«Folk lever ikke i noen objektiv virkelighet»

– Om folk blir i dårlige ekteskap nå, er det ikke fordi de må, men fordi de velger det, sier den britiske forfatteren Rachel Cusk til Dagsavisen.

– Det gjør ekteskapet til en langt mer interessant institusjon i vår tid enn den var i gamle dager. Ekteskapet holder fremdeles folk fanget. Samtidig er det den beste ordningen vi har funnet. Jeg har lest at folk gifter seg oftere enn før i Storbritannia. Jeg tror det er fordi de kjeder seg. De vet ikke hva de skal med forholdet, så de kjører på med hvite kjoler og store fester, for å unngå å stille spørsmål ved hvem de egentlig er.

Kritikerslakt

Rachel Cusk er vant med motstand til det hun sier. Da hun i 2001 skrev en bok om hvor utrolig slitsomt og egentlig ganske skuffende det var å bli mor, «A Life’s Work: On Becoming a Mother», fikk hun utrolig mye tyn fra folk som hadde stort behov for å fortelle henne at hun følte feil, og at hun bare hadde å holde kjeft om ubehaget – hun trengte i hvert fall ikke tro at hun var så voldsomt spesiell.

Så fulgte noen godt mottatte, kritikerroste romaner, før hun igjen møtte heftig motbør med «Aftermath: On Marriage og Separation» i 2012, en bok om ekteskap og skilsmisse. Den fikk én anmelder til å kalle henne «en skjør liten dominatrix», mens andre skåldet henne for å henge ut familien.

– Det ligger i moderskapets natur at hver generasjon, kanskje hver mor, tror hun er den første. Hver generasjon må representere sine erfaringer. Kanskje har jeg vært litt med på å utvide rommet der kvinner kan uttrykke seg. Mange av de forfatterne jeg har likt best, har vært kvinnene som gjør akkurat det, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Konfliktsøkende

Nå er Rachel Cusk aktuell på norsk med «Omriss», på engelsk «Outline» (2014). Det er første del av en trilogi som også innbefatter «Transit» (2017) og snart «Kudos». Om disse bøkene har anmelderne igjen funnet fram superlativene, og hyller Rachel Cusk for å ha «gjenoppfunnet romansjangeren».

– Jeg har selvsagt tenkt veldig mye på hvorfor og hvordan bøkene fungerer eller ikke fungerer. Hva får folk til å hate dem, hate meg? Det vi si – etter en stund pleier folk oppdage at de ikke var så verst likevel, haha! Men det jeg har kommet fram til, er at noen av bøkene mine kanskje har vært i overkant konfliktsøkende. Jeg ønsker å leve ærlig og skrive ærlig. Men med tida – jeg har skrevet bøker siden jeg var 24, nå er jeg 50 – har jeg blitt mer oppmerksom på hva som er nyttig ærlighet.

Ærlighet

«Nyttig ærlighet» er ifølge Rachel Cusk det som får noen til å tro det du forteller, men uten å gå rett i forsvar.

– Målet er at folk skal lære, at de skal se og forstå hva de tror på. En veldig måte å gjøre det på når man skal snakke om vanskelige ting, er jo å konstruere «en venn» som liksom lider av problemet. «Venninna mi syns det er slitsomt med baby», liksom, i stedet for å si det rett ut at du syns det er vanskelig og slitsomt selv. Det åpner for empati og sympati. Jeg mener litteraturen kan være et sted der denne «venninna» får komme fram. Forfatterne gir folk mulighet til å kjenne igjen deler av seg selv som de enten ikke så eller anerkjente tidligere.

Dagsavisen anmelder: Original vri fra Rachel Cusk

Ekteskapskluss

I «Omriss» er hovedpersonen Faye, en engelsk forfatter som reiser til Aten for å undervise grekere på skrivekurs. Hun forteller minimalt om seg selv, men får andre til å legge ut om sine problemer, særlig de ekteskapelige. Et instrument, kaller Cusk henne.

– Jeg prøver å påstå noe veldig enkelt. Nemlig at det er ekstremt vanskelig for folk å leve i den såkalt «objektive virkeligheten». Man ser best det man er, det man har. Har du baby selv, ser du babyer overalt. Er du åtte år, ser du de andre åtteåringene. Er du gammel, ser du andre eldre. Og om man aldri møter seg selv i den man ser, føler man seg usynlig. Hvis alle rundt deg digger fascistisk politikk, og du ikke gjør det, føler du deg ensom og liten. Jeg prøver å vise hvor formbare våre personlige fortellinger er. Det er den mest interessante måten å tenke karakter på, å se på hvordan vi formes mot og av andre. Vi ser verden gjennom andre, formes av hva vi deler, hva vi snakker om og ikke snakker om. Om du for eksempel ikke kjenner deg igjen i din egen families historie, blir familien vanskelig å leve i.

Les også:
Til formuen skiller deg ad Eit kritisk blikk på ekteskapet
Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no