Meny

Mohammad flytter til Holmenkollen

Beste vest: Mohammad Dawood fra Syria har ventet på dette. Lenge. Han vet ikke så mye om Holmenkollen, bortsett fra at folk er rike der. Men planene har han klare. – Jeg skal jobbe, jobbe, jobbe – til jeg får en bedre jobb. Foto: Hilde Unosen.
To år, ti dager og fem ulike asylmottak tok det fra syriske Mohammad ankom Oslo midt på natta, til han kunne låse opp døra til sin egen hybel – i Holmenkollen.

– Det er enkel standard, men det er en start. Nina Ellburg, eier av Holmenkollen restaurant, viser vei til hybelhuset på baksiden av restaurantbygget. Kontrakten er underskrevet, nøklene utlevert. Hun fører an opp trappene til annen etasje i det mørkebrune trehuset, mens hun informerer om t-banetider, trappevask, Skimuseet like ved og den koselige lobbyen på Holmenkollen Park. Låser opp døra til hybel nummer sju. En blanding av vaskemiddel og røyklukt slår imot oss.

– Velkommen til vestkanten, Mohammad.

I trappa på Oslo S

Veien til Holmenkollen og Oslos beste vestkant har vært lang.

– Du må nesten prøve det selv.

Mohammad Dawod (28) sitter på senga på Ila integreringsmottak noen dager tidligere og prøver å svare på hvordan de siste åra har vært.

To år er gått siden han kom til bussterminalen midt på natta – og tenkte han var kommet til Chicago.

– Det var masse lys og lyder over alt. Og menneskene! Jeg trodde alle var blonde i Norge.

Ute på gata, i trappa ved Oslo S, hørte han to menn snakke kurdisk sammen. De viste han vei til Grønland politikammer. Der ble han kroppsvisitert – og fikk beskjed om å vente. Det ble en lang ventetid.

Se video: Eva inviterte asylsøkere på middag: – Unge menn trenger også venner

(Artikkelen fortsetter under bildet):

Flyttedag: Han kom til Norge i det han sto og gikk i. To år senere er flyttelasset blitt to søppelsekker, en bag og en liten trillekoffert. Foto: Hilde Unosen.

Over Middelhavet

Farvel til Alexander Kiellands plass. Foto: Hilde Unosen.

Først Refstad på Sinsen. Fem-seks dager utenfor Fredrikstad. Tre uker på Haslemoen på Elverum, en vinter i Mosjøen («det var vanskelig»). Voss. Mohammad hadde vært Norge rundt før han etter åtte avslag fikk plass på Ila integreringsmottak, og var tilbake i Oslo og nærmere to brødre og en søster på Strømmen. Og flukten fra Syria?

– Du trenger en hel bok.

Vi må ta kortversjonen. Han forlot bomberegnet i Aleppo der han prøvde å bli ferdig med en bachelor i mekanikk og elektronikk. To ganger overlevde han bombeangrep.

– Vi hadde ikke vann, ikke strøm. Til slutt insisterte familien.

– Du må komme deg til Tyrkia, Syria er ikke trygt.

Etter å ha blitt skutt etter av grensesoldater, mistet alle ID-papirer og sovet på gaten i Tyrkia, krysset Mohammad Middelhavet i en gummibåt.

– Det var høye bølger, jeg var redd.

De var 38 personer i den fem meter lange gummibåten. Unge menn. Kvinner og barn. 13 ganger stoppet motoren. De hadde vann til midjen.

Etter fire timer ute på havet kom de i land på det greske ferieparadiset Samos. Videre. Til Athen med ferje, buss til Makedonia.

I Serbia møtte han på snille folk som ville hjelpe. Trodde han. Men det var mafia. Han planla et angrep for å slippe unna, Mohammad hadde en knust flaske som våpen.

For en blodpris kom han seg likevel videre. Gjennom piggtrådgjerdet. Ungarn. Han ankom Budapest på natta. Etter åtte dager åpnet grensene til Østerrike, og Mohammad kunne starte på siste etappe mot målet. Norge.

Han vurderte aldri å snu.

– Det er bare åpent en vei. Framover.

(Artikkelen fortsetter under bildet):

Ut av byen, opp i åsen. Foto: Hilde Unosen.



Avslag på avslag

Flukten fra Syria tok 25 dager.

Siste stopp: Flukten fra Syria tok 25 dager, ventetida på mottak i Norge to år. Foto: Hilde Unosen.

– Jeg har opplevd mye spennende, men også mye farlig.

Ventetida på mottak blir likevel vært tyngre. Mohammad blir deprimert. Får angst. Mister alt håp og motivasjon.

– Jeg ser folk komme og dra. Selv sitter jeg bare og venter. Vi bor i et samfunn utenfor det norske samfunnet.

Mens han venter går han på norskundervisning, søker jobber, går på visninger. Han har vært på fire jobbintervju, ti visninger. Men norsken har vært for dårlig for jobb – og ingen vil ha flyktninger med nav-garanti boende. Det største problemet er økonomien. Han trenger nye briller. Innfatningen er knust, han har limt den sammen over det ene brilleglasset.

Utsikt: – Billig, og T-banen går rett ved. Muhammad er fornøyd. Foto: Hilde Unosen.

– Jeg ser på jobber på finn.no hver dag, jeg tar hva som helst.

Og mens vi snakker sammen, skjer det noe. Mobilen ringer, han har fått et jobbintervju dagen etter. Og det er en hybel ledig i et hybelhus i Holmenkollen.

Vi avtaler å holde kontakten. Etter en uke får jeg en sms fra Mohammad.

«I morgen flytter jeg fra mottaket. En bil skal ta meg kl. 11. Vil du bli med?».

Les også: Her fikser unge asylsøkere sykler gratis

(Artikkelen fortsetter under bildet):

Mohammad på hybelen i Holmenkolllen, med alt han eier rundt seg. Foto: Hilde Unosen.

Flyttevask

Mohammad er i ferd med å vaske seg ut av det lille rommet på Ila som har vært hans hjem altfor lenge nå. Tømmer kjøleskapet. Pakker sakene sine. Det er ikke mye. Litt kjøkkenutstyr og mat. En liten blå trillekoffert og en bag han fikk fra UDI første dagen i Norge. Beboere på mottaket stopper i korridoren. De er nysgjerrige, hva skjer? Han har fått mange venner her. Sitte oppe til langt på natt, og spilt kort og pratet.

Men det blir ingen gråtende avskjed.

– Jeg reiser ikke til Syria. Jeg ser dem igjen.

Vi går ned trappene og ut på gata. Venter på Ragnhild, som skal plukke han opp med stasjonsvogna.

Mohammad tenner en røyk. Tilbyr meg en. Jeg avslår, forklarer at jeg bare er festrøyker. Mohammad ler.

– Det er fest i dag.

Artikkelen er opprinnelig publisert hos Dagsavisen.

I høyden: Mohammad tar seg en blås foran Holmenkollen restaurant. Endelig er han i hus. Foto: Hilde Unosen.

Mer fra Dagsavisen:

Nobelpriser i år til ni menn, ingen kvinner så langt (5. oktober 2017)

Bor på stua. Prislapp: 7000 i måneden

Helse og livsstil
Populært