Meny

– Jeg forteller bare én av over 30.000 Stovner-historier

Zeshan Shakar. Foto: Mimsy Møller.
Forfatter Zeshan Shakar er byråkrat på Rådhuset, mens tvillingbroren er hoffjurist på slottet. Det gikk visst bra for gutta fra Groruddalen likevel.

Han har akkurat fått Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Tante Ulrikkes vei», noe han synes er veldig stas.

– Vi er de folka i landet som det blir fortalt mest historier om i media. Men det er svært lite litteratur som gjenspeiler hvordan norsk virkelighet ser ut for mange.

Zeshan Shakar er forfatterdebutanten fra Stovner som traff blink på første forsøk, med boka oppkalt etter adressen han bodde på som barn.

Den er alt trykket opp i sitt femte opplag. Man må kanskje ha en visjon når man skriver bok. Shakar trodde ikke han hadde noen. Men han savna de historiene som var fortalt av drabantbybeboerne på Oslo Øst i skjønnlitteraturen.

– I den grad jeg hadde en aktivistisk tanke om det, så har jeg en historie på egne premisser. Det var jeg bevisst på.

Plutselig hadde han en visjon, likevel.

Men det er ikke sakprosa. Han kan han ikke få sagt det nok ganger.

– Jeg møter så mange som er på desperat jakt etter et sannhetsvitne om hvordan det er på Stovner. Jeg kan bare svare for meg sjøl. Jeg forteller bare én av over 30.000 Stovner-historier.

– Hva tenker du om at boka har fått merkelappen «innvandrerroman» av NRK? Har du spilt i «innvandrerband» også?

– Ha-ha. Jeg skjønner hvor de vil hen, siden det er en bok som går ganske eksplisitt inn på det å ha minoritetsbakgrunn. Samtidig blir det helt feil. De det handler om er jo født i Norge. «Urban litteratur», den merkelappen kunne jeg kanskje levd med, men «innvandrerroman»? Jeg er litt lei av det, egentlig. Var det ikke sånn man snakket i 1995? Jeg tenker på romanen min som en norsk historie fra det moderne Norge. De er jo ikke innvandrere i seg selv. Du skjønner hva jeg mener? Det handler om, du veit liksom …

Han punkterer sine egne resonnementer iblant. Stopper opp, som om han tenker litt. Som han tviler på om han skal være påståelig eller ikke. Om det kommer med i intervjuet.

Ikke noe «minoritetsgreie»

Å bruke to svært ulike karakterer i romanen som Stovner – Jamal og Mohammed – var ikke bare et litterært grep for å vise bredden av minoritetsmannen på Stovner.

– Jeg ville at folk skulle se det. Den store forskjellen på Jamal og Mohammed, er hjemmeforholdene. Sånt har mye å si, og det er ikke noe «minoritetsgreie». Det har man visst lenge. Det her er romanen fra de forskningsrapportene; «Hva er det som bestemmer om noen gjør det bra eller dårlig i livet?».

Han tror også at folk undervurderer de tilfeldighetene som spiller inn for hvordan du vil ende opp senere i livet.

– Blander du en dæsj av hjemmeforhold med tilfeldigheter, så kan det gå enten opp eller ned. Folk jeg har vokst opp med, er en god blanding av folk med mastergrad, folk som har sittet inne, folk med mastergrad som ha sittet inne – og folk med fagbrev i muring, liksom. Miljø har mye å si, men det trenger ikke være definerende. Om du skjønner hva jeg mener.

Frykt og mistenkeliggjøring kan også være definerende. Han husker det bare var negative ting som ble sagt om Groruddalen under oppveksten.

– Du kjente deg ikke veldig igjen i virkeligheten som folk beskriver. Jeg har brukt altfor mye tid av livet mitt på skyggeboksing. Man gikk jo rundt og var ganske ofte sur. Generelt. Og de tinga vi var opptatt av, ble ikke reflektert i norsk offentlighet i det hele tatt.

11. september

Da terrorangrepet skjedde 11. september, 2001, og han så det med andre øyne, var det fordi han lenge hadde følt sterkt på fremmedhat. At han var muslim.

– Vi var opptatt av at USA var skikkelig dust. Når noen gjorde noe så spektakulært som det terrorangrepet, ble du liksom stolt og glad – selv om jeg jo tar sterkt avstand fra terror, og gjorde det også da.

Men på den tida ble den holdninga noe overskygga av en stolthet over at noen endelig slo tilbake.

– Vi følte vi tapte på alle fronter ellers. Og desto mer desillusjonert, selvfølgelig, når du møter en offentlighet som ikke tolker det angrepet på den måten som vi gjorde.

I romanen speiles også dette synet hos Jamal.

– Han kjenner på en absurd logikk, når folk har gått og pissa på muslimer i 200 år allerede – og hvorfor snakker ingen om det? Men så skal man bry seg med en gang det skjer noe i USA. Man ser verden så jævlig forskjellig.

Shakar tror mange folk savner å se det synet på verden.

– Men det blir ikke godkjent i norsk offentlighet, overhodet. Det der kjenner vi også fra ytre Høyre i Norge. For eksempel, er det en gjenganger at de ikke kjenner seg igjen i den offentlige debatten. Det her er litt det samme. Når det kommer veldig mange Facebook-bannere til støtte etter terrorangrep mot diverse vestlige byer, men ikke når angrepet er i Tyrkia, for eksempel, da føler man hele tida at man ikke blir anerkjent som muslim, og med røtter fra andre deler av verden. Du føler offentligheten ikke omhandler deg, at den ikke annerkjenner deg som likeverdig. Og at dine tanker og følelser ikke er like mye verdt som andre nordmenns. Det er jo oppskriften på å fremmedgjøre folk.

Hiphop

Det ble stadig mer viktig å vise avstand til majoritet-samfunnet.

– For oss var hiphop helt sentralt i den prosessen. Det handla mye om å være stolt av stedet du er fra, om å representere. Og da vi hørte det i musikken vi hørte på, tenkte vi at «åh, det er greit å si at Stovner er dritfett».

Hiphop ble både en kanal for indre stolthet, men også noe man kledde på seg for å beskytte seg.

– Jeg tror ikke alle har det ekstreme behovet for å vise den stoltheten til hvor de er fra. Og det har med at det er så mye negativitet og kritikk utenfra, at man føler man må bygge opp et slags forsvar mot det. Samtidig får du motsatte caser, med folk som helst ikke vil være bekjent med å være der de er fra.

Det speiles også i karakterene i «Tante Ulrikkes vei». Jamal går rundt med Stovner-T-skjorte, mens Mohammed helst ikke vil bli spurt om hvor han er fra.

– Det er flight or fight-mekanismen. Og begge er forståelig. Jeg har vært mer fight-greia; «Hæ, ikke snakk dritt om stedet mitt, a!», og jeg går fortsatt rundt og sier jeg er fra Stovner, hvis folk spør.

Besøkte de verste stedene

En periode litt senere i livet utvikla det seg en sær interesse eller vane for at hver gang han var i et annet land, googla han seg fram til hva som var det verste området i den byen. Så dro han dit. Da han var i Stockholm, dro han til Rinkeby og Tensta. I Paris, dro han til La Courneuve. Besøkte Molenbeek da han var i Brussel. Uten mål eller mening. Bare gikk rundt og så.

– Men jeg har slutta med det nå. Det var for å se, og kanskje rent ubevisst som en form for research til en bok eller noe. Det var interessant, det altså.

Kanskje det var det den skumle klassereisen som fikk ham til å oppsøke drabantbyer? En eller annen ubevisst flukt tilbake til noe kjent og trygt?

– Jeg kjente mye på den kulturkrasjen i møte med høyere utdanna folk, spesielt da jeg begynte å jobbe. De spiser en annen mat, og hører på en annen musikk, og har andre referanser. Hva veit jeg om østers, liksom? Ingenting. Det er en sånn klasse-greie. Teater og sånn? Det veit jeg ingenting om. Kunst? Ingenting. Kultur? Knapt. Hytte? Knapt. Det er tusen sånne parametere der man bare holder kjeft. Kulturen er dominert av middelklassen og oppover. Det bare forsterker den fremmedgjøringa.

Les også: – De litterære kjempene tar mye plass

Fremmedgjøringa ble gjerne forsterka en fuktig kveld på byen. De hvite gikk alltid rett inn. Det gjorde ikke gjengen til Shakar.

– Vi sto igjen ute på gata og prøvde å kapre noen jenter. Gikk du i følge med jenter, da kom du ganske langt, fant vi ut. Men hvis du ikke hadde jenter, og ikke hadde noen kompiser som var hvite, da var det bare å gi opp.

– Fant dere noen jenter da?

– Veldig ofte ikke. Det er kanskje ikke veldig fristende for ei jente når fire karer roper «Hei! Kom hit a!». Jeg skjønner det jævlig godt. Vi var ikke noen «smooth talkers», akkurat.

– Den sinte taper alltid

Han ble ofte sint. På dørvaktene og på utestedene, men det gjorde det bare verre.

– Og man ble sett på som syndebukken, selv om vi var de som ble urettferdig behandla. Den sinte taper alltid.

Å tape gjør du også om du banner for mye. Mor Shakar sa alltid at de som banner mye, har dårlig ordforråd.

– Hun sa det alltid da jeg var yngre. Jeg vet ikke helt om jeg kjøper den.

– Jamal i romanen har dårlig ordforråd, likevel får han kommunisert mye med færre ord?

– Han måtte bare snakke sånn. Jeg ville ikke lage en fyr som snakker slang, for å få masse oppmerksomhet. Men med fare for å falle i en forfatterklisjé – for det er forferdelig, og jeg synes noen ganger at den bokverdenen er et forferdelig sted å være – men da den karakteren kom, falt språket helt naturlig. Det er ikke noen gimmick. Han drar jo ordentlig på.

Det var viktig at selv om man skulle kunne le litt av hvordan han snakka, så skulle ikke Jamal fremstilles latterlig.

– Det er så lett å havne i en sånn karikatur-bås. Og selv om jeg ikke ser ham som det, er jeg redd folk skal lese ham som det. Jeg har holdt på med språket til Jamal til bokstavelig talt siste korrektur; «hvor mange verb skal han bøye feil?». Folk snakker ofte veldig inkonsekvent. Han kan si «problemen», men også «navnet», og hvor trekker du den linja? Det er ikke lett. Han skal ikke være dum, heller. Selv om man automatisk kanskje fremstår litt dum når man ikke behersker et språk. Det kjenner alle på, når man skal snakke et fremmed språk. Du føler deg jo dummere.

Noen trodde åpenbart at Shakar var dummere da han ble satt i Norsk 2. i første klasse på ungdomsskolen. Ikke fordi han var dårlig i norsk. Det var fordi han het Zeshan.

– Det var en sånn default, liksom. Da moren min fikk vite det, rabla det helt, selvfølgelig.

Urettferdighet

Men mor Shakar tok ofte grep når noen ble urettferdig behandla.

– Hun var en sånn krigersk «mot systemet»-dame. Hun tok ingenting for å marsjere opp på et NAV-kontor og skjelle ut en saksbehandler. Det er utallige ganger jeg har sett henne i aksjon, eller på vei til aksjon, eller skrivende på et brev. Også på vegne av andre, da mor og far fortsatt var gift. Hver gang de pakistanske vennene deres hadde problemer med et offentlig kontor, sa de «Vi må få kona til Shakar til å fikse det her». Ja, ja, hun tok saken.

Pappa Shakar skrev ikke brev. Han jobba på en batterifabrikk, før han drev en mindre matvarebutikk på Oppsal.

– Det er så klisjé, ass. Men det kuleste med det, var at de hadde sånn grille-kylling-maskin. Du vet, den der …

Han skrur i lufta med hendene. Simulerer maskinen som gjør at de hodeløse kyllingene går i elegant bane, mens skinnet blir sprøtt.

Les også: Årets beste debutant er fra Stovner

Pakistan

Det var en annen ting faren var opptatt av: Pakistan. Han skjønte aldri hvorfor Zeshan skulle reise andre steder. «Hvorfor ikke Pakistan?». Det var jo som kjent bedre enn alt annet – samtidig som faren alltid var den første til å klage på alt som var galt med Pakistan. Ellers var faren ganske laid back. Langt mer enn faren til Mohammed i romanen.

– Jeg synes det er veldig morsomt, at folk som kjenner meg profesjonelt i voksen alder, ofte sier «Mohammed, det er deg». De tar det bare for gitt at jeg er han når de møter meg som jeg er nå; velartikulert, har en ok jobb, og alt det der. Og siden jeg har alt det, så må jeg nødvendigvis være ham. Da kan jeg umulig ha vært han andre. Det passer ikke inn i oppfatninga deres at man kan ha vært begge deler.

Og Shakar kommer som begge deler. For han har en tvillingbror, Usman. Han liker bare ikke snakke om det. For han hater klisjeer. Og eksotifisering. Liker ikke sånn «tvilling-eksotifisering».

– Det er litt sånn «nei». Det er det verste jeg veit. Og den der myten lever jo ikke vi helt opp til.

Bror på slottet

Selv om Usman jobber på slottet, som hoffjurist, mens Zeshan er på Rådhuset. Det er som det er en link der, likevel. Gangavstand mellom de to signalbyggene er det i hvert fall.

Flinkisen kommer i mange former. Om det er to like, eller en. Det går i hvert fall an å være han karen med hettegenser som sitter bakerst i klasserommet og hører på Nas, og som samtidig får en femmer på matteprøven.

– Den der mellomgreia, den finnes, for jeg var ham. Jeg må ikke være enten den super-nerdete skolestreberen, eller han drop-out-karen. Skjønner du? Folk er jo ofte ikke så endimensjonale. Jeg har i hvert fall aldri møtt et menneske som er det.

Endimensjonale var derimot de muskuløse mennene som prega TV-skjermen for barna av det testosteronfylte 80-tallet. Schwarzenegger. Stallone. Teenage Mutant Ninja Turtles. Transformers. Det var mye muskler og slåssing. Og Shakar slukte det hele.

– Alt var så jævlig macho. Bare tenk på det. Jeg var super-guttete da jeg var i ni-tiårsalderen. Det er ikke rart vår generasjon ble sånn småvoldelig.

Helten var Sylvester Stallone. Han var kul. «Rocky»-filmenes underdog-tematikk var det som appellerte. Og ikke minst treningsforberedelsene før en avgjørende kamp.

– I «Rocky 4» skal han sloss mot Ivan Drago. Da er Rocky litt ferdig og sånn, og går tilbake til røttene. Drar til Russland og trener med tømmerstokker og løper i snøen.

Tømmerstokker og snø, det hadde man på Stovner også.

– Så vi gjorde det samma. Tok det dritseriøst. Løp i snøen. Fløy rundt med tømmerstokker i skauen på Stovner. Spilte musikken, og var helt gærne. Uten å slåss med noen, noen gang. Det var ikke sånn at vi sloss … da. Det hadde jeg ikke tenkt på.

– Men dere forberedte dere på kamp?

– Åpenbart. Men vi gjorde andre ting òg. Standard ting. Nintendo. Fotball. Var dødsmye ute. Det tror jeg alle var i den generasjonen der. Barn av 80-tallet.

«Dødsgøy» ungdomstid

Så var det ungdomsskolen på Haugenstua, 1996 til 1998. Den perioden av livet mange har fortrengt, eller bare erindrer som traumatisk, men noe Shakar derimot beskriver som «dødsgøy». Som pubertal 14-åring var han ikke bare sur på de som snakka stygt om Groruddalen, og hørte på hiphop. Det åpnet seg også en artig verden der han kunne bøye og tøye på regler. Jenter ble til og med interessant. Shakar var blant en av dem ham liker å kalle «fant på ting», og «hele det der opplegget der». Han var en av de med venner. Trygt plassert på bakerste rad slang han gjerne spydige kommentarer.

– Dritfeigt, selvfølgelig.

– Var du noen gang slem mot noen?

– Helt sikkert. Du skulle jo være morsom på andres bekostning. Det er å være slem, er det ikke? Det var jo super-barnslig, sånn som å le av hu lærer’n som hadde bart og sånn. Jeg var kanskje en av dem som tok til orde for det.

Samtidig var han ikke så utprega utadvendt, men også en halvsjenert fyr. Og han takla fortsatt autoriteter veldig dårlig.

– Jeg hadde hatt veldig problemer med å være i militæret. Det hadde ikke endt lykkelig, altså. Det å bli kommandert til ting, strider bare imot hele den selvstendighetstrangen.

Lite visste den kule gutten på bakerste rad som var allergisk mot autoriteter, at han senere skulle ende opp som tyggisknaskende byråkrat med nøkkelkort rundt halsen. På Rådhuset. I backing-crewet til Inga Marte Thorkildsen, under avdelinga med det superkommunale navnet «Byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap».

– Vi gjør alt mulig. Vi skriver taler. Vi skriver fakta-ark når hun skal i debatter og sånn. Også gjør vi mye som høres ut som dritkjedelige ting. Strategiarbeid, og følger opp underliggende etater. Du veit. Sånne ting.

– Var det dette du så for deg da du var ung?

Han humrer. Som 15-16-åring ante han pent lite.

– Men jeg skulle bli rik. Det var min plan. Det var jeg veldig opptatt av.

Og det å være rik for Shakar på 15, det var å leve som de amerikanske kjendisene i MTV Cribs. Sånn så framtida ut.

– Svært hus og biler og sånn. Men så skjønner du at det ser jo ikke sånn ut. I hvert fall ikke her til lands. En Volvo SUV, kanskje du har. Eller hytte. Jeg er glad jeg ikke visste det, for da hadde jeg blitt ordentlig skuffa.

Fem favoritter

Musikk: Nas – «Illmatic», Manu Chao – «Próxima Estación: Esperanza» og Amy Winehouse – «Back To Black».

Film: «The Good, the Bad and the Ugly» og «Star Wars: The Empire Strikes Back».

Bok: «A Suitable Boy» av Vikram Seth.

Mat: Kan jeg si te? Helst løsvekt. Svart på dagen, grønn på kvelden.

Sted: Tokyo. Sier jeg Sri Lanka, vil faren min spørre «hvorfor ikke Pakistan?». Og en park i Oslo om sommer’n.

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært