Hvordan avslutte et forhold?

Det er forferdelig å forlate noen som ikke ønsker å bli forlatt. Illustrasjonsfoto:
Det er forferdelig å forlate noen som ikke ønsker å bli forlatt. Illustrasjonsfoto: Foto: COLOURBOX
Artikkelen fortsetter under annonsen

Du spurte Google – her er svaret.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Anouchka Grose
Psykoanalytiker, og er forfatteren av boken No More Silly Love Songs. Skribent for The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver dag henvender millioner av internettbrukere seg til Google, med store og små spørsmål om de vanskeligste temaene i livet.

Her svarer The Guardians skribenter på noen av de vanligste.

Hvordan avslutte et forhold?

Første bud, er å forhøre seg med noen som har rotet det fryktelig til for seg selv minst et par ganger. De kan by på modne og kloke råd, som slett ikke er farget av bitterhet og anger. De vil ikke bare lire ut av seg generiske «gode råd» om godhet, forståelse og kunsten å lytte - disse folkene har levd. De vet at det i noen tilfeller er best å komme seg ut av forholdet, uten å tenke på den andre personens følelser, siden det var nettopp det som førte dem inn i denne lange elendigheten. Hvis det er tilfellet, er det bedre å pakke tingene sine og komme seg ut.

Tenke kan du gjøre senere. Over tid blir begge to lykkeligere.

Dersom det derimot er du som er syndebukken her – du er utro eller har bare gått lei av en snill person som ser ut til å elske deg – må du forsøke å oppføre deg best mulig. Det er mye skam involvert i slike situasjoner, og skam kan få deg til enten å være uærlig, eller forsøke å fordele skylden. Ikke prøv å overbevise deg selv, og slett ikke felles venner, at din bedre halvdel heller ikke er den perfekte partner. Selvfølgelig er ikke vedkommende det, ingen er det. Men, det betyr ikke at du bør trekke fram de dårlige sidene hos vedkommende, for at du selv skal føle deg bedre. Samtidig har det lite for seg å piske seg selv unødvendig mye. Et snev av selvbeherskelse duger lenge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ta vedkommende med ut på middag, la han eller hun skrike litt til deg, og ta følelsene hans eller hennes på alvor.

Det er grusomt å forlate noen som ikke har lyst til å bli forlatt, men det kan også være grusomt å bli hos dem. Dersom du gir slipp på dem, har de i det minste en sjanse til å finne noen som faktisk er i stand til å elske dem. Og når du 20 år senere hører at eksen bor i Brooklyn med partner og barn, er det nesten så du gråter av lykke (samtidig som selvopptattheten får deg til å undre, om lykkerusen har gjort det mulig å tilgi deg, i hvert fall litt. Wow, Anouchka, du er virkelig opphengt i ideen om å være «et godt menneske»!).

Ved nærmere ettertanke er kanskje godhet, forståelse og kunsten å lytte ikke så dumt, spesielt hvis du er kjeltringen i forholdet. Det er få ting som er så dumt som bare å gjøre noe, uten å forsøke å uttrykke seg. Det må jo være bedre å si ifra at du er ulykkelig, enn å ligge med en eller annen forbipasserende (som du så går hen og gifter deg med). Problemet er at dersom du først begynner å snakke med, og lytte til partneren din, greier du gjerne ikke unngå å like, kanskje til og med elske, personen – og det gjør det veldig vanskelig å gå fra dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordelen med å handle uten å tenke eller snakke, er at det i det minste gir den forlatte en sjanse til å hate deg.

Hvorfor skal du bruke masse tid på å forsikre deg om at han eller hun ikke vil mislike deg sterkt, dersom du er helt sikker på at du må ut av forholdet?

Dette kan også sees på som en smule innbilsk. Det å forsøke å gjøre noe forferdelig mot noen, men på en høflig måte, er i seg selv problematisk. Selv om det er finnes et kulturelt ideal som sier at vi skal prøve å være på god fot med alle, til enhver tid, er det ikke alltid mulig. Selvfølgelig skal du ikke være slem bare for å være slem, men et nevrotisk oppheng i å være et perfekt menneske vil ofte bare rote til ting, og sluke masse tid. Det finnes tilsynelatende de som mestrer kunsten å gjennomføre det perfekte brudd, men det gjelder ikke alle. Da kan man i stedet ende opp med en lang rekke veldig lange, triste og frustrerende samtaler, når man heller kunne vært ute og nytt solskinnet. Samtidig er det jo slik at solskinn gir deg kreft, mens seriøse samtaler kan gjøre deg til et bedre, mer innsiktsfullt menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vanskelig å føle noe glede over å ende et langtidsforhold, selv når det i bunn og grunn er den beste løsningen.

Ikke bare kaster du deg selv ut i den mørke usikkerheten som kalles «singellivet», du drar også med deg noen som ikke ønsker det.

Uansett om vedkommende er en engel eller en djevel, eller bare et vanlig menneske, føler du deg grusom som gjør dette mot personen. Men dét er ikke et tegn på at du er gjør et dårlig valg, det viser bare at du fortsatt bryr deg. Og det er en bra ting.

Dersom man befinner seg i et ekteskap med noen som gjør noe utilgivelig, bør man vurdere å skilles. Altfor ofte ser man det samme gjenta seg; den skyldige parten ønsker å fortsette livet sitt før, finne seg et nytt «gissel» så fort som mulig, og late som om ingenting har skjedd. Eller at det var like mye din feil. Denne formen for hvitvasking av de faktiske hendelsene kan føles ubehagelig og uvirkelig, og et juridisk dokument som slår fast hva som virkelig skjedde kan være til hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, dersom du har blitt værende i et ekteskap med noen som helt klart er et råttent eple, kan det være at du er du mentalt sett ikke føler deg rede til å kjempe for rettferdighet og anerkjennelse. I så fall bør du lese det første avsnittet om igjen, pakke tingene dine, strø fuglefrø i vinduskarmen (eller en annen tilfredsstillende hevn, du finner mange ideer på nettet), og komme deg ut. Det er viktigere være fri, enn å ha rett.

Som du kan se, er denne teksten fullstendig veloverveid og upartisk. Noen ganger er det dem, noen ganger er det deg (men du må selvfølgelig aldri dra linjen «Det er ikke deg, det er meg»).

Og nå tror jeg det er på tide at jeg selv begynner å tenke i de baner.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter/ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited