Meny

– Det var grusomt å dra fra datteren min, når vi nettopp hadde fått henne

Tolv sabotører på en fiskeskøyte overraskes av tyske soldater. Elleve mann blir torturert og drept, bare den tolvte klarer å slippe unna. Slik starter «Den 12. mann» hvor Thomas Gullestad spiller hovedrollen som Jan Baalsrud, og skildrer hans flukt. Gullestads første store rolle kostet ham ukesvis i kulden, fravær fra familien og 15 kilo. Foto: Foto: Siri Øverland Eriksen
Thomas Gullestad (36) er klar med sin første store filmrolle. Det har vært et slit, med sult, kulde, sorg – og savn.

Hans første store filmrolle, som motstandsmannen Jan Baalsrud, har tvunget Thomas Gullestad (36) til å grave seg ned i sine dypeste sorger.

– «Den 12. mann» er filmatiseringen av Baalsruds dramatiske flukt gjennom Nord-Norge med Gestapo i hælene. Mange har et forhold til denne historien gjennom klassikeren «Ni liv», som også ble nominert til Oscar. Hva har du opplevd som mest krevende ved å være hovedrolleinnehaver i en av Norges største filmer i år?

– Å jobbe med å forstå skuespill og hvordan jeg skal levere, i tillegg til å samspille med andre skuespillere og få alt til å henge på greip. Det har vært det mest krevende.

– Hva legger du i «å forstå skuespill»?

– Det handler om å lære seg teknikker for å spille ut de ulike uttrykkene og følelsene, uten at jeg tenker: «Nå skal jeg skal se trist ut». Det har vært en prosess å lære opp en 35 år gammel hjerne til det. Så sier det seg selv at det fysiske er krevende. Vi jobbet i 30 minusgrader i tre uker i strekk. Det gnager på hjernen. Slankingen jeg måtte gjennom, gnagde også på hjernen på en annen måte.

Les også: – Det er en ganske betent stemning i SSB nå

– Hvordan da?

– Du går inn i sultmodus. Du får ikke nok næring til kroppen. Da begynner kroppen å stille seg inn på det jegerinstinktet hvor man bare tenker på å komme seg opp og ut for å sanke mat.

– Du måtte sette deg inn i mørke følelser som isolasjon, ensomhet og sorg. Mange kjenner deg kanskje som en utadvendt og sprudlende fyr. Hvordan var det å måtte dypdykke ned i disse følelsene?

– Jeg er jo også mangefasettert som menneske, og har mine sorger og mørke opplevelser. Det var litt ekkelt å begynne og grave i det. Det var en lang prosess, men etter hvert ble det nesten hverdagslig å dykke ned i det mørket. Men jeg merket at jeg ble ganske rar av det over tid. Jeg passet på at jeg var så mye alene på innspilling som overhodet mulig. Jeg måtte være for meg selv for å føle meg litt ensom hele tida. Så overnattet jeg en natt på hotell Savoy, som er den lille tømmerkoia som Jan Baalsrud lå i 12 dager og ventet på å bli transportert til Sverige. Der lå jeg uten mobil, med bare litt mat. Det eneste som var der var en hard benk. Jeg hadde med en sovepose fra 1943, og lå der under et bilde av Baalsrud.

Les også:  Avdekket et fjell av overgrepssaker i Tysfjord

– Hvordan var det?

– Det var helt surrealistisk. Jeg mistet litt begrep om tid og sted. I tillegg krøp gradene ned til 20 minus. Jeg satt mye stille og noterte i en bok jeg hadde med meg om hva jeg tenkte og følte. Da kom mye grums fra fortida fram, jeg satt bare og skrev og skrev. Etter hvert merket jeg at jeg var helt iskald etter å ha sittet så lenge stille. Etter hvert fikk jeg varmen i meg, forutenom på ett punkt i kroppen, og det var i høyre stortå, som er den Jan fikk skutt av i Toftefjorden. Så snudde jeg meg mot bildet og kjente at Jan stirret på meg. Da tenkte jeg: Fy faen, dette er et tegn. Det var en helt rå opplevelse!

– Det høres ut som du har gått inn med hud og hår i denne rollen. Du har fått frostskader, gått ned 15 kilo og vært borte fra familien din i lang tid. Hva har vært det største offeret for deg ved å spille inn denne filmen?

– Det er nok det å ikke kunne være til stede hjemme. Det var grusomt å dra fra datteren min, når vi nettopp hadde fått henne. Jeg er i overkant samvittighetsfull, noe som gjorde at jeg ble revet mellom filmprosjektet på den ene siden og familien på den andre. I tillegg tenkte jeg mer på hva jeg risikerte ved å gjøre en del av de fysiske delene av skuespillerjobben, hvor jeg kunne blitt skadet. Tenk om hun får hjem en halv pappa?

Les også:   – Norge hadde svært liten erfaring i å håndtere kulturelt og religiøst mangfold

– Filmen er en historie om krig og flukt, hvor også menneskene som hjelper Baalsrud er sentrale. Krig og flukt er også aktuelt i dag. Vakte dette noen egne refleksjoner hos deg mens du jobbet med denne historien?

– Ja. Veldig mange har det veldig godt i Norge, samtidig har det å hjelpe andre blitt en større sjeldenhet. For meg har dette prosjektet definitivt vært en vekker. Man må begynne å se folk på en annen måte. Det kan være i det små – naboene dine eller vennene dine. Sørg for å være der for folk, still spørsmål om du kjenner at det er noe. Så mener jeg også at vi må ta imot folk. Vi er en planet med masse like mennesker, og det er merkelig at vi lukker øynene litt for andre folks ulykke og tenker at noen andre ordner opp. Det er ikke nødvendigvis sånn.

Saken ble først publisert på Dagsavisen/Rogalands Avis.

Helse og livsstil
Populært