– Jeg ønsker ikke min verste fiende en tilsvarende opplevelse
Da Carl I. Hagen var politisk aktiv student på slutten av 60-tallet, gikk han under sosialdemokrat-banneret. Etter hvert ble han kalt både «brun, rasist og nazist». Det ble store seire – og vonde nederlag. Møt ham i portrettet.
Han har vanskeligheter med å se seg selv som bare pensjonist. Det som innebærer jo å ikke gjøre noen ting som helst. For han må alltid gjøre noe. Det er derfor han ikke gir slipp. Trekker seg tilbake. Selv om han er 73, blir 74 til våren.
– Jeg tror jeg er en type som må ha noe å stelle med. Ikke nødvendigvis full arbeidsdag, men jeg må ha noen verv. Noe som innebærer lesing av dokumenter, noe som gjør at jeg må sette meg inn i ting. I hvert fall bruke de små grå cellene. Og Nobelkomiteen hadde vært fint.
Han sier det som om det skulle vært et verv i en eller annen intetsigende forening ingen har hørt om. Men ortodokse pensjonist-aktiviteter som luking kan andre holde på med.
Les også: Lex Hagen setter ny fyr på Nobel-striden
Nobel eller ikke
Det har vært en sår periode. Men han er mest sint. Sint på at de brøt avtalen. Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. For at kandidaturet hans skapte baluba på Stortinget.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Det er jo tøft. Det er klart det er ikke noe moro å oppdage at dine politiske konkurrenter omtrent setter i gang en mobbekampanje. Jeg må jo være en fæl fyr, når alle mener at «han skal ikke inn».
– De begrunner det med at jeg er vararepresentant. Jeg respekterer det, men akkurat den begrunnelsen alene, velger jeg å ikke tro på. Den har aldri blitt brukt som argument før. Og jeg tror det er mange som er enig med meg.
Fem favoritter
Musikk:Pop fra 50-, 60- og 70-tallet.
Film: «Pretty Woman».
Litteratur: «Atlas Shrugged» av Ayn Rand.
Mat: Biff med champignon, asparges og pommes frites og kryddersmør.
Sted: Oslo, Lesjaverk og Torrevieja.
Nobel eller ikke. Dramaet om hvorvidt kongen av Fremskrittspartiet – i dag pensjonist, og «bare» førstevara på Stortinget, samt medlem i helse- og sosialkomiteen i bystyret, skulle få oppfylt sin drøm om å sitte i komiteen eller ikke, har gått som en saftig karamell i mediene, og skapte så mye ståhei at selv India fikk det med seg. «Outrage as anti-immigration politician bids for Nobel peace committee seat» skrev The Guardian. «He denies climate change. And he supports president Trump, having likened him to Ronald Reagan», skrev New York Times i sin beskrivelse om hvem denne Hagen var. Nobeldramaet endte til slutt, bare dagen før selve prisen ble utdelt. Hagen stjal showet igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: I den tøffe knappetida
200 forslag
Men han er ikke bitter, der han sitter. I sin faste stol i sittegruppa på kontoret, i den kongeblå dressen, som forresten også matcher den futuristiske gråblå heisen i Rådhuset. Her har han mye plass. Så hvorfor har det vært så viktig å få sete i Nobelkomiteen?
– Vi har jo hatt diskusjoner om ulike tildelinger, og det er en veldig hemmelig komité, så jeg er svært nysgjerrig på hva som skjer bak dørene. Det eneste vi vet, er at de får inn omtrent 200 forslag. Og så er det helt stille. Det er noen spekulasjoner i forkant, inntil det kommer noen ut av den døren. Og så sier de navnet. Hvem er det som lager den listen fra 200, og ned til fire stykker, som de så diskuterer på slutten? Er det konsulentene? Er det Nobelkomiteens egne medlemmer som leser veldig mange vurderinger av de 200? Det hadde vært veldig interessant å vite.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: En hjelpende hånd
Kjerringa mot strømmen
Men det er ikke av ren nysgjerrighet at Hagen ville sitte i Nobelkomiteen.
– Men det skulle vært artig å ha blitt med på diskusjonene. Det er jo noen priser jeg ikke begriper hvorfor er delt ut, som Barack Obama, for eksempel. Jeg skulle gjerne vært der og hørt den diskusjonen Og litt fleipete sagt, så er det jo konkurranse overalt, ellers. Alt som heter sport følger vi med på. På fredagskveldene er det konkurranse i begge kanaler. Utslagsmekanismer og greier. Du har «Farmen» og ditten og datten. Det er masse interesse. Kanskje man ville fått opp interessen for Nobelprisen? «Jeg heier på den kandidaten, og jeg heier på den kandidaten».
Artikkelen fortsetter under annonsenHan har vært sånn hele livet. Sagt det stikk motsatte av alle andre. Noen kaller det å være «kjerringa mot strømmen».
– Jeg pleier å definere meg selv som gutten i «Keiserens nye klær». Du har hørt eventyret? Keiseren som gikk ut til folket for å vise fram klærne han hadde fått skreddersydd, som var så fine at bare kloke mennesker kunne se de? Da var det en liten gutt som sa «jammen han er jo naken».
Artikkelen fortsetter under annonsenHagen mener Norge lider av «Keiserens nye klær»-syndromet.
– Veldig mange sier det samme, og da tør man ikke si noe annet selv. For da er du dum. Jeg er den lille gutten som sier noe annet.
Han mener også at Fremskrittspartiet har snudd skuta i retning større konkurranse, selvstendighet og valgfrihet, og respekt for ytringsfrihet, de 44 åra det har eksistert.
– Mange av de tingene og endringene som har skjedd, var vi de første talspersonene for. Norskprøver for innvandrere, for eksempel. Jeg ble kalt rasist da jeg først foreslo det. I dag er det norsk lov.
Les også: Tybring-Gjedde: Frp-grasrota bør få si sin mening om Venstre
De med dårlig råd
Noen vil ha klimakvoter. Hagen har derimot et eget CO2-bord. På kontoret i Rådhuset. Utover ligger bøker, pamfletter og hefter pent dandert, som om dette var en valgbod. «Ingen global oppvarming siden september 1996!». «Det blir snart kaldere. Nyt varmen mens vi har det slik som i middelalderen, romertiden og bronsealderen!» står det på forsiden av et av heftene fra noen som kaller seg Klimarealistene. Hagen tror på det de skriver. Og at dette med CO2 og menneskeskapte klimaendringer bare er vås.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Menneskets aktivitet har ingen innvirkning på klimaet. Eller jo, litte grann, men det er helt ubetydelig. Jeg får jevnlig sånne mailer fra en «global warming»-tenketank som støtter mitt syn – eller jeg støtter deres syn. Der siterte de nå en ledende fyr som sa «vi ville komme til å få mindre sne, og det blir varmere og varmere, og hva med «dette sne» dagens unge aldri får sett?» Han kommer til å få problemer. Nå er det snestormer i England!
Derfor kan man godt kjøre mer bil, mener Hagen. Folk flest kjører jo bil.
– Man snakker mye om energisparing, men de offentlige var de første til å bruke elektriske dører, sier han, mens vi spaserer gjennom flere av dem som åpner seg automatisk og fancy i Rådhuset, og gir følelsen av å være på et romskip.
– Venstresiden vil jo ha økt avgift på bensin og diesel, for at vi skal kjøre mindre bil, sier de. Det de ikke sier, er at «vi synes at folk med dårlig råd ikke skal kjøre bil.» Trygve Hegnar sa jo dette best: «Sett opp bensinprisen til 25 kroner liter’n, så slipper jeg å kjøre i kø». Fordi alle med dårlig råd da måtte slutte å kjøre bil. Det samme ser vi nå, med de borgerlige partiene som har økt sukkeravgiften med 83 prosent. Så begrunner de det med helse. Det går jo først og fremst utover de med dårlig råd.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Hege Storhaug nevnes som mulig ny Frp-kandidat til Nobelkomiteen
«Sukkerungen min»
Sukker. Anders Lange kalte ham for «sukkerungen min». Hagen selv jobbet for sukkerprodusenten Tate & Lyle, før han gikk inn i politikken. Han har også vært dekksgutt og maskingutt på båt. Seilte til New York og Philadelphia med NALs MS «Foldenfjord». Og han studerte bedriftsøkonomi i England.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet var året The Beatles utga «The White Album». Militære styrker fra Sovjetunionen og andre land i Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia under den såkalte «Prahavåren». Det var studentopptøyer i Frankrike, Tyskland og England. Man gjorde opprør. Mot autoriteter og foreldre.
Midt oppi det hele, «i en av disse badebyene i England med mange kongresser, Brighton eller Baltimore», der befant Carl Ivar Hagen seg. Han var også 68-er. Selv om det nøyaktige året var 1967. 24 år gamle Hagen gikk under sosialdemokrat-banneret. De konservative eksisterte ikke i studentmiljøet på den tida. Og slett ikke noe som lignet Fremskrittspartiet. Det var bare to valg: Den sosialdemokratiske fløyen eller den venstreradikale.
Artikkelen fortsetter under annonsen800 studentledere fra hele Storbritannia var tilstede. Hovedfløyene skulle velge en «deputy president». Hagen hadde også meldt seg på, så klart. Som formann for Labour-fløyen i sin studentunion, for Newcastle College of Commerce.
– Det var en stor begivenhet å være på kongressen. Og der var det nøye, der. Vi fikk tre spørsmål hver, og hadde bare ett minutt å svare på. En gul lampe lyste når det var 15 sekunder igjen. Når det lyste rødt, var tida ute. Da holdt man kjeft, altså.
Les også: Nå har Lundestad gitt opp
«Da tar vi’n!»
Hagen tapte mot sin motkandidat i Leeds Student’s Union, John Whitaker «Jack» Straw. Han som senere skulle bli justisminister i Gordon Browns regjering, før han ble Storbritannias innenriksminister, og så utenriksminister.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen Hagen dro ikke hjem til Norge helt ubemerka, heller. Ikke alle kan slå seg på brystet med at de har et eget studenthus oppkalt etter seg, nemlig «The Carl Hagen House». Det var også her at den politiske ilden ble tent i unge Hagen.
Artikkelen fortsetter under annonsenEt valgresultat som gikk langt bedre, og som han husker svært godt, var kommunevalget i 1987. Arbeiderpartiet hadde gått ned. Høyre hadde gått ned. Thorbjørn Berntsen ble intervjuet på TV fra Youngstorget. Han fikk spørsmål om Fremskrittspartiets fremgang og hvorfor de gjorde det så bra. Thorbjørn Berntsen svarte «Nei, bare vent til vi får inn resultatene fra Vålerenga, og Oslo Øst. Da tar vi’n!»
Litt senere kom det inn resultater fra Vålerenga og Oslo Øst opp på skjermen. Man hadde håpet at Fremskrittspartiet skulle gå ned med ti prosent. Minst.
– Men Frp gikk opp omtrent i hele Oslo Øst med nesten over 20 prosent. Det var enda verre for Arbeiderpartiet enn før disse stemmene kom inn. Det var en fornøyelse å se Thorbjørn Berntsens ansikt på skjermen. Det sjokket!
Sjokk hadde han selv opplevd flere ganger. Det verste kom i 1985. Stortingsvalget. Fremskrittspartiet gjorde det dårlig på meningsmålingene. Han visste at om ikke han selv kom inn, ville heller ikke Eli gjøre det, som jobbet i stortingsgruppa. De ville begge brått stå der arbeidsløse. Med to barn hver.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg ønsker ikke min verste fiende en tilsvarende opplevelse. Jeg tenkte mange banneord, selvsagt. Hvem skulle jeg snakke med? Hvem kunne jeg kontakte? Jeg hadde jo tre måneders oppsigelse. Men det var fælt. Vi var veldig utskjelte på den tida. Jeg var rasist og nazist og brun. Det var ikke noe sånn at Carl I. Hagen var noe attraktiv på arbeidsmarkedet, akkurat. Det samme gjaldt for min andre kollega, Hans J. Røsjorde. Vi risikerte begge å miste jobben.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: – Anders Lange må jo rotere vilt i grava over dette
Forbanna på kriminalitet
Den valgnatta i 1985, kom det inn målinger som sa både ja og nei. «Hagen ikke inn på Stortinget». «Hagen inn på Stortinget». Magen knøt seg. Svetten hagla fra panna etter hvert som resultatene kom inn. «Hva gjør vi?», tenkte han. Men de kom inn. Frp var redusert fra fire stortingsrepresentanter, til to.
Artikkelen fortsetter under annonsenSå var det året de gikk fra to til 22 representanter på Stortinget. Fremskrittpartiet ble et stort parti. I 1989.
– Det er klart, på den tida tok vi mange velgere fra Arbeiderpartiet som var veldig interesserte i, la oss si, gå på puben. Gå på fotball. Ishockey. Og som ikke var så interessert i politikk eller å følge med på debattprogrammer. En vanlig tradisjonell industriarbeider. Det var ikke noe galt med menneskene. Men de var forbanna.
De var forbanna på kriminalitet, de likte ikke høye skatter eller avgifter. De ville ha billigere biler. Og de skulle i hvert fall ikke ha noen innvandring. Disse velgerne appellerte Vidar Kleppe og Jan Simonsen til. Det var slik Fremskrittspartiet fikk mange velgere fra Arbeiderpartiet.
– Arbeiderpartiet hadde hatt mange sånne velgere med den typen holdninger, som mange andre partier så ned på, men som jeg respekterte fullt ut. Helt greit.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen så var det plutselig ikke greit lenger.
Les også: Vent, hva, er vi ferdig alt?
Alt mulig rart
Gutter gråter ikke. Det lærte Carl Ivar som barn. Men på landsmøtet på Bolkesjø turisthotell, sto han og Hans Andreas Limi i et hjørne og gråt. Året var 1994. Partifellene som da ville forlate dem, var nettopp de som Hagen hadde trodd at gradvis skulle overta partiet. Men de likte ikke stilen til Kleppe og Simonsen- typer som trakk til seg velgerne som ikke likte innvandrerne, dro oftere på pub enn de så debatter på TV, og ville ha billig bensin.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette var litt sånn ytterliggående folk som syntes det var veldig morsomt å diskutere hvordan vi skulle privatisere eiendomsretten på månen, helt teoretisk. De var så høye på seg selv, at de visste alt mulig rart. De trodde de kunne overta et parti der de ville miste alle velgerne.
Artikkelen fortsetter under annonsenI stedet ble landsmøtet preget av en dramatisk strid mellom den liberale og den populistiske fløyen, men også personstriden rundt Hagen selv, som hadde «vinglet fram og tilbake mellom de ulike fløyene», slik at alle skulle bli fornøyd. Nå var det slutt. Han kunne ikke lenger forsøke å samle et splitta parti. Bolkesjø ble kjent som «Dolkesjø». Folk meldte seg ut.
Les også: – Forvaltningen av fredsprisen en skandale
Den troskyldige
Det har vært mye baluba. I 2001 forsøkte Hagen selv å kvitte seg med Kleppe og Simonsen, og resten av den såkalte «sjuerbanden». Kleppe, Hedstrøm og Fridtjof Frank Gundersen kom med flere soloutspill, og enkelte satte opp egne torgmøter der de kom med krasse uttalelser mot innvandrere, som verken Hagen eller Siv Jensen klarte å glatte over. Oddbjørn Jonstad krevde egne leire for flyktninger og asylsøkere.
Artikkelen fortsetter under annonsenTo partimedlemmer ble ekskludert, sju fra Oslo Frp suspendert.
Strid har det også vært med Siv Jensen. Den handlet også om at Hagen ville sitte i Nobelkomiteen. Vrakinga fikk Jensen skylda for.
Det er ting han angrer på. Og de forteller han aldri til noen. Men det handler ikke om politikken.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De tingene har jeg fortalt om. Som at jeg satte inn Bondevik i 2001. Jeg var den troskyldige som trodde at Bondevik kanskje ville ta Frp inn, og lage flertallsregjering. I stedet skjøv han oss ut i kulden. Men om han og jeg hadde stått hardt mot hardt i 2001, så kan man lure på hva som ville skjedd.
Les også: Erling Lae – ridderen på haugen
Liker ikke ordet «bitterhet»
Hagen har tenkt over mange mulige scenarioer i ettertid.
– Og mens Stoltenberg og Jagland fikk alt de hadde drømt om og jobbet for, er jeg han som ikke fikk noe.
– Har du følt bitterhet for sånne ting?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg liker ikke det ordet, bitterhet. Det blir litt for tøft. Men jeg er skuffet. Og nå er jeg selvsagt innbilsk. Men jeg synes jeg har fortjent bedre.
– Tar du selvkritikk på ting du har ment, men som andre mener er selvmotsigende?
– Ja, når jeg ser meg selv utenfra, forstår jeg en del av de kritikker jeg er utsatt for. Jeg har for øvrig bedt om unnskyldning for å være altfor sen når det gjelder syn på homofile og deres rettigheter og krav om likebehandling og fjerning av diskriminering.
– Kan du i dag være enig i noe av kritikken som har vært fremsatt mot deg?
– Jeg har vært klar i uttalelsene mine. De som har glorifisert det kulturelle fellesskap, det er ikke sikkert de er så stolte i dag, de heller, når de ser alle utfordringer med radikalisering, og segregering i Oslo.
Les også: Siv Jensen har både brukt countrymusikk og Sputnik effektivt i valgkamp
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg har betydd noe
Nobel eller ikke. Selv om han ikke slår seg helt til ro med å være pensjonist, er Hagen glad for å kunne si at han har hatt et godt liv. Selv om han aldri fikk Frp inn i regjering. Og selv om han aldri ble ordførerkandidat.
– Jeg har nok alltid vært opptatt av å prøve å gjøre det bra. Jeg kan i hvert fall si at når jeg ser på mitt liv nå, så kan jeg si at jeg har levd. Jeg har betydd noe. Jeg tror alle eldre mennesker vil se tilbake på sine liv, og filosofere: «Har jeg hatt et godt liv? Har jeg hatt et dårlig liv? Har det vært utfordrende? Har det vært kjedelig? Har jeg opplevd noe?».
– Noen har kanskje hatt den samme jobben i 50 år og fulgt faste rutiner. Jeg valgte å gjøre de tingene jeg fikk lyst til. Jeg håper jeg lever mange år til, men det meste er bak meg.
Saken ble først publisert på Dagsavisen.no