fødselen ble Helenes datter, Sophia, plassert i fosterhjem i Danmark.
Helene besøkte Sophia så ofte som hun klarte, det gjorde også Trine og mannen. Men de kjempet alle sammen om å få Sophia tilbake helt til siste tiden.
Slik gikk det ikke.
– Hjertet mitt blør enda når jeg tenker tilbake på dette, sier Trine.
Les også: De beste rådene for å bli lykkelig
(Saken fortsetter under)
Helene flyttet etter hvert tilbake til hjembyen Stavanger da det ble slutt med kjæresten. Hun var tvunget til å etterlate datteren sin i fosterhjemmet i Danmark. Da Helenes mormor gikk bort oktober 2013, ble Helene knust, alt gikk i grus. Hun klarte ikke mer, og valgte til slutt en siste utvei. 25. november 2013 avsluttet Helene livet sitt.
Artikkelen fortsetter under annonsenSlik kan venner og kjente stille opp for foreldre som har mistet sitt barn:
Spør hva de pårørende trenger og hvordan det går, og ork å høre svaret. Få klager over at de får for mye omsorg, og de fleste føler de får snakket altfor lite om den døde.
Vær på tilbudssiden og hjelp med praktiske ting. Ikke si «gi beskjed hvis du trenger noe». De som er i sorg kommer aldri til å be om hjelp.
Sorgprosessen tar lengre tid enn det omgivelsene tåler å stå i og er villig til å ta innover seg. Det er mye bedre å gi støtte og omsorg jevnlig over tid enn å komme mye i starten for så å dabbe av.
Husk på datoer som bursdager og dødsdag. Tilby deg å være med på markeringer og spørre om å få se på bilder. Send sms på for eksempel dødsdatoen og si at vi tenker på barnet og tenner et lys for det.
Husk at høytider andre gleder seg til kan være svært vanskelig for de etterlatte i mange år.
Sorg går i bølger. Noen er redd for å si at de har en god dag fordi omgivelsene forventer at de da skal fortsette å ha det slik.
Forstå at det går opp og ned og at smerten kan være like stor selv mange år senere.
Kilde: Etbarnforlite.no
Tilbake satt den nærmeste familien som Helene alltid var så tett knyttet til.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Den første tiden etter hennes død føltes som evig kaos. Det var så mye som skulle ordnes og fikses. Vi bodde i Fredrikstad og Helene bodde jo i Stavanger. Jeg leste nøye gjennom alle papirer fra advokater, politi, patologen, leger og sykepleiere, forteller Trine.
Det ble blant annet opprettet sak gjennom Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), og datteren Sophia i Danmark fikk oppreisning.
– Oppi alt dette så satt vi med en bunnløs sorg, forteller Trine.
Men i alt det vonde oppsto også en fantastisk glede. Kun en uke etter Helenes begravelse, fikk Trine og mannen Kenneth vite at de skulle bli besteforeldre igjen. Kenneths datter, Connie, fikk sønnen Lucas ni måneder etter Helenes begravelse.
– Lykken var ekstra stor, siden vi hadde ventet i så mange år på å bli besteforeldre igjen, og var i så dyp sorg. Det ble som et halmstrå å klamre seg til, sier 50-åringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenGjennom sin erfaring innen akuttmedisin og administrasjon, ledelse og traumearbeid, holder Trine i dag foredrag om det å komme seg videre i sorgen. Hun er opptatt med å hjelpe mennesker med kosthold, ernæring og vektreduksjon.
– Det er så viktig å ta vare på seg selv i sorgen og tvinge seg selv til å rette fokus på hva man spiser. Et usunt kosthold er helt vanlig i sorg, men de kiloene som kommer snikende kan også gi store helseutfordringer i etterkant.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun mener at man aldri kan komme over sorgen, den blir en del av hverdagen.
– Men du kan velge å ikke la sorgen ta over livet, bedyrer 50-åringen.
– Sorg tar tid og vil aldri helt slippe taket, men det vil bli bedre, sier Anne Giertsen, generalsekretær i foreningen «Vi som har et barn for lite», til Vi.no.
Foreningen tilbyr støtte og hjelp til alle som har mistet barn, uansett dødsårsak eller alder. Foreningen har flere ressurspersoner rundt i landet som fungerer som likepersoner for andre som har mistet barn.
Artikkelen fortsetter under annonsenGiertsen mener at noe av det viktigste når man har mistet et barn er å akseptere at det tar tid å takle sorgen, og at man vil ha dårlige perioder.
– Tillat deg å gå gjennom de ulike fasene. Gråt, bli sint og fortvilet. Jo lenger du utsetter disse følelsene, jo lengre tid tar det å komme seg tilbake til hverdagen. Husk at selv om lyset føles fjernt, vil du kunne le og kjenne glede igjen, forsikrer hun, og legger til:
– Tillat deg å dra på fest eller gjøre andre morsomme ting. Det er lov å ta en pause fra sorgen, det trenger du. Livet blir aldri helt det samme, men de fleste finner en måte å leve med sorgen og tapet på.
Her er Trine Sjurseikes råd til foreldre som har mistet et barn:
Gi deg selv tid, men ikke la det gå mer enn et år. Går det lenger enn det uten at du klarer å ta opp igjen gamle gjøremål så søk profesjonell hjelp.
Ikke la deg falle i «sorggryta» og ligge der og plaske rundt alene uten mulighet eller kunnskap på hvordan komme deg ut. Husk at du gjennomgår en sorg, du er ikke en sorg! Gi sorgen rom, men ikke la den overta.
Sorgen er som havet. Det er full storm og store bølger i starten, og så roer det seg etterhvert, men dønningene vil alltid komme, også når du minst aner det. De vil være en del av resten av ditt liv.
Tillat tårene å komme og trekk deg gjerne tilbake om du føler for det. Det kan være vanskelig for andre å forstå når tårene og sorgen kommer fossende, kanskje år etterpå. Men aksepter det som en del av livet og gjem de gode minnene i hjertet.
Sorggrupper på sosiale medier, samt forskjellige foreninger og organisasjoner kan være bra for mange, men pass på så det ikke blir mer fokus på hendelsen og sorgen enn på det å komme seg videre.
Husk at det som har skjedd, har skjedd og det får du ikke gjort noe som helst med.
Rett fokus mot deg selv og mot fremtiden slik at du kan klare å leve et så godt liv som mulig, både for din egen del og for dine nærmestes del. Planlegg å gjøre noe hyggelig, gjennomfør det selv om du helst vil grave deg ned under dynen. Lag deg en «gulrot» i form av noe spesielt å se frem til. En utenlandstur til et spennende sted, et nytt klesplagg eller annet.
Du har alltid et valg. Du kan velge å leve for de levende og ikke dø med den som døde. Du kan velge lykken.
Det danske barnevernet ringte Trine mellom døds- og begravelsesdagen og spurte om hun og mannen ville ta omsorgen for Sophia (3) i Norge dersom barnefaren ikke ønsket å overta foreldreansvaret.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi sa selvsagt ja til det. Men barnefaren ønsket forståelig nok å ha foreldreansvaret, selv om han grunnet helsemessige årsaker ikke hadde mulighet til å ha den daglige omsorgen.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen faren har god kontakt med datteren. Derfor bor Sophia fortsatt hos samme familie i Danmark.
– Vi har også god kontakt med hennes biologiske far, forteller Trine.
Trine og mannen drar fortsatt til og fra Danmark og besøker barnebarnet Sophia hjemme hos fosterforeldrene annenhver måned. Det har de gjort siden de fikk gjennomslag for besøk da Sophia var ett år.
Nå blir jenta åtte og er «sin mormors hjerteblod», som Trine kaller henne. Besteforeldrene samarbeider godt med barnevernet.
– Hun bor hos en flott familie som ivaretar hennes viten om den biologiske familien.
Sophia har innrammede bilder av seg selv sammen med foreldrene og besteforeldrene på en hylle over sengen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Så kan hun se på oss alle før hun sovner, forteller Trine.
Målet er at Sophia kan tilbringe ferier hos besteforeldrene i Norge, og besøke dem oftere med tiden.
Å stå oppreist gjennom dyp sorg er hardt. Beinhardt. Det virker utenkelig at lykke noensinne vil prege livet igjen. Men gleden kan gjenoppstå. Det vet Trine.
Og Sophia er en av de største gledene:
– Vi elsker disse små øyeblikkene med henne, smiler Trine.
Les også: Kan du spørre noen rett ut om de tenker på selvmord?
– Vis at du ser, at du lytter, at du bryr deg
Denne saken ble først publisert i Vi.no
