Ti år på tåspissene

Ingrid Lorentzen, ballettsjef i Nasjonalballetten, vil jobbe hardt i årene som kommer for at et enda større publikum skal få ta del i det som skapes i Operaen.
Ingrid Lorentzen, ballettsjef i Nasjonalballetten, vil jobbe hardt i årene som kommer for at et enda større publikum skal få ta del i det som skapes i Operaen. Foto: Helle Gannestad
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjefer har kommet og gått, men ballettsjef Ingrid Lorentzen har unngått store konflikter og står fjellstøtt når Operaen feirer sine 10 første år.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Intervjuet ble først publisert på Dagsavisen.no lørdag 14. april.

Denne uka har Operaen feiret 10-årsjubileum og i dag inviteres folket til taket når verdens største operakor framfører «Slavekoret». Hva betyr denne feiringa for deg?

– Den betyr egentlig mer og mer for hvert minutt som går. Det er helt fantastisk at blikket er rettet mot oss i så stor grad. I dag skal vi også fylle huset med folk fra alle landets fylker. Premisset er at du må være ordfører eller at du aldri har vært i Operaen før. Det gir en herlig følelse å gi noe tilbake.

Hva husker du best fra den storslåtte åpningen for ti år siden?

– Alle har sine egne minner. Noen husker utringningen til Angela Merkel, andre det utrolige slavekoret. For egen del husker jeg at jeg var her med mora mi som hadde bursdag og at jeg hadde med meg en nyfødt baby. Jeg måtte forsøke å finne steder å amme mellom ariene. Men det var en helt fantastisk kveld. Og det var den dagen Nasjonalballetten virkelig brant seg inn i folks bevissthet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Kvinnelig trener i eliteserien?

Hva slags forhold har du fått til selve huset?

– Da jeg så den første tegningen, tenkte jeg: «Noe så fint har jeg aldri sett». Det tenker jeg fortsatt hver eneste dag. Operaen er det motsatte av et monument, den er et bygg der folk inviteres inn. For meg er det verdens vakreste operahus. Dette tiåret har handlet om å få et innhold som matcher et fantastisk ytre. Nå er vi blitt huset, huset det er oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Intervjuet fortsetter under bildet

Vakker regnbue over Operahuset i Oslo. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Vakker regnbue over Operahuset i Oslo. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Har det blitt et hus for folket eller er det bare taket som trekker folk flest?

– Jeg synes vi får mange inn. Vi har doblet publikumstallene, hele tre millioner mennesker har sett en forestilling eller konsert. I tillegg er vi blitt tilgjengelige for mange flere ved å åpne opp for andre sjangere. Og det kan aldri bli et problem at folk går på taket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Operaen får over 600 millioner kroner i året i statlig støtte, ingen kulturinstitusjoner i Norge har dyrere billetter. Hva sier du til dem som mener at Operaen er et pengesluk og fremdeles hevder at det er et sted for fiffen?

– Vi har mange billige billetter. Det er få kulturinstitusjoner der du kan se en forestilling på toppnivå for 100 kroner. Om det er et pengesluk? Da må man se på hva Operaen bringer i form av oppmerksomhet, stolthet og verdiskaping. Operaen og balletten skal gi deg en opplevelse av å bli noe større. Å snakke om fiffen blir veldig generaliserende. Min hyttenabo i Drøbak har blitt ballettelsker. Alt er ikke for alle, men vi forsøker hele tida å åpne dørene for dem som ser det som uaktuelt å gå i Operaen.

Les også: – Jeg håper vi i årene som kommer kan bruke mer tid på å diskutere det hatet som lå bak 22. juli

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva har vært høydepunktene?

– Det er vanskelig å trekke fram en enkelt forestilling. For meg har det vært viktig at opera og ballett er blitt to likestilte kunstarter. Det har betydd enormt mye for dansen. Jeg er også stolt over nivåhevingen som har skjedd i alle kollektivene på huset. Vi har skapt signaturverk som er ettertraktet verden rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Savner du noe fra tida i Folketeateret?

– Nei, jeg er ikke av dem som savner den tida. Det var så trangt der, og jeg likte heller ikke å stå på den scenen. Her blir du løftet opp gjennom nærheten til publikum og den fantastiske akustikken. På Youngstorget følte jeg meg som i et akvarium når jeg sto på scenen.

Les også: Paralympics-helten Vilde (17) har samme sykdom som Gunhild Stordalen

Det har vært store konflikter på huset. Offentlig skittentøyvask, kraftige personangrep og store samarbeidsproblemer mellom sjefer og ansatte. Hvordan har du selv opplevd all støyen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg og mange som jobber her kjenner oss ikke igjen i all omtalen som har vært. Vi har det veldig travelt og lager forestillinger. Det har vært personalkonflikter, men jeg tror ikke det har vært mer enn hva som er normalt på andre arbeidsplasser.

Du er den sjefen som har sittet lengst. Hvordan har du unngått store konflikter?

– Jeg jobber med konflikter hele tida. Det er en del av jobben. Jeg synes det er bra å jobbe med motstand og forsøker å gå inn i konfliktene og løse dem. Og så omgir jeg meg med veldig gode folk.

Tidligere operasjef Per Boye Hansen uttalte: «Å skape kunst er ingen øvelse i demokrati.» Har han rett?

– Ja, det er helt sant. I Operaen er det et gammeldags hierarki som bygger på århundrer med tradisjon for hvordan man gir beskjeder. Denne tradisjonen skal settes inn i et moderne samfunnsliv med arbeidsregulativer, der du som leder er avhengig av å få folk med deg. I dette grenselandet skal vi lage kunst av ypperste merke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For ti år siden uttalte du at dere gikk inn i en helt ny tid med den nye operaen. Hva er dine ønsker for Operaen i tida som kommer?

– Vi må aldri hvile og alltid tenke at vi ikke er bedre enn vår siste forestilling. Vi må også sørge for at et større og større publikum får ta del i det som skapes her på huset. Vi skal være en motvekt mot det digitale og bidra til å motvirke utenforskap. På min vakt skal det også bli kjønnsbalanse i hvem som står bak verkene som settes opp. Vi har ikke vært i nærheten, for å si det forsiktig. Men neste år vil det være 50 prosent kvinner som står bak verkene.

Til slutt: Du kunne holdt på i flere år til som danser da du ble sjef. Har du angret?

– Offisielt nei. Personlig ja. Men egentlig har jeg aldri sett meg tilbake.