«Vi trodde vi kunne forandre verden»

IdaLou Larsen i dag. Journalist, teateranmelder og tidligere kulturredaktør.
IdaLou Larsen i dag. Journalist, teateranmelder og tidligere kulturredaktør. Foto: Mimsy Møller

Det er 50 år siden det sagnomsuste året 1968, et år som ga navn til en hel, opprørsk generasjon. Men hva tenker sekstiåtterne i dag?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«You say you want a revolution

Well, you know

We all want to change the world».

(The Beatles: «Revolution», 1968)

Beatles-singelen «Revolution» kom ut 26. august 1968. Da var det under en uke siden sovjetiske tanks hadde rullet inn i Praha, og dermed knust «Praha-våren» og drømmen om mer frihet i det kommunistiske Tsjekkoslovakia. Det var et par måneder siden presidentkandidat Robert Kennedy ble skutt og drept like etter at han hadde vunnet primærvalget i California. Det var dessuten fire måneder siden borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble skutt og drept i Memphis, etterfulgt av rasende opptøyer over hele USA. Samtidig tok protesterende studenter til gatene i Paris og Berlin og mange andre vestlige storbyer, og under all denne dramatikken i året 1968 lå den voksende og stadig mer intense motstanden mot USAs krig i Vietnam.

Les portrettintervjuet: Wara: – Jeg sa sikkert en hel haug rare ting jeg rødmer over nå. Dette var helt sikkert ikke det verste (bak mur)

Forfatteren Kjartan Fløgstad i dag. Foto: Hilde Unosen / Dagsavisen
Forfatteren Kjartan Fløgstad i dag. Foto: Hilde Unosen / Dagsavisen

Satte dype spor

Alt dette skjedde for 50 år siden. 1968 var så fullt av begivenheter og ble så skjellsettende, at en hel generasjon ble kalt opp etter dette året. 1968 satte dype spor, og satte mye i gang.

– 1968 var en oppvåkning og en satsplanke for et videre engasjement langt inn i 70-årene, med kvinnekamp og kampen mot EEC i 1972, sier den tidligere NRK-journalisten Eva Bratholm, som i 1968 var en 15 år gammel skoleelev i Trondheim.

FAKTA: 1968

30. januar: I Vietnam innleder FNL Tet-offensiven.

16. mars: My Lai-massakren, Vietnam. Først kjent for offentligheten mye senere.

4. april: Martin Luther King blir drept. Store opptøyer fulgte.

3. mai: Studentopptøyene starter i Paris, og ender opp i generalstreik og politisk lammelse.

5. juni: Robert Kennedy blir skutt og drept.

20. august: Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia.

2. oktober: Massakre få dager før sommer-OL startet i Mexico by.

– Samfunnsengasjementet fikk en ny fart, en ny vinkel og et nytt uttrykk. På mange måter representerer jeg en av disse mange ungdommene som ble veldig samfunnsengasjerte dette året, rett og slett fordi det var så mye som skjedde. Det var nok også derfor jeg ble journalist, sier Bratholm, som denne uka kom ut med en bok som ganske enkelt handler om året 1968. «Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann», som det heter i undertittelen. Bratholm kan ennå huske at foreldrene hennes satt bekymret ved kjøkkenbordet og snakket om de sovjetiske tanksene som rullet inn i Praha tidlig den høsten.

– Foreldrene mine var ikke særlig interesserte i politikk, og for dem var nok studentdemonstrasjonene og drapene på Kennedy og King noe som føltes fjernt og skjedde langt borte fra Norge. Men at Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, i Europa, det føltes skremmende og nært for dem, husker Bratholm.

– På den tida, under den kalde krigen, var man veldig redde for russerne, som Norge tross alt grenset til i nord. For tenk om russerne rullet inn med tanks i Norge?

Les også: Thorkildsen: – Det kan eksistere et misforstått syk der ledere forventer lojalitet til seg selv

Saken fortsetter under

Fire av medlemmene i redaksjonsstaben i «Sirene» med den første og siste utgaven av bladet, i november 1975. Fra venstre: Bitten Modal, Astrid Brekken, Sissel Biong og Ida Lou Larsen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv
Fire av medlemmene i redaksjonsstaben i «Sirene» med den første og siste utgaven av bladet, i november 1975. Fra venstre: Bitten Modal, Astrid Brekken, Sissel Biong og Ida Lou Larsen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Rystende for amerikanerne

Men for Bratholms ektefelle og medforfatter av 1968-boka, NRK-journalist Joar Hoel Larsen, var ikke det som skjedde i USA verken fjernt eller langt borte. I 1968 var Larsen nemlig 18 år og utvekslingsstipendiat i en liten by i Nord-California. I løpet av dette skoleåret fikk han se både hippier med blomster i håret og demonstrasjoner mot Vietnamkrigen. Han husker uroen i lufta i den lille hjembyen i påsken 1968, fordi man en stund fryktet at de svartes opprør etter drapet på Martin Luther King skulle spre seg dit. Og han så selv presidentkandidat Robert Kennedy på talerstolen, en uke før han ble skutt i Los Angeles, om morgenen den 5. juni.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen er ute med ny bok om året 1968. Foto: Foto: Lene Sørøy Neverdal
Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen er ute med ny bok om året 1968. Foto: Foto: Lene Sørøy Neverdal

– Da hadde Kennedy nettopp vunnet nominasjonsvalget i California. Men før det drev han jo valgkamp rundt om i delstaten. Jeg så ham på et valgmøte, forteller Larsen, snart 50 år etter.

Joar Hoel Larsen opplevde også at klassekamerater av ham ble innkalt for å tjenestegjøre i Vietnamkrigen. I boka legger han vekt på det sjokket amerikanerne fikk i februar 1968, da selveste Walter Cronkite, CBS-ankeret «alle» trodde på, sa på nasjonalt TV i beste sendetid at han ikke trodde USA kunne vinne Vietnamkrigen. Da kom han rett fra en reportasjetur i Vietnam i forbindelse med FNLs store Tet-offensiv. Fram til da hadde amerikanerne stort sett bare fått høre den offisielle versjonen fra president Lyndon B. Johnson og myndighetene, og de hevdet fortsatt at krigen kunne vinnes. Nå sto Cronkite der og sa at det var han slett ikke så sikker på.

– Cronkite så at kartet ikke lenger stemte med terrenget. Det var rystende å høre for amerikanerne, for nettopp Cronkite var jo «the most trusted man in America», sier Larsen.

Nye meninger: 363 lærere i Osloskolen: «Ytringsfriheten er satt under press»

– En skamplett på norsk presse

Og mens vi er inne på dekningen av Vietnamkrigen: Det sto ikke bra til i norsk presse på 60-tallet, heller, mener presseveteranen Kjell Cordtsen (79), som i 1968 var redaktør i venstresideavisen Orientering.

– Den manglende dekningen av Vietnamkrigens første år er en skamplett på norsk presse, mener Cordtsen, som forteller at hans avis som den eneste dekket konflikten fra 50-tallet, da kolonimakten Frankrike sloss for å beholde makten i landet.

– Jeg hadde hele tida følelsen av at vi sloss mot en veldig fortielse i norsk presse. Det, og mot bortforklaringer og forsvarstaler for Norges allierte, USA. Det var tidstypisk at Ap-leder Trygve Bratteli og partiets sentralstyre så sent som midt på 60-tallet hevdet at det ikke tjente fredens sak å ta stilling for en av partene i Vietnamkrigen. Det var lite forståelse for at dette var en supermakt som bombet et fattig bondefolk i kamp for sin nasjonale selvstendighet, mener Cordtsen.

Generelt mener Cordtsen at datidens politiske etablissementet forsto lite av de nye, politiske vindene før 1968. De forsto lite av det som skjedde i den tredje verden av sosial og politisk undertrykkelse, de forsto lite av frigjøringsbevegelsenes kamp, skjønte ikke ungdommens protester mot USAs krigføring. Samtidig, understrekes det i Bratholm og Larsens bok, var 1968 året de fleste nordmenn hadde fått tilgang til TV, og for første gang kunne få sterke bilder fra Vietnamkrigen og sultkatastrofen i Biafra rett inn i stua. Mange «våknet opp» i 1968, i møtet med den store verden.

– Etterkrigstiden og gjenreisningen fikk på en måte sitt endelige punktum i 1968, mener forfatterne Bratholm og Larsen.

– Folk hadde kommet seg på beina materielt, så seg rundt, og tenkte: «Var dette alt?», sier Larsen.

– Og en hel ungdomsgenerasjon fikk mulighet til å studere ved universitetene, takket være Statens lånekasse. De hadde tid og mulighet til å vende seg ut mot verden, mener Bratholm.

– Jeg føler jo som andre at 1968 ble et tidsskille, hvor nye ungdomskull kom på offensiven, sier Kjell Cordtsen, som understreker betydningen av forfatteren Sara Lidmanns mange sterke reportasjer fra Vietnamkrigen, alle trykt i Orientering.

– Men likevel, det er ikke mulig å se året 1968 isolert, mener Cordtsen:

– 1968 ble en kulminasjon av en utvikling som startet i Europa mange år tidligere, med marsjer mot atomopprustningen i Storbritannia og senere motstand mot utplassering av atomvåpen på norsk jord, sier han.

– Norsk radikalisme er ofte et svar på det som skjer ute i verden, som Vietnamkrigen og kampen mot EEC. Folk fra Ap brøt ut og dannet Sosialistisk Folkeparti (SF), og Ap-staten raknet, mener Cordtsen, som i 1969 selv var med på å dekke at også SF raknet. Ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdomsforbund brøt ut av moderpartiet, og dannet SUF (ml), forløperen til partiet AKP (ml), som var inspirert av både marxisme-leninismen og maoismen i Kina. De var få, men gjorde mye ut av seg utover på 70-tallet.

– Det hører vel mest sosialpsykologien og religionshistorien til at unge oppegående folk rundt meg henga seg til beundring av Stalin, en mann som hadde tatt livet av millioner av mennesker, blant dem så å si hele Lenins politbyrå, sier Cordtsen syrlig.

– Jeg hadde mye å fortelle

I sine ti år som redaktør i Orientering omga Kjell Cortdsen seg ellers med forfattere og spaltister som Johan Borgen, Jens Bjørneboe og Sigurd Evensmo. Senere hadde Cordtsen mange år med redaktørstillinger i både Dagbladet og VG, og da han gikk av med pensjon, var det meningen at han skulle skrive sine journalistiske erindringer. Han hadde jo møtt så mange interessante folk!

– Jeg hadde mye å fortelle. Men jeg kom bare til side 100. Da ble jeg tatt av vinen, forklarer Cordtsen.

I dag er han nemlig leder og eier i et selskap som importerer Riesling-vin fra Tyskland, med 60 millioner i omsetning siste år. Cordtsen var i sin tid ansvarlig for vinspaltene i både Dagbladet og VG, og har «vært interessert i vin i hele sitt voksne liv» – fra da Orientering-redaksjonen gjerne avsluttet møtene sine med å spise innbakt kylling og drikke vin på Stortorvets Gjæstgiveri.

– Hadde du trodd det den gangen i 1968, at du skulle ende opp her, i vinland?

– «Fra sosialist til grossist», mener du? Nei, jeg hadde nok ikke det! Men når jeg ser tilbake til tida rundt 1968, så syns jeg fremdeles at vi hadde rett i alt vi skrev.

I mai 1968 var IdaLou Larsen på besøk hos sine foreldre i Paris. Der hersket en revolusjonær stemning som etter hvert sendte landet inn i generalstreik og en lammende politisk krise.

1. mai 1968 i Oslo, der en av parolene handlet om abortspørsmålet. Det ble 70-tallets store kvinnepolitiske sak. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv
1. mai 1968 i Oslo, der en av parolene handlet om abortspørsmålet. Det ble 70-tallets store kvinnepolitiske sak. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

– Det gjorde et sterkt inntrykk. Men det var en naturlig del av alt det som skulle skje senere, mener Larsen.

– Den store forskjellen på oss den gangen og folk i dag, er at vi trodde vi kunne forandre verden. Vi trodde virkelig på det. Den overbevisningen tok jeg med meg videre, sier Larsen.

Les også: – Jentene skal stå opp klokken seks, sørge for frokost for faren, vaske i huset

– Hadde ikke kunne tenke seg at en kvinne var redaktør

En gryende kvinnekamp var i gang i 1968, i USA anført av blant andre feministen Gloria Steinem. I 1970 ble IdaLou Larsen forlagsredaktør i «sekstiåtterforlaget» Pax. Pax ga ut politiske verker i billige pocketbøker, og var først ute med feministiske titler som «Hva bråker de for» og Simone de Beauvoirs filosofiske klassiker «Det annet kjønn». Men selv i en ny, radikal verden var det uvant med en kvinnelig redaktør.

– Jeg ble ringt opp en gang, og mannen var litt irritert: «Men det var jo redaktøren jeg skulle snakke med!» Han kunne ikke tenke seg at en kvinne var redaktør. Det er litt morsomt, og ganske typisk, sier Larsen, som litt senere på 70-tallet ble redaksjonssekretær i det legendariske feministmagasinet Sirene. Sirene gjorde nybrottsarbeid ved å skrive om spørsmål som fri abort, kvinnelig seksualitet og likestilling.

– Sirene ble et viktig blad for kvinner og den politiske situasjonen på 70-tallet. Noen kvinnelige abonnenter fikk ikke lov hjemme å lese Sirene, så vi måtte sende blader i lukkede konvolutter. Det er vanskelig å tenke seg nå! ler Larsen.

Kjell Cordtsen i 1975, fortsatt redaktør i Orientering. Foto: Odd H. Anthonsen/utlånt
Kjell Cordtsen i 1975, fortsatt redaktør i Orientering. Foto: Odd H. Anthonsen/utlånt

– Men for oss var en viktig del av kvinnefrigjøringen at kvinnelige verdier som omsorg, pasifisme og likestilling skulle likestilles med de positive maskuline verdiene, for da ville verden bli et bedre sted. Derfor er det skuffende at kvinner nå blir soldater og skarpskyttere og sånt.

– Og at jenter blir kalt inn i militæret?

– Ja. Det vi fikk til den gangen, og som fortsatt står igjen i dag, er at menn som følge av kvinnefrigjøringen ble mer opptatt av barn. Men den gang håpet vi at når menn kom nærmere barn og fikk ansvar for liv, ville det gjøre dem mindre krigerske, og dermed føre til en fredeligere verden. Men se på verden i dag, for en skremmende situasjon vi er i, med Syria og Nord-Korea! Ja, det var mange ting vi trodde på den gangen. Og noe fikk vi da til også, bevares. Som nettopp dette at menn ble mer opptatt av barn. Den gangen var det veldig sjelden du så en mann trille en barnevogn. Nå ser du menn over alt som triller på barn, bærer på dem, passer på dem. Det er jeg virkelig glad for at vi fikk til. Jeg tror dette er veldig viktig, for både barna, mennene og samfunnet generelt. Jeg syns vi har kommet langt på mange områder, sier Larsen, og legger til:

– Men langt fra nok. Når unge kvinner i dag sier til meg: «Jeg vil helst ikke kalle meg feminist. Det var dere som brant BH-er på 70-tallet, og ikke ville sminke dere». Da blir jeg litt sur. Jeg kjente ingen som brant BH-er, og jeg sto like fritt til å sminke meg den gangen som før! Men det var slik enkelte menn framstilte oss på 70-tallet, og det er deres versjon av datidens feminisme som har vunnet. Jeg er også litt skuffet over at mye likestillingspolitikk ser ut til å dreie seg om å få flere kvinner i ledende stillinger, mener Larsen, som i årene etter Sirene ble kulturredaktør i Ny Tid og siden kulturredaktør i Nationen. I dag er hun pensjonist. Hun har med interesse fulgt vinterens metoo-kampanje, men syns det har kommet fram litt for mange bagatellmessige saker.

IdaLou Larsen på 60-tallet, før hun ble redaksjonssekretær i Sirene. Foto: Privat
IdaLou Larsen på 60-tallet, før hun ble redaksjonssekretær i Sirene. Foto: Privat

– Det er viktig å slå hardt ned på overgrep og trakassering. Men jeg skjønner ikke hvorfor så mange kvinner går rundt og føler seg krenket over bagateller. I min tid ville vi sagt: «Gå vekk med deg, din jævla idiot».

En assosiert 68-er

Forfatteren Kjartan Fløgstad debuterte som fredelig lyriker i det stormfulle året 1968, 24 år gammel.

– Diktsamlingen min inneholdt tradisjonelle, seinsymbolistiske dikt, fulle av klassiske myter og greske guder. Det var virkelig fjernt fra det som skjedde i Paris i mai 1968, sier Fløgstad til Dagsavisen. Med dette vil han gjerne si at han egentlig føler seg for gammel til å være en «ekte» sekstiåtter, født i 1944 og formet av etterkrigstiden, ikke studentopprøret i 1968.

– Men jeg er nok en slags assosiert sekstiåtter, ettersom jeg giftet meg med ei ekte sekstiåtterjente, og fordi sekstiåtterideologien selvsagt satte sitt preg på meg også, sier Fløgstad.

– Tidligere var politikken og litteraturen mer atskilt, men etter hvert ble også jeg mer og mer politisert. Det skjøt nok fart fra 1968, og fortsatte i takt med den store mobiliseringen for og imot EEC (EU) og folkeavstemningen i 1972. På nei-sida hadde vi følelsen av at hele det etablerte Norge var for, mens grasrota var mot. Denne politiske kampen preget særlig sommeren 1972. Og i september vant vi, sier Fløgstad, som samme år kom ut med med novellesamlingen «Fangliner».

Var aldri Ml-er

Nå ble temaet hans sjøfolk og industriarbeidere. Fløgstad var blitt inspirert av marxistisk teori, og opptatt av klassesamfunnet. I gjennombruddsromanen «Dalen Portland» skildret han det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner, og senere i hans forfatterskap kan man se inspirasjon fra opphold i Latin-Amerika, fra da han var sommeravløser i industrien i Sauda – og fra sine år i Finnmark. I god, distriktsvennlig 70-tallsånd ble han nemlig med den nyutdannede ektefellen nordover, til Bjørnevatn i Øst-Finnmark.

– Det som er så fint med en forfatter, er jo at han eller hun kan skrive hvor som helst. Så jeg ble med på lasset, sier Fløgstad, som vil understreke at han aldri var ml-er.

Kjartan Fløgstad som ung lyriker i 1968. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv
Kjartan Fløgstad som ung lyriker i 1968. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

– Ml-erne var velartikulerte og tydelige og «gjorde mye av seg» på 70-tallet, men de fleste sekstiåttere ble ikke ml-ere. Jeg tilhørte denne hovedstrømmen, mener Fløgstad.

Men enda så politisert som 70-tallet ble i Norge, så mener Fløgstad at sekstiåtterne i liten grad vant fram i politikken. Det som står igjen etter sekstiåtterbevegelsen, mener han, er at livsstil og kjønnsroller ble grunnleggende og varig endret.

– Virkningen var større sosialt enn politisk. Kvinnefrigjøringen slo sterkest ut for kvinnene, men den ble bra for oss alle alle. Det ble blant annet lettere å leve ut mange forskjellige livsstiler. Før var det herrer i hatt og frakk, men etter 70-tallet kunne selv børsmeglere på høyresida gå med langt hår og digge Rolling Stones! sier Fløgstad.

– Syns du det er litt svimlende å tenke på at det i år er hele 50 år siden 1968?

– Nei. Jeg har virkelig en følelse av at 1968 er lenge siden nå. 70-tallet var en så underlig tid at du nesten må ha vært med, for å forstå hvor rart alt var, sier Fløgstad, og legger til:

– Selv vi som var med, kan nesten ikke forstå i dag hvor rart det var. Det var ei underlig tid.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden