Kranglefanten på fuglebrettet

Gråsisiker bruker mer tid på å krangle enn andre småfugler gjør. Betyr det at de er mer utsatt for å bli spist av rovfugler fordi de ikke følger med? Foto: Wikimedia
Gråsisiker bruker mer tid på å krangle enn andre småfugler gjør. Betyr det at de er mer utsatt for å bli spist av rovfugler fordi de ikke følger med? Foto: Wikimedia

Gråsisiken krangler når den tilsynelatende egentlig burde se etter fiender. Hvordan kan det gå godt?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De fleste småfugler er svært påpasselige når de skal spise. De speider og forsøker å være mest mulig sikre på at det ikke er noen fiender i nærheten før de forsyner seg. Gråsisiken ser ut til å være annerledes.

Nå er gråsisiken (Carduelis flammea) ofte forsiktig også, men av og til kan det se ut som om den er mer opptatt av å krangle med andre gråsisiker enn den er av å passe på å ikke bli spist selv.

Balansegang

De bittesmå fuglene på 12 til 15 gram må spise nesten hele tida mens det er dagslys for å holde det gående gjennom vinteren. Mens de sommerstid i hovedsak lever av frø som de henter oppe i trærne, må de plukke frø på snøen om vinteren.

Gråsisikene starter gjerne dagen før mange andre småfugler, og drøyer dessuten dagen mer enn de fleste. De kan også utnytte månelyset for å lete etter frø.

Gråsisikene må holde utkikk etter fiender, men ikke være så skvetne at det går unødig ut over den knappe tida de har til rådighet for å spise. Samtidig må de ikke sløse med energien. Det kan være en vrien balansegang.

Olav Hogstad er professor emeritus ved Institutt for naturhistorie ved NTNU. Han har fulgt atferden til gråsisik, granmeis (Poecile montanus) og kjøttmeis (Parus major) på en fôringsplass for å se hvordan de reagerte i møte med fiender.

Hogstad monterte utstoppete eksemplarer av to farlige fiender like ved fuglebrettet med solsikkefrø. Det ble vekslet mellom kråke (Corvus cornix) og lavskrike (Perisoreus infaustus). Etter å ha fjernet de utstoppete fuglene, målte han tida det tok før småfuglene returnerte.

Les også: Sånn overlever småfuglene vinteren

(Saken fortsetter under bildet)

Gråsisiker lever normalt i store flokker. Det kan veie opp for at hvert enkelt individ er mindre oppmerksomt. Foto: Wikimedia
Gråsisiker lever normalt i store flokker. Det kan veie opp for at hvert enkelt individ er mindre oppmerksomt. Foto: Wikimedia

Gråsisik tar større risiko

Gråsisiken var alltid den tidligste tilbake. Den var mye tidligere tilbake enn begge de andre artene om de ble skremt av en lavskrike. Om ei kråke skremte dem, var gråsisiken mye raskere tilbake enn kjøttmeisen og litt raskere enn granmeisen.

Dette kan blant annet fortelle at gråsisiken ser på lavskrika som en mindre fare enn de andre småfuglene gjør, og at den er villig til å satse livet på at lavskrika ikke vil ta den denne gang. Men det gjelder også den farligere kråka.

– Den frøspisende gråsisiken kan ha større press på seg for å spise, mener professor Hogstad.

Granmeis hamstrer for eksempel mat innenfor territoriet sitt om sommeren, så de kan ha mer å gå på om vinteren. Gråsisiken må rett og slett ta en større risiko for å få i seg nok mat.

Samtidig holdt granmeis og kjøttmeis stort sett fred med hverandre mens de plukket solsikkefrøene opp av snøen. Gråsisiken kranglet mye mer med artsfrender. Det gjør antakelig enkeltindivider av gråsisik mye mindre oppmerksomme på farer.

Men det er ikke sikkert gråsisiken står i særlig større fare for å bli spist likevel.

Les også: Småfugler kan rangere farlige fiender

(Saken fortsetter under bildet)

Gråsisikene må holde utkikk etter fiender, men ikke være så skvetne at det går unødig ut over den knappe tida de har til rådighet for å spise. Foto: Juho Holmi/Flickr
Gråsisikene må holde utkikk etter fiender, men ikke være så skvetne at det går unødig ut over den knappe tida de har til rådighet for å spise. Foto: Juho Holmi/Flickr

Store flokker

Utenfor hekkesesongen danner nemlig gråsisiken store flokker. Kjøttmeis og granmeis lever i mye mindre flokker, gjerne på noen få individer.

En stor sisikflokk kan øke risikoen for gnisninger og krangling, noe som kan forklare de økte konfliktnivået. Den som er opptatt med å krangle, er samtidig mindre oppmerksom på farer utenfra og ovenfra.

Men det at de er mange, reduserer sjansen for at ett bestemt individ skal bli offer for en sulten fiende. Dessuten øker sjansen for at minst én i flokken skal oppdage en trussel. Det kan veie opp for at hvert enkelt individ er mindre oppmerksomt.

De kranglevorne gråsisikene er altså til sist helt avhengige av flokken.

Les også: Mestersangerne

Saken er opprinnelig publisert på Gemini.no

Personvernpolicy