Elefantjakten:Slik takler du slitsomme kolleger og klåfingrede sjefer

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Artikkelen fortsetter under annonsen

Klåfingrede kolleger og sannheter som serveres mellom ribben og multekremen. Jobben kan være en prøvelse hver eneste dag. Siri Spillum gir råd om hvordan man kan takle kolleger og sjefer.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siri Spillum er coach og har hatt hundrevis av samtaler med ansatte og sjefer. Det kan være kollegaen som slenger rundt seg med rasistiske utsagn i lunsjen, eller han som drikker for mye, og lukter alkohol både før og etter kundemøter. Det kan også være «ja-kollegaene» som støtter alt av ideer uansett om de er gode eller dårlige.

Før du vet ordet av det, er du rullet inn i et system der du må bli med på besøkstjenesten til Røde Kors, skriver Siri Spillum i boken «Elefanten i rommet, jag den ut og få det bedre på jobben»: «Men Ole har knapt tid til å hente i barnehagen, og nå dette.»

– Elefanten er en åpenbar sannhet som ikke nevnes, et problem som dysses ned fordi det er for ubehagelig å ta det opp, sier Spillum til Finansavisen.

Hun mener at det er på tide å lose den ut av rommet.

– Ta eierskap og kontroll

Vi møter henne hjemme, nær Aker Brygge, i en leilighet med utsikt i flere himmelretninger. Hun har akkurat sagt opp leieavtalen om kontor i sentrum, fordi hun like gjerne tar samtalene med kundene på en tur på Bygdøy eller på toppen av Grand Hotell, for å få ro. På kundelisten står blant annet Kondomeriet, Bohus, Blindeforbundet, Interflora, Telenor og diverse høyskoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Vi flytter gjerne fokuset over på "offeret", men det offeret lager vi ofte selv, advarer Siri Spillum. Foto: June Witzøe
– Vi flytter gjerne fokuset over på "offeret", men det offeret lager vi ofte selv, advarer Siri Spillum. Foto: June Witzøe

Spillum har vært seniorkonsulent ved Varehandelens Høyskole og hatt Sissel Gran, psykolog, spaltist og forfatter, som mentor. Nå har Spillum nettopp holdt foredrag for Kvinnenettverket i Narvik, og skal nordover igjen på flere nye reiser. Tilhørerne kommer fra ulike bedrifter og organisasjoner, eller som privatpersoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva gjør man med drikkingen, klåfingrede kolleger og «ja-folket» ?

– Det handler om å bevisstgjøre relasjoner, sier Spillum.

– Vi må forstå vår egen holdning og adferd. Det er alles ansvar, det kommer lite ut av det å skylde på andre.

Hun understreker at det like gjerne kan være en kollega, og ikke en sjef som oppfører seg dårlig.

Så hvis en kollega legger an på deg, hva gjør du?

– Si at du blir sjarmert, men at nok er nok, uten forklaring. Eller at du har kjæreste.

Og hvis du ikke har en åpenbar grunn?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Si noe annet: Gir han seg ikke, så si at du «ser etter den høye mørke». Det virker. Øv på det. Man må ta eierskap og kontroll.

Les også: Tren deg yngre

Kunsten å lose ut elefanter

Hun understreker at evolusjonen har kommet dithen at kvinner kan være like pågående som menn.

– Vi flytter gjerne fokuset over på «offeret», men det offeret lager vi ofte selv.

Hun understreker at overgrep og vold er noe annet. At det er viktige skiller her, fra å bli flørtet med og klådd på, til halvvoldtekter og voldtekter.

Overgrep er straffbart og i en egen klasse. Ikke bare det: Noen ganger er det en ubalanse i maktforholdet, som gjør det vanskelig å si ifra, for eksempel sjef-ansatt eller partner–trainee.

Plutselig spør Spillum om vi har litt ekstra tid. Vi nikker, og før vi vet ordet av det har hun fylt et hvit A4-ark med vårt indre – og med spørsmålet «Hva nå?» i midten. Hun stiller oss noen spørsmål, og oppsummerer oss i noen bilder og ord, i vårt tilfelle blant annet en frihetsgudinne, en vinge og en rød prikk, som kan si noe om hvem vi er og hvor vi er på vei.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det livsprosjektet vi trodde vi måtte gjennomføre, dreper hun på under ett minutt:

– Armene mine blir tunge som bly når du snakker om det. Dropp det! er hennes budskap.

Spillum har et par ekteskap bak seg og fire barn i alderen 18-31 år, en er kirurg og en annen psykolog. Hun serverer kaffe i glass og kaker hun neppe kunne fått tørrere om hun hadde bakt de selv. Det er ikke enkelt å lose ut elefantene, konstaterer hun, men presiserer at alle må ta ansvar.

– Hvis det kommer ekle kommentarer om en kollega, som at «Åh, der kommer hun igjen», eller felleslunsjen er kjedelig, så ta ansvar for å starte samtaler. Tenkt på å ha en verden med raushet. Der man ikke dømmer andre for skjørtelengden. Kanskje man heller skal tenke litt på at man selv har skjøret langt nede på leggen?

Les også: – Ikke dropp frokosten

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å flørte med bøddelen er feigt

I boken nevner Spillum en rekke eksempler på utfordrende situasjoner, og personer som bøddelen, tåkefyrsten og veteranen. Hun skriver: «Bøddelens drivkraft er å tappe andre for god energi. De gir sjelden ved bordet, men sier gjerne: «Vi har det ikke noe hyggelig her». Bøddelen får andre til å bli irrasjonelle. De legger til rette for konflikter og et mindre hyggelig arbeidsmiljø.

Så hva gjør man?

Spillum skriver: «Å flørte med bøddelen er feigt. Ta opp den aktuelle saken og be om en endelig avklaring. Bli enige om hvordan dere skal takle den. Konfronter bøddelen med hvert hugg. Vis at dere ser strategien.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun nevner også elefanter man kan skape sammen – som turen med danskebåten, den som skulle gi påfyll og virke samlende. Her blir det i stedet shot på shot, og Tommy smyger seg vekk fra møtet og får med seg kollegaen Trude til lugaren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spillum understreker at det er stor forskjell på å feire med stjerneskudd og bobler på båtturen, og det å knekke avanserte koder for videre drift av firmaet. Forventningene er ulike og dette bør defineres på forhånd.

Les også: Slik dømmer andre personligheten din

– Sjekk med andre

Boken hennes ligger på bordet foran oss, og er den tredje i rekken. Hun har også hatt en fast spalte i Aftenposten.

I boken om elefantene tar Spillum blant annet for seg det hun omtaler som tilfeldighetslederen, der det som var viktig i går, ikke har relevans i dag. Den ene dagen er det mersalget som gjelder, den neste kundelisten.

Lederen har liten forståelse for hva som motiverer til god innsats, slår Spillum fast.

Så hva gjør du da?

– Spør hvor lenge dette ene prosjektet skal vare, og vektingen av det, før du går i gang, foreslår hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det stopper ikke der. Hva gjør du når:

  • Alle vet hvem som bryter inn over alt - uten filter. Som flytter samtalen over på noe annet som tjener ham?
  • Alle vet at den flinkeste kollegaen skal slutte og det viktigste prosjektet går i vasken, men det pyntes på: Man later som om alt er som før og jobber på?
  • Alle vet hvem som er i krig, men man snakker selv siste taler etter munnen?
  • Alle vet hvem som går til sengs med hvem på jobben, men velger å ikke vite noe?
  • Alle vet hvem som stjeler av lasset, men man lar det passere, for hun er jo så hyggelig ellers?
– Når mange er passive, begynner vi å tvile på egen vurderingsevne, og tenke at det kanskje ikke er så alvorlig likevel, sier Øyvind Kvalnes ved Institutt for ledelse og organisasjon på Handelshøyskolen BI. Foto: Handelshøyskolen
– Når mange er passive, begynner vi å tvile på egen vurderingsevne, og tenke at det kanskje ikke er så alvorlig likevel, sier Øyvind Kvalnes ved Institutt for ledelse og organisasjon på Handelshøyskolen BI. Foto: Handelshøyskolen

Øyvind Kvalnes på BI er førsteamanuensis ved Institutt for Ledelse og organisasjon. Han er forfatter og filosof og har spesialisert seg på moralfilosofi. Doktorgraden i filosofi tok han ved Universitetet.

Hva er ditt råd i situasjoner der det er en åpenbar sannhet – eller «en elefant»?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– For det første kan det være lurt å sjekke med andre om de også ser fenomenet. Ofte begynner vi å lure når alle andre ser ut til å være blinde for det som skjer. Da begynner vi å gruble på om det er oss selv det er noe galt med, at vi kanskje er for følsomme eller hårsåre, sier Øyvind Kvalnes.

Han skisserer:

– Trinn en kan være å sjekke om du er alene om å se ting på denne måten. Hvis svaret er «nei», kan du gå videre. Ofte er det også da lurt å alliere seg med noen, og være flere som sier fra sammen. Det er også lurt å ikke utsette ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rammes av «bekreftelsesfellen»

Kvalnes forteller om en dame i en bank, som jobbet i to år før hun skjønte at hun hadde fylt ut skjemaene de brukte på feil måte. Kollegaer pleide å rette feilene hennes hver ettermiddag.

– Hvorfor var det ingen som hadde sagt fra? Fordi de var redd for å såre henne. Dessuten var det en enkel jobb å rette feilene. Jo lengre vi venter, desto vanskeligere blir det. Etter to år er det to ting du må forklare: Du har misforstått skjemaet vi bruker, og det har jeg visst i to år uten å gjøre noe med det.

Kvalnes trekker frem et vanlig fenomen som kalles «tilskuereffekten»:

– Jo, flere som ser at noen trenger hjelp, desto mindre sjanse er det for at noen gjør noe. Vi får pulverisering av ansvar. Når mange er passive, begynner vi å tvile på egen vurderingsevne, og tenke at det kanskje ikke er så alvorlig likevel.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg kan vi rammes av «bekreftelsesfellen»:

– Vi ser det som bekrefter oppfatningene våre, og overser helt åpenbare grunner til å skifte mening. Hvis vi har bestemt oss for at en person er hederlig og grei, skal det mye til for at vi skifter mening, selv om personen har beveget seg inn i tvilsomme aktiviteter. Samtidig skal det mye til for at vi stoler på en vi har stemplet som en drittsekk, selv om den personen har endret adferd og blitt mer hensynsfull.

Les også: Nå kommer avokcado «light»

«Hint og håp»

Hva bør man absolutt ikke gjøre?

– Jeg synes HBO-serien «Curb Your Enthusiasm» er full av eksempler på hva du ikke skal gjøre. Hovedperson Larry plumper ut med sin irritasjon, helt uten filter. Da blir det munnhuggeri og konflikt gang på gang. Velg tid og sted med omhu, men ikke bruk så lang tid på å planlegge at du mister motet og dropper det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har du noen eksempler fra virkeligheten, der dette blir løst elegant?

– En elegant, men farlig måte å melde fra på kalles «hint og håp». Du hinter altså om at noe er galt, og har en forhåpning om at den det gjelder vil fange opp hintet. Dette er nydelig når det virker, men livsfarlig i kritiske situasjoner.

Kvalnes forklarer:

– «Hint og håp» var vanlig i luftfarten tidligere, når en styrmann (junior) opplevde at en flykapteinen gjorde noe feil. For eksempel hvis flyet lå altfor lavt, og styrmannen var svært urolig, mens flykapteinen virket uberørt. Da kunne junior si ting rett ut, men valgte å si «I dag ser vi de trærne veldig godt», sier Kvalnes.

Vi tenker på Smolensk-ulykken i 2010, der alle 96 omkom, blant dem den polske presidenten, landets hærsjef, sentralbanksjef og flere andre polske politikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eksperter og luftfartspsykologer konkluderte med at øverstkommanderende for de polske luftstyrker i cockpit øvde et psykologisk press på medlemmene av besetningen og påvirket beslutningen om å fortsette landingen «for enhver pris» under forhold med stor risiko.

Kanskje ikke helt ulikt det som kan skje i bedrifter på vei mot stupet.

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen lørdag 11. november