Ønsker vi oss virkelig et samfunn uten Gud?

Gud er død sies det, og vi er hans drapsmenn. Hvilken triumf! John Lennons visjoner har blitt en realitet, og vi synger alle i kor: «Imagine there’s no heaven. It’s easy if you try. No hell below us, above us only sky … Nothing to kill or die for, and no religion, too. Imagine all the people living life in peace.» Hvilken triumf!
Hvordan så mange av oss kan sympatisere med dette har jeg vanskeligheter med å fatte. Kanskje et terrorpreget nyhetsbilde der det jevnlig drepes i Guds navn har bidratt? Jeg vet ikke, men la oss hoppe over diagnostikken. Det vi kan fastslå er at det er langt fra dypsindig filosofi som ligger til grunn. Bak oss ligger nemlig et århundre der vi fikk se konsekvensene av gudløse samfunn. Hvordan endte det, spør du? Katastrofalt.
Ta for eksempel Sovjetunionen under Stalin.

Offisielt ateistisk, men langt fra noen suksesshistorie. For å ta et konservativt estimat, så druknet over 20 millioner russere i sitt eget blodbad, titusener av kirker ble stengt og revet ned, og foreldre ble tatt fra barna og kastet i fengsel for troen sin. Altfor mange kom aldri tilbake igjen.

Richard Wurmbrand var en av dem som ble arrestert, og sa: «Ateismens brutalitet er vanskelig å fatte når en ikke lenger har tro på belønning av det gode eller straff for det onde. Det er ingen grunn til å være menneske. Det er ikke noe som holder igjen for det djevelske dypet som bor i mennesket. Kommunistene som torturerte oss sa ofte, "det er ingen Gud, ikke noe heretter, ingen straff for ondskap. Vi kan gjøre hva vi ønsker."Jeg har til og med hørt en som sa, "jeg takker Gud, han som jeg ikke tror på, for at jeg kan leve til denne time der jeg kan uttrykke all djevelskapen i mitt hjerte". Han uttrykket det gjennom en ufattelig brutalitet og tortur som han påførte fangene.»
En annen stemme er nobelprisvinneren i litteratur, Aleksandr Solzhenitsyn, som også fikk oppleve dette på nært hold. Han forteller: «For over et halvt århundre siden, mens jeg enda var barn, husker jeg et antall eldre mennesker gi følgende forklaring for de store katastrofene som hadde hendt Russland:

Menn har glemt Gud; det er derfor alt dette har skjedd.

Siden den gang har jeg tilbrakt drøye 50 år med å jobbe med historien om revolusjonen vår; i prosessen har jeg lest hundrevis av bøker, samlet hundrevis av personlige vitnesbyrd, og har allerede bidratt med åtte volum av mine egne for å

– Jeg fant rett og slett ut at Gud ikke kunne eksistere

LES SAKEN

rydde vekk restene av denne omveltningen. Men hvis jeg i dag ble spurt om å formulere så kortfattet som mulig hovedgrunnen for den ødeleggende revolusjonen som slukte opp rundt 60 millioner av vårt folk, så kunne jeg ikke si det mer nøyaktig enn å gjenta: ‘Menn har glemt Gud; det er derfor alt dette har skjedd’.»
Vi beveger oss videre til nok en ateistisk stat, nemlig Kina under Mao Zedong. Hvordan endte dette sekulære paradiset? I løpet av bare fire år ble over 45 millioner mennesker drept. Også her ble religiøse arrestert og undertrykt, og den grusomme torturen de måtte gjennomgå er så hinsides det vi kan forestille oss. For nattesøvnens skyld lar jeg vær å skildre dem.
Vi burde sett videre på Pol Pot, og hvordan han i løpet av tre og et halvt år tok knekken på én fjerdedel av befolkningen gjennom tortur, massehenrettelser, og hungersnød. I Norge ville det betydd hele Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, og Sogn og Fjordane til sammen – alle døde på bare tre og et halvt år! Men for å unngå at dette blir for langt må vi dessverre gi oss. Hvis vi skal lære av dem som prøvde, så er det innlysende at tanken om at samfunnet blir bedre simpelthen ved å kvitte seg med religion, i beste fall er uhyre naiv. I verste fall er den skremmende feilaktig. Karl Marx skrev: «Avskaffelsen av religion som folkets illusoriske lykke, er etterspørselen av deres virkelige lykke.» Hvilken ironi! Moralfilosof og ateist, Peter Singer, har helt rett når han sier: «Med mindre vi gjør oss skyldig i et snevert syn på verden, så har ateister også begått en god del av grufulle forbrytelser, inkludert Stalins slakt av millioner av mennesker i Sovjetunionen, og Pol Pot sine ‘dødsmarker’ hvor mer enn én million kambodsjanere ble myrdet.»

John Lennons «Imagine» er kanskje (for noen) en fin sang, men ikke noe mer.

For å sitere emeritus professor i matematikk ved Oxford, John Lennox: «Jeg er ikke John Lennon. Det har seg slik at jeg er John Lennox, og jeg vil be deg forestille deg en verden uten ateisme. Ingen Stalin, ingen Mao, ingen Pol Pot, bare for å nevne lederne av de tre offisielle statene som var ansvarlig for noen av de verste masseforbrytelsene i det 20. århundret. Bare forestill deg en verden uten Gulag, ingen kulturrevolusjon, ingen dødsmarker, ingen fjerning av barn fra foreldre på grunn av at foreldrene lærte dem om troen deres, ingen nekt til høyere utdannelse for de som tror på Gud, ingen diskriminering av troende på arbeidsplassen, ingen plyndring, ødeleggelse og brenning av steder for tilbedelse. Ville ikke det være en verden verdt å forestille seg også?»

Kanskje problemet ikke er religion, men oss?