Egentlig skulle han vært død

Yama Wolasmal er fra november fast nyhetsanker i Dagsrevyen på NRK1. Foto: Siri Øverland Eriksen
Yama Wolasmal er fra november fast nyhetsanker i Dagsrevyen på NRK1. Foto: Siri Øverland Eriksen
... eller i det minste kriminell. I stedet gjorde Yama Wolasmal (36) karriere av å rapportere om andres kamp for tilværelsen.

Første gang han sto ansikt til ansikt med en ekstrem islamist var Yama Wolasmal 16 år. I et halvt år hadde han forgjeves forsøkt å anlegge skjegg for å oppfylle Talibans religiøst begrunnede påbud om heldekkende ansiktshår. Det lot seg ikke gjøre. Da avreisen til Kabul sto for tur, hang det et par pistrete hårstrå ned fra overleppa. «Aladdin-bart», kaller Wolasmal det i dag. Faren ble først sint, før han resolutt slepte tenåringssønnen med til den lokale Taliban-guvernørens kontor.

– Han var en trivelig type, så han fant fram offisielle brevark signert «Det Afghanske Emiratet» og skrev ned noen setninger for hånd, mens jeg satt der med hengende hode, forteller NRKs nye fjes utad lattermildt.

Født inn i konflikt

Utstyrt med en skriftlig dispensasjon fra påbudet og en oppfordring til det religiøse politiet om å la «vår bror» være, kunne ferien fortsette. I tre lange måneder måtte den skjeggløse unggutten bære med seg et laminert bevis på sin pubertale utilstrekkelighet.

FAKTA: Yama Wolasmal

Født i Kabul i Afghanistan i 1982.

Kom til Norge som kvoteflyktning i 1986.

Oppvokst på Grünerløkka i Oslo med foreldre og ti søsken.

Bor i dag på Lørenskog med kona Shara.

Begynte sin journalistiske karriere som vikar i Dagbladet.

Har jobbet i TV 2 i ti år, hovedsakelig som utenriks­korrespondent.

Tok i 2010-2011 permisjon fra jobben for å flytte til Kabul.

Har de siste årene vært nyhetsanker i TV 2 Nyhetskanalen og programleder for «Underhuset».

Ble i sommer ansatt som programleder i den nye oppdateringstjenesten til NRK Nyheter.

Er fra november fast nyhetsanker i Dagsrevyen på NRK1.

Nå er skjegget på plass. Wolasmal har rukket å bli tjue år eldre og er sikret en trygg jobb i statens lune favn. Torsdag denne uka hadde han sin første sending som nyhetsanker på Dagsrevyen i NRK, hvor han tar over etter tidligere USA-korrespondent Jon Gelius.

Før han selv ble et kjent fjes, tilbrakte Wolasmal timer foran TV-skjermen i familiens kommunale leilighet på Grünerløkka. Der så han den britisk-iranske krigsreporteren Christiane Adampour rapportere direkte fra brutale konflikter i Midtøsten for CNN og han fulgte nøye med da revolverjournalisten Tim Sebastian stilte britiske politikere til veggs for BBC. Da bombene falt over Bagdad under den første Gulfkrigen, satt ni år gamle Wolasmal våken hele natta sammen med faren for å få med seg den historiske begivenheten.

Men han kunne like gjerne endt opp som et krigsoffer selv.

Wolasmal ble født inn i konflikt, i et Kabul revet mellom den brutale, Sovjet-støttede regjeringen og væpnede mujahedin-soldater. Faren var redaktør for en opposisjonell avis som ble flittig lest også av presidentens menn. Han ble først forsøkt kneblet, deretter fengslet og torturert. Til slutt ble situasjonen uutholdelig for familien. I likhet med millioner andre desperate landsmenn, la de ut på en farefull ferd over de nådeløse fjellene som skiller Afghanistan fra Pakistan.

Les også: Han kom til et Norge med fellesdo og fellesskap

– Setter livet i perspektiv

Foreldrene var forberedt på at deres yngste sønn kanskje ikke ville overleve flukten. Yama var bare tre måneder gammel, solen stekte og det var lenge å vente på hvert måltid. Men den vesle gutten var hardfør allerede da. Oppholdet i grensebyen Peshawar ble imidlertid ikke like fredfullt som familien hadde håpet på. Heller ikke pakistanske myndigheter verdsatte farens skarpe penn og det tok bare noen få år før politiet banket på døra med arrestordren i hånd.

Det som bokstavelig talt utviklet seg til en stillingskrig mellom den aldrende redaktøren og bevæpnede styrker, ble ikke løst før FNs høykommissær for flyktninger grep inn. Knappe 48 timer senere landet Yama, hans to foreldre og sju søsken på Fornebu i Oslo.

– Jeg har aldri klart å engasjere meg veldig i norske forhold. Vi har det så trygt her, så stabilt. Det er der ute at spørsmålene må besvares, sier Wolasmal på spørsmål om hva som drev ham mot journalistikken. Måten han snakker på, avslører hans lange fartstid foran kameraet. Ordene er velvalgte og velformulerte, historiene logisk sammenhengende og pedagogisk fremført, nesten innøvd. Han nøler sjelden. Blikket viker ikke. Han forteller om de menneskelige lidelsene han ble konfrontert med da han var på sommerferie i Kabul.

Selv ikke timene foran TV-skjermen kunne forberede ham på det første møtet med dem som ikke kom seg unna. Ruinene, de istykkerbombede landeveiene. Den rådville faren som holdt sin døende datter i hendene i køen foran sykehuset der Yama skulle hente kulltabletter til sin bilsjuke lillesøster.

– Det setter livet i perspektiv, sier han.

Les også:   Faren ga Bjørg valget: Enten tar du abort eller så drar du til Tyskland

(Saken fortsetter under)

NRKs ferske nyhetsanker Yama Wolasmal kom til Norge som kvoteflyktning i 1986. Foto: Siri Øverland Eriksen
NRKs ferske nyhetsanker Yama Wolasmal kom til Norge som kvoteflyktning i 1986. Foto: Siri Øverland Eriksen

Streng oppdragelse holdt ham unna skråplanet

Han avviser at farens lange og tro tjeneste i kampen for ytringsfrihet har vært utslagsgivende for hans eget karrierevalg. I stedet trekker han fram storesøsteren, Peshtana, som var student på dokumentarlinja i Volda da Yama var i begynnelsen av 20-årene. Det var hun som oppfordret ham til å søke på den første sommerjobben i Dagbladet. Selv om han kun hadde skrevet et par saker for lokalavisen Løkka Tidende, fikk han vikariatet.

I dag er Yama den eneste av søsknene som jobber med journalistikk, men alle har klart seg greit i livet – «mot alle odds», ifølge ham selv.

– Mine foreldre har alltid vært opptatt av andres meninger, og det har gjort at jeg og mine søsken har måttet tenke nøye gjennom valgene våre. I dag ville vi kalt det sosial kontroll, men de kom hit i voksen alder og var preget av det.

Wolasmal gir foreldrenes strenge oppdragelse æren for at han ikke havnet på skråplanet. Han kunne takket ja til den hasjen han stadig ble tilbudt på vei fra den kommunale blokka på Schous plass til jobben på 7–11 tvers over gata. Eller han kunne latt seg forføre av medlemmene i den beryktede A-gjengen som storebroren spilte ball med i Sofienbergparken.

Da Yama fremdeles gikk på barneskolen, ble det første skoledrapet i Norge begått på Hersleb videregående skole drøyt 500 meter unna barndomshjemmet. For å skjerme barna, valgte foreldrene å sende Yama og søsknene til Ila skole på St. Hanshaugen.

– Jeg husker fortsatt den hersens Ilatrappa. Vi følte det var verdens lengste trapp, ler Wolasmal.

Les også: – Altså dæven han søkke, syke satan!

Til Afghanistan for å få erfaring

Hjemme måtte familien telle på knappene. Faren var godt voksen da han kom til Norge. Han slet med å mestre språket og kom seg aldri i jobb igjen. Moren hadde nok med de til sammen ti barna. Da Yama i likhet med klassekameratene meldte seg inn i Frigg fotballklubb, måtte han velge mellom nye fotballsko eller leggbeskyttere. Familien hadde ikke råd til begge deler. Det endte med at treneren sparket ham fra laget.

Først da et bordell ble etablert i underetasjen, bestemte familien seg for å flytte ut av byen, til drabantbyen Bjørndal på Søndre Nordstrand.

– Jeg vil nok si at mine søsken og jeg er litt mer hardhudet enn folk flest. Vi bodde i verdens rikeste land, men vi hadde det likevel ganske tøft. Det andre tok for gitt, var ikke en selvfølge for oss, sier Wolasmal.

Foto: Siri Øverland Eriksen
Foto: Siri Øverland Eriksen

Den harde huden har kommet godt med også senere i livet. Etter å ha jobbet løst og fast for Dagbladet i noen år, var Wolasmal utålmodig. Han hadde karet til seg et tilkallingsvikariat i TV 2, men det var utenriksavdelingen han higet mot. Konkurransen var beinhard og 24 år gamle Wolasmal manglet erfaring. Det var bare én ting å gjøre; han måtte reise ut. Valget falt naturlig nok på Afghanistan. Wolasmal snakket flytende pashtu og hadde fortsatt familie i foreldrenes hjemland.

Før avreise tok han oppdrag som taxisjåfør for å finansiere oppholdet. Dag og natt kjørte han kunder på kryss og tvers av Oslo. Én av dem var Nina Owing, nyhetsankeret som Wolasmal nå skal stå side om side med i Dagsrevyen. Owing rådet den ambisiøse journalistspiren til å ha is i magen og sakte, men sikkert få en fot innenfor. I stedet hoppet Wolasmal rett i det.

Kort tid etterpå sto han for andre gang i sitt liv ansikt til ansikt med en ekstrem islamist. De første norske styrkene hadde nettopp reist til Afghanistan, og Wolasmal visste at TV 2 var på jakt etter en reportasje til lanseringen av nyhetskanalen. Han bestemte seg for å dra etter, og befant seg plutselig midt i løvens hule, i Kandahar – morens hjemby og Talibans hovedsete på den tida. Der fikk han hjelp fra slektninger til å komme i kontakt med lokale opprørere som var villige til å la seg intervjue. De stilte seg opp foran kamera og fremførte direkte trusler mot norske myndigheter. «Dere må ikke komme hit, vi kommer til å slakte dere».

– Det var selvfølgelig livsfarlig. De kidnappet jo utenlandske journalister og krevde løsepenger for dem. Det skulle bare en eneste gal Taliban-opprører til før noe kunne gått galt, sier Wolasmal.

Han hevder i dag at han ikke var redd.

– Jeg hadde jobbet så hardt for å få det til og hadde bare ett mål: jeg skulle gjennomføre den turen.

Les også: – Fikk pistolen i panna. Kollegaen min ymtet frem med et smil: «Skal jeg skyte ham?»

Familiens Mor Theresa

Og turen ble inngangsbilletten. Den personlige risikoen han tok ble belønnet med hovedplass på TV 2s første nyhetssending og en fast stilling i utenriksavdelingen.

«Han var den som fikset kebab til alle», forteller en tidligere kollega om tida hun jobbet med Wolasmal. Bak det målrettede og motiverte ytre, var det også et mildt og medgjørlig indre. «Mors beste barn og svigermors drøm, irriterende perfekt», fastslår lillesøster Ayesha. Søsteren karakteriserer ham også som en slags familiens Mor Teresa.

Beskrivelsen får ham til å le, men han avviser den ikke.

– Det er nesten sånn at jeg mister nattesøvnen hvis jeg vet at det er en konflikt gående i familien, sier Wolasmal.

Fem favoritter

Musikk: Hører på alt fra liste­pop og hip-hop, til Bollywood-musikk.

Film: «The Green Mile».

Litteratur: Biografier og sakprosa. Leser nå «Fredsnasjonen Norge».

Mat: Libanesisk.

Sted: Tel Aviv («Nå kommer jeg til å overraske de muslimske vennene mine, jeg sa til dem at jeg var i Palestina i sommer»).

Trangen til å megle har han arvet fra sin mor, mener han selv. Men han forteller også om en sterk solidaritet søsknene imellom. På samme måte som han fungerte som en slags reservepappa for de yngste, var de eldste gode støttehjul for Wolasmal i oppveksten.

– De to yngste søstrene mine ble født i Norge og tenkte helt annerledes enn resten av familien. Da måtte jeg ofte steppe inn som en slags brubygger mellom dem og foreldrene mine. Si at «nei, hun mente det ikke sånn» eller «nå må du prøve å se det fra hennes perspektiv».

Nå er det kona, Shara, som får nyte godene av Wolasmals myke side. Han er ikke fremmed for å tilbringe tid på kjøkkenet, og aller best liker han å bake. Men det kan til tider bli for mye av det gode. Wolasmal har nemlig én avhengighet som han med en viss motvilje vedkjenner seg.

– TV-shop er min store svakhet. Kona har sagt at jeg ikke får se på det. Jeg er lettlurt, for å si det sånn.

Les også:   Klimaendringer truer en firedel av verdensarven

Konservativt tankegods

Avhengigheten begynte tidlig. Som liten gutt kunne han sitte i timevis foran skjermen og drømme seg bort i alle de skinnende gjenstandene som ble vist fram av de smilende TV-vertene. Lekre dampstrykejern og delikate garnityrkniver. Gjennom årene er det blitt mange innkjøp, men ikke alle har vært like vellykkede. Som «euro-painteren», en slags svamp som skulle gjøre det lettere å male.

– Den funket selvfølgelig ikke i det hele tatt. Jeg prøvde å male taket med den, men det ble bare stripete og stygt. Så da måtte jeg kjøpe en vanlig rulle og male over igjen.

Også i voksenlivet har Wolasmal fått bruk for evnen til å skape dialog. Som da han ble tilbudt rollen som programleder for debattprogrammet «Underhuset» på TV 2 sammen med den kjente innvandringskritikeren Jon Hustad, hvor de blant annet hadde Hege Storhaug som gjest.

– Jeg visste at han hadde meninger som var litt på kanten, spesielt når det gjaldt personer med innvandrerbakgrunn, flyktninger og muslimer. Jeg tikket jo alle de boksene. Hadde det vært opp til Jon, hadde ikke min familie sluppet inn i landet, sier Wolasmal.

Likevel tror han de to lyktes i å moderere hverandres verdenssyn i løpet av de to årene de jobbet sammen. Wolasmal forteller at han fikk større forståelse for bekymringene til den delen av befolkningen han mener Hustad representerer. De som er bekymret for at innvandring utgjør en trussel for de norske verdiene. Samtidig tror han selv at han har klart å overbevise Hustad om at ikke alle flyktninger blir en belastning for samfunnet.

– Jeg sa til Jon at han minner meg om mine onkler på landsbygda i Afghanistan. De snakker på akkurat samme måte. «Her kommer amerikanerne og ødelegger kulturen vår». Det er det samme konservative tankegodset, sier Wolasmal.

Selv mener han at han er blitt skånet for mye av hetsen andre profilerte minoritetsstemmer har måttet gjennomgå. Da NRK slapp nyheten om at Wolasmal skulle bli kanalens nye anker på sine Facebook-sider for et par uker siden, rant det inn flere hundre kommentarer i løpet av noen få timer. Ifølge Wolasmal var 90 prosent av dem positive.

– Det var en og annen som mente at muslimene nå er i ferd med å ta over NRK, men da var det godt å vite at andre tok meg i forsvar.

En av dem som sendte sine lykkønskninger var Merete Hodne, frisøren fra Bryne som nektet å slippe hijabkledde kvinner inn i salongen sin.

– Det var jo litt spesielt, ler Wolasmal.

Les også:  Barbie får hijab

«Jeg så ikke ofrene mine»

Når han ser tilbake på den langt fra avsluttede karrieren, er det særlig ett minne som har brent seg fast. Det var da han for tredje gang i sitt liv sto ansikt til ansikt med en ekstrem islamist. Wolasmal hadde tatt permisjon fra jobben for nok en gang å reise til Afghanistan. Han hadde ordnet seg en lukrativ avtale med det statlige, kinesiske TV-selskapet CCTV, som raskt bestemte seg for å sende ham til Midtøsten. Året var 2011 og den arabiske våren hadde nettopp brutt ut.

Men det var ikke jubelscenene fra gatene i Bhengazi etter den libyske diktatoren Muammar Gaddafis fall som gjorde sterkest inntrykk på Wolasmal. Det var i stedet møtet med den unge, afghanske bombemakeren han traff i et fengsel i Kandahar. Det var 23. juli 2011. Dagen før hadde søsteren Ayesha ringt. «Hele byen ristet», fortalte hun på telefon.

Etter hvert kom flere og flere grusomme detaljer. Om den norske terroristen som hadde tatt livet av 69 ungdommer på Utøya. Wolasmal hadde tankene i Oslo, men gjennomførte intervjuet med terroristen på den andre siden av jordkloden. Da han tok en pause for å bytte taper i videokameraet, sa den unge afghaneren plutselig: «Du er fra Norge, sant? Veldig trist det som skjedde der». Wolasmal stoppet opp. Fikk gåsehud. Konfronterte bombemakeren med utsagnet. Hvordan kunne han kalle dét trist når han selv hadde produsert 27 bilbomber som hadde tatt hundrevis av uskyldige menneskeliv? «Det jeg gjorde var annerledes. Jeg så ikke ofrene mine. Han så sine ofre i øynene. Da er du hjerteløs», svarte den unge terroristen.

– Det er den samme logikken mange i for eksempel Profetens Ummah bruker. Norske soldater har vært med på å undertrykke muslimske land, norske myndigheter har blod på hendene, og derfor er det lov til å gå løs på norske mål, sier Wolasmal.

Det er ikke sikkert at det blir flere møter med terrorister. Wolasmal har realisert sin egne, norske drøm. Han har blitt en av dem han så på TV-skjermen som ung gutt. Han har rapportert fra krigen og nå kjører han en bil verdt ganske mye mer enn sånt man kan kjøpe på TV-shop. Han har bosatt seg på trygge Lørenskog med kona og kapret en av de gjeveste jobbene i bransjen.

Han har ankret opp.

Intervjuet er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært