Illustrasjonsfoto. Foto: COLOURBOX
Stemmer:Hvorfor vil du ikke ha barn?
Har du krav på å vite hvorfor jeg ikke vil ha barn?
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Er det ikke litt egoistisk?»
Rundt meg blir det stille. Noen får store runde øyne, mens andre smiler nervøst. Ingen vet helt hva de skal si. Alle står de og venter på noe mer, akkurat som om jeg ikke har fullført setningen. Besteforeldre, foreldre, venner, bekjente, noen jeg ikke kjenner, alle står de og venter på at jeg skal gi dem en forklaring. En forklaring på hvorfor jeg ikke vet om jeg vil ha barn.
«Hvorfor vil du ikke ha barn? Alle vil det.»
«Bare vent til du møter den rette» «Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?»
«Er du ikke redd for å bli ensom?»«Det kommer til å forandre seg når du blir eldre.»
«Er det bare det at du vil ha mer tid til deg selv, er ikke det litt egoistisk?»
Jeg har ingen tilfredsstillende svar til noen av dem. For det første synes jeg det er en privatsak og for det andre finnes det ikke noe enkelt svar som kan slukke nysgjerrigheten deres. Derfor starter jeg heller ingen diskusjon, men spøker det bort med at en arbeidskvinne som meg sikkert hadde glemt ungen i bilen og latt den spise hundemat.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSamtidig som jeg flirer på utsiden, kjenner jeg at det koker i hodet. Dersom noen faktisk velger å få barn i frykt for å være ensomme, da må man jo spørre seg selv hvem som er den egentlige egoisten her. I 2017 er det heller ikke sånn at man er avhengig av egne barn for å overleve som pensjonist. Hvis du ser hvor travelt folk rundt deg har det i dag, er det nesten naivt å tro at barnet ditt skal ta vare på deg når kropp og hode svikter. Kanskje er det nettopp dem som ikke får barn som vil ha mulighet til å flytte sin syke mor hjem, i stedet for å stue henne bort på et gamlehjem.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes flere kommentarer, tips, råd og analyser her
En selvfølge
Jeg er åtte år og står og ser på at to venninner trykker et par puter opp under klærne. Vi fniser og jeg henter meg en pute slik at jeg også får en liten kul på magen. Etterpå erstatter vi putene med dukker og later som vi er mødre. På skolen leker vi mor, far og barn, og hjemme leser jeg om mormor og de åtte ungene. Jeg tør ikke å si til de andre at jeg kanskje ikke vil ha barn. Det er flaut og jeg føler meg litt rar, fordi det er noe alle andre ønsker seg.
Artikkelen fortsetter under annonsenI ung alder får vi høre ting som, «det mest fantastiske du kan oppleve her i livet er å få barn»
Selv som åtte-åring følte jeg at samfunnet tok det som en selvfølge at alle ville ha barn. Men med tanke på at barn leker med plastikk babyer, ser den perfekte kjernefamilien skildret i filmer og hører om foreldre som ønsker seg barnebarn, er det kanskje ikke så rart.
I ung alder får vi høre ting som, «det mest fantastiske du kan oppleve her i livet er å få barn». Når vi begynner på skolen har det blitt en uskreven regel at alle vil ha barn når de møter «den rette» eller blir «gamle nok». Og i det man starter på ungdomsskolen er det blitt normalt å ønske seg barn. Etterhvert som årene går blir ord til realitet og over alt hvor man snur seg popper det opp en ny liten rakker.
Burde jeg skamme meg?
– Jeg har faktisk aldri sagt at jeg vil ha kids.
– Men det er jo inneforstått, alle vil jo ha det.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg sitter i sofaen og blir våt i øyekroken da jeg hører denne dialogen fra Unge Lovende, sesong 2. Det er meg selv jeg ser på skjermen, jeg er den jenta som aldri har sagt at jeg vil ha barn, fordi det er noe annet jeg vil mer. En dundrende hodepine setter inn, plutselig kommer stemmene som roper at alle vil ha barn. Kroppen stivner, skammen legger seg som et teppe over meg i sofaen. Er egen suksess viktigere enn å sørge for at slekta ikke dør ut? Er jeg virkelig så selvopptatt at jeg ikke har tid til livets største mirakel?
Det unormale er alltid mer spennende enn det normale.
Kanskje er det sånn at frivillig barnløse må finne seg i at majoriteten som ønsker seg barn, ikke kan temme sin egen nysgjerrighet. Det unormale er alltid mer spennende enn det normale. Om ti år kan det godt hende at min verden dreier seg om to små mennesker som roper på mamma fra hagen bak huset. Men det kan også hende at jeg kommer hjem fra jobb sent på kvelden, lar musikkanlegget dundre løs mens jeg spiser frossenpizza, med god samvittighet.
Kommentaren er først publisert på A3mag.no
