Stemmer:Det naturlige er at små barn dør

Jeg har et gammelt fotoalbum. Tre av bildene i det albumet forteller en vond historie. Det ene viser to damer og fire barn foran veggen på et hvitmalt hus. Den ene av damene kjenner jeg ikke. Den andre er oldemoren min. Barna er bestefar, to brødre og en søster. Bestefaren min er så liten at ansiktet hans knapt er synlig bak de høye stråene på enga foran dem. Bestefars søster het Margaret, men de kalte henne Lulla. Hun hadde langt lyst hår som krøllet seg i korketrekkere da hun var liten.

Fortsetter under bildet

Foto: Privat

På det neste bildet sitter barna på et trappetrinn ved en inngangsdør og myser mot sola. Men de er bare tre nå. Lulla er ikke med.

Det siste bildet, er bildet av en kirke. «Skoger kirke 1921» står det skrevet, med blått blekk. Under en av gravsteinene foran kirken, er det et lite kryss.

Fortsetter under bildet

Foto: Privat

Å miste et barn

Jeg tror ikke det gjorde mindre vondt å miste et barn i 1921 enn i 2017. Lulla døde av difteri høsten 1921, da hun var ti år gammel. Plutselig ble det stille med ynkingen i sengen. Bestefar snakket alltid om søsteren som vakker og intelligent, snill som den lyse dagen. Men sånn er det vel, at vi idealiserer dem som blir borte tidlig.

Difterivaksinen ble innført i Norge i 1952. Så gikk det jevnt og trutt nedover med forekomsten av sykdommen, men den er på ingen måte helt forsvunnet. Tilfeller av luftveisdifteri hadde vi her til lands så sent som i 2008. Dødeligheten ved difteri, selv med tilgang på antibiotika, er fremdeles på mellom 5 til 10 prosent.

Jeg tror oldemoren min ville stilt seg uforstående til at vi nå kan beskytte alle barn mot difteri, men at folk ikke vil være med på det lenger.

Fortsetter under bildet

Margaret "Lulla" Syvertsen (1911-1921). Bildet er tatt to måneder før hun døde. Foto: Privat

Hva er det som gjør ditt barn viktigere enn mitt?

Jeg har en søster som er naturfagslærer. En gang forvillet hun seg inn i et kommentarfelt. Den som vil ha fred i sjelen burde selvsagt ikke gjøre det. Moren til et immunsupprimert barn oppfordret innstendig andre mødre til å vaksinere. Hennes barn var avhengig av flokkimmuniteten for å holde meslinger, kusma og røde hunder borte. En behøver vel ikke tenke så langt for å forstå at et barn uten skikkelig immunforsvar helst ikke burde få meslinger. Da var det en annen mor som spurte hva som gjorde det immunsupprimerte barnets liv viktigere, altså om hun virkelig skulle sette sitt eget barns helse på spill gjennom å gi det en vaksine, «bare» for å beskytte en annen. Hun satte liv opp mot liv. Så var det en annen mor som kunne fortelle at hennes barn hadde fått akutt glutenallergi med fryktelig oppkast bare en halv time etter vaksinering.

Hva er det som skjer der ute?

Skal vi virkelig diskutere om det er riktig å redde barns liv?

Det diskuteres altså. I diskusjoner er det visst viktig å belyse saken fra flere sider. En professor i infeksjonsmedisin blir kanskje invitert. Hvem er motparten? Hvem er det som skal få like mye taletid og spalteplass som professoren? Det er en interiørblogger. Og folk fester sin lit til interiørbloggeren. Det blir som om jeg skulle stått og debattert bilmotorer med en mekaniker. Jeg vet jo knapt hvor i bilen motoren er plassert.

Det skremmer meg at vi i det hele tatt har en debatt om vaksiner. For meg blir det som å lure på om det er fornuftig å behandle et barn med lungebetennelse eller ikke. Ved siden av penicillin og oppdagelsen av DNA-molekylet, er vaksiner et av de ubestridt viktigste framskrittene i moderne medisin.

Er det sånn, at når den generasjonen som husker hvordan det var, ikke lenger kan fortelle, så tror vi at det ikke var sant?

Er vi dømt til å oppleve det igjen, så vi kan forstå viktigheten av det vi i dag tar så for gitt at vi vil fjerne oss fra det? Epidemiene som tok de små livene har begynt å dukke opp igjen.

Kritisk tekning er viktig og bra.

Det kan kanskje være noen bivirkninger. Men hvorfor var det ingen som fikk glutenallergi av vaksiner for tjue år siden?

Noen hevdet at det kunne gi autisme. Det var kun en hypotese, som senere er blitt avkreftet gjentatte ganger gjennom systematiske og omfattende gjennomganger. Hvorfor problemstillingen fremdeles holdes ved like, er vanskelig å forstå.

Det kan være giftstoffer i det. Ikke mer enn det vi får i oss gjennom helt vanlig mat.

Noen tjener penger. Ja. Men det tjenes også penger på cellegift, kuvøser og antibiotika.

Så hver så snill, spar heller den kritiske tankegangen til felter hvor det er på sin plass å tenke kritisk. Det finnes nok å velge blant: Gutteklubben Grei, selvdiggingskulturen, produktplassering, barnepopstjerner, perfeksjonismehysteriet, frykten for de andre, mødre som eksponerer barna sine i alskens blogger, osv. osv.

Unaturlig når det gjelder

Vaksinasjonsprogrammet er ikke en konspirasjon. Det redder liv. Ved forrige århundreskifte døde 80 barn per 1000 levendefødte. Nå er tallet 3,8. Det er selvsagt sammensatte grunner til nedgangen, innbefattet bedre hygiene, bedre ernæring og bedre levestandard generelt. Men den viktigste årsaken til nedgangen i barnedødeligheten er at dødsfall som følge av smittsomme sykdommer nærmest er borte. Dermed burde «debatten» være død.

Det går ikke an å krangle med Statistisk Sentralbyrå.

Så for all del, spis gjerne økologisk, men vaksiner barna og ha respekt for multiresistente mikrober og overforbruk av antibiotika. Det er nemlig sånn at det mest naturlige er at ganske mange små barn dør. Kan vi gjøre noe for å bekjempe det, synes jeg det må være helt greit å være litt unaturlig.

Kommentaren er først publisert på bloggen Yngreleger.no