Meny

Ble du litt overrasket da du hørte Erna Solberg komme ut av skapet som lesbisk?

Hun fikk Erna Solberg til å komme ut av skapet. Lederen av Foreningen Fri, Ingvild Endestad. Foto: Foreningen Fri
Hun fikk Erna Solberg til å komme ut av skapet. Lederen av Foreningen Fri, Ingvild Endestad. Foto: Foreningen Fri
Hun sto fram i FRl-kampanjen, ledet av lngvild Endestad.

INGVILD ENDESTAD  


■ Født 26. mars 1987 i Harstad. Oppvokst i Medkila i Harstad med foreldre, en eldre søster og tre andre familier i et bofellesskap. I dag bosatt alene på Grünerløkka i Oslo. 

■ Master i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo.

■ Tidligere fylkesleder i Troms AUF.

■ Har tidligere arbeidet for Store Norske Leksikon og som kommunikasjonsrådgiver i FRI, foreningen for kjønnsog seksualitetsmangfold. 

■ FRI het tidligere LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

■ Tiltrådte som ny leder for FRI etter Bård Nylund i april 2016.

■ Leder an i årets Pridesesong, med arrangementer i flere større norske byer. Fredag 23. juni starter Oslo Pride, som avsluttes med den store paraden 1. juli.

Vi er i den lille bydelen Medkila i Harstad, en dag tidlig på 90-tallet. Om ikke altfor lenge skal seks år gamle Ingvild Endestad begynne på skolen, så nå må hun slutte i barnehagen. Det har hun ikke lyst til. Ikke i det hele tatt. Hun liker jo så godt å gå i barnehagen, der moren hennes er styrer, og gråter høylytt. En av de voksne vil trøste, og sier spøkefullt: «Men Ingvild, du kan jo kommetilbake som vikar! » 

Da blir seksåringen enda mer opprørt, og gråter enda høyere. 

«Nei! » roper hun. «Jeg vil ha fast stilling! » 

"Nå man ikke lenger ser enkeltmennesker, men omtales som «homolobbyen», blir vi bare denne ansiktsløse massen man kan hate." Foto: Dagsavisen.no
"Nå man ikke lenger ser enkeltmennesker, men omtales som «homolobbyen», blir vi bare denne ansiktsløse massen man kan hate." Foto: Dagsavisen.no

Av denne episoden kan vi muligens slutte at dagens FRI-leder, 30 år gamle Ingvild Endestad fra Harstad, tidlig var opptatt av rettigheter. Selv virker hun ikke helt overbevist om akkurat det, der hun midt i årets Pridesesong forskriftsmessig står i FRIs lokaler og poserer for fotografen foran det klassiske regnbueflagget, som over hele verden symboliserer homofiles rettigheter. Eller, unnskyld: Rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Det gamle organisasjonsnavnet «LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner» blefor langt og krøkkete. Siden 2016 har de ganske enkelt hett «FRI». (Eller: «FRI - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold»). Og nå er det «regnbuejenta» Ingvild Endestad som skal lede an i feiringen. 

- Jeg syns jo det flagget er fint og sånn, men nå er jeg egentlig litt lei av å bli tatt bilde med det i bakgrunnen. Alle vil alltid ha det med, «klager» Endestad med et skjevt smil. På forhånd har vi fått høre av gamle venner at hun er henholdsvis «streng», «prinsippfast», «analytisk», «strategisk», «veldig insisterende i diskusjoner», at hun «har en herlig humor», liker «søte kattevideoer» og at hun «aldri viker for noen hvis mener hun har rett». Og de sier alle at hun alltid har framstått som en klar ledertype. «På ungdomsskolen var hun helt sikkert den jenta som var den første til å gå til rektor og påpeke det når temperaturen i klasserommet var for lav, samtidig som hun viste til gjeldende lovparagraf», hevder en. 

Oslo Pride Parade finner sted i forbindelse med Oslo Pride-festival. Homoflagget vaiet i gatene i Oslo i fjor. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Oslo Pride Parade finner sted i forbindelse med Oslo Pride-festival. Homoflagget vaiet i gatene i Oslo i fjor. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Men det er først nå hun har blitt sjef, som leder i FRI. I forrige uke deltok FRI-sjef Ingvild Endestad på Regnbuedagene i Bergen, og fredag somkommer åpner Oslo Pride-dagene med alle sine debatter, konserter og fester, og som kulminerer med den store og fargerike Pride-paraden gjennom hovedstaden 1. juli. Først i toget går Ingvild Endestad, FRI-leder siden april i fjor. Ja, i litt under ett år framover, og kanskje lenger enn det hvis hun blir gjenvalgt, så har Ingvild Endestad fast stilling. 

– Jeg var nok et litt rart barn, sier Ingvild Endestad om sitt barnehageopprør. 

- Jeg likte å gå i barnehagen. Jeg hadde sikkert også hørt foreldrene mine snakke om at det var best å ha fast stilling. Jeg husker uansett ikke dette sjøl, smiler hun.

Men Ingvild Endestad kan i alle fall være enig i at hun var tidlig på`n i organisasjonslivet. Hun gikk inn i AUF som 13-åring, og ble leder for hele Troms AUF som 17-åring. Da hadde hun også rukket å melde seg inn i Nei til EU, og å lede Ungdomsrådet i Harstad. Som 14-åring ledet hun dessuten hijab-debatter, og satt i 8. mars-komiteen sammen med godt voksne gammelfeminister. 

- Det var jeg og to voksne damer. Vi var ikke enige om så mye, og jeg kjente meg ikke igjen i det verdensbildet de presenterte, sier Endestad i dag. 

- Vi diskuterte blant annet om vi skulle ha menn med i toget. Jeg hadde masse guttevenner somogså var feminister, og kunne ikke skjønne hvorfor ikke menn skulle få gå sammen med oss, sier Endestad, som fortsatt lurer litt på hvorfor hun i denne aktive perioden meldte seg inn i Målungdommen. - Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg var totalt uinteressert i målsaken. Det kan ha dreid seg om en byttehandel eller noe sånt. 

Som 17-åring flyttet hun alene fra Harstad til Tromsø for å fortsette på dramalinja på Kongsbakken videregående skole, noe hun i farten «glemte» å fortelle foreldrene sine. Hun hadde søkt seg videre uten å si det ord til dem, og hun ble svært oppgitt da foreldrene bletydelig bleke ved tanken på å sende henne alene på hybel i storbyen. «Skal du til Tromsø? Det har du ikke sagt! » sa de. 

- Og jeg bare: «Herregud, er dere ikke glade på mine vegne? ! », forteller Endestad. 

- Det der er en litt sånn klein historie. Det var nok et lite ungdomsopprør. Jeg var bare en sånn utrolig drittunge på den tida. Æ skjønne` godt at dæm blei sur. 

Men kanskje var det også foreldrenes skyld at Ingvild Endestad ble så aktiv og selvstendig somhun ble. «Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn», heter det visstnok i et afrikansk ordtak, og Ingvild Endestad fikk seg en slik landsby. Foreldrene gikk sammen med tre andre familier og bygde et bofellesskap i Medkila, som lå rett ved havet. Hver familie besto av fire medlemmer, som bodde i hvert sitt hus. I midten delte de et felleshus, med trimrom i kjelleren. Ungene løp utog inn hos hverandre og lekte over alt, og familiene feiret julaften, 17. mai og bursdager sammen. Iblant spiste familiene kveldsmat ute på plattingen i lyse sommerkvelder. Bofellesskapet hadde også alltid ett eller annet prosjekt på gang: De satte opp forestillinger, arrangerte turer, leker og skirenn, og stadig hadde ungene pengeinnsamlinger til gode formål. 

- Av det mer sære kan jeg huske at jeg bandt fiskefluer for Røde Kors, og var med på tombola for ny MR-maskin til Harstad sykehus. Vi var veldig opptatt av den MR-maskinen, ler Endestad. 

I tillegg til denne «landsbyen» i Medkila hadde faren hennes, som blant annet var norsklærer for fremmedspråklige, for vane å dra med seg elever og andre fra jobben med seg hjem. Han var ekstremt glad i å bli kjent med nye mennesker, og hadde tro på at særlig de fremmedspråklige elevene hadde godt av å omgås hverandre utenfor klasserommet. Han inviterte folk hjem på lunsjer og middager, og lille Ingvild var vant til å komme hjem fra skolen og se at fremmede mennesker satt ved kjøkkenbordet og spiste og pratet. Hun lekte også mye med asylsøkerbarna i området. 

- Vi ungene hadde en trampoline ute i hagen som alle ville hoppe på. En gang hadde pappa en nonne med seg hjem. Jeg husker godt at også denne nonnen gikk opp på trampolinen, og hoppet opp og ned! forteller Endestad lattermildt. Selv i dag, når familien iblant drar på ferie sammen, kan faren finne på å knytte nye bånd med folk han møter på sin vei. 

- Sist var vi i Italia. Jeg fikk lyst til å si til pappa: « Du trenger jo ikke bli med folk hjem og knytte kontakter med alle servitører du ser», sier Endestad, som tror denne sosiale oppveksten har hatt sitt å si for den hun er i dag. 

- Jeg ble tidlig lært opp til å ha flere og ulike folk rundt meg, til å ta hensyn til andre enn meg sjøl, sier hun. 

- Jeg lærte også at familier kan være veldig forskjellige, og at voksne kan ha sine hemmeligheter, sorger og bekymringer. Og så hadde vi mange møter. Det var mange regler, og var vi uenige, måtte vi prøve å overbevise de andre om at vi hadde rett. Jeg ble lært opp til at min stemme betydde noe, og at det var lov å være uenig med voksne, sier Endestad, somvokste opp med en eldre søster. Men hun fikk også et slags søskenforhold til nabobarna på samme alder. Hun var dessuten omgitt avmange voksne, som alle ville henne vel, og på hver sin måte bidro til hennes oppdragelse. - Det var en veldig trygg oppvekstform, der jeg lærte at det ikke alltid var foreldrene dine som satt med fasitsvaret. Det kunne være godt å få råd avvoksne som ikke nødvendigvis har en personlig investering i hvordan du blir, sier Endestad, somunderstreker at foreldrene hennes er tolerante og åpne mennesker. Men likevel følte hun at de hadde investert noe i henne, og at de hadde forventninger. Forventninger om at hun skulle være «helt vanlig», og dermed heterofil. Og det var hun jo ikke. Dette gikk gradvis opp for henne allerede i løpet av ungdomsskolen. Noen få venner visste dette på videregående. Men Ingvild Endestad skulle bruke mange år på å komme ut av skapet. 

«Jeg er en voksen, lesbisk kvinne, men jeg skammer meg ofte over å være annerledes», sa statsminister Erna Solberg - kanskje noe overraskende - i en videosnutt i FRIs pågående kampanje for dem som ikke tør gå i Pride-parader, gåformeg.no. Erna understreket at «dette ikke er min historie», men historien til en anonym kvinne på 30 år. Sammen med kjendiser som Jonas Gahr Støre, Maria Mena og Linnéa Myhre har Erna lest opp virkelige historier somfolk har sendt inn i FRI. Der forteller de om hvor vanskelig det kan være, selv i tolerante Norge, å fortelle at man er homofil, lesbisk eller bifil. «Jeg unnlater å fortelle om noe av det viktigste i livet mitt», skriver en. « Av frykt for å bli avvist tør jeg ikke si hvem jeg er». «Jeg føler at de ser ned på meg, at de holder øye med meg». Det er ensomme 13-åringer, usikre, mannlige elektrikere og altså voksne, lesbiske kvinner på Ingvild Endestads egen alder som har skrevet anonymt inn til FRI-kampanjen. 

- Vi er veldig fornøyd med den kampanjen. Hittil har vi tatt imot minst 300 historier, og jeg tror det blir rekordoppmøte den 1. juli, sier Endestad. 

 

- Det alle menneskene i disse historiene har til felles, er at de er usikre på omgivelsene sine. Og heldigvis, omgivelsene kan man gjøre noe med. Folks handlinger og holdninger, de kan man gjøre noe med, sier Endestad, og lyder optimistisk. Samtidig har hun også sagt offentlig at «mørkere krefter har rykket fram» i det siste. Hun hadde nettopp tiltrådt som leder for FRI da det store Orlandosjokket kom i fjor på denne tida. Natten til 12. juni 2016 angrep en 29 år gammel mann homseklubben Pulse i Orlando. 49 mennesker ble drept. Da Orlando-massakren ble kjent, hadde Ingvild Endestad danset gjennom gatene kvelden før i Bergen Pride. 

Oslo Pride-parade. Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Oslo Pride-parade. Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

- Det vi danset for, ble de i Orlando drept for, sier hun i dag, - Homseklubbene ligner hverandre over hele verden. Vi danser gjerne til den samme musikken, har de samme sosiale kodene, og daføltes det hele så nært og skremmende. Det kunne vært oss, sier Endestad, som i året etterpå har måttet kommentere arrestasjoner, drap på og overgrep mot homofile i land som Tsjetsjenia og Indonesia, to av 72 land i verden som fortsatt har homofiendtlige lover. Hun ser også med bekymring på framveksten av høyreekstreme krefter i Europa. 

Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i 2016. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i 2016. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Da Ingvild Endestad gikk i Prideparade i Bergen i forrige uke, sto det nynazister langs løypa og tok bilder av dem. Det ga henne en ordentlig støkk. Det har også vært ubehagelige hendelser i Kristiansand, og 29. juli hadde «Den nordiske motstandsbevegelsen» planlagt å gå i tog gjennom Fredrikstads gater, under parolen: «Knus homolobbyen! ». «Den organiserte homolobbyen, som er en del av den jødiske kulturmarxismen, er en samlebetegnelse på de krefter direkte og indirekte fører fram homobevegelsens folkefiendtlige ideer og idealer i samfunnet», som de skrev på hjemmesidene sine. 

- Dette er kanskje det feltet i verden der det går mest fram og mest tilbake på samme tid, sier Endestad. 

- Noen steder får man massive framskritt og rettigheter og det ser ut som om det blir bedre. Så har du andre steder, der det ser ut som om det bare går rett i revers. Fort, understreker hun. 

- Kampanjen vår henger også sammen med at det har vært dramatiske overgrep mot skeive folk i året som har gått. Det starta med Orlando, og nå har vi også fått en framvekst avhøyreekstreme her i Norge. De framstiller oss som en militant homolobby, og lager et skummelt fiendebilde av oss. Når man ikke lenger ser enkeltmennesker, men omtales som«homolobbyen», blir vi bare denne ansiktsløse massen man kan hate, sier Endestad. 

Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Homofile, lesbiske, transpersoner og støttespillere deltok under lørdagens Pride-parade gjennom Grønland i Oslo i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

- Når man får kjenne på at det hatet eksisterer, så kan man føle seg så handlingslamma. Derfor prøver vi nå å bryte ned dette til hva hver og en av oss kan gjøre. Som å gå for noen som ikke tør gå i Prideparaden, sier Endestad, vel vitende om at en av de anonyme historiene i kampanjen lyder slik: «Jeg er homofil. Men jeg tør ikke delta på årets Pride. Jeg har gått i Prideparaden mange ganger før og er ellers åpen om min seksuelle orientering. Men når høyreekstremister tar bilder av oss og er truende vil jeg heller bli hjemme», skriver «Kvinne på Sørlandet, 44 år». 

- Jeg er jo spent på hvordan det vil bli i Oslo Pride 1. juli. Jeg var ikke det før, men jeg ble det etter det som skjedde i Bergen. Det kan jo hende nynazistene står langs løypa, og jeg håper framfor alt at det ikke blir noen konfrontasjoner, sier Endestad, som er spesielt opptatt avungdommene, som kanskje har samlet alt sitt mot og går i paraden for første gang, - Jeg vil ikke at de skal bli skremt, sier Endestad, somselv ikke er redd for å gå først i paraden. Hun skal gå først sammen med resten av FRI-ledelsen, og rett bak kommer alle de som skal «gå for noen». 

Spoler vi tilbake til tidlig på 2000-tallet, kunne Ingvild Endestad selv trengt noen som gikk for henne i Pride-paraden. Hun gjennomførte både ungdomsskolen i Harstad og videregående i Tromsø uten at hun våget seg ut av « skapet». I stedet ble hun en del av en høylytt jentegjeng avfylkesledere i AUF, og i lokalavisen Nordlys blehun omtalt som «den debattglade og replikksterke Apjenta». I en skoledebatt kom hun med følgende angrep på Bondevik-regjeringen i valgkampen 2005: «Regjeringspartiene er somen gjeng kåte fjortiser. De klarer ikke å prestere». «Det er jævlig mange drittsekker i Frp», ble hun også sitert på at hun hadde sagt i kampens hete. I en av skoledebattene kom hun for øvrig opp i en hissig ordveksling med nåværende justisminister Per-Willy Amundsen (Frp), også han fra Harstad. 

- Skoledebatter er alltid pinlige i ettertid. Men da som nå blir jeg sint når noen stempler en gruppe som uønsket. Det være seg innvandrere, asylsøkere, romfolk eller homofile. Som leder i FRI er min oppgave å være stemmen til andre og forhandle så godt det lar seg gjøre. Det er ikke alltid mine meninger som er de viktige, men å være en stemme for fellesskapet som består avall slags folk. 

AUF-tida ebbet etter hvert ut, hun ble litt lei avpartipolitikken, og Ingvild Endestad dro etter hvert til Oslo for å studere. Da var hun tidlig i 20-årene. 

- Da kunne jeg liksom begynne på nytt. Jeg «kom ut av skapet» straks jeg kom til Oslo. Det skjedde veldig kjapt, Jeg tror ikke det tok meg mer enn tre uker, smiler Endestad, som hevder at hun prøvde å fortelle foreldrene at hun var skeiv da hun var 18 år. Hun syns det var ubehagelig og begrensende for livet hennes at hun skulle skjule noe så viktig for dem som sto henne nærmest. Den samtalen gikk ikke så bra. 

- Jeg bare buste ut med det rett før vi skulle ha masse middagsgjester. Jeg hadde grudd meg, og da ble jeg litt sånn sur og irritert når jeg fortalte det, og så ble det liksom en del av en krangel om noe annet. Det ble en veldig trykkende middag etterpå! Jeg var ikke sikker på at budskapet mitt hadde nådd fram. Så snakket vi ikke mer om det i noen år til, sier Endestad, som i mars fylte 30 år. Hun inviterte over 100 gjester, og der var alle bitene i livet hennes helt på plass. Der var gamle AUF-venner, studiekamerater, folk fra homobevegelsen, foreldre, storesøster og folk fra bofellesskapet i Medkila i Harstad. Ingvild Endestad ser glad utved tanken. 

- Ja, der var det lærfetisjister og foreldre i skjønn forening!

5 favoritter 

MUSIKK 
Bandet Intetskjønns nye singel «Gull sølv blod». Deilig, crazy prideprotestlåt.
FILM

Katastrofefilmer eller  den nordnorske kultklassikeren «Piratene».
BOK

Helga Flatlands «Bli hvis du kan»trilogi.
MAT

Mølje (fersk fisk, minus lever, rogn), og det italienske kjøkken.
STED

Ved havet, hjemme i Medkila utenfor Harstad.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.no (betalingsmur)

Se også:

Annonse
Populært