Stemmer:Ti ting du ikke skal si til noen som ikke ønsker seg barn

For mange er lyden av små barneføtter over stuegulvet selve meningen med livet. Samtidig opplever mange som velger å ikke få barn, at det stilles spørsmål og kritikk ved deres avgjørelse. Foto: Colourbox.com.
For mange er lyden av små barneføtter over stuegulvet selve meningen med livet. Samtidig opplever mange som velger å ikke få barn, at det stilles spørsmål og kritikk ved deres avgjørelse. Foto: Colourbox.com.
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvorfor tar mange foreldre min individuelle mening som en personlig fornærmelse, spør skribent og oversetter Synne H. Rustad i sitt innlegg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Synne H. Rustad
Utdannet journalist, frilanser som skribent og oversetter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Advarsel: Dette er langlesning. Jeg har jobbet med denne lista i ukevis. Den består av ti kommentarer jeg ofte får når jeg forteller folk at jeg ikke ønsker meg barn. Det er riktignok ikke noe jeg pleier å trekke fram eller snakke høyt om, nettopp fordi det vekker ganske sterke reaksjoner. Hvorfor er det slik? I det opplyste og frigjorte tjueførste århundre?

Det er ikke til å komme unna at de fleste får barn (eller at jeg skiller meg ut som den individualisten jeg er). Likevel blir jeg overrasket iblant, for det virker som at folk blir støtt når jeg sier at jeg ikke har lyst det, og mange går i forsvar. Som om jeg angriper dem. De får plutselig en amper innstilling, de ramser opp grunner til at de er glade i (eller gleder seg til å få) sine egne barn, og de gir meg nærmest aggressive argumenter for hvorfor jeg også burde formere meg. Hvorfor er det slik? Hvorfor tar mange foreldre min individuelle mening som en personlig fornærmelse?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er som om de hører noe helt annet enn det jeg faktisk sier. Jeg synes det er merkelig, synd og slitsomt. Folk kommer med noen ganske rare uttalelser i slike situasjoner, og nå vil jeg presentere ti eksempler. Jeg prøver alltid å være ydmyk og forståelsesfull når jeg snakker med folk om dette, altså, men nå tar jeg meg den frihet å skrive det jeg faktisk tenker når jeg får disse kommentarene.

Ti ting du ikke bør si til noen som ikke vil ha barn (og mine tanker om tilsvar)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du har ikke møtt den rette.

Oi, det var nedlatende sagt. Hva vet vel du om det? Dessuten: Jo, det har jeg faktisk (selv om jeg ikke ser sånn på det), men jeg har ikke lyst på barn likevel. For noen kan det nok være slik at visse instinkter våkner opp når de finner noen de vil dele livet med. For andre, for eksempel de som ikke trenger noen livspartner for å være lykkelige og føle seg hele, er det ikke sånn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det handler om to ulike ting: Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen som jeg passer og har det bedre sammen med enn kjæresten min. Samtidig har jeg fortsatt ikke lyst på barn. Det ene utløser ikke automatisk det andre. Ikke hos alle. For øvrig er det jo slik at noen skaffer seg barn uten å ha funnet «den rette». De gjør det på egenhånd, fordi de har så lyst på barn at de ikke lar en gammeldags, romantisk forestilling stoppe seg. Med andre ord er det ikke alltid slik at kjærlighet og barn er uløselig forbundet, i hverken den ene eller den andre retningen.

– Barn er meningen med livet.

Her mangler det et ord: «mitt». Det du mener å si, er nok: «Barn er meningen med livet mitt». Så fint for deg, da. Så hyggelig å høre. Du vet at folk er forskjellige, sant? At det som gjør livet meningsfylt for den ene kan føles meningsløst for den andre? Tenk på alle som opp gjennom historien har levd sine liv uten barn. Har du virkelig lyst til å hevde at livene deres manglet mening? Folk som Jane Austen, Ludwig van Beethoven, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, Simone de Beauvoir, Leonardo da Vinci, Tove Jansson, Isaac Newton, Oprah Winfrey, Nikola Tesla og Florence Nightingale, for eksempel, som på ulike måter har bidratt til samfunnet opp gjennom årtier og århundrer?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Forresten: Hvis det du mener å si er at vi mennesker må formere oss for ikke å dø ut, at vi egentlig bare er primitive skapninger som skal sikre artens overlevelse i det store bildet, så er det en helt annen debatt. Vi skiller oss fra dyrene ved at vi tenker kompliserte tanker, har fri vilje og tar veloverveide valg. Om du virkelig mener at livet bare går ut på overlevelse og at alle ekstra elementer er overflødige, kan du jo flytte ut i skogen og gå naken rundt og bare spise og sove, og se 1) hvor mange som har lyst til å yngle med deg, og 2) hvor meningsfylt den tilværelsen føles.

Les også: Foreldre lever lengre enn barnløse

– Det er bare en fase / Du vil ombestemme deg.

La meg begynne med å medgi at du muligens har rett. Man skal aldri si aldri, og det er alltid lov å endre mening, og stranger things have happened. Når det er nevnt, synes jeg at også dette er en håpløst nedlatende kommentar. Det er ikke noe forståelsesfullt eller støttende utsagn. Du kunne like gjerne sagt: «Jeg vet bedre enn deg, du har bare ikke skjønt det ennå». Er det slik du pleier å reagere når noen forteller deg at de har lyst til å studere bilogi, eller at de vil flytte til utlandet? Når noen har tatt et bevisst valg som kan få stor innvirkning på framtida deres, pleier du da å overkjøre dem som en utålmodig bedreviter? Om det så viser seg at vedkommende ombestemmer seg etterhvert, er det likevel hyggelig av deg å respektere dem i mellomtida. Hvis dagen kommer, bør du forresten prøve å holde deg for god til å si «hva var det jeg sa?», men du er trolig typen til det også.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du er egoistisk.

Dette er en gjenganger! Det er faktisk en ganske vanlig oppfatning at folk som velger å ikke få barn er egoister. Jeg synes det er veldig merkelig, men jeg tror kritikerne tenker som så: «De som har barn er selvoppofrende, fordi de setter barnets beste foran sitt eget (ellers er man en dårlig forelder). De som ikke har barn, setter altså seg selv først. Det gjør dem til egoister.»

La oss bare få klarhet i hva egoisme egentlig er for noe. La oss si at hele verden går under og at alt ligger i ruiner og at det bare er to mennesker igjen på kloden. Den ene personen finner en sjokolade, kanskje den siste som finnes. Da ville det være egoistisk av vedkommende å spise hele selv. Det er en annen person der, og den ene personen bør ta hensyn til den andre personen, ikke sette seg selv først. La oss så si at det er én person igjen på kloden. Vedkommende finner en sjokolade. De færreste ville synes at det var egositisk om den personen spiste hele sjokoladen da? Det finnes ikke noen annen person å ta hensyn til, og man er ikke egoistisk med mindre man setter seg selv foran andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik er situasjonen her også. Jeg har ikke noe barn, det er hele poenget. De som ikke kan få det, synes du at de er egoister? De har heller ikke barn, vet du, men det gjør dem selvfølgelig ikke til selvsentrerte mennesker – for man kan ikke være egoist med mindre man har noen andre å nedprioritere. Det å si at det er egoistisk å ikke få barn, blir som å si at det er dårlig gjort av EU å holde Narnia utenfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det så de mener? Prøver de egentlig å si: «Jeg ofrer mye for barna mine, så det bør du også gjøre»? Det er i så fall ordentlig smålig, men jeg får den følelsen iblant, følelsen av at folk synes det er urettferdig at jeg slipper å forholde meg til ting som de må slite med. Saken er bare den at det må de ikke. Ingen i våre dager, i vårt samfunn, må få barn. De har valgt det selv. Derfor er det ikke urettferdig, og det har ingenting med meg og mitt valg å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Kvinner i Norge får færre barn

– Det er unormalt.

Faktisk var det noen som sa dette til meg en gang. En voksen mann. Med en litt sånn irettesettende tone. Vel, la meg bare si det slik at «normalt» er et subjektivt begrep. Det som er helt hverdagslig og selvfølgelig for noen, er eksotisk og uvanlig for andre, og omvendt. Dette skulle man tro at de fleste visste og var enig om, men det gjelder visst ikke deg. (Sånn sett er det kanskje du som skiller deg ut?) For meg er det helt utenkelig å slenge en slik unødvendig og lite gjennomtenkt bemerkning i ansiktet på noen, men for deg er det tydeligvis helt greit. Normalt, om du vil. Du kan ta med deg normalen din et annet sted og spare meg for denslags, takk.

– Du vet ikke hva du går glipp av.

Dette er en interessant kommentar av flere grunner. For det første er det selvfølgelig enda en nedlatende og litt fiendtlig innstilt uttalelse, en slags «jeg vet bedre enn deg» blandet med «da kan du bare ha det så godt». Tenk om man hadde sagt dette til folk i andre situasjoner? Hva om en vennegjeng skal ut på tur og én person ikke kan være med fordi han eller hun ikke har råd? «Du vet ikke hva du går glipp av, Henrik. Du får bare gjøre noe annet i stedet, da, men du kommer til å angre, for vi kommer til å ha det hyggeligere enn deg.» Det er en uhøflig og usympatisk tilbakemelding.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre: Jeg mener det er omvendt. Det er ikke jeg som ikke vet hva jeg går glipp av, for alle vet jo hvordan et gjennomsnittlig familieliv fortoner seg, og jeg kan legge opp livet mitt helt annerledes. Det er du som ikke vet hva du går glipp av. Hvordan hadde livet ditt sett ut om du valgte som meg? Kanskje du kunne begynt å jobbe med noe helt annet? Kanskje du kunne realisert den store drømmen du hadde som ung? Kanskje du kunne flyttet til utlandet? Det går selvfølgelig an å gjøre disse tingene med barn også, men når man får barn, blir ens prioriteringer endret. Det er helt naturlig, og det er helt riktig.

Samtidig er det slik at når man får barn, godtar man en viss strukturering av livet sitt de neste 18 årene. Bleier og søvnunderskudd. De første skrittene og ordene. Barnehage. Tegninger på kjøleskapet. Kjøring og henting. Markblomster i små hender. Barneskole. Stort smil og ny ransel. Leksehjelp. Hjemme-fra-jobb-med-sykt-barn. Tur til Legoland. Foreldremøter. Stolt publikum på teateroppsetning. Ungdomsskole. Pubertet og usikkerhet. Flyktige forelskelser. Kakebakst til skoleavslutningen. Sommerjobb. Videregående. Nye impulser. Øvelseskjøring. Russebil med vennegjengen. Studieretning. Hybel. Så forlater fugleungene redet, og man ser tilbake på nesten to tiår som har vært givende og uvurderlige, men kanskje uten de store overraskelsene. Jeg har tenkt gjennom dette. Jeg vet hva jeg takker nei til, hvordan livet mitt kunne sett ut om jeg valgte annerledes, men det vet faktisk ikke du.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Feriehotellene der barn er forbudt

– Hva med de som ikke kan?

Det er trist når folk som virkelig ønsker å lage egne barn, ikke har anledning til det. Likevel er det da vitterlig ikke slik at jeg kan gjøre det på deres vegne? Hvordan ville det bedre situasjonen for dem? Livet er urettferdig, og det vil alltid være slik at noen har muligheter de velger å ikke benytte seg av. Det at du har gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet, betyr ikke at du MÅ bli lege, selv om det finnes folk som skulle ønske at de kom inn.

Solidaritet er en dyd, men det finnes grenser. Det å si at jeg burde få barn fordi at noen ikke kan, blir som å si at alle som tåler hunder må ha hund på vegne av allergikerne, eller at alle med velfungerende bein må løpe maraton på vegne av rullestolbrukerne. Det er ikke slik det fungerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Da får jo ikke foreldrene dine barnebarn!

Ikke gjennom meg, nei. Det stemmer. Skulle ønske jeg slapp unna uttrykket «livets dessert», men det er ikke så lett. Barnebarn er visstnok helt ubeskrivelig fantastisk, så hvordan kan jeg frarøve foreldrene mine en slik fryd? For å være helt ærlig, så har jeg i perioder hatt dårlig samvittighet på grunn av slike kommentarer. Jeg er intenst glad i foreldrene mine, og vil gjerne glede dem, men denne uttalelsen skurrer på flere måter. For det første tror jeg først og fremst at foreldrene mine vil at jeg skal være glad og gjøre det jeg har lyst til. Jeg tror ikke det hadde føltes riktig for dem om jeg skulle gjennomgå en slik voldsom livsendring mot min vilje, bare for at de skulle få noen å leke med og skjemme bort i helgene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre: Det er ikke slik at man skylder foreldrene sine noe bare fordi man tilfeldigvis ble født. Vi hadde ingenting vi skulle sagt, plutselig en dag fantes vi bare, og det er en urimelig tanke at vi så skal stå i gjeld til foreldrene våre livet ut. Heldigvis går tida framover, og i dag er det mindre vanlig enn før at sønner og døtre tvinges til å utdanne seg innen foreldrenes felt eller overta familiebedrifter de ikke vil drive. Det er også mindre vanlig å tenke at man kaster skam over familien om man ikke produserer arvinger. Heldigvis. Det var jo en utbredt oppfatning i sin tid, men i dag høres det håpløst gammeldags ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det tredje: Ville du sagt det samme til noen som ikke har mulighet til å få barn? «Å, foreldrene dine må være så skuffet?» For å være ærlig, skjønner jeg ikke helt hvorfor man trekker inn foreldrene i det hele tatt. Jeg mener vi har kommet lenger enn som så.

Les også: Stadig flere over 45 år føder i Norge

– Hva om alle tenkte som deg?

Åh, det hadde vært fint. Jeg skjønner at dette er ment å få meg til å si «uff, da hadde menneskeheten gått til grunne, jeg bør nok produsere tre unger på rappen for å unngå at det skjer», men slik er det ikke. Jeg har kjent etter og tenkt etter, og så har jeg funnet ut at barn er noe jeg ikke har behov for. Hvis flere hadde gjort det, og faktisk tatt et bevisst standpunkt til barn i det hele tatt, hadde kanskje ikke overbefolkningen og hungersnøden på jorda vært like store problemer som de er i dag. Realiteten er jo at veldig mange finner ut at de venter barn uten nødvendigvis å ha tenkt gjennom det i forkant, så menneskeheten ville nok bestått, og vel så det.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvem skal ta vare på deg som gammel?

Det får vi se på, men la meg snu på det. Var det derfor du fikk barn? For å kunne bruke dem som slaver? For å kunne gi dem dårlig samvittighet og kreve at de tar seg av deg den dagen du ikke klarer deg selv? I så fall er det du som er egoistisk.

Les også: Barn fører til karriereforskjeller

(Saken fortsetter under)

Synne H. Rustad mener reaksjonen varierer alt ettersom man er mann eller kvinne. Foto: Colourbox.com
Synne H. Rustad mener reaksjonen varierer alt ettersom man er mann eller kvinne. Foto: Colourbox.com

Puh! Dere skjønner kanskje hvorfor jeg ikke snakker så høyt om dette i sosiale lag? Det blir som regel ikke noen særlig hyggelig konversasjon. Jeg prøver som sagt å være imøtekommende, så jeg pleier som regel ikke å si noe av det som står her – jeg bare mumler noe om at folk er forskjellige, før jeg bytter samtaleemne. I de tilfellene hvor jeg prøver å sette spørsmålstegn ved folks argumenter, blir de som regel opprørte. Vi skriver 2017, men det er fortsatt ikke vanlig eller sosialt akseptert å velge bort morsrollen. (Menn som ikke vil bli fedre, derimot, får ikke de samme reaksjonene. Det er en annen diskusjon.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange sier forresten «du ville jo blitt et god mor». Jeg vet at noen ikke liker den kommentaren, men personlig synes jeg ikke at det er problematisk. Jeg skjønner at vedkommende sannsynligvis tror at jeg er selvkritisk og redd for ikke å strekke som forelder, og at de vil berolige meg. Det er riktignok ikke det som er greia for min del – jeg vet at jeg kunne blitt en god mor, jeg har bare ikke lyst. Så enkelt er det faktisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er altså ikke som om jeg hater unger, la meg understreke det. Tvert imot så synes jeg det kan være ganske fint å tilbringe tid med dem og få et lite innblikk i livene deres (noe man kan gjøre uten å være forelder selv), og jeg synes det er flott at de gir folk så mye glede. Jeg har bare ikke noe behov for å skape mine egne.

Les også: – Ekstremt viktig å tilrettelegge bedre for dem som får barn i 20-årene

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke vanskelig å få barn, det viser folketallet på kloden. Jeg kunne trolig hatt fire unger i dag, om jeg hadde villet. Det som er vanskelig, er å ta stilling til om man faktisk ønsker noe som hele samfunnet forventer av deg, og så ta beslutningen om å gå mot strømmen. Når du treffer noen som er reflekterte nok og modige nok til å si at de ikke har lyst på barn, kan du jo vurdere å komme dem i møte med respekt. De fortjener det. Du må gjerne være nysgjerrig, men du trenger ikke være nedlatende, defensiv eller dømmende. Disse menneskene har ikke gjort deg noenting. De tenker annerledes enn deg, bare, og det står de fritt til. Man kommer langt med litt toleranse.

Jeg liker forresten ikke ordet «barnløs» når det er snakk om å velge et liv uten barn. Endelsen -løs brukes som regel i negativt ladede ord, der noe egentlig er ønskelig, men mangler. Skruppelløs, arbeidsløs, husløs, arveløs, respektløs. Derfor bruker jeg – og mange med meg – ordet «barnfri» i stedet. Et barnfritt liv er noe man velger. Når det er snakk om ufrivillig barnløshet, er altså den andre endelsen mer på sin plass, og jeg forstår at det kan oppleves som en stor sorg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Misunnelig på gravide kvinner

Moren min har alltid sagt noe lurt og fint. Helt siden jeg var liten, da jeg spurte (slik barn gjør) om hvorfor min grandtante og grandonkel ikke hadde barn. Så rart, alle andre har jo det? «Ikke alle vil eller kan få barn,» sa moren min, «men det betyr ikke at de ikke lever fullverdige liv.» Det tok jeg til meg og med meg, kanskje fordi jeg hele tida har følt meg litt utenfor.

Jeg er så glad for at moren min er en så innsiktsfull person, og at hun valgte å svare tydelig og ærlig på et slikt spørsmål. Det har gjort det lettere å snakke om dette med foreldrene mine. Det har jeg gjort, og de er veldig støttende, og det setter jeg enormt stor pris på. Snart fyller jeg 30 år, og selv om presset til å etablere seg og stifte familie øker, så kommer det ikke fra dem. Det gjør meg heldig, og jeg føler meg fri til å leve det livet som passer meg best.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vet at det er flere som tenker og føler det samme som meg, og som får de samme reaksjonene og spørsmålene, selv om man ofte føler seg forferdelig alene om dette. Vi er ikke alene, og vi er ikke forpliktet til noe.

Les også:

Seks irriterende ting barna sier

Frittgående barn irriterer mest på hotell

Slik skiller du trass og atferdsproblemer

Åtte ting som dreper forholdet

Saken er først publisert på bloggen «Et dryss kanel».