Avisbløffen som lurte en hel verden i 1835:

Lurte alle til å tro det fantes liv på Månen

Mennesket har alltid lurt på om det finnes liv utenfor Jorden. I 1835 kom New York-avisa Sun med sitt oppsiktsvekkende svar: I en serie på seks episoder trykket de fantastiske og detaljerte beretninger om livet på Månen. Faksimile fra Sun.
Mennesket har alltid lurt på om det finnes liv utenfor Jorden. I 1835 kom New York-avisa Sun med sitt oppsiktsvekkende svar: I en serie på seks episoder trykket de fantastiske og detaljerte beretninger om livet på Månen. Faksimile fra Sun.
180 år før «falske nyheter» ble et begrep, skrev New York-avisen The Sun fantastiske beretninger om liv på månen. Historiene forbløffet en hel verden og bragte avisens opplagstall til himmels.

En sommerdag i august 1835 våknet innbyggerne i New York opp til den fantastiske nyheten om at det var blitt oppdaget liv på månen.

Ifølge den vesle avisen The Sun hadde en vitenskapsmann i Sør-Afrika klart å fravriste månen dens hemmeligheter ved å bruke et kraftig teleskop. Det markerte starten på en serie i seks episoder hvor leserne kunne følge de utrolige og detaljerte historiene fra vår nærmeste nabo i verdensrommet.

Det var fantastiske fortellinger om månens flora og fauna, beretninger om flaggermusmennesker med utsvevende sexliv, intelligente bevere, geitelignende monstre og templer av safirer og smaragder.

Opplaget til avisen The Sun gikk til himmels på kort tid. Men historiene suksessen var bygget på var oppspinn fra ende til annen, funnet på av en kreativ journalist på jakt etter sensasjoner og flere lesere, over 180 år før USAs Donald Trump gjorde «fake news» til et begrep.

Illustrasjon fra en italiensk versjon av den store månebløffen, trykket i Napoli i 1836. Foto: Smithsonian Institution Libraries.
Illustrasjon fra en italiensk versjon av den store månebløffen, trykket i Napoli i 1836. Foto: Smithsonian Institution Libraries.

Pirret leserne

Det første kapitlet i den berømte månebløffen kom på trykk fredag den 21. august 1835. Da publiserte The Sun en relativt nøktern notis om oppdagelsen som var gjort på månens overflate. Artikkelen hadde som hovedformål å pirre leserne til å kjøpe de kommende utgavene. Samtidig satte notisen en troverdig og vitenskapelig ramme på de utrolige historiene som skulle komme. Og de kom.

I beretningen ble det fortalt at vitenskapsmannen Sir John Herschel, sønn av den kjente astronomen Sir William Herschel (som oppdaget Neptun), hadde dratt til Sør Afrika med et nytt og kraftig teleskop for å studere månen på et detaljnivå som ville sette alle tidligere observasjoner i skyggen.

Les også:  Ota Bengas tragiske liv i bur

Det kraftige teleskopet skulle ha et detaljnivå tilsvarende et mikroskop. Dermed, skrev avisen, hadde Herschel klart å forstørre månens overflate imponerende 42.000 ganger. Det gjorde det mulig å se ting på månens overflate ned til 45 centimeters størrelse, slik at man kunne skjelne et stort spekter av månens flora og fauna forbausende klart.

Artikkelen var signert en viss Dr Andrew Grant, som i virkeligheten var en person som ikke eksisterte. Bak det fiktive navnet skjulte den engelske journalisten Richard Adams Locke (1800 - 1871) seg. Locke var en fjern slektning av den berømte filosofen John Locke, og hadde dratt over Atlanteren til USA i 1832 i håp om å gjøre karriere.

Vakre strender og blåaktige monstre

Avisen Suns illustrasjon av flaggermusmenneskene på månen.
Avisen Suns illustrasjon av flaggermusmenneskene på månen.

Etter å ha pirret leserne gjennom den første introduksjonen, var Locke klar til å bringe løgnen et steg videre. I den andre beretningen kunne Locke begeistre leserne med små glimt av hvordan landskapet og innbyggerne på månen virkelig så ut.

Her var det nydelige strender med den hviteste sand, klipper av grønn marmor og skoger som overgikk alt man har sett her på jorden. Bøffellignende dyr regjerte på slettene og et annet snodig dyr, som ifølge avisen ville blitt klassifisert som monster på vår planet, hadde også blitt oppdaget. Monsteret hadde blåaktig farge, hodet og skjegget til en geit, samt et horn i pannen, omtrent som en enhjørning.

I artiklene som fulgte ble bildene og beskrivelsene av månen mer og mer detaljerte. Locke overgikk nesten seg selv i sine kreative og fantasifulle skildringer. For hver utgave hadde han nye avsløringer. Bare på én del av månen, fortalte han, hadde Sir John Herschel observert 38 tresorter, dobbelt så mange andre planter og 16 forskjellige dyrearter. Blant dem et lite reinsdyrlignende dyr, elg, hjort og bjørner med horn.

Safirtempel på månen. Illustrasjon fra 1835.
Safirtempel på månen. Illustrasjon fra 1835.

Og mang en leser ble sikkert forbløffet over å høre om templer av edelsten, måneametyster på over 20 meter og skildringen av et mystisk beverlignende dyr uten hale som kunne bevege seg på to ben.

Dyret bærer ungene sine på armen, som om det skulle være et menneske og beveger seg ved å glide gjennom landskapet. Hyttene deres er konstruert bedre og og høyere enn det mange av de ville innfødte får til, og ettersom det kommer synlig røyk fra flere av hyttene synes det klart at disse vesenene også kjenner til bruken av ild, skrev avisen.

Les også:Barnestjernen som endte i ukjent uteliggergrav

Uanstendige flaggermusmennesker

Mest sensasjonelt var nok likevel oppdagelsen av menneskelignende måneboere. Ifølge The Sun var de bortimot halvannen meter høye, dekket med blankt, kopperfarget hår og, skulle man dømme etter utrykket i de gulaktige ansiktene, var de tydelig intelligente. De hadde membranaktige vinger på ryggen slik at de kunne fly, var glade i å samtale, badet i sjøene og hadde en seksuell løssluppenhet avisen kviet seg for å utdype da den «ville passet dårlig overens med vår jordiske oppfatning av anstendighet».

«Vespertilius-homo» ble måneboerne døpt. «Flaggermusmennesker».

Saken fortsetter under bildet

Mest sensasjonelt var oppdagelsen av menneskelignende måneboere med flaggermusvinger. Illustrasjon fra 1835.
Mest sensasjonelt var oppdagelsen av menneskelignende måneboere med flaggermusvinger. Illustrasjon fra 1835.

Artiklene fra månen skapte sensasjon. Hele USA lot seg begeistre og ventet i spenning på neste kapittel. Så ivrige var folk etter å høre siste nytt fra verdensrommet, at opplagstallet til The Sun, som lenge hadde vært synkende, gikk i taket fra 4.000 til 19.360 eksemplarer på kort tid og bidro til at avisen i en periode kunne kalle seg verdens største dagsavis. Trykkpressen i The Suns lokaler i Nassau Street gikk uavbrutt i ti timer hver dag for å tilfredsstille etterspørselen.

Artiklene ble også trykket i andre publikasjoner i Amerika og Europa. Ytterligere 60.000 eksemplarer ble solgt da artiklene kom som eget hefte med illustrasjoner.

Les også: Han var alle gruppebilders far

Lurte seg unna skeptiske forskere

Selv om historiene fra månen var umåtelig populære, var det slett ikke alle som lot seg lure av The Suns månebløff. Amerikanske astronomer var svært skeptiske til de stadige rapportene om vår nærmeste nabo i verdensrommet.

Uten at det har blitt verifisert, sies det at det en dag dukket en delegasjon forskere fra Yale University uanmeldt opp i avisredaksjonen og forlangte å få se de originale vitenskapelige rapportene det stadig ble referert til. Og med all den sjarmen Locke klarte å lire av seg, forklarte han at disse befant seg på trykkeriet. Håpet var at forskerne dermed skulle la saken ligge. Men de mistenksomme vitenskapsfolkene ga seg ikke før Locke hadde gitt fra seg trykkeriets navn og adresse.

Sir John Herschel ble kreditert for oppdagelsene på Månen, men hadde ingenting med saken å gjøre. Portrettet er fra 1867. Foto: Metropolitan Museum of Art.
Sir John Herschel ble kreditert for oppdagelsene på Månen, men hadde ingenting med saken å gjøre. Portrettet er fra 1867. Foto: Metropolitan Museum of Art.

Den store månebløffen stod nå i fare for å bli avslørt en gang for alle. Men heldigvis for Locke klarte han å komme forskerne i forkjøpet. Han ilte til det oppgitte stedet og fikk trykkeren til å fortelle forskerne at de originale rapportene var sendt videre. Det ble begynnelsen på en vill jakt, der Locke sendte forskerne fra det ene trykkeriet til det neste, mens han selv tok snarveier for å fortelle sine trykkerivenner hvor de skulle sende forskerne videre.

Til slutt var forskerne utmattet og ga opp forsøket på å avsløre bløffen.

Oppspinn

Nærmest en avsløring kom den konkurrerende avisen New York Herald, som stilltiende hadde sittet på sidelinjen og observert The Suns opplagstall nå astronomiske høyder. Der satte redaktøren inn flere støt på å avsløre rivalen, noe som førte til fornøyelige passiarer mellom redaktørene i de to konkurrerende avisene, hvor det ikke manglet på finurlige personangrep og kvikke orddueller.

«The Sun svindler sitt publikum», skrev den frittalende James Gordon Bennett i New York Herald, og fortsatte med å kalle avisen «lettsindig, umoralsk, pengeglad, forvorpen og nederdrektig, en avis som skamløst bløffer sitt publikum».

Det var journalisten Richard Adams Locke som stod bak den kreative månebløffen. Foto: Wikimedia Commons.
Det var journalisten Richard Adams Locke som stod bak den kreative månebløffen. Foto: Wikimedia Commons.

Først den sekstende september 1835 kom sannheten fram. Da bestemte The Sun seg for selv for indirekte å avsløre månehistoriene som oppspinn. Likevel kom aldri avisen selv med noen direkte innrømmelser eller beklagelser overfor leserne. De skrev bare en kort oppsummering hvor de bemerket at historien hadde vært nyttig fordi den hadde fått opinionen til å tenke på noe annet et stund enn det bitre stridens eple: avskaffelsen av slaveriet.

Les også: Londons beste restaurant var en bløff

Reaksjonene

Leserne skal ha tatt avsløringen med stor munterhet, og de høye opplagstallene som Sun hadde nådd i løpet av måneserien, holdt seg stabile også etterpå. Ordet «Moon-hoax» ble av samtiden brukt som begrep tilsvarende «fake news».

Da spøken nådde hovedpersonen selv, vitenskapsmannen Sir John Herschel - som var uvitende til hele episoden, skal han ha gitt uttrykk for at han syntes månespøken var morsom og at hans egne oppdagelser aldri ville bli like spennende.

Senere, da han var nødt til å svare på spørsmål fra folk som trodde spøken var virkelig og som ville høre mer om flaggermusmenneskene, skal han vært mindre begeistret.

Richard Adams Locke selv døde 16. februar 1871, 71 år gammel. I en nekrolog publisert på forsiden av The Sun, skrev avisen blant annet følgende:

«Mr. Locke var mannen bak Månebløffen, den mest suksessfulle vitenskapelige bløffen noen gang publisert, som opprinnelig ble trykket i The Sun. Historien ble fortalt med en så stor detaljrikdom og bruk av tekniske fraser at det ikke bare fenget den vanlige leser, men også forførte og forbløffet vitenskapsmenn i en utrolig grad.»

I dag regnes The Suns månebløff som en av de mest kjente og vellykkede bløffene i avishistorien. Det regnes også som en forløper til science fiction-sjangeren. De utrolige beretningene fra månen ga den to år gamle avisen et oppsving og en oppmerksomhet som løftet den opp i avisenes førstedivisjon. Det var faktisk samme avis som senere lanserte «Man bites dog»-begrepet, som i dag regnes som selve definisjonen på hva som er en nyhet.

Julebløffen 60 år senere

Avisen forsøkte seg på en bløff igjen i 1897, dog av et litt annet kaliber. I det som har endt opp som tidenes mest berømte leder, skrev avisens daværende redaktør et aldeles nydelig svar på spørsmålet fra åtte år gamle Virginia O'Hanlon om julenissen virkelig finnes.

Virginias originale brev hvor hun spør om julenissen virkelig finnes. Foto: Wikimedia Commons.
Virginias originale brev hvor hun spør om julenissen virkelig finnes. Foto: Wikimedia Commons.

Virginia hadde begynt å tvile og spurte faren sin om det virkelig var sant. Faren parerte med å si at dersom det står i avisen, så er det sant. Virginia vendte seg til The Sun for å få svaret. 

«Vær så snill å si sannheten,» skrev hun. «Finnes julenissen?»

Svaret til redaktør Francis Pharcellus Church er et vakkert, gripende, filosofisk forsvar for poesien, håpet og den menneskelige fantasi hvor hans uforbeholdne konklusjon var den rørende bløffen: «Yes, Virginia, there is a Santa Claus».

Lederen har blitt en klassiker i amerikansk julefolklore og har resultert i både teateroppsetninger og filmer.

Avisen The Sun ble nedlagt i 1950.

Kilder: Los Angeles Times, hoaxes.org, History Buff, «Bløffer og bløffmakere» av Tore Sørensen, Wikipedia.

Annonse
Helse og livsstil
Populært