Dette er Kate Pendrys historie. Den er ikke for sarte sjeler

Kate Pendry.
Kate Pendry. Foto: Foto: Mimsy Møller
Artikkelen fortsetter under annonsen

Faren døde av alkohol og heroin da hun var 15, men det er ikke det som er den norsk-engelske kunstneren Kate Pendrys mørke familiehemmelighet. Den handler om hvem som ble gravd ned i hagen og hva som hadde skjedd med ham.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kate Pendry gir ikke lenger intervjuer. Og fotografer? Fuck off. Hun vil helst være i fred. Men, når en av landets absolutt mest kontroversielle kunstnere lover å fortelle alt, i en bok på størrelse med en mammut må det være lov til å mase. Etter mye om og men går hun med på å møte Dagsavisen en grytidlig morgen på kafé. Hun er presis. Men ikke sprudlende. Det er for øvrig et kompliment.

– Jeg hater det ordet. Sprudlende. Det er sånt man skriver i stillingsannonser for å få tak i folk som kan utnyttes og underbetales, Topp.

Pendry er på hogget. Slagferdig, kritisk, full av krutt til tross for at det er så tidlig at byens kaffebarer knapt har fått satt i gang espressomaskinene. Med legendariske teaterforestillinger som «Dead Diana» og «Tales from a Wicked Child» har hun gjort seg ekstremt godt bemerket i norsk kulturliv helt siden nittitallet. Men, så ble hun plutselig borte fra media.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Usynlig

– Jeg har gjort mange ting siden sist, jeg har bare ikke gjort noe som oppfattes som kontroversielt. Og da får du ikke så mye oppmerksomhet, sier Pendry og bestiller kaffe og croissant.

– Å være usynlig er blitt nødvendig, da slipper jeg at folk som ønsker å kritisere bare bidrar til å bekrefte min selvforakt. Folk kvier seg ikke for å trykke på dine svakeste punkt.

Usynlig og usynlig. «Demonologi» er en diger kaffebordbok, ingen beskjeden pamflett. Den er basert på samtaler mellom Pendry og Marie Laland Ekeli, og ble til over en lang periode der Kate Pendry, som lenge har slitt med en kompleks posttraumatisk stresslidelse, ble alvorlig syk underveis og måtte legges inn på sykehus. De som kjenner teaterstykkene hennes vil umiddelbart oppleve boka som de manglende brikkene i et puslespill.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har forsøkt å hinte, både i stykkene mine og i intervjuer, om oppvekstkårene. Men ingen har våget å spørre, og da har jeg latt være å si noe i frykt for å bli stemplet som selvopptatt. Det er visst en synd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg har ikke ett lykkelig barndomsminne». Slik starter boka, sammen med et helsides svart-hvitt-foto av en liten jente i stripete badedrakt som sitter og spiser på et eple utenfor huset i Notting Hill Gate. Basslinja i oppveksten spiller vold, hat og ondskap, og Pendry forteller åpent om en hverdag preget av rus, fattigdom og total omsorgssvikt. Hun måtte gå mange runder med seg selv før hun valgte å fortelle sin historie, vel vitende om at det kom til å ødelegge ettermælet til de døde foreldrene for alltid.

– Etter at jeg leste gjennom manus var jeg langt nede. Jeg syntes det var trist å tenke at dette liksom var alt. Og jeg hadde store skyldfølelser for å ha brutt budet om å «hedre din mor og din far». Men mammas stemme i hodet sa «God doesn’t exist, fuck him! Kan du tjene litt penger på den føkka barndommen din, bare gjør det». Dette er garantert hva hun hadde sagt hadde hun levd. Og faren min? I mitt hode har han vel ikke gjort seg fortjent til noen mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Frp er det nye Arbeiderpartiet

Vokste opp med narkomane

På seksti og syttitallet var Notting Hill Gate en getto for innvandrere fra koloniene og Øst-Europa. Familien bodde i Ladbroke Grove, som strekker seg tvers gjennom Kensington og Chelsea, fra det mest fattigslige arbeiderstrøket til det velstående Holland Park. Kate bodde i det hun kaller den crappy enden – like ved en liten park kalt Powis Square, kjent for eksteriørbildene i filmen «Performance» med Mick Jagger. Rett rundt hjørnet lå Star Hotel der Jimi Hendrix døde i sitt eget oppkast. Moren Herta hadde sterke, venstrevridde meninger, og drakk ofte. Hun tålte ikke borgerlige, fascistiske meninger om hvordan et hjem skulle være. Hver dag hadde Kate vondt i magen på vei hjem fra skolen. Var mamma full i dag? Var hun ruset og sammen med en eller annen fyr? En ydmykende og skremmende hverdag for en liten jente.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Kate Pendry. Foto: Foto: Mimsy Møller
Kate Pendry. Foto: Foto: Mimsy Møller

Moren jobbet en stund på et behandlingssenter for narkomane i King's Road, og av og til fikk hun lov til å være med på jobb. Der hang hun med de velfungerende narkomane og så folk sette skudd på do. Moren hadde mange narkomane venner, blant dem Kate Pendrys far. Bortsett fra å si «hun skal hete Kate» da Kate Pendry var nyfødt, hadde han lite med familien å gjøre. Selv har Kate Pendry bare en håndfull minner om han, men husker godt bildene på veggen hjemme av en blond, flott mann med såkalt beat-look og Ray Bans lenge før de ble mote. For, samme hvor mye moren bedyret at hun hatet han, hang bildene på veggen.

– Jeg kalte han aldri for far, aldri pappa. Jeg kalte han John. Selv da han var i live lengtet jeg etter han, men det var nesten som om han var død allerede, for han var stort sett stein hele tida. Jeg drømte om at tåka skulle lette og at han skulle komme fram, edru, og være den faren småjenter drømmer om, sier Pendry som traff faren sporadisk i oppveksten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Han var aggressiv og voldelig, ikke mot meg, men jeg skjønte at han ikke eide kontroll. Han pleide å se på meg med en blanding av frykt og irritasjon, som om han ikke helt skjønte hvordan han skulle forholde seg til et barn. Når han hadde edrue øyeblikk gjorde han morsomme og farlige ting med meg, som å plassere meg på en pute på sykkelen sin og sykle gjennom skogen der besteforeldrene mine bodde i vill fart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er vel godt minne?

– Jo, men det er så lite. Som å sette et kirsebær på toppen av en haug med dritt. Det blir som de kvinnene som lever i voldelige forhold, når de sier: «men han kan også være så snill». Det holder ikke.

«My art belongs to daddy.» Ordspillet på Marilyn Monroes hit er siste replikk i Kate Pendrys stykke «Tales from a wicked child» som handler om barndom, og kjente drapsmenn- og kvinner. Forestillingen foregår i et rom der det henger gamle barnebilder av kjente drapsmenn og kvinner på veggen. Ett av barna, en liten gutt som ligner Kate Pendry på en prikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Den replikken er selvsagt skrevet til faren min.

Les også: Erling Lae – ridderen på haugen

Lik i hagen

Faren døde da hun var 15, av komplikasjoner av heroin- og alkoholavhengighet. I boka forteller Kate Pendry endelig om den mørke familiehemmeligheten som har gitt henne mareritt i årevis. Ifølge moren og en venninne drepte John Pendry Kate Pendrys onkel og gravde ned liket i hagen. Forbrytelsen ble aldri anmeldt.

– Er det sant?

– Jeg har ingen andre bevis enn det moren min og venner av foreldrene mine har fortalt meg, sier Pendry.

I boka skriver hun om onkel Karl, som i likhet med de fleste andre mennene i familien hadde et alkoholproblem. Sommeren 1969 hadde han flyttet fra Wien til Kate Pendry og hennes mor i London. Da han ikke dukket opp til en avtale med noen venner i Brighton ante moren uro. Det viste seg at hadde onkelen hadde dratt til et okkupert hus i London der John Pendry vanket. De to skal ha kommet i krangel, og ifølge ryktene skal John Pendry angivelig ha kvalt svogeren og gravd ned liket i hagen. Ingen gikk til politiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Moren min diktet hun opp en historie om at Karl hadde tatt sitt eget liv i Brighton, og at liket hadde drevet på havet eller noe. Men, hvordan kunne hun vite at han hadde hengt seg når de ikke hadde noe lik? sier Pendry og legger til: – Alt var uklart.

I alle år trodde hun på historien. Men i 1990 fant hun et brev i morens skrivemaskin som beskrev drapet. Hun fikk akutt panikk, rømte huset, men med en venns hjelp konfronterte hun moren på telefonen. «Det er best du kommer hjem», sa moren.

– Jeg spurte henne rett ut og hun sa bare: «Dette har ikke noe med deg å gjøre». Det oppsummerer henne i grunnen godt.

– Noen forklaring på hvorfor det ikke ble anmeldt?

– Miljøet hun vanket i hadde ingen tillit til politiet. Og så argumenterte hun med at flere liv ville blitt ødelagt om sannheten kom for en dag: hennes mor, Johns foreldre, kanskje også mitt. Men jeg ville vite om faren min hadde følt skyld. Hvis ikke ville han vært psykopat. Mor sa han angret hver eneste dag resten av sitt liv, som ble kort. Noe av det siste hun sa til meg før jeg brøt kontakten var: «Jeg har alltid visst at du var psykopat». Og jeg vet nøyaktig hvor hun tok det fra. Fysisk ligner jeg faren min på en prikk. Når hun så meg, så hun min fars dobbeltgjenger. En tragedie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle de pårørende i saken er nå døde. Kate Pendry føler skyld for ikke å ha gått til politiet.

– Hva skal du gjøre med det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg vet ærlig talt ikke. Hva skulle jeg si? Jeg vet om et rykte om et drap som skjedde for 50 år siden? Om jeg kontakter politiet i Notting Hill Gate med den beskjeden antar jeg at de vil bli nødt til å undersøke saken.

Les også: Scener fra et vennskap

Det frie Norge

Marilyn har på den hvite kjolen. Den er festet til huden på armene med 16 fiskekroker. Stykket «Peepshow: Marilyn» ble urframført under Europride i Stockholm i 1998. Pendry hadde tatt skuespillerutdanning i London og flyttet til Norge. Her møtte hun blant andre Håvve Fjell som var fakir i performancegruppa Pain Solution. Fascinert av hans smertekunst stakk hun fiskekrokene i huden. Og følte styrke. og mestring. Kunstscenen og friteatermiljøet i Oslo var mer åpent og eksperimentelt enn hun var vant til fra London. Der hadde hun blitt typecast som tjukk blondine, ikke Shakespeare-materiale. Her fikk hun spille Brecht og ble applaudert for å drive politisk teater. Nyttårsaften 1994 hadde hun møtt Marius Watz, grafisk designer med lennonbriller og en flaske Jack Daniels. Han var 21, og hun 29, og hun syntes han var flott, en plakatmodell for det frie, likestilte Norge. Seks uker senere var de gift, et ekteskap som varte i fem år. Hun hevder Watz som vekket feministen i henne. Hun skrev stykker, spilte teater og utforsket elektronisk kunst. Bodde i kollektiv med performancegruppa Genitalia og opplevde at Oslo var verdens kuleste by. Kanskje var det en befrielse å flytte fra det britiske klassesystemet til det likestilte Norge? Pendry fnyser. For å overleve økonomisk har hun selv måttet ta alt fra vaskejobber til å jobbe som graver på kirkegården.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Rikdom går i arv her som andre steder. Om du ikke har foreldre som kjøper leilighet til deg eller arver penger, er det umulig å komme inn på boligmarkedet. Fattige forblir fattige. Og er du fattig i Norge, blir du sett på som dum for da har du ikke brukt mulighetene dine. Norge har like store klasseskiller som England, vi vil bare ikke innrømme det. Tror du ærlig talt Olav Thon har jobbet seg opp? Han står på skuldrene til kjemper – underbetalte renholdere som vasker dritten ut av hotellrommene hans hver dag. Men det er selvsagt mye behageligere å ikke innrømme at Norge er et klassedelt samfunn. For da kan alle fattige her skylde seg selv, liksom.

Les også: – Ingen kommer til å huske meg etter min død

Porno og drapstrusler

Trilogien «Peepshow: Marilyn», «Dead Diana» og «Sex In The Warzone» forseglet identiteten hennes som «kontroversiell kunstner»

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har aldri søkt å være kontroversiell, men jeg er blitt oppfattet slik.

Hun synes kunstnermyten om den fattige kunstneren er tåpelig, riktignok kan rikdom gjøre deg lat men om du ikke har penger til mat og hus er det ikke mye overskudd igjen til å skape noe. Hun forteller om spiseforstyrrelsen som har fulgt henne siden barndommen, aldring, og det grenseløse selvhatet som har tårnet seg opp i perioder. I 2005 flyttet hun tilbake til morens leilighet i London for en stund. Begynte å jobbe med det som skulle bli et stykke om pornografi. Men gamle sår ble revet opp, og hun endte med å dra tilbake til Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tror du at du kommer til å bli i Norge for alltid?

– Det vet jeg ikke, sannsynligvis gjør jeg det. Men, om jeg kunne få lov til å drømme om et hus et tørt, varmt sted – ørkenen kanskje – så hadde det vært fantastisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2007 fikk hun støtte til stykket om pornografi, noe som utløste rabalder i Kulturrådet. Et førstesideoppslag i VG ble etterfulgt av en tsunami av grove hatmeldinger, drapstrusler og sjikane. Økonomien knotet seg til, hun fikk problemer med å betale regningene og isolerte seg. Til slutt havnet hun på sykehus med blodforgiftning. «Er ikke du hun Dead Diana?» spurte sykepleieren. «Jo, og se hva det har gjort med meg» svarte Pendry. Senere utpå dagen begynte det å blinke i alle knapper og ule fra monitoren hun var tilkoblet. Blodtrykket var pre-døden. Hun tenkte at nå kommer den, døden. Så beleilig mens hun lå på sengen, helt alene, uten familie. Det var bare å lukke øynene og sovne inn. Noe så voksent. I flere dager svevde hun blant engler og demoner før hun kom ut på den andre siden. Og skjønte at feberen hadde spilt et puss og at det ikke noe mer mellom himmel og jord enn det du kan se. Hun hadde mistet sin gudstro. På sykehuset spurte de om hun ville snakke med en psykiater. «Nei, jeg trenger en hellig mann» svarte Pendry. En ung prest kom. «Skal jeg be for deg?» spurte han. «Knock yourself out», svarte Pendry.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Han sa jeg var i det de i kirken kaller sjelens mørke natt, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Bispekandidaten som så lyset med Sex Pistols

Fikk nok av internett

En kommentar hun skrev på Facebook etter valget i 2013 vakte harme. Pendry skrev om utseendet til Erna Solberg og Siv Jensen, landets to mektigste kvinner, fordi hun så seg selv i dem. Hun forteller at på en dårlig dag makter hun ikke se forskjell på seg selv og Siv Jensen, som hun sier har «dette dundrende harde bondeslekt-oppsynet.» Kommentaren utløste sterke reaksjoner. Pendry stengte facebookprofilen og trakk seg. Hun, som hadde vært på nettet siden tidlig nittitall hadde fått nok. «Internett er som å gi en Maserati til en tenåring og si: «Alle kan kjøre Formel 1.» Vi kan ikke det. Vi ser jo gang på gang at når mennesker får fri til å velge, så velger vi feil. Sosiale medier er som incest og kannibalisme i et ekkokammer der folk heller klikker på kattevideoer enn å lese om Syria», sier hun i boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Nei, jeg liker ikke internett lenger. Se på folk som sitter overalt med smarttelefonene sine og scroller. De ser kåte og engstelige ut, som om de runker en veldig liten pikk på jakt etter tilfredsstillelse i form av likes.

– Men når du sier eller skriver noe som er provoserende så får du reaksjoner, det er ikke så merkelig?

– Nei. Jeg har alltid sparket oppover, og blitt tynt av folk som sparker ned. Hvem er vel jeg? Jeg, som ikke har noen ting? Jeg er bare en hoffnarr.

«In the lost Boyhood of Judas, Christ was betrayed». Strofen fra George William Russells dikt om den tapte barndom, er balsam for en plaget sjel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Første gang jeg leste det tenkte jeg: noe så sant og vakkert kommer jeg aldri til å klare å skrive, sier Kate Pendry.

– Ble du og moren din forsont til slutt?

– Nei. Da hun døde i 2010 skrev hun at jeg hadde vært det viktigste i livet hennes. Jeg har forsøkt å forsone meg. Det går ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Er det flere demoner igjen nå?

– De er på vei ut, men definitivt ikke borte. But I think that everything will be all right in the end.

Fem favoritter

Musikk: Donovans «Season Of The Witch». Har hatt den på repeat i flere uker nå. Den funker som høstens soundtrack.

Film: «Amy»-dokumentaren. Hun var ikke bare en sliten junkie. Hun var så mye mer, og det klarte filmen å vise. Ikke lett når hovedpersonen er død.

Mat: Hugh Jackmans Wolverine-diett: brocolli, kylling, brun ris. Alt man trenger. Jeg liker ikke mat. Det er bare faenskap. My body is a machine. Food is just fuel.

Bok: «True and False» av dramatikeren David Mamet. Nydelig blasfemi. Han påstår i boken at den berømte Stanislavsky/Strasberg-skuespillermetoden er rent kvakksalveri. Jeg er enig.

Sted: London, for lenge siden.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.