Meny

– Jeg skamma meg over at jeg ikke hadde hørt mer på barn og unges egne oppfatninger

Inga Marte Thorkildsen. Foto: Mimsy Møller
Inga Marte Thorkildsen husker en maidag i 2012 spesielt godt. Det er ikke et godt minne. Møt henne i portrettet.

– Systemet må endres. Alt må ikke være strømlinjeforma. Det profesjonelle handlingsrommet må få plass, sier hun. Og hun sier det flere ganger.

Alt fokus suges mot hennes vennlige, proffe programleder-aktige fremtoning. Hun minner nesten litt om Anne Rimmen, der hun står og gliser bredt på kontoret sitt i rådhusets niende etasje. Inga Marte Thorkildsen er den nye byråden for oppvekst og kunnskap som skal ta grep om byråkratiet.

Nå vil hun med liv og lyst gå inn for å gjennomføre lærerressursnormen. Den som Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for.

– Vi tar bølgen for den! sier hun i sitt programlederaktige toneleie, som om det er en gjest hun introduserer. Men dette besøket vil hun ikke skal være kortvarig.

Det er en lang prosess, men høyrepolitikken skal reverseres. Makta skal flyttes nedover. Det har hun Thorkildsen opptatt av lenge. Med en aktiv SV-familie i ryggen, er det ikke merkelig at hun som ung og uredd 17-åring på 90-tallet tok sitt store steg inn i politikken. Og det starta egentlig før det.

– Jeg var selvfølgelig elevrådsleder og alt det der. Sorry.

Hun må avbryte for å le litt over seg selv.

Foto: Foto: Mimsy Møller

Thorkildsen jobba med norsk elevorganisasjon og kampen mot EU, selvfølgelig. Og så har det balla på seg siden den gang. Hun representerte Vestfold på Stortinget fra 2001 til 2013. Har vært nestleder i eget parti. Hun var barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering, og fram til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013. Siden 2015 har hun sittet i byrådet i Oslo. 19. desember i fjor tok hun over som byråd for oppvekst og kunnskap, da hun bytta post med Arbeiderpartiets Tone Tellevik Dahl. Som datter av en førskolelærermamma med slagordet «barn er folk», kjenner hun at hun har kommet hjem.

Les også: Inga Marte Thorkildsen anklages for arroganse

– Følte meg ikke like «street smart»

Hun er født i Oslo. Av en mamma vokst opp på Bøler og en pappa fra Sinsen, der hun selv bodde sine første leveår. Men allerede som treåring ble det bestemt at familien skulle flytte til knøttlille Andebu, av alle steder. I midten av 2. klasse måtte de flytte igjen. Selv om lille Inga Marte lagde mye drama, og spilte Milli Vanilli på full guffe på barnerommet og var skikkelig emo, lenge før Tokyo Hotel og My Chemical Romance, og ingen ante hva emo var for noe, at det overhodet var noe man kunne være. Demonstrasjonen hjalp lite. Og heldigvis skilte ikke foreldrene hennes seg på det tidspunktet. Det skjedde først da hun var nitten.

Mesteparten av oppveksten skjedde i Stokke kommune i Vestfold, nærmere bestemt tettstedet Melsomvik. Et populært feriemål for sommerturister og hyttegjester.

Når man bor i Melsomvik, er det viktig å påpeke at man bor i Melsomvik og ikke Stokke, selv om det riktignok er i Stokke kommune. For Stokke, det er mer bondelandet. Melsomvik er et mye kulere sted enn Stokke som sådan. Det ligger ved sjøen. På vestsiden av Tønsbergfjorden. Det er viktig.

Les også:   – Inga Marte Thorkildsen bryr seg ikke om fakta

Vear IF. Året er 1985. Ballen er på vei inn i feltet, gutta løper. Men jentene står igjen. Jentene får ikke lov til å krysse midtbanen. Bokstavelig talt. Å bli behandla som annenrangs, plassert bak gutta, er ikke noe jentene finner seg i.

Vear IF var trolig et av de første idrettsforeningene der det ble oppretta jentefotball-lag, i hvert fall i Vestfold. Med pappaen til Inga Marte Thorkildsen som trener. Visst ble det andre boller. Og baller. Thorkildsen spilte både midtbane og angrep, men først var hun keeper.

Bestevenninna hennes, en Thorkildsen bare kaller byvanker’n, men som egentlig heter Ida Kalheim, datter av SV-politiker Terje Kvalheim, vokste opp på Teisen. De bytta på å spille på hverandres fotballag. Noen ganger spilte Thorkildsen for Teisen, og andre ganger spilte byvanker’n på Vear.

– Jeg husker vi spilte kamp på Gol en gang. Da følte jeg meg ikke like «street smart» som de kidsa fra Teisen. Jeg prøvde jo. Jeg hadde bukser som var «super-loose» og kanskje til og med «mega-loose». Det var veldig in blant byvankerne.

Senere spilte Thorkildsen på Eik i Tønsberg, fotballaget til Jahn Teigen.

– Og da fikk jeg faktisk noen kamper på kretslaget i tillegg. Det er jeg litt stolt av.

– Du måtte bevise dobbelt og trippelt at du som er ung, kvinnelig, engasjert politiker virkelig kan det du snakker om.

Nye meninger: Skam deg, Inga Marte Thorkildsen!

Delte sigg med de kule gutta

Thorkildsen var en jente som drev med flere ting enn fotball ved siden av skolen og skolepolitikken. Hun drev også med håndball og ridning. Og røyking. Bak FINA-stasjonen i Melsomvik, i Vestfold, der hang Inga Marte Thorkildsen som 15-åring, og delte sigg med de kule gutta. Hun var forelska i Ronny. Ja, han het faktisk Ronny. Noen ganger smakte de litt på sprit, også.

En gang ble hun tatt av politiet for å ha sittet bakpå med en fyr på moped uten hjelm. Selv om de kjørte i 30 kilometer i timen, maks. Thorkildsen hadde ikke like stor respekt for politimenn den gang. Trolig var moped-pågripelsen flauest for faren til gutten som eide tohjulingen. Han var lederen i Trygg Trafikk Vestfold.

Å skamme seg har Thorkildsen derimot gjort en rekke andre ganger. Og som voksen. Og som minister. En maidag i 2012 husker hun spesielt godt.

«Er det virkelig lov til å ta barn ut av hjemmene sine fordi det ikke er trygt, og ikke nok kjærlighet, og så plassere dem et sted hvor de ikke engang snakker om kjærlighet?» Barneminister Thorkildsen visste ikke hva hun skulle svare. Det var en skjellsettende opplevelse. Hun hadde lenge vært opptatt av barnas stemmer, og tok initiativet til barnas spørretime på Stortinget, jobba med barnevernet og hospitert mye der. Men nå sto altså barnevernsproffene fra den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken på kontoret hennes. De hadde hun aldri hørt om før. De stilte spørsmål rundt institusjonene. De sa at institusjonsoppholdene kjentes ut som å vokse opp på en arbeidsplass, fordi det var så mange der, at ungene ikke kjente navnet på dem som jobbet der en gang. De sa at det kjentes ut som at de ansatte la igjen hjertet sitt på trappa før de gikk inn.

– Jeg skamma meg over at jeg ikke hadde hørt mer på barn og unges egne oppfatninger og erfaringer av hvordan barnevernet var, og hvordan det må være for å fungere godt for barn.

– Det har skjedd en fremmedgjøring

Etter det bestemte Thorkildsen seg for å lytte ekstra godt til ekspertene: Barna. Hun gikk av som barneminister, jobba 60 prosent i Forandringsfabrikken, og skrev boka «Du ser det ikke før du tror det: Et kampskrift for barns rettigheter». Barna hun snakka med sa det samme, alle sammen. De snakka om «barnevernsdialekta», «barnevernsmaska» og «barnevernsuniformen». De følte de ble en sak som skulle behandles.

– Det har skjedd en fremmedgjøring i offentlige systemer over tid som også knytter seg til denne New public management-måten å styre på. Den innebærer avstand, juridifisering, standardisering og økonomisering.

Thorkildsen så nøyaktig det samme i eldreomsorgen, da hun var byråd for eldre.

– Folk blir en sak eller oppgave som skal løses. Man ser ikke mennesket. Følelsen av fremmedgjøring er veldig sterk for mange nå. Vi må gi folk makta tilbake over egne liv. Det er jo de som kjenner hva som fungerer og ikke. Også må vi varme opp systemene våre. Selvfølgelig skal vi ha kompetanse, men vi trenger også varme for at folk skal få tillit.

Farlig å ta fra overgripere menneskeligheten

Hun har alltid vært opptatt av å hospitere. For å komme tett innpå de det gjelder. Ekspertene. For å lære, få nettverk og dessuten konfrontere sine egne fordommer. Hun hospiterte blant annet i politiet, hos fengselsvesenet om sommeren, og var innom flere institusjoner. Snakka med mange innsatte – blant annet med de Listhaug kaller for «monstre».

– Jeg husker det var en mann som sa til meg: «Du må huske på det, at ikke alle av oss er utsatt for overgrep sjøl, men de fleste av oss har hatt en psykopatisk forelder.» Det var en innsatt som hadde forgrepet seg på mange barn. Han var, i likhet med mange andre, opptatt av å forstå hva som hadde skjedd. Det var ikke livsdrømmen, akkurat, å ende opp sånn. Et sted gikk det fryktelig gærent på veien, og ingen unner noen andre det.

Hun medgir at hun faktisk tenker mye på det, på hvordan man skal stoppe overgriperne, og hvor farlig det er å ta fra dem menneskeligheten. De ser jo helt vanlige ut. Det kan like mye være «superpappaen» som alltid stiller opp – eller «superlærern».

– Hvis Listhaug faktisk vil prioritere saker som overgrep mot barn – et tema ingen justisminister har vært opptatt av siden Storberget – og ikke bare snakker om spader, men skaffer nok kunnskap til å gjøre noe reelt handlekraftig, så skal jeg juble for det.

Multitasker

Thorkildsen må videre med dagens gjøremål. Ikkeno problem, vi tar resten over telefon. På sykkel. For Thorkildsen er en multitasker. Dessuten sykler hun hele året. Med piggdekk kommer man langt på slaps og is, selv om hun må medgi at det er litt klønete med iskanter og sånn.

Hun ringer på vei over Sandaker, for å besøke Thor Olsen barnehage.

– Det er mye tryggere å sykle enn å gå, påstår hun dessuten, mens hun puster og peser.

– Det eneste er jo at det er utrolig tungt å sykle hjem til Bjølsen. Da får jeg brent opp kruttet. Men det er jo bra, for da holder jeg meg i form.

På den måten får hun gjort alt hun skal gjøre. Hun er flink til det. Og hun har selv hatt en mistanke om seg selv som flinkis, og nesten litt sånn uspiselig, på et vis. Derfor var hun spent da hun dro på en reunion for den gamle klassen på Vear, for å sjekke om hun virkelig var så ille som hun trodde som ung.

– Men jeg fikk tilbakemelding om at jeg var en om sto opp mot urettferdighet, også for elevene som hadde det vanskelig, og nekta å akseptere kollektiv avstraffelse. Da ble jeg letta.

– Temmelig brutalt å være ung i dag

Og vi er tilbake på skolebenken. Thorkildsen var flink. Irriterende flink. Hun var ekstra opptatt av å få best karakter og alt riktig. Det var henne mot Thomas i klassen, gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Han skulle senere bli toppadvokat. Hun ble topp-politiker. Thorkildsen var også flink til å tilpasse seg andre uuttalte normer. Den normen som mange jenter skal falle inn i, utseendemessig.

– Og da vokste ikke jeg opp med smarttelefon og bilder på sosiale medier, og hadde ikke PC. Det må være temmelig brutalt å være ung i dag, tror jeg.

Da Thorkildsen gikk på ungdomsskolen, kom de store reklameboardsene av halvnakne kvinnekropper. Gutta hang opp Cindy Crawford i klasserommet. Men selv om en lærer reiv Cindy ned fra veggen, hadde Thorkildsen og flere av jentene forstått tegninga. Det var dette gutta likte. Det var sånn man skulle se ut.

De var flere om det. Ideen om å ikke spise. Det ble et press, og et mønster som etter hvert ble normalisert.

– Det er ganske sykt, men det presset på kvinners utseende har alltid eksistert. Jeg kan snakke om det samme presset med mormor.

Kampen mot skjønnhetstyranniet

Thorkildsen fikk hjelp i tide. Hun opplevde å bli sett og møtt som en person. Det var det ikke samme tonen hun ble møtt med da, hun senere flytta til Oslo som 19-åring. Da besettelsen rundt hvor mye hun skulle tillate seg å spise tiltok, der hun bodde alene med byvanker’n på Ola Narr, som ung voksen.

– Det var ingen steder å få hjelp. Jeg husker at jeg ringte rundt til ulike steder i Oslo. De sa til meg «ja, hvor ille er det da? Vi hjelper ikke hva som helst».

Stemmen er nasal, og med en bitter tone.

– Da fikk jeg følelsen av at så lenge jeg ikke står utpå balkongen og holder på å hoppe ned, så er det ikke hjelp å få.

Kampen mot skjønnhetstyranniet ble også Thorkildsens første kampsak som ungdomspolitiker i Sosialistisk Ungdom.

Det er ikke bare det å være sykelig tynn som har blitt normalisert. Det samme gjelder den negative oppmerksomheten unge, kvinnelige politikere blir utsatt for.

– Seksuell trakassering har det jo vært veldig mye av. Og selv om vi blir fartsblinde, så må vi damene hele tida minne oss selv på at man overhodet ikke skal tåle sånt. Det er et dypt demokratisk spørsmål, for det kan skremme mange vekk fra å stikke hodet fram. Tenk også på hva Erna, Siv og Trine har vært utsatt for. Det er så drøye ting som helt åpenbart er en annerledes hets enn den som menn får. Den går på personlige egenskaper, og kropp og utseende og sex. Og på intelligens.

I starten er det tøffest. Hun husker selv hva hun fikk servert som ung: Pen er lik dum. Engasjert er lik dum. Blid er lik dum.

– Du måtte bevise dobbelt og trippelt at du som er ung, kvinnelig, engasjert politiker virkelig kan det du snakker om.

Temaene som trigger

Det fantes ikke sosiale medier eller kommentarfelt da hun i 20-årene var i TV-debatter mot politikere som Carl I. Hagen. Men det raste inn med brev.

– Det er noen temaer hvor du trigger dem. Det er barnevern, det er samvær, og det er Israel–Palestina-konflikten. Og så er det alt som har med likestilling og feminisme å gjøre. Abort. Sånne ting. «Ikke rart du er for fri abort, du som ser så billig ut.»

Og nå skal Thorkildsen altså reversere den blåblå utdanningspolitikken i Oslo. Hva innebærer det?

– For det første at vi må gi mer tillit nedover i systemene, gi litt slipp på kontrollen. Det er feil å kartlegge alle barnehagebarn, teste skoleelevene så mye at de blir syke av det eller tro at bare vi får «bedre» lærere, vil alt ordne seg.

En kjepphest for henne er å snakke mer med elevene. Hun synes det er et tankekors at i alt snakket om bedre lærere, denne «superlæreren», så glemte man å spørre elevene om hva som gjør en lærer virkelig god.

– Jeg synes det er veldig arrogant å avskrive effekten av flere lærere, både ovenfor lærere selv, som gjør det de kan under trange rammebetingelser, men ikke minst overfor elevene sjøl, som opplever at læreren ikke så dem i dag heller. Man løser ikke ressursproblemer gjennom tester eller kontroll. Tester løser ikke alt. Og jo flere må-oppgaver, jo mindre spennende er det å være lærer, og jo mindre får de gjort av alle oppgavene de skal gjøre. Det må vi passe oss for rett og slett.

– Er det noe de borgerlige har utretta på utdanningsfeltet som dere mener er bra, og som du vil beholde?

– Terpingen på de grunnleggende ferdighetene er vi veldig enige i. Det er nødvendig. Jeg liker også satsinga på etter- og videreutdanning.

Men ellers synes Thorkildsen at Høyre er gammeldagse.

– De er på jordet når de vil frata erfarne lærere muligheten til å undervise, bare for at de ikke har den formelle kompetansen i orden. Og Oslo Høyre er jo mye mer gammeldagse enn Høyre sentralt. De glemmer skolens brede mandat. De mener jo fortsatt at man skal få karakterer i 5. klasse! De tviholder på ganske gammeldagse løsninger. Og fraværsgrense i ungdomsskolen, det vil de ha! Strenghetsregimer uten å faktisk gå løs på årsakene, er det ingen grunn til å tro på. Det har vi prøvd før, for å si det sånn.

Må bevise dobbelt

Thorkildsen må sykle videre. Hun må hente sønnen Johan på Aktivitetsskolen. Hvis ikke får hun bot.

Det fikk hun ikke da hun hadde hest, stående på fôr ute Tomter, men var stortingsrepresentant som egentlig ikke hadde tid. For hun liker hest. Men hesten hennes ble mer og mer amper for hver gang hun var innom, red litt, strigla litt, skuffe litt møkk, før hun måtte løpe til siste tog inn til byen. Hesten måtte hun gi opp til slutt.

– Er du litt som Otto Jespersens karikatur av multitaskeren Tårnfrid, som dumper sønnen med sykkelhjelm og dress på skolen om morgenen, før du slenger han på tvers over sykkelstyret på vei hjem etter endt arbeidsdag?

– Nei, men jeg ser sammenligninga. He-he. Jeg skal riktignok ha med sønnen min på sykkelen hjem. Er det lov, forresten?

Nå har hun forresten begynt å ri litt igjen. Men ikke like ofte som sist.

Du måtte bevise dobbelt og trippelt at du som er ung, kvinnelig, engasjert politiker virkelig kan det du snakker om.


Saken er først publisert på Dagsavisen.no


Helse og livsstil
Populært