Tor Mikkel Wara om familien, farens bortgang, politikken og den tapte liberalismen

Tor Mikkel Wara.
Tor Mikkel Wara. Foto: Lene Sørøy Neverdal
Artikkelen fortsetter under annonsen

Storesøstrene ble ganske forskrekket da de troppet opp på sykestua i Karasjok og fikk se en stor, nyfødt gutt på 56 centimeter, som veide hele 5,8 kilo. «Rene konfirmanten», kommenterer søsteren muntert.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dette er jo helt utrolig, Tor Mikkel Wara! sa byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i en av de opphissede debattene om den økende ungdomskriminaliteten i Groruddalen denne måneden. Byrådslederen og justisministeren var i debattduell på Dagsrevyen, og stemningen ble mer og mer amper. På den ene siden var Johansen tydelig glad for at justisminister Wara har styrket Groruddalen med 30 ekstra politifolk, men på en annen side ble han tydelig forbanna da Wara med stor selvsikkerhet uttalte at det har vært altfor stor innvandring under «tidligere regjeringer». Og:

– Jeg har lagt merke til at Raymond Johansen ikke vil snakke om innvandring og etnisitet, og det er jo begynnelsen til å forstå hele dette problemet. I tillegg til å sette inn politikraft og politiressurser, som vi nu gjør massivt, så må vi også stoppe innvandringen til Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er du som er ansvarlig for landets innvandringspolitikk, mens jeg har ansvaret for å sikre god integrering. Mens Frp har hatt justisministre i fem år! sa Johansen.

– Det har vært altfor lite politi, og vi har fått disse gjengdannelsene, som dere ikke har evnet å gjøre noe med, men som jeg er glad for at dere gjøre noe med nå. Men innvandringspolitikken, den er det DU som har ansvaret for ...

– Beklager, Raymond Johansen, men du satt altså som partisekretær under den forrige regjeringen, og ...

Foto: Lene Sørøy Neverdal
Foto: Lene Sørøy Neverdal

– Programleder, dette er jo sensasjonelt! Der står landets justisminister, og snakker, og sier at ...

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter debatten skrev justisministeren på sin Facebook-profil at det er «viktig å understreke at de fleste innvandrere og deres barn og barnebarn ikke utgjør et problem. Tvert imot bidrar de positivt til samfunnet og fortjener respekt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wara selv er godt fornøyd. Den tidligere kommunikasjonsrådgiveren synes han nådde fram med budskapet sitt.

– Ved siden av å på kort sikt styrke politiet, så trenger vi også å løse problemene med ungdomskriminaliteten på lang sikt, sier han.

– Til det trenger vi mest mulig kunnskap. Vi må tørre å snakke åpent om alle problemene, også etnisitet – og vi må kunne snakke om det uten prestisje, sier Wara, og legger til at det fortsatt er hans mål at man i Oslo skal greie det andre storbyer ikke har klart: Få slutt på gjengvolden i drabantbyene.

Les også: Justisminister Tor Mikkel Wara finnes ikke i folkeregisteret

«Moral-filosof»

For dem som med glede fortsatt husker den tidligere så innvandringsliberale Wara fra hans politiske ungdomstid i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) på 80-tallet, var nok denne ukens kriminalitetsdebatt en skuffelse. Mens de i Frp som ønsker seg en fortsatt streng innvandringsminister à la Listhaug, sikkert var ganske fornøyde. Uansett, om det i det hele tatt eksisterte noe sånt som gjenger og ungdomskriminalitet i justisministerens lille hjemby Vadsø på 80-tallet, så var i alle fall ikke Tor Mikkel Wara med på det. Tross alt var han sønn av byens mektige politioverbetjent, den nå avdøde Thor Birger Wara, etterkommer etter en av kvenhovedstadens mest kjente, finske innvandrerslekter. På 60-tallet jobbet dessuten Thor Birger Wara i 12 år for Politiets Overvåkingstjeneste (POT) i Karasjok, der han visstnok holdt et skarpt øye med Finland og Russland. Wara senior var selv finsktalende på grunn av sin kvenske innvandrerfamilie, og i Karasjok lå Finland så nært at ungene kunne dra på spark over grensa for å kjøpe godteri i nabobygda Karigasniemi. Det er på grunn av farens jobb at Tor Mikkel Wara er født i nettopp Karasjok i 1964, og bodde der til han var seks-sju år gammel. Ellers er både mors- og farsfamilien hans av finsk innvandrerslekt, moren fra Nesseby i Tana, faren fra Vadsø. Tor Mikkels tippoldefar Mikkel skal ha innvandret fra Rovaniemi-området i Nord-Finland til Vadsø allerede i 1833. De fleste dro til Norge på grunn av hungersnød og dårlig arbeidsmarked, og så mange finlendere kom til Vadsø i løpet av 1800-tallet, at byen lenge nærmest var regnet som helt finsk. Den blandede befolkningen i Øst-Finnmark ble i noen tiår betraktet med mistenksomhet av sentrale myndigheter. For tenk om det fantes «en finsk fare», tenk om deres nasjonale lojalitet lå hos nabolandet Finland? Den dag i dag kryr det av finske etternavn i Vadsø. Der er det helt vanlig å gå rundt og hete Arvola, Jakola, Mikkola, Bohinen, Dikkanen, Hoftaniska – og Wara. Kanskje er det også den finske språkbakgrunnen som gjør Vadsø-dialekten litt annerledes enn de andre kystdialektene i Finnmark. Tonen har liksom noe sprettent, lett doserende og uhyre selvsikkert over seg, og Tor Mikkel Wara er ikke noe unntak. Nå som han har tatt en mastergrad i filosofi, kan han jo også med enda større rett belære andre. «Det er jo litt morsomt at akkurat han av alle skulle bli moralfilosof», som en venn fra FpU-tida sier det.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: First House-Wara forsvarte Listhaugs hemmelige kundelister

– En fæl blanding av alt

Tor Mikkel Wara rakk å gjennomføre sin første medieopptreden før han flytta fra Karasjok. En av de to eldre søstrene hans dytta lillebroren inn i den nyåpnede sparebanken, slik at han fikk bli bankens aller første kunde. Da kom han i lokalavisen, fem år gammel. Både ungene og foreldrene i Wara-familien knyttet nære bånd til flere av de samiske familiene de årene de bodde i Karasjok. En av døtrene lærte seg samisk fordi hun lekte så mye med naboungene, og det er båndene til noen av disse reindriftsfamiliene som er årsaken til at Tor Mikkel Wara inntil nylig hadde et styreverv i Finnmark Rein.

– Foreldrene mine var gode venner med flere av disse familiene. Men vi regner oss ikke som samiske, den kulturelle identiteten vår lå i det kvenske, og det norske. I Finnmark er vi jo en fæl blanding av alt, spøker Wara, og forteller at når han i dag drar hjem til Finnmark, er det helst for å besøke søsteren og moren i Vadsø, og slappe av på hytta i Levajok ved Tanaelva.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Far min bygde den hytta da vi fortsatt bodde i Karasjok. Den ligger omtrent midt mellom Karasjok og Vadsø, og har godt og rolig innlandsklima. Det er der jeg fisker laks og drar på rypejakt, sier Wara, som brått mistet den eldste søsteren sin i sykdom i 2012, 60 år gammel.

Den yngste søsteren forteller at de to søstrene i grunnen hjalp foreldrene med å skjemme bort lille Tor Mikkel, eller «Mikkel», som de kaller ham. «Utrolig bortskjemt var han», hevder hun, og mener at mens søstrene måtte holde seg til reglene om innetid og oppførsel, var det som om de samme reglene ikke gjaldt for minstegutten. Søstrene hadde gledet seg veldig til å få en søt liten baby i huset. De ble ganske forskrekket da de troppet opp på sykestua i Karasjok, og fikk se en stor, nyfødt gutt på 56 centimeter, som veide hele 5,8 kilo. «Rene konfirmanten», kommenterer søsteren muntert. Det er hun som bor nærmest moren, som nå er blitt 89 år og bor på sykehjem. Faren Thor Birger døde i 2013.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det var trist når faren min gikk bort, men han var jo blitt en gammel mann. 86 år, tross alt, sier Wara, som sitter foran oss i en stol her i dette kanskje ikke akkurat hjemmekoselige møterommet i Justisdepartementet i Nydalen. Tor Mikkel Waras far fikk altså ikke oppleve at sønnen Tor Mikkel ble justisminister i Erna Solbergs borgerlige regjering. Samtidig er det far Wara som har gitt den fortsatt ferske statsråden en slags personlig ballast for å gjøre den tøffe jobben som justis-, beredskaps- og innvandringsminister.

– Politiet var en verden jeg kjente godt

Wara vokste opp som en politimanns sønn, og plukket nok med seg ett og annet på veien av det som skjedde i tilknytning til politikammeret i Vadsø. (Som den gangen til og med hadde egen politimester. Men det var før de store politireformene).

– Politiet var en verden jeg kjente godt, nikker Wara.

– Men med en slik far kunne du ikke gjøre mye galt som ungdom?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Nei, det var nok begrenset! I en liten by som Vadsø visste «alle» hvem jeg var sønnen til, også fordi jeg tilhørte en av de kjente, gamle Vadsø-slektene, sier Wara, og legger til:

– Det var ikke alltid helt greit å være politioverbetjentens sønn. Det var ikke noe stort problem, altså, det var liksom bare sånn det var. Han var ikke spesielt streng, eller noe ...

– Men han var av «den gamle skolen», sies det?

– Han var overbetjent med stor O, understreker Tor Mikkel Wara med ett av sine karakteristiske, lure smil.

Les også: – Regjeringen sender politifolk ut på bygda, mens Oslo ikke har nok politi

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wara ser i grunnen alltid litt lur når han smiler, og dette smilet og de smale øynene har gjennom tidene gitt opphav til ulike kallenavn i pressen – som «Mikkel Rev». For det er liksom generelt noe revelignende og streetsmart over Tor Mikkel Wara, og denne kjekkasfaktoren og dette «noe» har nok vært der helt siden han var en ung jypling i Fremskrittspartiets Ungdom på 80-tallet og sikkert irriterte vettet av SU- og AUF-jentene i skolevalgsdebattene. Noe av det første en av FpU-vennene hans la merke til ved ham da han kom til Oslo som 20-åring i 1984, var blikket hans: «Det var noe med de derre skarpe, sterke, lure og smarte øynene hans, som fikk deg til å ane at det var noe spesielt der». Det andre vennen la merke til, var Waras talegaver, som tidlig var velutviklet: «Når du hørte ham snakke, fikk du automatisk respekt for ham. Ikke fordi han var dominerende eller brautende, men i kraft av at du skjønte at i det hodet hans, der går det fort rundt», sier vennen, som legger til: «Og så er han ekstremt sosial, omgjengelig, og har stor sans for humor. Har alltid en bra historie å komme med». Samme venn forteller at da Wara nettopp hadde ankommet hovedstaden for å bli nestformann i FpU, hadde han visse tilpasningsvansker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– I Vadsø var det Ap som bestemte

Han syntes visst det var direkte skummelt å kjøre bil i Oslo, og var kanskje litt uvant med å gå ut på fine restauranter. På det nye stamstedet sitt i Pilestredet bestilte han belevent både biff med béarnaise og fløtebakte poteter, og på spørsmål om han ville ha rødvin til maten, skal 20-åringen med kjennermine ha sagt: «Æ tar Campari. Det e` den sterkeste rødvinen æ vet om».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før Tor Mikkel Wara kom ned til sine egne i FpU i Oslo i 1984, var han mer av en ensom ulv, enn en politisk rev. Ikke i betydningen av at han manglet venner, han spilte både håndball og fotball med folk, men politisk var han noe helt for seg selv. Han bodde tross alt i et knallrødt Ap-fylke, omgitt av to temmelig politisk røde søstre, i en by der Ap hadde reint flertall i kommunestyret. Få, om noen i Vadsø var opptatt av det bitte lille Fremskrittspartiet med urokråka Carl I. Hagen i spissen. I stortingsvalget 1981 kom riktignok partiet inn med fire mandater, men av dem var det ingen fra Finnmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Folk flirte og lo nok av meg på videregående i begynnelsen, så sånn sett var jeg så definitivt annerledes, ja.

– Du er jo nærmest vokst opp i en ettpartistat?

– Det kan du kanskje si, hehe. I Vadsø var det i alle fall Ap som bestemte alt. De hadde reint flertall i kommunestyret. Vi hadde vel også noen NKP-ere og kanskje en og annen høyremann, tror Wara, som ikke desto mindre syns det var umåtelig interessant å stikke innom kommunestyremøtene på vei hjem fra fotballtrening. Der satt han, 14–15 år gammel, og lyttet oppmerksomt til de voksne som snakket politikk.

Som 15-åring kom han over den nå ganske ukjente Frp-ideologen Arve Lønnums bok «Enkeltmenneskets siste skanse». Den gjorde dypt inntrykk på unge Wara.

– Lønnum hadde en stillfaren, akademisk tilnærming, og er en litt glemt overgangsfigur i partihistorien fordi Anders Lange var så brautende og Carl I. Hagen tok så mye plass. Han hadde en bredside mot det kollektive Norge, som sto så sterkt på 70-tallet. Vi enkeltmennesket sto nærmest tjora fast i samfunnsfjøset, og ble bare av og til sluppet ut for å få litt luft. Dette er liksom en beskrivelse av det siste, ville dyret i skogen, som må vernes før det er for sent, hehehe!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Før statens klamme hånd kommer og legger seg over alt og alle?

– Ja. Ja! Slik appellerer til en 15-åring, det er god porsjon idealisme i dette her, det skal man huske.

Dyrket ikke provokasjonen

– Men du ble en opposisjonell, var det noe som passet ditt lynne?

– Nei, jeg drev ikke og dyrket provokasjonen. Dette var ikke ment som en protest. Jeg var rett og slett så enig i det Frp sto for, hevder Wara.

– Jeg har hørt deg si at du ble Frp-er fordi du krangla så mye med sekstiåtterlærerne dine?

– Det kan du nok kanskje si. Sekstiåtterne var jo opprinnelig ungdomsrørerne, men for oss representerte de det gamle og støvete, det forstokka konservative. Vi i FpU følte oss som den nye generasjonen, det var jo nærmest noe revolusjonært over oss.

– «Vi er den nye vinen»?

– Ja, nettopp! Vi var den nye vinen, ja! Husk på, vi hadde tidsånden med oss på 80-tallet, sier Wara, og snakker en stund begeistret om monopolene som falt og reguleringene som forsvant. Dagsavisen minner ham også på at han i sin liberalistiske ungdom helst så at man la ned minst fem departementer. Norge kunne fint greie seg uten statsråder for både bistand, kultur, kommunal, olje og fiskeri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvis fortsatt mente dette i dag, ville du nesten ikke hatt kolleger igjen i regjeringen?

– Hehe, nei, mange hadde mista jobbene sine da. Så optimistiske var vi altså den gangen, mede tanke på å avbyråkratisere Norge. ... Men æ ser jo at Justisdepartementet fortsatt består!

– Det er nå bare så vidt?

– Vi ble nok litt for glade og optimistiske den gangen. Men jeg sa sikkert en hel haug med rare ting, som jeg kan rødme over nå. Dette var helt sikkert ikke den verste uttalelsen du kunne funnet fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Krever voldsplan fra Wara

«Og æ e' fortsatt imot skomonopol»

Men i Frp på slutten av 80-tallet fikk de ikke nok av Tor Mikkel Waras «rare», liberalistiske retorikk. Mange i partiet husker fortsatt hans humoristiske og selvsikre tale på landsmøtet i 1988, der han talte «skomonopolet» midt imot. («Tenk dokker at staten hadde monopol på sko – ka ville skjedd da?»). Det er i år svimlende 30 år siden han sto der talerstolen og fikk alle – ikke minst sin mentor Carl I. Hagen – til å more seg kostelig i salen. Det er dessuten 25 år siden han gikk til den samme Carl I. Hagen og sa at han ville si nei til gjenvalg til Stortinget og til å fortsette som nestformann, og til sommeren det 24 år siden Wara meldte seg ut av partiet – etter splittelsen på Bolkesjø i 1994. Etter det fulgte Waras mange år i kommunikasjonsbransjen, i Geelmuyden. Kiese, Madland & Wara og First House. Han fikk samboer og to døtre, og flyttet fra Tøyen via Gamlebyen og Vika til enebolig på Røa. Sist helg sto han plutselig der igjen, på talerstolen, på et Frp-landsmøte, og fikk alle til le på ny, særlig da han avsluttet med: «Og æ e' fortsatt imot skomonopol». Applausen etterpå ville ingen ende ta, for folk klappet og klappet for partiets nylig hjemvendte, en gang så fortapte sønn. Selv forsøkte han å dysse det litt ned:

– Tusen, tusen takk! Men ka e' det som skjer? Æ har jo bare vært på do en tur!

– Men akkurat da føltes det faktisk sånn, sier Tor Mikkel Wara nå etterpå.

– Jeg ble tatt så fint og varmt imot av partiet og av salen, at det føltes faktisk som om æ bare hadde vært på do en tur.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no